Hvor går grensen for hva jeg kan bestemme selv og hva vi skal bestemme i fellesskap?

[AnonymBruker]

Kjæresten min liker ikke min homofile bestevenn. Han er rett og slett sjalu, selv om han vet det ikke er noe seksuelt mellom oss. Han synes likevel det er vesentlig at vennen min er mann, og får dermed en følelse at vi har et «emosjonelt forhold». Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har snakket om dette, det synker ikke inn hos ham at forholdet jeg har til denne vennen er så godt som identisk med et venninneforhold.

Jeg er ikke villig til å kutte ut vennen min, selv om det ville gjort livet lettere. Kjæresten blir sur hver eneste gang jeg skal treffe vennen min (kanskje tredjehver uke). Eller, han blir ikke sur, som han sier, han blir lei seg og usikker og forventer trøst. Jeg blir sint. Skal jeg liksom måtte trøste kjæresten i lang tid fordi jeg treffer en venn? Alt med denne vennen er galt. Sier jeg fra lenge før at jeg har avtalt å møte vennen er kjæresten min sur veldig lenge. Sier jeg fra rett før, skulle jeg ha gitt beskjed så han fikk forberedt seg. Er det noe som foregår i kjæresten min sitt liv som er litt vanskelig, blir han oppbragt om jeg nevner denne vennen, for jeg burde skjønt at det var feil tidspunkt.

Han mener jeg skal spørre ham om å møte vennen. Jeg sier at jeg ikke har tenkt å be om tillatelse til å møte mine egne venner. Han sier at det er normalt at man i forhold «tar avgjørelser sammen». Og det er jeg enig i når det er snakk om større avgjørelser som påvirker ham. Men at han velger å la seg påvirke noe så ekstremt pga en bagatell synes jeg må bli hans problem. «Jeg tar dine problemer på alvor», sier han da.

Hva tenker dere?

Anonymkode: 4c946...8f2

[AnonymBruker]

Min umiddelbare tanke er at dette hadde jeg ikke giddet. Skjønner ikke de som tror de eiger kjærestene sine.

Anonymkode: 68e73...1e4

[AnonymBruker]

Jeg tenker at han må jobbe med seg selv, og hvis det likevel ikke går så bør han vurdere å avslutte forholdet med deg ettersom dette plager han såpass mye. 

Anonymkode: 55db5...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at han må jobbe med seg selv, og hvis det likevel ikke går så bør han vurdere å avslutte forholdet med deg ettersom dette plager han såpass mye. 

Anonymkode: 55db5...ea1

Det mener han ikke han trenger. Han sier: «De aller, aller fleste menn ville reagert som jeg gjør på at kjæresten deres har et nært forhold til en annen mann.»

Anonymkode: 4c946...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det mener han ikke han trenger. Han sier: «De aller, aller fleste menn ville reagert som jeg gjør på at kjæresten deres har et nært forhold til en annen mann.»

Anonymkode: 4c946...8f2

Det samme kunne min mann sagt. Nå vet jeg ikke hvordan din hverdag ser ut, men min mann er også rimelig sjalu. Jeg avsluttet vennskap med mine mannlige venner til fordel for min mann. Det sier du at du ikke er villig til og da tenker jeg at din kjæreste må ta et valg etter hvor mye det plager han.

Anonymkode: 55db5...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det samme kunne min mann sagt. Nå vet jeg ikke hvordan din hverdag ser ut, men min mann er også rimelig sjalu. Jeg avsluttet vennskap med mine mannlige venner til fordel for min mann. Det sier du at du ikke er villig til og da tenker jeg at din kjæreste må ta et valg etter hvor mye det plager han.

Anonymkode: 55db5...ea1

Hvor lenge hadde du hatt vennene? Jeg har hatt min venn i over tjue år, han er som familie. Jeg synes ikke man skal behøve å velge mellom kjæreste og venner.

Anonymkode: 4c946...8f2

[Gjest Chroma]

Kjæresten din har et problem, det der er ikke verken normalt eller sunt! 
 

Jeg hadde ikke orket, hvis jeg var deg. 

[AnonymBruker]

Hadde du likt om han hadde en bestevenninne?

Anonymkode: accff...231

[AnonymBruker]

Kjæresten min er også ganske sjalu, men han forstår at det er hans problem og at han ikke kan stille den typen krav til andre mennesker.

Jeg har mange heterofile mannlige venner som jeg omgås med daglig, kunne aldri kuttet ut en av dem fordi kjæresten er sjalu.

Anonymkode: 39b78...4bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hadde du likt om han hadde en bestevenninne?

Anonymkode: accff...231

Jeg hadde ikke hatt noe mot det. Særlig ikke om hun var lesbisk.

Anonymkode: 4c946...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvor lenge hadde du hatt vennene? Jeg har hatt min venn i over tjue år, han er som familie. Jeg synes ikke man skal behøve å velge mellom kjæreste og venner.

Anonymkode: 4c946...8f2

Hadde vel hatt dem i 7-8 år. Nei, jeg skjønner at du ikke synes man skal velge mellom kjæreste og venner, men uansett utfallet av dette så blir enten du eller kjæresten din misfornøyde. Spørsmålet er bare om dere begge kan legge den misnøyen til side og respektere/stole på hverandre som kjærester. Dersom en av dere ikke kan det, vil forholdet før eller senere ryke. 

Anonymkode: 55db5...ea1

[Friluftsmann70]

Venner er viktig og de må vi ta vare på, uansett kjønn. Jeg har flere jentevenner jeg kan møte for lunsj osv. Ingen syre miner fra min kone.

Og samme for henne, hun har mange mannevenner hun møter. 

Det må respekteres. Dersom han ikke takler det, må du vurdere om dere skal fortsette å være et par.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Kjæresten min liker ikke min homofile bestevenn. Han er rett og slett sjalu, selv om han vet det ikke er noe seksuelt mellom oss. Han synes likevel det er vesentlig at vennen min er mann, og får dermed en følelse at vi har et «emosjonelt forhold». Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har snakket om dette, det synker ikke inn hos ham at forholdet jeg har til denne vennen er så godt som identisk med et venninneforhold.

Jeg er ikke villig til å kutte ut vennen min, selv om det ville gjort livet lettere. Kjæresten blir sur hver eneste gang jeg skal treffe vennen min (kanskje tredjehver uke). Eller, han blir ikke sur, som han sier, han blir lei seg og usikker og forventer trøst. Jeg blir sint. Skal jeg liksom måtte trøste kjæresten i lang tid fordi jeg treffer en venn? Alt med denne vennen er galt. Sier jeg fra lenge før at jeg har avtalt å møte vennen er kjæresten min sur veldig lenge. Sier jeg fra rett før, skulle jeg ha gitt beskjed så han fikk forberedt seg. Er det noe som foregår i kjæresten min sitt liv som er litt vanskelig, blir han oppbragt om jeg nevner denne vennen, for jeg burde skjønt at det var feil tidspunkt.

Han mener jeg skal spørre ham om å møte vennen. Jeg sier at jeg ikke har tenkt å be om tillatelse til å møte mine egne venner. Han sier at det er normalt at man i forhold «tar avgjørelser sammen». Og det er jeg enig i når det er snakk om større avgjørelser som påvirker ham. Men at han velger å la seg påvirke noe så ekstremt pga en bagatell synes jeg må bli hans problem. «Jeg tar dine problemer på alvor», sier han da.

Hva tenker dere?

Anonymkode: 4c946...8f2

Jeg tenker at dere bør prøve å nærme dere hverandre. I ditt hode er det å møte venner naturlig og en bagatell, i hans hode er det en stor potensiell trussel. 

Jeg har selv hatt samme problemet, og min kjæreste var tom sjalu overfor mine kvinnelige venner (jeg er bifil men har ikke hatt et forhold til kvinner på mange år, og er heller ikke venner med den typen kvinner jeg pleide å date). 

I mitt hode er vennskap bare nettopp det. Og jeg avslutter heller ikke vennskap for å please min mann. Men jeg har stått i hans panikk og trøstet han med at dette ikke er farlig, kun jeg som trenger det sosiale med venner. Det handler jo ikke om meg, men at han kan se fiender på høylys dag, det må være fælt å ha det sånn. Jeg kjente på det, at tenk hvor redd han er. Men han blir jo ikke uredd av å "få det som han vil", tvert imot kan det øke mistanken om min motivasjon ved vennskap om jeg kan ofre dem. Han kunne bli furt av at jeg møtte en mannlig homofil venn jeg har kjent i over 20 år. Sånn hvordan kunne jeg  liksom. Så jeg sa at han er en viktig del av meg! At alle mine venner er det, for meg. Men at jeg kutter ut venner om de skulle begynne å flørte ol.

For vår del løsnet mye etter noen år. Da var det plutselig greit for ham at jeg møter venner. Ja, han var tom glad for det. Da hadde han erfart at mine vennskap gjør meg godt og ikke truer ham. Og han og jeg var kommet hverandre nærere.

Så nei, din mann skal ikke erfare at han bestemmer hvem du er venner med. Og du skal ikke tenke på hans redsel som en bagatell, men deres felles utfordring 

Anonymkode: d25e8...9d0

[The mentalist]

Her har du fått deg feil kjæreste. Du har mye « artig « i vente i årene som kommer. Men folk kan forandre seg etc etc bla bla… lykke til. 

[Tone83]

Parterapi, han kan sikkert dra alene for her er det han som er problemet😂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det mener han ikke han trenger. Han sier: «De aller, aller fleste menn ville reagert som jeg gjør på at kjæresten deres har et nært forhold til en annen mann.»

Anonymkode: 4c946...8f2

Han tar feil. Men de aller fleste kontrollerende psykopater ville reagert som ham

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hadde du likt om han hadde en bestevenninne?

Anonymkode: accff...231

Jeg har en heterofil mannlig bestevenn. Mannen har null problem med det. Mannen hadde en periode en veldig god venninne som han var på teltturer med etc (så deilig for meg, å slippe telttur!) men nå har hun blitt like mye min venninne som hans 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 778c6...625

[Fremmed fugl]

Hvor viktig er denne kjæresten? Sånn en helt middels fin kjæreste, som du egentligen hadde klart å bytte ut, eller er det mannen du drømmer om å leve resten av livet sammen med.

Er et par ulike løsninger i tråden. Finnes vel til slutt tre alternativer.

- Få ordnet problemet så både forholdet og vennskapet kan fungere fint samtidig.

- Dumpe vennen

- Dumpe kjæresten

Til de to siste punktene, så er dem nok så like. Blir hva du ønsker å prioritere. Jeg er mann, og har vel alltid hatt flere kvinnelige enn mannlige venner. Har en gang dumpet en av dem på grunn av at min kone uheldigvis ble nok så sjalu. Valget var lett, og har ikke angret et sekund. Men det var det valget, den vennen, og min kone... så forteller selvfølgelig ikke noe om hva som andre skal prioritere i ulike slike situasjoner.

Sjalusi baseres på følelser. En homofil mann er fortsatt enn mann. Fornuftet til kjæresten din kan fortelle han at det er enn mann som ikke er romantisk eller seksuelt interessert i damer... Men følelsene hans kan godt se enn mann uansett. Har ikke nok kunnskap om dere tre til å komme med noen gode råd hvordan problemet kan løses uten et en skal dumpes... Men tror nok det går.

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri latt min mann styre hvem jeg skulle være med og ikke, det ville utelukkende sagt noe om at han ikke stoler på meg. Og slikt kontrollbehov aksepterer jeg ikke i et forhold. 

Om det er usikkerhet mellom oss forventer jeg en god prat, og at man gir hverandre trygghet og forståelse, og at begge er villige til å lytte. 

Jeg jobber på en manndsominert arbeidsplass. Der jeg har god tone med mange. Vi kan fint ta en kaffepause, til og med et glass etter jobb. Og jeg reiser på jobbreiser med menn, bare oss to. Hadde min mann forsøkt å sette grenser for dette ville jeg klikket. Men samtidig ville jeg forstått at det var problematisk om dette var en "lukket verden" for han. Derfor er det viktig at jeg snakker åpent om hvem og hva, og han kjenner de fleste av kollegaene mine, i alle fall de jeg er nærmest, da jeg alltid inviterer han med om det er aktiviteter med følge, eller han slenger seg med om vi tar et glass etter jobb. 

Så spørsmålet mitt til deg er; holder du vennen din borte fra kjæresten? Finner dere også på ting alle tre, slik at de og kan bli kjent? 

Og mitt neste spørsmål til deg er; gjelder det kun denne vennen? Har han av en eller annen grunn hengt seg opp i noe med han? Eller har han tilsvarende barnslig oppførsel når det kommer til andre aspekter ved livet ditt? Dette kan raskt eskalere, og blir i alle fall ikke bedre med alderen. Så da ville jeg brutt først som sist, før hus, hund, barn, og alt som gir han større grunn til å være kontrollerende. 

Anonymkode: 70c27...b2f

[Snok1]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Kjæresten blir sur hver eneste gang jeg skal treffe vennen min (kanskje tredjehver uke). Eller, han blir ikke sur, som han sier, han blir lei seg og usikker og forventer trøst. Jeg blir sint. Skal jeg liksom måtte trøste kjæresten i lang tid fordi jeg treffer en venn? Alt med denne vennen er galt. Sier jeg fra lenge før at jeg har avtalt å møte vennen er kjæresten min sur veldig lenge. Sier jeg fra rett før, skulle jeg ha gitt beskjed så han fikk forberedt seg. Er det noe som foregår i kjæresten min sitt liv som er litt vanskelig, blir han oppbragt om jeg nevner denne vennen, for jeg burde skjønt at det var feil tidspunkt.

Kjæresten din er en kontrollerende og usikker dust. Dette kommer bare til å bli verre.

[Nymerïa]

Jeg tror du må si fra tydeligere til han. "Dette er ikke en OK måte å behandle meg på. Hvis det plager deg sånn at jeg møter Kjell, er det bedre at jeg ikke snakker om han i det hele tatt. For dette orker jeg ikke lenger."