Du som ikke har en eneste nær relasjon; hvordan takler du det?

[Anonymburker]

Da mener jeg ikke dem som har en kjæreste og/eller barn. Da har du en nær relasjon som oftest. Ja, man kan kanskje være ensom selv om man har en kjæreste eller et barn, men vi snakker om enda et hakk ned på ensomhets-skalaen.

Jeg har ingen nære relasjoner. Har to familiemedlemmer som jeg har ok relasjon, men jeg kan ikke snakke med dem i dybden om ting. Vi er alle introverte. Har heller ikke lenger en eneste venn, og den ene jeg hadde var egentlig aldri noen nær relasjon. Har heller ingen partner og barn, da hadde jeg nok ikke skrevet denne tråden.

Selv om jeg jobber på en stor arbeidsplass med mange kolleger, har jeg ingen nære relasjoner der heller.

Hadde jeg vært en sosial person hadde det jo bare vært et tidsspørsmål før jeg fikk en venn eller kjæreste. Men når man er introvert med en grad av sosial angst i tillegg er det vanskelig. Hadde jeg ønsket å være introvert hadde jeg heller ikke skrevet her.

Jeg hadde ikke trengt mange venner, så lenge jeg hadde hatt partner og barn.

Sliter med å se at så mange flere enn meg har det slik. Tenker at alle andre har minst en venn, kjæreste, familiemedlem som de har en nær relasjon til.

Men hvis det mot formodning skulle finnes noen i samme båt- hvordan takler du det?

Personlig sliter jeg hver dag med å se noen mening. Det er tortur å se andre leve det livet man selv ønsker, og får til alt med største selvfølgelighet.

 

[Bombasi]

Etter å ha vært en populær kar med mange gode og trygge sosiale forbindelser gjennom hele livet, der utfordringen egentlig har vært at jeg har hatt for mange rundt meg, har det sosiale rundt meg nå kollapset helt. Livet har tatt oss alle, og man har blitt opptatt med hvert vårt. Virker som om at folk flest har nok med hverdagen i seg selv. Det føles helt rart. Ingen å betro meg til og ingen å dele tanker og følelser med, og ingen som betror og deler seg med meg. Bare tomt. Og jeg vet heller ikke hvor og hvordan jeg skal endre dette.

Har en håndfull nær familie rundt meg da, men ingen av oss er "dype" med hverandre og ingen av oss vet hvordan hverandre virkelig har det.

Jeg tror at situasjonen min og din har blitt ganske normalt. Iallefall fra 30+ og oppover. "Problemet" er at de vi ser og hører om ikke har det slik, for det er gjerne de som er i det offentlige bildet. I alt fra kafèer, restauranter, fester og selvfølgelig på sosiale medier. Vi som sitter i ensomhet er ingen plasser og publiserer ingenting, så ingen ser oss. 

KG har vært en slags nødløsning for meg. Her ser jeg også at mange har det likens. Ensomhet og alenehet ser ut til å være utbredt. Det var kanskje det som sjokkerte meg mest på KG. 

Hvordan jeg takler det? Vet ikke. Dagene bare flyter avgårde. Dagdrømmer en del. Om alt jeg har opplevd og alt jeg ønsker å oppleve - med andre. Men samtidig har jeg vennet meg til det, har innsett at dette er hverdagen min og jeg må bare finne en mening med det. Har til dels klart det, og jeg oppholder meg selv mye med serier, spill, nettchatting, forum o.l. Men savnet etter noen og ensomheten vil alltid være der som et tomrom i meg. Og det har jeg akseptert. 

Jeg har ikke stengt meg inne. Jeg er åpen for alt og alle hvis det kommer noen. Det ideelle hadde vært en partner, men det har jeg skjønt er og blir umulig. Blant annet med tanke på mitt bosted. Men håpet sitter sterkt i meg. Håpet for å finne noen. Håpet for å være heldig. Håpet for vennskap. Så jeg lever og ånder for håpet. Det fører meg fremover. For jeg kan ikke i min villeste fantasi skjønne at jeg som egentlig er så sosial og har vært såpass godt likt oppigjennom årene, ikke skal få èn eneste mulighet igjen i løpet av mine siste kanskje 50 leveår. Så det er den ene muligheten som skaper håpet. Mitt beste råd er derfor å brygge håpet rundt den ene muligheten du vil få, og at du er åpen for den når den kommer.

[AnonymBruker]

Fokuser på å skaffe deg nære relasjoner. Det er ikke nødvendigvis lett, men du bør legge inn innsats på å få deg nære venner og/eller kjæreste. Jeg er selv introvert, men vet at livet blir 10 ganger tyngre dersom jeg ikke aktivt pleier de nære relasjonene jeg har. Alle, absolutt alle, de jeg vet om som har valgt å isolere seg fordi det er for krevende, visner hen psykisk av å kutte alle ut. Og selv kjenner jeg på at alle problemer vokser i hodet dersom jeg er for lenge alene. Vi trenger å prate, vi trenger mennesker. 

Anonymkode: 6e048...09a

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (1 time siden):

Sliter med å se at så mange flere enn meg har det slik. Tenker at alle andre har minst en venn, kjæreste, familiemedlem som de har en nær relasjon til.

 

Har det også sånn, men du hadde ikke visst det om du hadde kjent meg. 

Jeg treffer foreldrene mine ofte, og snakker med mamma flere ganger i uka, så det virker nok som vi har en nær relasjon. Men det er bare overflatisk pjatt, jeg kan ikke si noe som betyr noe uten risikere å bli gjort narr av og/eller at det blir gjenfortalt til resten av slekta. 

Jeg har ei barndomsvenninne jeg fortsatt har kontakt med, men hun er litt "enkel" og kan bare snakke om tvserier/filmer, sin dårlige helse og problemer med nav. Men jeg forteller om henne til andre som "ei venninne" sånn at de ikke skal skjønne at det er samme venninna hver gang. Ikke for å lure noen, men for at de ikke skal synes synd på meg. 

Jeg er veldig sosial på jobb og prater mye der. Men jeg må passe godt på hva jeg sier, for jeg vet de ikke forstår meg og synes jeg er rar og litt mindre verdt. Jeg jobber bare med en haug med familiefolk med travle liv. 

Jeg er snart 40, men har ikke hatt andre venner enn noen få jeg hadde på ungdomsskolen. Har aldri hatt kjæreste. Jeg flytta til stedet jeg bor på for over 15 år siden, men kjenner ingen andre her enn de jeg jobber med. 

Jeg vet at det er min egen feil, jeg klarer ikke å slippe noen nærmt nok. Vet ikke om jeg var født sånn eller om jeg har blitt sånn av kritiske foreldre, eller om det ernoe annet. Jeg liker å være alene, så det plager meg ikke sånn som mange andre som ikke har noen, tror jeg. Jeg synes det er slitsom å skulle forholde meg til andre hele tiden. Men det hadde vært fint å hatt  bare en eller annen som jeg var komfortabel med. For jeg har masse bekymringer som jeg sikket ikke hadde hatt hvis jeg kunne fortalt dem til noen. Men jeg tror ikke det noen gang kommer til å skje. 

Jeg takler det ved å dagdrømme masse. Jeg har et oppdikta liv der jeg har noen gode venner som støtter meg og som jeg kan snakke med ting om. Hjelper litt iallfall. 

Anonymkode: 6a817...238

[AnonymBruker]

Jeg pleide å ha venner før, men nå har jeg det nesten ikke lenger. De eneste vennskapene jeg nå har i det daglige er to nettvenninner, en i USA og en i Australia. Jeg har hatt vennskap som jeg har pleid før, men de har flyttet/jeg har flyttet/de har fått familie/jeg har røket uklar med dem/vi har glidd fra hverandre, så jeg har egentlig ingen å snakke med lenger, slik som jeg pleide å ha før.

Nylig har det flyttet et par hit som jeg kjenner fra en facebookgruppe. Denne gruppa har jeg gjort mye frivillig arbeid for, og  blitt kjent med en del av de som også bruker gruppa. Jeg var veldig glad for at de flyttet hit, og de har invitert meg på middag to ganger siden i sommer, men jeg har ikke invitert tilbake. Jeg har rett og slett fått litt sosial angst på den tiden jeg ikke har hatt folk rundt meg, og blir forferdelig stresset av tanken på å invitere dem hit.
Og nå må jeg i tillegg flytte fra her jeg bor og vet ikke om jeg kommer til å finne noe på dette stedet, så kanskje jeg havner langt borte fra dem også  

Jeg har familie, men jeg har ikke vokst opp med dem, siden jeg er adoptert bort som nyfødt. Jeg har aldri blitt ordentlig kjent med dem og klarer liksom ikke ha en stabil kontakt med dem. De bor også på en annen kant av landet.

Jeg tror jeg burde gå til psykolog faktisk, for jeg sliter med en masse ting som jeg aldri forteller noen om. Kanskje det kan hjelpe med å komme nærmere andre mennesker også.

Anonymkode: 01990...115

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (6 timer siden):

Da mener jeg ikke dem som har en kjæreste og/eller barn. Da har du en nær relasjon som oftest. Ja, man kan kanskje være ensom selv om man har en kjæreste eller et barn, men vi snakker om enda et hakk ned på ensomhets-skalaen.

Jeg har ingen nære relasjoner. Har to familiemedlemmer som jeg har ok relasjon, men jeg kan ikke snakke med dem i dybden om ting. Vi er alle introverte. Har heller ikke lenger en eneste venn, og den ene jeg hadde var egentlig aldri noen nær relasjon. Har heller ingen partner og barn, da hadde jeg nok ikke skrevet denne tråden.

 

 

Nei, det er absolutt ikke gitt at en har en nær relasjon og kan snakke med barn eller partner i dybden.

Du går i samme fellen selv, hvor du utad vil se ut som om at du har nære relasjoner - selv om du selv ikke føler det slik.

At en har mennesker å omgåes betyr ikke at en har nær relasjon til noen - som du selv og dine slektninger.

Det er nok veldig vanlig å ikke ha en nær relasjon til noen som voksen. Ikke ha noen å kunne betro de dypeste tankene til.

Men tror også at de fleste ikke helt reflekterer over det. En er vant til å holde ting til det overfladiske og hverdagslige. Folk flest går ikke rundt med følelsen av dype, uforløste tanker eller følelser de ikke får snakket om.

Da burde en kanskje skaffe seg en profesjonell samtalepartner?

 

 

Anonymkode: b0535...f44

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (5 timer siden):

Etter å ha vært en populær kar med mange gode og trygge sosiale forbindelser gjennom hele livet, der utfordringen egentlig har vært at jeg har hatt for mange rundt meg, har det sosiale rundt meg nå kollapset helt. Livet har tatt oss alle, og man har blitt opptatt med hvert vårt. Virker som om at folk flest har nok med hverdagen i seg selv. Det føles helt rart. Ingen å betro meg til og ingen å dele tanker og følelser med, og ingen som betror og deler seg med meg. Bare tomt. Og jeg vet heller ikke hvor og hvordan jeg skal endre dette.

Har en håndfull nær familie rundt meg da, men ingen av oss er "dype" med hverandre og ingen av oss vet hvordan hverandre virkelig har det.

Jeg tror at situasjonen min og din har blitt ganske normalt. Iallefall fra 30+ og oppover. "Problemet" er at de vi ser og hører om ikke har det slik, for det er gjerne de som er i det offentlige bildet. I alt fra kafèer, restauranter, fester og selvfølgelig på sosiale medier. Vi som sitter i ensomhet er ingen plasser og publiserer ingenting, så ingen ser oss. 

KG har vært en slags nødløsning for meg. Her ser jeg også at mange har det likens. Ensomhet og alenehet ser ut til å være utbredt. Det var kanskje det som sjokkerte meg mest på KG. 

Hvordan jeg takler det? Vet ikke. Dagene bare flyter avgårde. Dagdrømmer en del. Om alt jeg har opplevd og alt jeg ønsker å oppleve - med andre. Men samtidig har jeg vennet meg til det, har innsett at dette er hverdagen min og jeg må bare finne en mening med det. Har til dels klart det, og jeg oppholder meg selv mye med serier, spill, nettchatting, forum o.l. Men savnet etter noen og ensomheten vil alltid være der som et tomrom i meg. Og det har jeg akseptert. 

Jeg har ikke stengt meg inne. Jeg er åpen for alt og alle hvis det kommer noen. Det ideelle hadde vært en partner, men det har jeg skjønt er og blir umulig. Blant annet med tanke på mitt bosted. Men håpet sitter sterkt i meg. Håpet for å finne noen. Håpet for å være heldig. Håpet for vennskap. Så jeg lever og ånder for håpet. Det fører meg fremover. For jeg kan ikke i min villeste fantasi skjønne at jeg som egentlig er så sosial og har vært såpass godt likt oppigjennom årene, ikke skal få èn eneste mulighet igjen i løpet av mine siste kanskje 50 leveår. Så det er den ene muligheten som skaper håpet. Mitt beste råd er derfor å brygge håpet rundt den ene muligheten du vil få, og at du er åpen for den når den kommer.

Hvor i all verden er det du bor da? 

I en sprekk på nordpolen? 

På enerom på institusjon? 

Anonymkode: 39feb...78a

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (6 timer siden):

Da mener jeg ikke dem som har en kjæreste og/eller barn. Da har du en nær relasjon som oftest. Ja, man kan kanskje være ensom selv om man har en kjæreste eller et barn, men vi snakker om enda et hakk ned på ensomhets-skalaen.

Jeg har ingen nære relasjoner. Har to familiemedlemmer som jeg har ok relasjon, men jeg kan ikke snakke med dem i dybden om ting. Vi er alle introverte. Har heller ikke lenger en eneste venn, og den ene jeg hadde var egentlig aldri noen nær relasjon. Har heller ingen partner og barn, da hadde jeg nok ikke skrevet denne tråden.

Selv om jeg jobber på en stor arbeidsplass med mange kolleger, har jeg ingen nære relasjoner der heller.

Hadde jeg vært en sosial person hadde det jo bare vært et tidsspørsmål før jeg fikk en venn eller kjæreste. Men når man er introvert med en grad av sosial angst i tillegg er det vanskelig. Hadde jeg ønsket å være introvert hadde jeg heller ikke skrevet her.

Jeg hadde ikke trengt mange venner, så lenge jeg hadde hatt partner og barn.

Sliter med å se at så mange flere enn meg har det slik. Tenker at alle andre har minst en venn, kjæreste, familiemedlem som de har en nær relasjon til.

Men hvis det mot formodning skulle finnes noen i samme båt- hvordan takler du det?

Personlig sliter jeg hver dag med å se noen mening. Det er tortur å se andre leve det livet man selv ønsker, og får til alt med største selvfølgelighet.

 

Anbefaler deg å legge vekk disse hakkene og lage ensomhetsskalaer. Det blir så feil i mitt syn. En kan være mer ensom i tosomhet enn alene. Tenk litt over det. 

Anonymkode: 39feb...78a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvor i all verden er det du bor da? 

I en sprekk på nordpolen? 

På enerom på institusjon? 

Anonymkode: 39feb...78a

😂😂😂😂😂

Anonymkode: 5e03d...35a

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvor i all verden er det du bor da? 

I en sprekk på nordpolen? 

På enerom på institusjon? 

Anonymkode: 39feb...78a

I en bygd nordpå. Er ikke akkurat et særlig singelmarked her, og ingen er villig til å flytte hit, samt at jeg ønsker ikke å flytte, så da får det bare bli slik  

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (17 minutter siden):

I en bygd nordpå. Er ikke akkurat et særlig singelmarked her, og ingen er villig til å flytte hit, samt at jeg ønsker ikke å flytte, så da får det bare bli slik  

At ingen er villig til å flytte dit, det kan umulig stemme. Jeg kjenner to som har flyttet nordpå, til ei bygd, de siste årene. Og de to kan da umulig være de eneste. Ene bor litt "sentralt", og den andre har en nabo og en snøscooter. 

Her har du laget en blokkering som ikke er reell. Tullprat.

Anonymkode: 39feb...78a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

At ingen er villig til å flytte dit, det kan umulig stemme. Jeg kjenner to som har flyttet nordpå, til ei bygd, de siste årene. Og de to kan da umulig være de eneste. Ene bor litt "sentralt", og den andre har en nabo og en snøscooter. 

Her har du laget en blokkering som ikke er reell. Tullprat.

Anonymkode: 39feb...78a

Jeg vet om noen som har vunnet førstepremien i lotto, men det betyr ikke at jeg kommer til å gjøre det.

Du kan ikke basere deg på unntakstilfellene når du skal beregne sannsynlighet.

Anonymkode: f42f5...4e6

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke at du er introvert. Introvert er en person som føler at det gir energi å være alene. En introvert person kan være både innadvendt og utadvendt.

Jeg tenker at du er en innadvendt person.

Anonymkode: dbb14...8b8

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

At ingen er villig til å flytte dit, det kan umulig stemme. Jeg kjenner to som har flyttet nordpå, til ei bygd, de siste årene. Og de to kan da umulig være de eneste. Ene bor litt "sentralt", og den andre har en nabo og en snøscooter. 

Her har du laget en blokkering som ikke er reell. Tullprat.

Anonymkode: 39feb...78a

Dette forstår du ikke omfanget av, ser jeg. Du kan ikke late som om at unntakssituasjoner gjelder for alle. 

Fakta er at dette i realiteten er svært vanskelig å få til. Det er som å lete etter nåla i en høystakk.

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg vet om noen som har vunnet førstepremien i lotto, men det betyr ikke at jeg kommer til å gjøre det.

Du kan ikke basere deg på unntakstilfellene når du skal beregne sannsynlighet.

Anonymkode: f42f5...4e6

Nettopp! 

Endret 17. februar 2023 av Bombasi

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker ikke at du er introvert. Introvert er en person som føler at det gir energi å være alene. En introvert person kan være både innadvendt og utadvendt.

Jeg tenker at du er en innadvendt person.

Anonymkode: dbb14...8b8

Det kan godt være. En "god" miks av uheldige egenskaper.

Jeg har tenkt litt og har kommet frem til at jeg har arvet migrenen fra bestemor, skallhetheten fra bestefar, den dårlige psyken til pappa, og innadvendtheten til mamma.

Tenk om jeg heller hadde arvet det sosiale vesenet og håret til pappa, psyken til mamma og unngått migrenen fra bestemor. Hadde hatt et helt annet liv. Hadde hatt en bedre jobb, partner og barn. Det er jeg helt sikker på.

[AnonymBruker]

Jeg er i 30 åra, gift og har flere barn (barneskole, og baby), og jeg føler meg veldig ensom. Har mistet de fleste vennene mine etter de fikk forhold/barn. Ellers bare overfladiske vennskap der vi sender memes eller svada "hvordan går det om dagen". Har i 16 mnd stort sett bare vært hjemme, pga veldig dårlig i svangerskapet, og angst kom, også high need baby etter det. Mannen min har jeg aldri kunnet prate dypt med,  eller ting som plager meg, eller hverdagslig egentlig for han hører ikke etter, og har siste året innsett at jeg kommer til å bryte ut så fort minste er eldre. Men jeg synes det er vondt å føle meg så ensom, selv om jeg bor i en stor familie og aldri er alene. Jeg er både introvert og innadvendt, men savner likevel en god samtalepartner, å kunne prate om alt og Ingenting, få innspill osv.

Anonymkode: 93776...8d9

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er i 30 åra, gift og har flere barn (barneskole, og baby), og jeg føler meg veldig ensom. Har mistet de fleste vennene mine etter de fikk forhold/barn. Ellers bare overfladiske vennskap der vi sender memes eller svada "hvordan går det om dagen". Har i 16 mnd stort sett bare vært hjemme, pga veldig dårlig i svangerskapet, og angst kom, også high need baby etter det. Mannen min har jeg aldri kunnet prate dypt med,  eller ting som plager meg, eller hverdagslig egentlig for han hører ikke etter, og har siste året innsett at jeg kommer til å bryte ut så fort minste er eldre. Men jeg synes det er vondt å føle meg så ensom, selv om jeg bor i en stor familie og aldri er alene. Jeg er både introvert og innadvendt, men savner likevel en god samtalepartner, å kunne prate om alt og Ingenting, få innspill osv.

Anonymkode: 93776...8d9

Kjipt å være ensom, og man kan selvfølgelig være det selv om man har folk rundt seg. Samtidig ville du vel ikke vært mannen, barna eller de sporadiske meldingene fra vennene dine foruten?

I sommerferien 2021 var jeg suicidal ( i alle fall i tankegangen) og nesten psykotisk når jeg tenker tilbake på det. Jeg hadde 5 uker ferie uten å snakke med noen andre enn nærmeste familie, og de så jeg kun i helgene. Det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke har noen som bryr seg utenom familien. Det er vondt. Spesielt når relasjonen til familien heller ikke er nær i den forstand. I 2022 taklet jeg dette bedre, men var fremdeles kjipt.

[Bombasi]

Anonymburker skrev (4 minutter siden):

Kjipt å være ensom, og man kan selvfølgelig være det selv om man har folk rundt seg. Samtidig ville du vel ikke vært mannen, barna eller de sporadiske meldingene fra vennene dine foruten?

I sommerferien 2021 var jeg suicidal ( i alle fall i tankegangen) og nesten psykotisk når jeg tenker tilbake på det. Jeg hadde 5 uker ferie uten å snakke med noen andre enn nærmeste familie, og de så jeg kun i helgene. Det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke har noen som bryr seg utenom familien. Det er vondt. Spesielt når relasjonen til familien heller ikke er nær i den forstand. I 2022 taklet jeg dette bedre, men var fremdeles kjipt.

Du har det definitivt verre enn meg. Men også jeg kjenner at sommeren er verst. Sommer og påske. Det er liksom tiden i året familien/venner koser seg sammen og gjør så mye felles, samt at det går varmgang på insta, snap og facebook med bilder fra dette, mens jeg blir sittende alene som normalt. 

Bor heldigvis en plass der sommeren kommer på en fredag og er over søndagen etter (altså Nord-Norge), og det er jeg glad for. Hadde jeg bodd i en slik ensomhetstilstand sørpå der det er sommer og sol 3-4 måneder i året så hadde jeg blitt mye mer preget. 

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (4 timer siden):

Dette forstår du ikke omfanget av, ser jeg. Du kan ikke late som om at unntakssituasjoner gjelder for alle. 

Fakta er at dette i realiteten er svært vanskelig å få til. Det er som å lete etter nåla i en høystakk.

Nettopp! 

Fakta er at realiteten er en utfordring å få til uavhengig av hvor man bor. 

Og slik jeg ser det så forstår ikke du omfanget av din egen negative holdning. Men velger å gi bostedet en ufortjent stor del av skylda.

Anonymkode: 39feb...78a

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Fakta er at realiteten er en utfordring å få til uavhengig av hvor man bor. 

Og slik jeg ser det så forstår ikke du omfanget av din egen negative holdning. Men velger å gi bostedet en ufortjent stor del av skylda.

Anonymkode: 39feb...78a

Spar meg hersketeknikkene dine. Du vet ingenting om meg, min situasjon og hvor jeg bor.