Hvordan «lære seg å sette sine følelser til siden» når mannen har barn fra før?

[AnonymBruker]

Hei. 

Høyst frivillig barnløs kvinne i 40 årene her. 

Jeg har vært sammen med verdens fineste mann i ca 2,5 år nå. Han har virkelig vist meg hva kjærlighet er og hvordan man elske og lar seg bli elsket. Har aldri opplevd et forhold i nærheten av dette en gang. Han hadde vært singel ca 1 år før vi møttes, og var nok fortsatt preget av bruddet i starten. Vi tok det super rolig, jeg skulle jo uansett ikke involvere meg følelsesmessig i noen mann… 

Han har to barn i slutten av tenårene, ene bor hos han 100% og den andre ca 50% (styrer det selv, så omtrent 2 uker av gangen). Han har et ganske anstrengt forhold til sin ex, i starten var det nok mye generelt rundt bruddet, men nå dreier det seg mye om barnet som nekter å ha kontakt med mor (følte mor sviktet hele familien med å bryte opp og bli sammen med en annen.) Dette barnet er nå myndig og har endel utfordringer/diagnoser i tillegg. Jeg tror også det var endel konflikter, både mellom ektefellene og barna de siste årene av ekteskapet. De går fortsatt til «terapi» hos familievernkontoret. I utgangspunktet skal de bare kommunisere pr. Mail, for telefonsamtaler kan eskalere veldig og han ex kan si så utrolig stygge ting og true med å bruke barna, familie ect om hun ikke får viljen sin. I følge min kjæreste har han innsett at han nok har vært i et forhold der han ble utsatt for psykisvold/sinnevold over mange mange år og at hun er veldig manipulativ. Jeg skjønner jo selv at denne saken har minst to sider, men jeg har jo både hørt samtaler de i mellom og lest meldinger hun har sendt. Desverre orker han i liten krav ta opp dette og konfrontere hennes oppførsel i møtene på fvk, det dreier seg mest om å løse utfordringene rundt eldste barnet.  

Forholdet mellom meg og barna er veldig godt, det var de som tok initiativ til å ville møte meg når de fant ut at pappa hadde fått seg kjæreste og jeg tror de setter pris på at jeg behandler de som unge voksene og ikke forsøker å ta noen styrende rolle i deres liv. Er også nøye på å ikke være der for mye, så sover der maks en dag i hverdagen. Helgende er jo mer varierende, og om han ikke har yngste er han ofte hos meg. Forholdet mellom min kjære og meg er av en annen verden, vi kan sitte i timesvis å diskutere alt fra følelser til helt tilfeldig saker/hendelser ingen i hele verden lurer på… I tillegg er vi begge glad i fysisk aktivitet og reiser, så det gjør vi sammen. Også hav vi hver vår hobby på egenhånd.

Jeg håndterer konflikt, sinne, usaklige beskyldninger sagt i effekt, plutselig helomvending i saker eller hva som skal skje svært dårlig. Jeg hat vært i et langvarig forhold hvor jeg tror vi aldri kranglet. Samtidig levde vi ganske separate liv og det var nok ikke de største følelsene mellom oss. Jeg var fryktelig glad i min eks, men vi elsket nok aldri hverandre. 

Så jeg sliter veldig med å finne min plass inn i denne familiedynamikken hans. Vi er ikke samboere og det kommer vi ikke til å bli på mange år. Men jeg ser det preger han, jeg blir lei meg av å se en jeg er glad i bli behandlet så dårlig, at våre planer må endres/forkastes på kort varsel. (Her skal det sies at min personlighet er slik at jeg liker forutsigbarhet og takler slike situasjoner kanskje dårligere en mange andre). At hans ex gjør så mange ting som påvirker vårt forhold, skal ikke si hun direkte prøver å ødelegge men hun hadde nok ikke blitt lei seg om det skjer. I tillegg er det mye med eldste barnet som trenger mye oppfølging, men er over 18 så det er vanskeligere for foreldrene å hjelpe til. I tillegg er det nok mor som har vært ekstra flink til å stå på for å følge opp dette før, men når h*n nekter å forholde seg til mor blir det vanskelig. Dette barnet blir nok boende hos far 10-15 år vil jeg tro.

Så midt oppi dette kan jeg bli såret, lei meg og tankefull. Samtidig føler jeg at jeg ikke er «berettiget» til å ha disse følelsene, barna kommer først og sånn vil det alltid være. Så hvordan kan jeg lære meg teknikker både til å takle at det blir masse endringer og at det kommer til å være masse konflikter i overskuelig fremtid som ikke angår meg men som påvirker meg uansett. Prøver å skjule mye av hvordan jeg føler det ovenfor kjæresten min, både fordi jeg ikke vil gi han ytterligere dårlig samvittighet en det jeg var han har. Og fordi jeg er redd for at om det blir enda en person som drar i han, krever ting og stiller krav. Så må han kutte ut noe, og da er det jo jeg som ryker. Det andre får han jo ikke gjort noe med.

Jeg vet mange nå sikkert sier løp, og at å bli sammen med noen med mye bagasje er det dummeste man gjør. Og jeg skal innrømme at det er fryktelig mye tyngre en jeg hadde trodd i starten. Samtidig så er han og meg, oss et så jævla bra team at jeg ikke kan la det gå heller. Kan jeg oppsøke en terapeut ect. For å lære meg hvordan håndtere at det er mye konflikt i hans liv, som jeg ikke får gjort noe med og derfor bare må akseptere?  

Anonymkode: 5b9f4...306

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For å lære meg hvordan håndtere at det er mye konflikt i hans liv, som jeg ikke får gjort noe med og derfor bare må akseptere?  

Har du lyst til å akseptere dette? Jeg får egentlig ikke den følelsen ut av det du skriver.

Du kommer med oppsiden i det hele på slutten av innlegget ditt; dere er et jævla bra team. Men du beskriver ikke et team. Du beskriver en kjæreste som er på noen andres team og det tar mesteparten av fokuset hans. Da er han ikke en jevnbyrdig lagspiller på deres (ditt og hans) team. Det er ikke mulig.

Hvis du har lyst til å leve med dette tror jeg du kommer til å få det til.

[fru Alving]

Mye av det du sier er nok noe de fleste som går inn i forhold med en partner med barn opplever. Det er mye bagasje, eksen setter agenda og de forstår ikke før etter en god stund hvor mye de faktisk må justere forventningene etter en familie som allerede eksisterer.

Du skryter veldig av kjæresten din samtidig så høres han svært konfliktsky ut. Eksen hans og et voksent barn kan ikke styre skuta i 10-15 år til, det sier vel seg selv. Om han virkelig elsker deg så må du og får plass i livet hans og dere må kunne skape felles forventninger og en plass for dere to. Det kan faktisk ikke være sånn at du hele tiden skal være den som justerer deg og trekker deg unna fordi han ikke orker å konfrontere eksdama.

[AnonymBruker]

Hvorfor må dette "barnet" bo hos far til det er langt oppe i 30-årene? Går det ikke an å få hjelp fra nav?

Anonymkode: 6d1b3...315

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er de med barn fra før som skal innrette seg. De er i kategorien "kompliserte" og veldig mange mister interessen for dem ene og alene pga det. Så når de med barn fra før er så heldig at noen gidder bli sammen med dem og ha et forhold til ungene de har med en eks, så er det en del forventninger som burde innfris. 

Her er de: 

Ekskjæreste er ekskjæreste selv om du har barn eller ikke. Derfor må de som har barn kun ha kontakt med eks rundt saker med barna. Absolutt alt annet er forbudt, med mindre man er enig om at begge kan henge med ekser

Barna er ikke stemor/stefar sitt ansvar, med mindre den ene forelderen er ute av livet til ungen og man kan tre inn fullt og helt som mor/far. Hvis barnet har en mor og far så er det nok og den uten barn i forholdet skal ikke drive og oppdra ungene til andre og sponse dem økonomisk. Det gjør de på egne barn.

Man skal ikke involveres i konflikter med en surmugga eks. Det må ordnes opp i.

Man trenger ikke delta i selskap med eksen til typen pga barna. Det er ikke sånn at steforeldre er pliktig til å henge med eks knullet til kjæresten sin mer enn noen andre.

Oppsummert, når dere med barn opplever at dere er så heldige at noen gidder, så er oppgaven deres å være kjæreste på normale premisser.  Ungene må jo seff bo sine 50% hos dere og alle skal være snille med hverandre, men steforeldre er først og fremst kjæreste med dere og barna er deres ansvar. På alle måter. 

Anonymkode: 9e8fb...fcd

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (7 timer siden):

Har du lyst til å akseptere dette? Jeg får egentlig ikke den følelsen ut av det du skriver.

Du kommer med oppsiden i det hele på slutten av innlegget ditt; dere er et jævla bra team. Men du beskriver ikke et team. Du beskriver en kjæreste som er på noen andres team og det tar mesteparten av fokuset hans. Da er han ikke en jevnbyrdig lagspiller på deres (ditt og hans) team. Det er ikke mulig.

Hvis du har lyst til å leve med dette tror jeg du kommer til å få det til.

Jeg har ikke så mye valg enn å akseptere mye av det, tror det blir slikt i forhold der den ene har barn (og sånn sett mer «bagasje») og den andre barnløs. Jeg tror nok jeg hadde følt/reagert annerledes i enkelte situasjoner om jeg hadde hatt barn selv og litt flere knagger å henge ting på. På mage måter kan man vel aldri bli jevnbyrdige når han er min nummer en og jeg er hans nummer to (for barne vil jo alltid komme først). Jeg tror med tiden og barna blir større så vil det jo ta mindre plass og bli annerledes. Jeg tror absolutt det er verdt å vente på, og at vi skal få det til. Må bare finne en måte å ikke bli preget av det på veien…

 

fru Alving skrev (7 timer siden):

Mye av det du sier er nok noe de fleste som går inn i forhold med en partner med barn opplever. Det er mye bagasje, eksen setter agenda og de forstår ikke før etter en god stund hvor mye de faktisk må justere forventningene etter en familie som allerede eksisterer.

Du skryter veldig av kjæresten din samtidig så høres han svært konfliktsky ut. Eksen hans og et voksent barn kan ikke styre skuta i 10-15 år til, det sier vel seg selv. Om han virkelig elsker deg så må du og får plass i livet hans og dere må kunne skape felles forventninger og en plass for dere to. Det kan faktisk ikke være sånn at du hele tiden skal være den som justerer deg og trekker deg unna fordi han ikke orker å konfrontere eksdama.

Han er konfliktsky ja, særlig ovenfor exen. Men noe skyldes nok at han ønsker å holde mest mulig fred i forhold til barna, særlig for yngste. Som nevnt er det også mye «styr» med eldste som har flere diagnoser og et ganske komplisert sykdomsbildet. Han prøver å ha mest mulig fokus på å få på plass riktige tiltak og sikre at h*n får den hjelpen som trenges fremover. Når det er på plass sier han at han skal ta den kampen. Exen hans er ganske manipulativ og bruker yngste barnet som det passer henne. Derfor går han litt på eggeskall, så det ikke skal eskalere ytterligere. Jeg forstår delvis hvorfor han gjør det, samtidig er det jo ikke gøy å se han bli så hersket med. Men jeg kan ikke ta den kampen, det må han gjøre selv når han føler det er rett.

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvorfor må dette "barnet" bo hos far til det er langt oppe i 30-årene? Går det ikke an å få hjelp fra nav?

Anonymkode: 6d1b3...315

Svært komplekst sykdomsbildet, både med fysisk sykdom, psykisk sykdom og div diagnoser. Er en lang vei å gå. Jeg tror det ender med ung ufør, men så lenge barnet og foreldrene ikke er der så vil det nok ta tid. Uansett så tror jeg det er veldig mange år til h*n har boevne til å bo helt for seg selv. Det vi har snakket om er om når yngste har forlatt redet og flyttet så kjøper vi en leilighet med utleiedel som eldste kan bo i. Da bor h*n for seg selv, men kan følges opp.

Anonymkode: 5b9f4...306