Dere som opplevde smertene ved fødsel som ren og skjær tortur

[AnonymBruker]

Hvordan har dere det mentalt i ettertid?

Har født to ganger. Første var ubeskrivelig jævlig, men endte i hastesnitt pga komplikasjoner underveis, og hjernen min klarte å lure meg til at det var komplikasjonene som var hovedproblemet.

Overbeviste meg selv derfor om at jeg kunne gjøre det igjen. men denne fødselen her... Har ikke ord. Det var på ingen måte "verd det". Hadde jeg måttet gjøre det igjen hadde jeg nok heller valgt å dø. 

Det har gått ett år, og så lenge jeg vet at jeg ALDRI trenger å gjøre det igjen, så går det greit. Men jeg har begynt å tenke en del på sykdom, alderdom, osv. Det har gjort noe med meg å vite at slik smerte finnes... Det skremmer meg. Har aldri vært spesielt redd for sykdom, død og alderdom før, men kjenner jeg er redd for å møte på slik smerte igjen i mitt liv. 

Det går greit med sex, for så lenge abort og keisersnitt finnes, føler jeg meg rimelig trygg på at jeg skal klare å unngå å havne i fødsel igjen. Men sex har også fått et nytt alvor over seg. 

Noen andre? Hvordan lever dere med opplevelsen i dag? 

Anonymkode: 9f937...adf

[AnonymBruker]

Jeg hadde svangerskapsforgiftning under den ene fødselen og hadde hodesmerter som var så vonde at fødselen var bare ei flis som skjedde samtidig. (Jeg husker at jeg på et tidspunkt prøvde å klore ut øynene mine for å lette trykket...). 

Jeg var livredd ei stund etterpå ved hodeverk, for at det skulle bli like ille. Men det gikk seg til innen et halvt år tror jeg.

Nå tenker jeg svært sjeldent på det. Det preger meg ikke, og jeg tenker lite på kommende sykdom og smerter. 

Anonymkode: 0918e...b11

[AnonymBruker]

Har bare født én gang, men det var helt grusomt og er livredd for å bli gravid igjen. 

Når det gjelder andre typer smerter, så finnes det jo gode smertestillende, men disse får man jo ikke når man har en baby i magen (jeg tryglet om å få morfin under fødselen, epiduralen fungerte dessverre ikke særlig på meg)

Anonymkode: f516c...674

[AnonymBruker]

Min første fødsel var er rent helvete på jord. Jeg var kun 20 år og i god form. 
Men fødselen ble satt i gang fordi jeg hadde for lite fostervann, et par dager før termin. 
 

Alt var over på 3,5 timer, og barnet ble tatt med tang på 2-3 «røsk». De kunne ikke ta hensyn til riene heller, barnet måtte ut. Holdt på å gå skikkelig galt med barnet, men de klarte heldigvis og få barnet ut i tide. 
 

Det var så vondt at jeg holdt på å besvime flere ganger, og var helt ute av meg selv. Fikk ikke smertelindring fordi alt gikk for fort og barnet reagerte jo selvsagt dårlig på tempoet. 
 

Jeg ba de faktisk om å drepe meg mens vi drev på, jeg hadde det så vondt at jeg bare ville dø. 
 
Likevel valgte jeg å få 2 barn til, men fikk da keisersnitt pga traumene etter første fødsel. Sliter enda med en ekkel følelse av fødselen, men ikke mer enn at jeg tåler det. Det har gått bra med barnet heldigvis. 

Anonymkode: 2ecf4...06d

[AnonymBruker]

Første fødsel husker jeg ingenting av. Jeg ble satt igang pga forgiftning, og fra riene begynte er minnet mitt helt svart. Men jeg skrek(etter det jeg har fått gjenfortalt) at alt jeg ville var bare å dø. Heldigvis for min del var det en styrtfødsel. Siden kropp og sinn har fortrengt det helt, så velger jeg å tro at det var helt forferdelig. Partneren min synes ikke det var noe koselig å være med på, han fikk veldig vondt av meg.

med andremann var det så vondt og jævlig at jeg bestemte meg for å ta en abort når jeg ble gravid et helt år etterpå.(fikk ingen smertelindring).. Angsten for å gå igjennom den smerten var så uutholdelig at jeg tok kirurgisk abort i narkose fordi jeg hadde hørt 1 person si 1 gang at det var verre å ta medisinsk abort enn det var å føde et barn. 

Anonymkode: 78be7...2a2

[AnonymBruker]

Jeg hadde en traumatisk første fødsel. Det gikk åtte år før jeg turde å bli gravid igjen. Etter første fødsel slet jeg med mareritt, ble deprimert og fikk angst. Jeg fortalt ingen om hvor traumatisert jeg var. Når jeg ble gravid igjen tok jeg opp hvor vanskelig sist fødsel var. Jeg fikk bearbeide alt sammen med samtaler og fikk god oppfølging på sykehuset. Jeg fikk ikke epidural på første, da det ikke var ledig ansesti lege. Fikk lege og jordmor til å be om tidlig epidural for meg, og jeg skrev om opplevelsen i fødebyenes. Andre fødsel  ble mye bedre for meg. Helt ufattelig vondt i et par timer, men de resterende 16 timene hadde jeg kontroll over meg selv og smertene. Epiduralen var til god hjelp. Det å få en god andre fødsel gjorde at jeg ikke lenger er redd for å føde. Skulle det skje igjen at jeg blir gravid, vil jeg be om tidlig epiudural (da settes den før de store smertene kommer-rundt 3 cm)

Jeg ser og hvor viktig det er å åpne seg opp, og fortelle, og be om hjelp når en sliter etter fødsel. Det finnes hjelp ❤️

Anonymkode: 92f97...e9b

[AnonymBruker]

Jeg gråt meg gjennom fødselen min. Tryglet og ba om at jordmor og barnepleier skulle gjøre NOE for å få ut den ungen! Det var en lang fødsel (19 timer) og jeg var så forbanna sliten. Han kom ved hjelp av vakum til slutt men (unnskyld uttrykket) faen i helvete så mye mas det var, når det var tydelig at jeg ikke hadde mer å gi. Er fremdeles skikkelig forbanna over måten det hele ble håndtert på. Det skal sies at jeg ble midlertidig lam i beina pga epidural og hadde heftig bekkenløsning, så jeg følte meg ganske hjelpesløs under og etter fødselen.

Likevel, så ønsker jeg å føde igjen. Jeg ønsker å «få til» en positiv fødsel der jeg sitter igjen med følelsen av mestring fremfor undertrykkelse. Ja, jeg har tenkt mye på fødselen, og har gjort meg opp mine tanker om den. I ukene etter fødselen var jeg klar på at dette skulle jeg ikke gjøre igjen, men jeg ønsker et til barn og jeg tror ikke feks keisersnitt vil være en bedre «utvei». 

Anonymkode: 0f87a...dab

[AnonymBruker]

Har ganske høy smerteterskel på det meste annet, så er ikke redd for det. Men ja, fødsel var f.. meg noe utenom det vanlige. Tror jeg vrælte i 20 timer. 

Anonymkode: 56aa1...9b5

[AnonymBruker]

Jeg hadde grusomme smerter et par timer før jeg fikk epidural, og har egentlig ikke slitt i etterkant eller blitt redd. Føler liksom smertene ble glemt. Synes smertene i etterkant(fordi det endte med hks) var mer plagsomme, selv om de ikke var like intense. Det å ikke kunne bruke kroppen som man vil på veeeldig lang tid, knapt kunne reise seg opp, gå på do uten å tenke på smerter var egentlig verre. Riene var intense og kom hele tiden uten pause, jeg mistet kontrollen fullstendig. Jeg kunne ikke være tilstede og fikk derfor panikk. Hadde fødselen fortsatt sånn i opp til et døgn hadde jeg nok slitt i etterkant.

Anonymkode: 7b46e...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Første fødsel husker jeg ingenting av. Jeg ble satt igang pga forgiftning, og fra riene begynte er minnet mitt helt svart. Men jeg skrek(etter det jeg har fått gjenfortalt) at alt jeg ville var bare å dø. Heldigvis for min del var det en styrtfødsel. Siden kropp og sinn har fortrengt det helt, så velger jeg å tro at det var helt forferdelig. Partneren min synes ikke det var noe koselig å være med på, han fikk veldig vondt av meg.

med andremann var det så vondt og jævlig at jeg bestemte meg for å ta en abort når jeg ble gravid et helt år etterpå.(fikk ingen smertelindring).. Angsten for å gå igjennom den smerten var så uutholdelig at jeg tok kirurgisk abort i narkose fordi jeg hadde hørt 1 person si 1 gang at det var verre å ta medisinsk abort enn det var å føde et barn. 

Anonymkode: 78be7...2a2

Høres fælt ut det du var igjennom. Du burde fått bedre oppfølging i ettertid. Og ingen pekefinger for at du tok abort her (har gjort det  selv). Men du hadde selvfølgelig fått et trygt og godt planlagt keisersnitt etter både første og andre erfaring. Smertene etter keisersnitt er nok ikke i nærheten av det du beskriver du har vært igjennom. Jeg har vært igjennom begge deler og planlagt KS var helt klart det beste og minst smertefulle syns jeg.

Medisinsk abort er ikke verre enn å føde en baby. Makan til vås. Kan ikke en gang sammenlignes.

Anonymkode: 93c6d...6bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvordan har dere det mentalt i ettertid?

Har født to ganger. Første var ubeskrivelig jævlig, men endte i hastesnitt pga komplikasjoner underveis, og hjernen min klarte å lure meg til at det var komplikasjonene som var hovedproblemet.

Overbeviste meg selv derfor om at jeg kunne gjøre det igjen. men denne fødselen her... Har ikke ord. Det var på ingen måte "verd det". Hadde jeg måttet gjøre det igjen hadde jeg nok heller valgt å dø. 

Det har gått ett år, og så lenge jeg vet at jeg ALDRI trenger å gjøre det igjen, så går det greit. Men jeg har begynt å tenke en del på sykdom, alderdom, osv. Det har gjort noe med meg å vite at slik smerte finnes... Det skremmer meg. Har aldri vært spesielt redd for sykdom, død og alderdom før, men kjenner jeg er redd for å møte på slik smerte igjen i mitt liv. 

Det går greit med sex, for så lenge abort og keisersnitt finnes, føler jeg meg rimelig trygg på at jeg skal klare å unngå å havne i fødsel igjen. Men sex har også fått et nytt alvor over seg. 

Noen andre? Hvordan lever dere med opplevelsen i dag? 

Anonymkode: 9f937...adf

Du vil nok aldri gå igjennom slike smerter igjen noen sinne. Blir du gravid igjen får du trygt og godt planlagt keisersnitt i rolige omgivelser og når du blir gammel får du morfin. Både plaster og etterhvert injeksjoner om du trenger det. Jeg jobber på sykehjem og i hjemmesykepleien. Smertelindring/palliativ pleie er hovedfokus innen geriatri. Ingen gamle skal trenge å leve med smerter, så dette må du virkelig ikke tenke på (allerede nå).

Anonymkode: 93c6d...6bb

[AnonymBruker]

Første fødsel var veldig tøff og smertefull, med stormrier uten pause. Men fikk etterhvert en fungerende epidural, som nok reddet en del av opplevelsen. Var likevel lenge usikker på om jeg ville bli gravid igjen. Neste fødsel startet veldig fint, men endte i veldig veldig sterke smerter. Det skjedde antagelig ved at babyen skrudde seg godt ned i bekkenet når jeg satt for å få epidural, for etter det tok det bare helt av. Hadde overhodet ingen virkning av epiduralen. Kort fortalt føltes det som tortur til hun var ute. 

Jeg merket at den siste fødselen preget meg i ettertid. Første dagene var det mest lettelse for at det var over og jeg visste allerede at dette ble siste barnet. Men så begynte jeg få flashbacks og tilknytningen var heller ikke umiddelbar slik som med første barnet. Noe føltes veldig annerledes. I dag er det fire år siden siste fødsel og det preger meg ikke i hverdagen, men hvis jeg tenker på fødsel eller å finne ut at jeg er gravid igjen, begynner jeg å kaldsvette. Blir rett og slett uvel. Hadde ikke vært aktuelt i det hele tatt å gå gjennom en vaginal fødsel igjen, særlig etter å ha opplevd at smertestillende ikke hadde noe effekt overhodet. Følte meg helt hjelpesløs i situasjonen og det var forferdelig. 

Anonymkode: ba24f...f6b

[AnonymBruker]

Jeg kastet opp et titalls ganger av smertene da jeg fødte. Nå er jeg gravid igjen og gruer meg jo veldig, men jeg er av typen som syntes hele jævelskapet var over når babyen var ute og har ikke hatt noe trøbbel i ettertid 😛 faktisk vil jeg ha tre barn, så må gjennom helv**** to ganger til🙃 men når du sier det, så blir jeg jo litt redd for hvordan jeg vil takle å f. eks få kreft eller oppleve en alvorlig ulykke med sterke smerter. Eller enda verre, at barna mine skal oppleve det!😫

Anonymkode: 0ac3d...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du vil nok aldri gå igjennom slike smerter igjen noen sinne. Blir du gravid igjen får du trygt og godt planlagt keisersnitt i rolige omgivelser og når du blir gammel får du morfin. Både plaster og etterhvert injeksjoner om du trenger det. Jeg jobber på sykehjem og i hjemmesykepleien. Smertelindring/palliativ pleie er hovedfokus innen geriatri. Ingen gamle skal trenge å leve med smerter, så dette må du virkelig ikke tenke på (allerede nå).

Anonymkode: 93c6d...6bb

Litt på siden av trådens tema, men det er altså IKKE alltid tilfellet. En nær slektning av meg døde da hun var 90+, alvorlig osteoporose og svært store smerter. De klarte ikke få gjort noe med smertene, selv om hun var hos spesialist (smerteklinikk på universitetssykehus). Så… det fungerer ikke alltid sånn i praksis… 

Anonymkode: 560dd...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Har bare født én gang, men det var helt grusomt og er livredd for å bli gravid igjen. 

Når det gjelder andre typer smerter, så finnes det jo gode smertestillende, men disse får man jo ikke når man har en baby i magen (jeg tryglet om å få morfin under fødselen, epiduralen fungerte dessverre ikke særlig på meg)

Anonymkode: f516c...674

Jeg fikk morfin 1 time før riene startet for fullt og det var ikke noe hjelp i det altså 🤪

Anonymkode: cb6c1...660

[AnonymBruker]

Ble satt igang. Så det var heftig i tillegg til en epidural som ikke funket på venstre side, så det kjentes ut som at noe bokstavelig talt revnet inni meg. Samboer gikk og var seriøst bekymret for at noe var galt, for jeg var så smertepåvirket at jeg gråt og skrek om hverandre. Det var helt forbanna jævlig. Fikk heldigvis ny epidural som fungerte, å da fikk vi fremgang i fødselen også siden kroppen fikk slappet av og jeg klarte å puste igjen. Jeg er ikke påvirket av det i ettertid, jeg vil gjerne føde igjen. I ettertid syns jeg det er skikkelig kult at jeg klarte det, og at kroppen bare sluttet å jobbe når hu var ute og lå på meg. Et skikkelig rush. 

Anonymkode: c702f...52d

[AnonymBruker]

Jeg steriliserte meg ❤️ Elsker sønnen min over alt, men av mange grunner så kunne jeg ikke få flere barn. Han er 12 år nå og vi har det bra ☺️

Anonymkode: 49d45...183

[AnonymBruker]

Hadde drypp pga. dårlige rier og epiduralen sluttet å funke, så da fødselslegen satte dryppet på maks uten bedøvelse, var det så jævlig at jeg brølte ham opp i trynet at jeg kom til å hoppe ut vinduet om han ikke slo av det jævla dryppet 🥲 Etter det greide jeg ikke å prate mer fordi det var så sinnssykt vondt, hang over en prekestol i flere timer og kunne ikke gjøre annet enn å puste. Fødselen ellers var udramatisk og babyen hadde det heldigvis helt fint. Hadde en del vonde tanker om fødselen i ettertid pga. måten jeg ble behandlet på av fødselslegen, men det gikk heldigvis over. Tror mye av grunnen er at det ikke var noen komplikasjoner for babyen, så da han var ute, var alt fint igjen. Er ikke redd for å føde igjen fordi jeg sliter med å tro at det kan bli noe jævligere enn første fødsel, og jeg overlevde jo den, og slapp unna uten varige mén.

Anonymkode: b9e6b...e33

[AnonymBruker]

Har det mye som deg. Det jeg trøster meg med er at fødselssmerter er de sterkeste smertene som tillates ubehandlet. Som regel finnes det jo en drøss med medisiner, smertestillende og bedøvelser man kan få ved sterke smerter - men de kan ikke gis ved fødsel grunnet faren for baby. Hadde man hatt slike smerter som ikke-gravid hadde man jo fått smertelindring i massevis lenge før man når det punktet. Det er min trøst  Så annen type sykdom er jeg ikke redd for, men fødsel det gjør jeg aldri igjen. 

Anonymkode: 816dc...2bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2023 den 23.20):

Jeg hadde en traumatisk første fødsel. Det gikk åtte år før jeg turde å bli gravid igjen. Etter første fødsel slet jeg med mareritt, ble deprimert og fikk angst. Jeg fortalt ingen om hvor traumatisert jeg var. Når jeg ble gravid igjen tok jeg opp hvor vanskelig sist fødsel var. Jeg fikk bearbeide alt sammen med samtaler og fikk god oppfølging på sykehuset. Jeg fikk ikke epidural på første, da det ikke var ledig ansesti lege. Fikk lege og jordmor til å be om tidlig epidural for meg, og jeg skrev om opplevelsen i fødebyenes. Andre fødsel  ble mye bedre for meg. Helt ufattelig vondt i et par timer, men de resterende 16 timene hadde jeg kontroll over meg selv og smertene. Epiduralen var til god hjelp. Det å få en god andre fødsel gjorde at jeg ikke lenger er redd for å føde. Skulle det skje igjen at jeg blir gravid, vil jeg be om tidlig epiudural (da settes den før de store smertene kommer-rundt 3 cm)

Jeg ser og hvor viktig det er å åpne seg opp, og fortelle, og be om hjelp når en sliter etter fødsel. Det finnes hjelp ❤️

Anonymkode: 92f97...e9b

Jeg gjorde akkurat det. Fikk masse hjelp, men fødsel nr 2 ble likevel et rent helvete. Følte meg ivaretatt hele veien, og tror ikke helsepersonell kunne gjort noe annerledes. 

Naturen er brutal, og ikke alle er like heldige. 

Ikke alltid epidural funker, ikke alltid noen klarer å sette epidural, man kan ha styrtfødsel og ikke rekke osv osv. 

Ts

 

Anonymkode: 9f937...adf