Tanker rundt det å få barn, og hvem man ønsker å lage barn med?

[AnonymBruker]

Hei. Visste ikke helt hva jeg skulle sette som overskrift da dette er et langt innlegg, som går innom litt forskjellig. Tankene mine føles veldig tabu. Tusentakk til deg som er villig til å lese alt.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, da dette ikke er noe jeg kan snakke med de rundt meg om, da jeg vet at det er moralsk og etisk galt. Så dere trenger ikke å banke inn hvor jævlig person jeg er osv, og at verdiene mine er helt på trynet, for det forteller jeg meg selv hele tiden selv. Men det hjelper ikke. 

Jeg har kun hatt en partner ila livet som jeg kunne tenkt meg å få barn med, og det var bare fordi mannen var en pen og frisk mann, rett og slett gode gener. Kjemien våres ellers var dårlig, men det brydde jeg meg ikke om, jeg ville bare lage et barn med han og det var en helt ny følelse for meg (jeg fortalte selvfølgelig ikke dette til han, og handlet ikke på det). Det er ingen annen jeg har vært med som jeg har hatt den lysten på barn med, hvor alle utfordringer etterpå føltes som at bare ville ha "fikset seg". Om jeg måtte blitt alenemor, om så. Om jeg hadde funnet en annen snill og god mann som ville vært stefar, hva enn. Det føltes alt så lett. Jeg hadde såklart aldri gjort dette i praksis. Men det var en rar opplevelse, og jeg innså et eller annet med meg selv.

Jeg har ellers hatt partnere med relativt bra personligheter, men jeg har liksom alltid funnet noe "feil" med de, arvelige sykdommer f.eks, eller andre ting som gjør at jeg ikke ønsker å lage barn med dem. Og det gjør også at jeg "vet" i forholdet at det kommer til å ta slutt en dag. Mange av de kommer nok til å bli fantastiske fedre, men pga. det ønsket om at jeg vil at mine barn skal ha best mulig fysisk utgangspunkt, så har jeg ikke klart å bygge videre på det selv i forholdet. Jeg er selv et attraktivt menneske, og har relativt sterke gode gener, uten sykdom. Føler meg helt jævlig som sier dette. Også er det greit å legge ved at uansett om jeg hadde fått barn med en med gode gener, og barnet allikavel ikke hadde arvet noe av dette, og fått sykdommer osv, så hadde det gått fint. Jeg hadde såklart elsket barnet og akseptert det for hva det var, og tatt det derifra. Eneste forskjellen er at jeg da hadde følt at jeg hadde gjort min "oppgave", og hadde visst inni meg at jeg gjorde det jeg kunne for å gi barnet best utgangspunkt. Da hadde ikke jeg fått skyldfølelse, for jeg hadde sett at det hadde vært utenfor min kontroll.

Vet ikke om dette avsnittet er relevant, men jeg har ikke fått ha mer enn 1 måned singel siden jeg var 14 år, og jeg er nå snart 30. Det har blitt oppimot 13 "seriøse" partnere, alle veldig forskjellige, som har vart i ca 1 år hver, og noen oppimot 2-3 år. Noen ganger så føler jeg bare at jeg ikke har fått tid til å finne meg selv, og at JEG har kunnet få velge min partner. Jeg føler ofte at jeg bare blir valgt, også er jeg maktesløs etterpå. Jeg blir også fort glad i mennesker, og mennesker blir fort glad i meg. Så jeg blir bare med på bølgen. Jeg har det relativt fint helt til jeg får panikk og må slå opp. Dette vet jeg er min feil. Jeg har også barndomstraumer, som har utviklet seg til litt psykiske lidelser og tilknytningsproblemer i bagasjen. Men jeg har fått hjelp og jobbet masse med meg selv, og er vel innenfor "frisk og normal" nå. Jeg "vet" hvordan å oppføre meg, jeg "vet" hva som er rett og galt, har alltid gjort det veldig bra på skolen, jeg har også høy utdanning. Jeg er et velfungerende menneske i samfunnet. Vet ikke om det er relevant heller.

Jeg vet at jeg ikke egentlig vil bli en mor engang, med innsikt i at det er sånn verdiene jeg har nå. Alt er bare feil. Det her sitter dypt inne, og jeg snakker ikke høyt om det. Jeg vet bare at dette er noe jeg må få fikset på et eller annet vis, fordi jeg har skikkelig dårlig følelse i magen. Jeg er nå i et forhold med en mann som er helt fantastisk, han er god, tålmodig, forståelsesfull, smart, og alle de personlighetsmessige kvalitetene er ekstremt fine. Men så ser jeg alle disse "feilene"... Og jeg klarer ikke å se for meg å skape et barn med han. Samtidig er alt jeg har å sammeligne følelsen med, er han fyren som jeg ville skape et barn med, men det var en relativt toxic relasjon ellers og vi hadde ikke i nærheten av den følelsesmessige intimiteten som jeg har med nåværende partner. Jeg klarer ikke å skille mellom om det er mine psykiske problemer og tilknytningsproblemer, eller om det er det at forholdet jeg er i nå faktisk er feil for meg.

Tusentakk til deg som orket å lese alt, jeg vet dette var langt. Og jeg går jevnlig til psykolog, og jeg har snakket og snakker om dette. Men jeg har ikke blitt noe klokere, så jeg tror jeg hadde hatt godt av å lese litt forskjellige meninger rundt dette.

Dette ikke er noe jeg egentlig klarer å stå for, men jeg vet ikke hvordan jeg kan stoppe det eller endre følelsene mine rundt dette. Jeg trenger hjelp til å få et annet perspektiv på dette. Eller noe som kan hjelpe meg med å forstå meg selv, så jeg ikke banker meg selv så hardt opp for dette. Det er det jeg sliter mest med, at jeg blir så forbanna sur på meg selv for at jeg ikke bare kan sette pris på det som faktisk betyr noe, og legge vekk det andre.

Anonymkode: cfad8...b9d

[AnonymBruker]

Tror alle kvinner tenker sånn. Kun perfeksjon er godt nok.

Anonymkode: 334cf...80f

[AnonymBruker]

Høres ut som du ikke burde få barn 🙄 Altså, jeg fikk barn med en som er frisk som en fisk, barnet er ikke 100% frisk. Du kan ikke forvente at du får friske barn bare fordi du får barn med en frisk mann. Det er ikke helt sånn det fungerer… Hva om du får et barn med kromosomfeil? Eller Autisme, CP eller annen funksjonsnedsettelse ? Høres ut som du higer etter det perfekte… det perfekte finnes ikke… 

Anonymkode: 9256d...ae8

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hva du vil med dette egentlig. Ettersom du ikke har vært singel siden du var 14-år høres det ut som at du er redd for å være alene, og at du ikke kjenner deg selv noe særlig godt. Du bare følger vinden, liksom, ikke tro mot deg selv. 
 

Høres ikke ut som at du egentlig har lyst på barn, eller så elsker du ikke partneren din kanskje. Jeg har veldig lyst på barn med samboeren min, og han er den eneste jeg kan se for meg at jeg vil ha barn med, men det er fordi jeg elsker han veldig høyt og ønsker en fin fremtid som en familie. Tankene dine derimot er på et litt merkelig sted vdr gener osv, det er jo noe alle tenker litt på, men høres litt rart ut å være så opptatt av det. Tror nok du skaper noen tanker og unnskyldninger for deg selv på en måte, og at disse tankene kommer fordi du egentlig ikke ønsker deg barn.

Anonymkode: fba50...a96

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som du ikke burde få barn 🙄 Altså, jeg fikk barn med en som er frisk som en fisk, barnet er ikke 100% frisk. Du kan ikke forvente at du får friske barn bare fordi du får barn med en frisk mann. Det er ikke helt sånn det fungerer… Hva om du får et barn med kromosomfeil? Eller Autisme, CP eller annen funksjonsnedsettelse ? Høres ut som du higer etter det perfekte… det perfekte finnes ikke… 

Anonymkode: 9256d...ae8

Jeg er helt enig med deg, jeg burde ikke få barn sånn som jeg er nå og det skal jeg ikke. Det hadde gått helt fint å få et barn som ikke er friskt, jeg vet at det ikke er sånn det funker. Men sånne ting er utenfor ens kontroll. Hvilken partner man velger, er innenfor sin egen kontroll.. 

-TS

Anonymkode: cfad8...b9d

[AnonymBruker]

Vi ønsker jo alle kun det beste for våre barn. 

 

Selv har jeg valgt å få barn med en mann som jeg visste ville bli en strålende far. En mann som jeg elsker, og som elsker meg. 

Min mann har et temperament, et sinnelag og en intelligens som jeg har håpet at ungene skal arve, da jeg føler at han stort sett er et bedre menneske enn meg. (Dette er mine følelser, ikke noe han får meg til å føle - det er litt vesentlig).

Dette fordi det er egenskaper jeg verdsetter vesentlig høyere enn utseende. 

 

Du verdsetter utseende. Jeg verdsetter det indre. 

Vi har begge valgt oss partner som er det ypperste av det vi verdsetter. 

 

For meg er ditt valg komplett uforståelig, på samme måte som du nok ikke forstår mitt. 😊

Anonymkode: 60e3f...db2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Jeg er helt enig med deg, jeg burde ikke få barn sånn som jeg er nå og det skal jeg ikke. Det hadde gått helt fint å få et barn som ikke er friskt, jeg vet at det ikke er sånn det funker. Men sånne ting er utenfor ens kontroll. Hvilken partner man velger, er innenfor sin egen kontroll.. 

-TS

Anonymkode: cfad8...b9d

Men hva om partneren din blir syk eller havner i en ulykke? Altså, livet skjer. Jeg har opplevd ganske mye, og er det en ting jeg vet så er det at livet kan bli snudd på hodet på sekunder. Man har ikke noe garanti, og selvom du velger en frisk partner så er ikke det dermed sagt at han kommer til å fortsette å være frisk.

Anonymkode: 9256d...ae8

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri fått barn med en mann kun fordi han hadde gode gener... 

En mann med Perfekte Gener kan være en forferdelig far, og påføre barnet mye verre ting enn hva en arvelig sykdom kunne gjort. 

 

 

Anonymkode: ed6e5...07b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Skjønner ikke helt hva du vil med dette egentlig. Ettersom du ikke har vært singel siden du var 14-år høres det ut som at du er redd for å være alene, og at du ikke kjenner deg selv noe særlig godt. Du bare følger vinden, liksom, ikke tro mot deg selv. 
 

Høres ikke ut som at du egentlig har lyst på barn, eller så elsker du ikke partneren din kanskje. Jeg har veldig lyst på barn med samboeren min, og han er den eneste jeg kan se for meg at jeg vil ha barn med, men det er fordi jeg elsker han veldig høyt og ønsker en fin fremtid som en familie. Tankene dine derimot er på et litt merkelig sted vdr gener osv, det er jo noe alle tenker litt på, men høres litt rart ut å være så opptatt av det. Tror nok du skaper noen tanker og unnskyldninger for deg selv på en måte, og at disse tankene kommer fordi du egentlig ikke ønsker deg barn.

Anonymkode: fba50...a96

Skjønner ikke selv hvor jeg vil, jeg trengte bare å få det ut et sted. Kan godt hende at det bunner i at jeg ikke er tro mot meg selv og egentlig ikke kjenner meg selv så godt.

Jeg er helt enig i at tankene mine er på et merkelig sted vedr gener, og når du legger det sånn så ser jeg at det mest sannsynlig er noe med ocden som snakker. Jeg skal og vil definitivt ikke få barn før jeg er på plass, det er sikkert og visst, og jeg vil definitivt ikke ha barn nå, men en gang så håper jeg at jeg er på rett sted i meg selv. Men takk som setter meg litt på plass. Vil bare ha løsnet opp i de greiene her før den tiden kommer.

-TS

Anonymkode: cfad8...b9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men hva om partneren din blir syk eller havner i en ulykke? Altså, livet skjer. Jeg har opplevd ganske mye, og er det en ting jeg vet så er det at livet kan bli snudd på hodet på sekunder. Man har ikke noe garanti, og selvom du velger en frisk partner så er ikke det dermed sagt at han kommer til å fortsette å være frisk.

Anonymkode: 9256d...ae8

Livet skjer, og som sagt er jeg "OK" og aksepterer ting som skjer som er utenfor min kontroll, men jeg har en usunn obsession med å kontrollere det jeg kan kontrollere. Og det er helt sant, og noe å selvfølgelig ta i betrakning, at livet kan bli snudd på hodet på sekunder.. og det er akkurat derfor jeg skrev dette innlegget, for at dere kan få meg til å tenke på akkurat disse tingene. Så takk. 

Anonymkode: cfad8...b9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Livet skjer, og som sagt er jeg "OK" og aksepterer ting som skjer som er utenfor min kontroll, men jeg har en usunn obsession med å kontrollere det jeg kan kontrollere. Og det er helt sant, og noe å selvfølgelig ta i betrakning, at livet kan bli snudd på hodet på sekunder.. og det er akkurat derfor jeg skrev dette innlegget, for at dere kan få meg til å tenke på akkurat disse tingene. Så takk. 

Anonymkode: cfad8...b9d

Du burde hvertfall jobbe med det der før du får barn, sånne ting smitter over på barna og kan ende opp med å gi de psykiske plager. Anbefaler at du virkelig tar tak i det… Vet ikke hvor du bor, men har du prøvd å oppsøke en traume psykolog og jobbet gjennom traumene dine? Det finnes flere typer behandling , blant annet noe som kalles EMDR. Les gjerne om det.
 

emdrnorge.no 

Anonymkode: 9256d...ae8

[AnonymBruker]

Du er meg! Jeg er attraktiv og har som regel fått tak i de jeg har hatt lyst til å prøve med. 
En gang ble jeg kjent med en som, hadde som mange andre, noen «feil» i familietreet (en sykdom jeg ikke ønsket at fremtidige mine barn skulle få genene til).

MEN. Jeg fikk ordentlige skikkelige følelser for mannen og da blåste jeg regelrett i disse tingene. Det gikk desverre ikke mellom meg og han. Men håper det kan være en trøst, du har nok ikke funnet drømmemannen enda som du har hatt DE følelsene for

 

Anonymkode: e90b9...28e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi ønsker jo alle kun det beste for våre barn. 

 

Selv har jeg valgt å få barn med en mann som jeg visste ville bli en strålende far. En mann som jeg elsker, og som elsker meg. 

Min mann har et temperament, et sinnelag og en intelligens som jeg har håpet at ungene skal arve, da jeg føler at han stort sett er et bedre menneske enn meg. (Dette er mine følelser, ikke noe han får meg til å føle - det er litt vesentlig).

Dette fordi det er egenskaper jeg verdsetter vesentlig høyere enn utseende. 

 

Du verdsetter utseende. Jeg verdsetter det indre. 

Vi har begge valgt oss partner som er det ypperste av det vi verdsetter. 

 

For meg er ditt valg komplett uforståelig, på samme måte som du nok ikke forstår mitt. 😊

Anonymkode: 60e3f...db2

Jeg forstår ditt valg mye bedre enn jeg forstår mitt.. 
I partnere og menneskene jeg har rundt meg, er det det indre som betyr absolutt alt. Og også det jeg bryr meg mest om med meg selv. Men så er det et eller annet som kræsjer når tanken om barn kommer inn i bildet. 

-TS

Anonymkode: cfad8...b9d

[AnonymBruker]

Hehe… Noe du kan tenke litt på TS: jeg har studert genetikk i hele mitt voksne liv. Utallige timer, dager, og år er brukt på dette. Jeg har fine grader fra fine universiteter, og har publisert i anerkjente, internasjonale tidsskrifter. 

Det finnes ingen måte du kan se på noen alle slags mysterier de bærer med seg genetisk. Klart du kan utelukke for kjente ting, men å velge noen du syns er pen og tror er genetisk perfekt men du har dårlig kjemi med, over noen som du trives godt med men som du tror har en genetisk ulempe? 

Den nydelige, perfekte mannen kan bære med seg genetiske varianter for forskjellige typer kreft, hjerteproblemer, sykdommer av alle mulige slag. Og de trenger ikke å være synlige, de bare bæres stille med seg. Og i kombinasjon med deg så slår det jammen til! 

Genetikk er så komplekst at det er ikke heller bare rent DNA som avgjør, men all epigenetikk, alle miljøpåvirkninger, alt som skjer i kroppen. Og miljø har fryktelig mye å si, en som i utgangspunktet var ganske bra stilt genetisk kan ha blitt traumatisert i barndommen, og det trenger ikke komme fram før han står der med egne barn og ikke klarer å håndtere følelsene sine. 

Gjør deg selv en tjeneste, og slapp av. Du skal selvfølgelig ikke få barn med noen du ikke tror blir et godt farsemne, men ikke la noen passere fordi du ikke tror de er perfekt genetisk. For det vet du veldig lite om, heldigvis. Og du vet enda mindre om hvordan du selv er stilt, og hvordan dere i kombinasjon er. 

Anonymkode: 6203a...bde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du burde hvertfall jobbe med det der før du får barn, sånne ting smitter over på barna og kan ende opp med å gi de psykiske plager. Anbefaler at du virkelig tar tak i det… Vet ikke hvor du bor, men har du prøvd å oppsøke en traume psykolog og jobbet gjennom traumene dine? Det finnes flere typer behandling , blant annet noe som kalles EMDR. Les gjerne om det.
 

emdrnorge.no 

Anonymkode: 9256d...ae8

Jeg vet, er livredd for at jeg skal overføre noe av mine greier over på mine barn. Derfor jeg skriver igjen og igjen at jeg ikke vil ha barn nå, og at jeg må på plass først. Derfor jeg skriver et desperat innlegg på kvinneguiden om dette for å få flere perspektiver på akkurat dette. Jeg tar tak i det, og jeg jobber med det. Men takk. Jeg går til psykolog nå, og har gjort det over lang tid. Skal høre om EMDR.

-TS

Anonymkode: cfad8...b9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hehe… Noe du kan tenke litt på TS: jeg har studert genetikk i hele mitt voksne liv. Utallige timer, dager, og år er brukt på dette. Jeg har fine grader fra fine universiteter, og har publisert i anerkjente, internasjonale tidsskrifter. 

Det finnes ingen måte du kan se på noen alle slags mysterier de bærer med seg genetisk. Klart du kan utelukke for kjente ting, men å velge noen du syns er pen og tror er genetisk perfekt men du har dårlig kjemi med, over noen som du trives godt med men som du tror har en genetisk ulempe? 

Den nydelige, perfekte mannen kan bære med seg genetiske varianter for forskjellige typer kreft, hjerteproblemer, sykdommer av alle mulige slag. Og de trenger ikke å være synlige, de bare bæres stille med seg. Og i kombinasjon med deg så slår det jammen til! 

Genetikk er så komplekst at det er ikke heller bare rent DNA som avgjør, men all epigenetikk, alle miljøpåvirkninger, alt som skjer i kroppen. Og miljø har fryktelig mye å si, en som i utgangspunktet var ganske bra stilt genetisk kan ha blitt traumatisert i barndommen, og det trenger ikke komme fram før han står der med egne barn og ikke klarer å håndtere følelsene sine. 

Gjør deg selv en tjeneste, og slapp av. Du skal selvfølgelig ikke få barn med noen du ikke tror blir et godt farsemne, men ikke la noen passere fordi du ikke tror de er perfekt genetisk. For det vet du veldig lite om, heldigvis. Og du vet enda mindre om hvordan du selv er stilt, og hvordan dere i kombinasjon er. 

Anonymkode: 6203a...bde

Her fikk kontrollbehovet mitt seg en utfordring, og det satt jeg veldig pris på. Dette var nærmest poetisk skrevet, og jeg skal ta det med meg. Tusentakk.

-TS

Anonymkode: cfad8...b9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du er meg! Jeg er attraktiv og har som regel fått tak i de jeg har hatt lyst til å prøve med. 
En gang ble jeg kjent med en som, hadde som mange andre, noen «feil» i familietreet (en sykdom jeg ikke ønsket at fremtidige mine barn skulle få genene til).

MEN. Jeg fikk ordentlige skikkelige følelser for mannen og da blåste jeg regelrett i disse tingene. Det gikk desverre ikke mellom meg og han. Men håper det kan være en trøst, du har nok ikke funnet drømmemannen enda som du har hatt DE følelsene for

 

Anonymkode: e90b9...28e

Takk ❤️ Dette var absolutt en trøst, og det var litt godt å høre at jeg ikke er helt alene med disse tankene. Kanskje du har rett i at jeg ikke har funnet drømmemannen, eller kanskje følelsene rett og slett bare ikke har fått kommet frem enda siden jeg driver og roter alt så til i hodet.

Anonymkode: cfad8...b9d

[Million]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

 

Jeg er helt enig med deg, jeg burde ikke få barn sånn som jeg er nå og det skal jeg ikke. Det hadde gått helt fint å få et barn som ikke er friskt, jeg vet at det ikke er sånn det funker. Men sånne ting er utenfor ens kontroll. Hvilken partner man velger, er innenfor sin egen kontroll.. 

-TS

Anonymkode: cfad8...b9d

Men du er jo ikke helt riktig frisk selv, så hva er du egentlig ute etter? Du vet at ingen er "perfekt". Du har jo selv psykiske problemer og psykisk sykdom. Dette kan også arves. Men du leter etter den genetisk perfekte mannen, i håp om at barnet/barna kun arver fra han? 

[AnonymBruker]

 

Million skrev (Akkurat nå):

Men du er jo ikke helt riktig frisk selv, så hva er du egentlig ute etter? Du vet at ingen er "perfekt". Du har jo selv psykiske problemer og psykisk sykdom. Dette kan også arves. Men du leter etter den genetisk perfekte mannen, i håp om at barnet/barna kun arver fra han? 

Mine psykiske problemer er i hovedsak pga. grov omsorgssvikt og seksuelle overgrep i barndommen. Jeg vil si alle er genetisk anlagt for psykisk sykdom i riktig miljø, unntatt kanskje en bitteliten prosentdel. Det skal jeg i all min makt klare å unngå at barna mine må gjennom. Jeg leter egentlig ikke etter en genetisk perfekt mann, men jeg ønsker jo at han tilsynelatende skal være på samme nivå som meg. Og helst litt bedre.. Er ikke det egentlig ganske vanlig?

-TS

Anonymkode: cfad8...b9d

[AnonymBruker]

Tror ikke du skal tenke så mye på dette med hvem du skal få barn foreløpig, og heller fokusere på å være best mulig rustet til livet selv, og med det også som potensiell mor. 

Anonymkode: ecaa6...83f