Hvordan ikke gråte i eget bryllup

[AnonymBruker]

Dette er et hypotetisk spørsmål. Jeg er super sensitiv mht. kjærlighet, det får meg til å gråte.

Vet at hvis jeg giftet meg noen gang ville jeg ha grått hele dagen lang bare ut fra kraftig emosjon. 

Det ville ha ødelagt hele image, rødt fjes, rennende sminke, flekker på kjole, utslitt på slutten av dagen med røde hovne øyne. Ville sikkert ha tutet fra morgen til kveld. En grunn til at jeg tenker å ikke ha bryllup noen gang, det blir for emosjonelt for meg og det ville ikke sett pent ut. 

Hvordan holder dere andre følelsesmennesker dere fra å gråte hele tiden i eget bryllup? 

Anonymkode: ad72f...6ee

[AnonymBruker]

Jeg gidder ikke prøve å la være engang. Pga at livet har vært så mye greier i det siste kommer mitt bryllup til å bli overveldende . Men jeg tror  ikke at man kommer til å grine hele dagen . Det kommer rørende øyeblikk der man feller tårer og så er det så mye som skjer at man glemmer emosjonene for det meste. 

Jeg er for at man bare lar ting stå til, være seg selv. Ikke svar på spørsmål men... Du er bare et menneske du, som andre, tillat deg å vise det på en slik dag. Man blir sliten av å late som og sliten av en slik dag uansett. 

Anonymkode: 0dfc9...032

[AnonymBruker]

Det spørs jo kanskje litt på om man klarer å stoppe krana eller om det først begynner å renne at det blir en foss?

Jeg er veldig følelsom, jeg gråter lett, og liker å si at jeg har følelsene på utsiden av kroppen.
Min tanke rundt situasjoner som bryllup, er vel at man få lov til å gråte noe, jeg klarer fint å "ta meg sammen" om jeg får gråte litt, gode pusteøvelser, og tanker om "jeg kan ikke gråte nå, men gir meg rom til det etterpå".

Så må man nok ta noen touch-ups på sminke ett par ganger iløpet av den store dagen, men det må være helt innafor. 

 

Nå skal sant sies, at jeg ikke ønsker å gifte meg, men synes at man få lov til å gråte litt i sitt eget bryllup, det er en flott dag, med masse følelser, og det må være lov. 

Anonymkode: 6ffed...c0c

[Norja]

Jeg er en supergriner, og gråt meg gjennom bryllupsdagen min. Og dagen etter da jeg åpnet presangen fra mannen min. Og de etterfølgende dagene da vi leste gjennom de fine kortene og presangene vi hadde fått, og så enda noen dager senere da folk sendte meldinger for å takke for laget og ønske oss tillykke.

Ser man på bildene, så skulle man ikke tro det. Jeg ser bare veldig, veldig lykkelig ut - og det var jeg jo.

Sminkøren og jeg snakket sammen om at jeg var bekymret for å se ut som en vaskebjørn, så da vi hadde prøvetime brukte vi forskjellig mascara på hvert øye, så satt jeg meg ned og så på "soliders coming home" videoer på YouTube (da griner jeg som en tulling), også sjekket vi hva som funket best 😄

[AnonymBruker]

Jeg er en storgråter selv, og var sikker på at jeg kom til å tute hele dagen. Gruet meg skikkelig til kirkegulvet, til å gråte foran alle sammen og til ødelagt sminke og stygge bilder. Utrolig nok gikk det kjempefint! Fikk jo tårer i øynene et par ganger, men aldri så mye at det rant. Tror dagen var såpass overveldende at jeg kom i en annen modus. Og jeg var så sinnsykt glad hele tiden. Glad overkjørte rørt.

Anonymkode: 88679...6df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Nå skal sant sies, at jeg ikke ønsker å gifte meg, men synes at man få lov til å gråte litt i sitt eget bryllup, det er en flott dag, med masse følelser, og det må være lov. 

Anonymkode: 6ffed...c0c

Ja jeg ønsker heller ikke å gifte meg tror jeg, men så følsom som jeg er ville jeg sikkert gråtet hele dagen, og natten, litt usikker når jeg ville fått til å stoppe. 😅 Best å aldri gifte seg. 

Jeg er en ganske unormal gråter, men godt å høre det finnes andre med emosjonelle problemer der ute😄

Jeg er ikke alene. 

Anonymkode: ad72f...6ee

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn som har tårekanaler som flommer over og alle følelser utenpå kroppen. Griner hver gang ungene spiller konsert og når jeg har medarbeidersamtale hvis jeg får ros f.eks.  Eller hvis moren min sier noe fint om barna mine.

Før bryllupet testet jeg sminke for å finne mascara som ikke gjorde meg til en panda på 1-2-3. Fikk en venninne til å sminke meg skikkelig og så så vi på grinefilmer for å finne ut hva som satt best.

Før dagen hadde jeg tenkt gjennom mange scenarier, tenkt gjennom hvordan vielsen skulle være, sett for meg talene, sangene osv. Så ved å visualisere alt på forhånd så gråt jeg mindre på selve dagen. Noen tårer på vei opp til alteret selvfølgelig, og noen små tårer under fine taler. Men eneste gangen jeg virkelig ikke klarte å holde unna var da mannen holdt tale for meg. Så etter den måtte jeg fikse litt på sminken. 

Så hvis jeg klarte meg gjennom dagen uten å grine meg helt ut så tror jeg de fleste kan klare det.

Anonymkode: b117c...6dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Før dagen hadde jeg tenkt gjennom mange scenarier, tenkt gjennom hvordan vielsen skulle være, sett for meg talene, sangene osv. Så ved å visualisere alt på forhånd så gråt jeg mindre på selve dagen.

Tror du er inne på noe her. Jeg har endt opp i «ugly cry» i flere bryllup. Men da har jeg på en måte ikke vært forberedt. I siste bryllup jeg var i, var jeg ganske mye mer involvert. Jeg hadde sett kjolen hennes, hadde vært i lokalet hvor vielsen var, deltok i flere deler av forberedelsene etc. Dermed ble det mye mer forutsigbart når bruden kom ned midtgangen og vielsen startet. Og jeg var veldig «samlet» hele dagen.

Jeg håper det samme vil skje i eget bryllup. At forberedelsene og forutsigbarheten gjør at jeg ikke blir så overveldet. Skal blant annet lese talen min høyt mange mange ganger i forkant. 🤞🏻

Anonymkode: 5b79f...984