Omringet av mennesker som er glade i meg, presterer bra på jobben, har det egentlig utrolig godt, men…

[AnonymBruker]

Usikker på om dette i det hele tatt er riktig kategori å skrive dette innlegget i, så admin/mod må bare flytte tråden dersom det er feil.

men uansett, jeg vil bare få ut litt frustrasjon. Jeg er altså omringet av gode mennesker som tenker godt om meg, jeg får støtt og stadig høre at jeg er morsom å være med, en god venn og støttespiller, hardtarbeidende, at jeg er en god person, og gudene veit hva egentlig. Til og med folk jeg ikke kjenner så godt sier visst bare gode ting om meg, og jeg klarer seriøst ikke å se hva andre ser i meg. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har slitt lenge med å faktisk godta meg selv. Gjennom barndommen og tenårene ble jeg ofte utestengt, jeg vokste opp i et svært kritisk hjem hvor ingenting jeg gjorde var godt nok, og jeg har hatt noen svært ustabile og usunne relasjoner oppigjennom, jeg har blitt utnyttet en del fordi jeg har tøya mine egne grenser for langt for andre

Jeg vil ikke høres ut som at jeg klager eller fisker etter godkjennelse, så misforstå meg rett. Jeg bare klarer ikke å skjønne at folk faktisk liker meg for den jeg er. Det føles ut som om jeg lever i en helt annen realitet enn jeg ellers har gjort hele livet, fordi nå er ting endelig stabilt for meg og det går faktisk bra. Men likevel så klarer jeg ikke å legge bort tankene om at jeg ikke er god nok og at det er noe dypt feil ved meg, uansett om jeg får bevis via ord eller handlinger om at det ikke stemmer. Noen andre som har det sånn?

Anonymkode: 1afbf...50f

[AnonymBruker]

Det høres helt normalt ut med tanke på bakgrunnen din. Du har aldri fått mulighet til å bygge opp et godt selvbilde. Her må du nesten oppsøke hjelp til å bearbeide tidligere erfaringer. 

Anonymkode: 9c7cc...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det høres helt normalt ut med tanke på bakgrunnen din. Du har aldri fått mulighet til å bygge opp et godt selvbilde. Her må du nesten oppsøke hjelp til å bearbeide tidligere erfaringer. 

Anonymkode: 9c7cc...14a

tusen takk, jeg har vurdert å gjøre det lenge nå. Har tenkt på at profesjonell hjelp kanskje er veien å gå

ts

Anonymkode: 1afbf...50f

[AnonymBruker]

Med den bakgrunnen du beskriver, høres det nesten ut som om virkeligheten har dukket opp og slått deg litt i bakken. Du ser nå hvem du egentlig er; at du ikke er den du tidligere har blitt fortalt at du er, og at mennesker rundt deg responderer positivt på ditt egentlig jeg. 

Sender deg gode tanker!

Anonymkode: cc92c...591

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Med den bakgrunnen du beskriver, høres det nesten ut som om virkeligheten har dukket opp og slått deg litt i bakken. Du ser nå hvem du egentlig er; at du ikke er den du tidligere har blitt fortalt at du er, og at mennesker rundt deg responderer positivt på ditt egentlig jeg. 

Sender deg gode tanker!

Anonymkode: cc92c...591

Ja, det føles virkelig sånn ut! Jeg lå oppe veldig seint i går og tenkte på det, og det føles litt ut som om pusten har blitt slått ut av meg når jeg begynner å tenke på det

tusen takk!

ts

Anonymkode: 1afbf...50f

[Helene1982]

Det er 2 ting: Jeg husker første gang en venninne forklarte "imposter-syndrom" eller hva det kalles for meg. Det er vanlig å tenke at du ikke er god nok og at noen til slutt kommer til å finne ut av det. Som egentlig selvsagt handler om at de fleste har dårlig selvtillit.

Nr 2. har jeg kun møtt noen få som opplever dette, det er ikke så vanlig: Det finnes en del introverte som er gode sosialt, men som er "på jobb" sosialt. Det koster noe. Dette er ofte mennesker som ikke har det gøy på fest, om én person furter i et hjørne.Men som har det gøy på fest om alle andre har det gøy. Med fest mener jeg i familien og på jobb.

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for latterliggjøring og svar til slettet innlegg. 

Rhodiola, adm.

[Anonym28]

On 2/17/2023 at 12:30 AM, AnonymBruker said:

tusen takk, jeg har vurdert å gjøre det lenge nå. Har tenkt på at profesjonell hjelp kanskje er veien å gå

ts

Anonymkode: 1afbf...50f

 

On 2/17/2023 at 12:19 AM, AnonymBruker said:

Usikker på om dette i det hele tatt er riktig kategori å skrive dette innlegget i, så admin/mod må bare flytte tråden dersom det er feil.

men uansett, jeg vil bare få ut litt frustrasjon. Jeg er altså omringet av gode mennesker som tenker godt om meg, jeg får støtt og stadig høre at jeg er morsom å være med, en god venn og støttespiller, hardtarbeidende, at jeg er en god person, og gudene veit hva egentlig. Til og med folk jeg ikke kjenner så godt sier visst bare gode ting om meg, og jeg klarer seriøst ikke å se hva andre ser i meg. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har slitt lenge med å faktisk godta meg selv. Gjennom barndommen og tenårene ble jeg ofte utestengt, jeg vokste opp i et svært kritisk hjem hvor ingenting jeg gjorde var godt nok, og jeg har hatt noen svært ustabile og usunne relasjoner oppigjennom, jeg har blitt utnyttet en del fordi jeg har tøya mine egne grenser for langt for andre

Jeg vil ikke høres ut som at jeg klager eller fisker etter godkjennelse, så misforstå meg rett. Jeg bare klarer ikke å skjønne at folk faktisk liker meg for den jeg er. Det føles ut som om jeg lever i en helt annen realitet enn jeg ellers har gjort hele livet, fordi nå er ting endelig stabilt for meg og det går faktisk bra. Men likevel så klarer jeg ikke å legge bort tankene om at jeg ikke er god nok og at det er noe dypt feil ved meg, uansett om jeg får bevis via ord eller handlinger om at det ikke stemmer. Noen andre som har det sånn?

Anonymkode: 1afbf...50f

Jeg er egentlig ganske lik som deg og blir også oppfattet positivt av andre rundt, men jeg har hatt en dårlig oppvekst som har gitt meg dårlig selvfølelse dom igjen har gjort st i nære relasjoner har jeg akseptert grenseoverskridende oppførsel fra andre. Jeg gikk til psykolog. Du må bygge opp selvfølelsen din og bli glad i deg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2023 den 0.19):

Usikker på om dette i det hele tatt er riktig kategori å skrive dette innlegget i, så admin/mod må bare flytte tråden dersom det er feil.

men uansett, jeg vil bare få ut litt frustrasjon. Jeg er altså omringet av gode mennesker som tenker godt om meg, jeg får støtt og stadig høre at jeg er morsom å være med, en god venn og støttespiller, hardtarbeidende, at jeg er en god person, og gudene veit hva egentlig. Til og med folk jeg ikke kjenner så godt sier visst bare gode ting om meg, og jeg klarer seriøst ikke å se hva andre ser i meg. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har slitt lenge med å faktisk godta meg selv. Gjennom barndommen og tenårene ble jeg ofte utestengt, jeg vokste opp i et svært kritisk hjem hvor ingenting jeg gjorde var godt nok, og jeg har hatt noen svært ustabile og usunne relasjoner oppigjennom, jeg har blitt utnyttet en del fordi jeg har tøya mine egne grenser for langt for andre

Jeg vil ikke høres ut som at jeg klager eller fisker etter godkjennelse, så misforstå meg rett. Jeg bare klarer ikke å skjønne at folk faktisk liker meg for den jeg er. Det føles ut som om jeg lever i en helt annen realitet enn jeg ellers har gjort hele livet, fordi nå er ting endelig stabilt for meg og det går faktisk bra. Men likevel så klarer jeg ikke å legge bort tankene om at jeg ikke er god nok og at det er noe dypt feil ved meg, uansett om jeg får bevis via ord eller handlinger om at det ikke stemmer. Noen andre som har det sånn?

Anonymkode: 1afbf...50f

Det høres ut som du har hatt en rolle der du pleaser andre, og satt dine egne behov til side. 
du har fra barnsben hørt at du ikke er god nok. 
Du var mer enn god nok da du var liten, men de voksne rundt deg behandlet deg dårlig. 
I dag er du også god nok, det ser alle rundt deg og de liker deg. 
Men din indre stemme sier motsatt fordi det er det du har hørt. 
du må ta et oppgjør med barndommen din, for det er ikke bra å få barn til å føle de ikke er bra nok. 
jobber med barn og vet hvor skadelig det er for selvfølelsen. 
 

Anonymkode: b2347...682