Voksen med ønske om barn

[AnonymBruker]

Jeg er ei voksen jente på snart 42 år. Jeg har levd hele mitt liv som singel/enslig. Jeg har hatt vansker med å slippe mennesker og da særlig menn innpå meg da jeg har vokst med mye uro i hjemmet og en del psykisk vold og utrygghet. Jeg har aldri trodd jeg har vært bra nok eller turt og slippe noen innpå meg. Jeg har brukt mange år på å jobbe meg igjennom dette og står ganske godt i meg selv idag. Tidligere i høst traff jeg en flott mann og endelig turte jeg å hoppe i det og vi har det veldig flott sammen og har definert oss som kjærester idag. Vi har også snakket om at vi kan tenke oss og bo sammen i fremtiden. Vi har mange felles interesser og trives godt sammen og jeg tør stort sett åpne meg for han. Han er to år eldre enn meg og har to store barn fra før, han var ganske tidlig ute. I flere år nå og før jeg møtte han begynte det å dukke opp en sorg hos meg om at jeg mest sannsynlig aldri kom til å få barn siden jeg var enslig og det kjente jeg virkelig på. Og jeg har virkelig sørget over både tanken på å være enslig resten av livet og ikke få den familien jeg innerst inne ønsket meg, men som jeg har lagt vekk og fortrengt gjennom å jobbe mye, reise mye og utad leve et vellykket liv med en karriere. Men tiden har først og fremst blitt brukt til å bearbeide og jobbe med selvfølelse og selvtillit, men det er et jo veldig få som vet om.  Innerst inne så tror jeg at jeg likevel har båret på et håp om at på et tidspunkt som kom det liksom til å ordne seg for meg også. Vi har ikke snakket om barn, noe vi selvsagt skulle gjort. Men ordene setter seg fast i vrangstrupen på meg og jeg får panikk hver gang jeg innser at jeg faktisk har lyst på barn og at jeg må snakke med han om dette fordi jeg er jo redd for å miste han og at jeg blir stilt i en situasjon der jeg må velge. Han har flere ganger uttrykt at han er glad han er ferdig med små barn og det gjør jo saken verre for meg. Jeg tror ikke han sier dette med vilje, jeg tror han først og fremst at jeg er en dame som ikke vil ha barn og at jeg er sterk og selvstendig og lever et fritt og godt liv, hvilket jeg gjør også. Vi møtes på en måte med så ulik inngang inn i forholdet som det går han og få, Han drømmer kanskje om frihet og reiser, det har jeg hatt, mens jeg drømmer om et roligere liv på en plass med mye hjemmetid og et lite småtroll og gi omsorg til.  Jeg er forsåvidt åpen for både eget barn, hvis jeg kan få, eller fosterbarn eller adopsjon eller hva det måtte være. Men tanken på å dø fra denne jorda en gang når jeg blir gammel uten å føre slekten videre har virkelig begynt å tynge meg, mye mer enn jeg kunne forestilt meg når jeg var yngre og tenkte at det som skjer, det er det meningen at skal skje og skal jeg få barn så får jeg det og skal jeg ikke få det så får jeg det ikke. Jeg gråter ofte ved den tanken og tar det virkelig tungt og dette er kommet snikende over tid. Kan jeg i det hele tatt håpe og  få i pose og sekk? Hvordan bør jeg gå frem for å snakke med han om dette? Alle gode råd tas i mot med stor takk da jeg virkelig ønsker å leve et godt liv fremover og selvsagt helst sammen med han. 

Med hilsen fortvilet 

Anonymkode: 39e70...b10

[AnonymBruker]

Dere må prate sammen selv om det er vanskelig. 

Om du har tid og økonomi til barn bør du gå for det. Du har ikke mye tid igjen. 

Anonymkode: b3f31...695

[AnonymBruker]

Når jeg leser tankene dine trådstarter, så har du ikke en dag å miste, sett i gang prosessen med å få barn med en gang.

Det høres ut som det er det aller viktigste for deg.

Anonymkode: 212b2...862

[AnonymBruker]

Man har det veldig travelt med å få barn biologisk sett, når man er kvinne og 42. Du kan være steril allerede pga du nærmer deg overgangsalderen. Man blir steril mange år før selve overgangsalderen med symptomer oppstår. En venninne av meg prøvde å få et barn til da hun var 41, men undersøkelser viste at det var for sent, eggene hennes var ikke bra nok lenger. Hun hadde heldigvis flere barn fra før, det var sistemann hun ønsket seg så veldig. Men det gikk altså ikke.

Du bør ta det opp med mannen din veldig snart, og fortelle hvordan du føler det. ETT barn, det er det du ønsker deg mest av alt i hele  verden. Elsker han deg, vil han forhåpentligvis forstå. Men det kan også hende han mener det helt alvorlig når han har sagt han er glad han er ferdig med småbarnsalderen, dessverre.

 

Anonymkode: 67c49...598

[AnonymBruker]

Jeg tviler på at han har lyst på flere barn, (han sier han er ferdig)  i hensyn til seg selv, de barna han allerede har og en ny unge som får gamle foreldre.

At du i det hele tatt kan få er jo også en faktor.

Et godt liv for ham er nok ikke hyl, skrik, nattevåk, oppfølging av unger i årevis framover og lite sex med ei som har mer enn nok med en baby.

Anonymkode: 3cb8d...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Man har det veldig travelt med å få barn biologisk sett, når man er kvinne og 42. Du kan være steril allerede pga du nærmer deg overgangsalderen. Man blir steril mange år før selve overgangsalderen med symptomer oppstår. En venninne av meg prøvde å få et barn til da hun var 41, men undersøkelser viste at det var for sent, eggene hennes var ikke bra nok lenger. Hun hadde heldigvis flere barn fra før, det var sistemann hun ønsket seg så veldig. Men det gikk altså ikke.

Du bør ta det opp med mannen din veldig snart, og fortelle hvordan du føler det. ETT barn, det er det du ønsker deg mest av alt i hele  verden. Elsker han deg, vil han forhåpentligvis forstå. Men det kan også hende han mener det helt alvorlig når han har sagt han er glad han er ferdig med småbarnsalderen, dessverre.

 

Anonymkode: 67c49...598

Er da ingen undersøkelser som kan vise om eggene er bra nok eller ikke. Dette er trolling du driver med, ikke fakta.

Anonymkode: 1cbd5...0c8

[AnonymBruker]

Sjansene dine til å få barn er så små at jeg uansett ville valgt mannen.

Anonymkode: 32e13...8d5

[AnonymBruker]

Forholdet tåler en prat om at du ønsker barn. Jeg sier også at jeg er så glad for å være ferdig med småbarn, men treffer jeg rette mannen så er ikke en attpåklatt uaktuelt likevel. 

Jeg ville sjekket mulighetene allerede nå før dere blir enige om dere skal prøve eller ikke, det kan jo påvirke ønsket ditt. 

Anonymkode: 7c59d...2d0

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig, jeg skjønner din situasjon. Jeg var selv «evig singel» , men møtte mannen i mitt liv da jeg var 38. Jeg prata med han fra dag 1 at jeg ønsket barn, og vi begynte å prøve etter et knapt år. Det gikk ikke naturlig, så vi hadde mange runder med ivf før vi fikk vårt barn da jeg var 42, og da var vi på nippet til å gi opp mine egg og gå på eggdonasjon. Du har virkelig dårlig tid, snakker av erfaring, og det er ikke sikkert du reelt sett kan få barn, i allefall ikke genetisk egne (eggdonasjon gir bedre sjanse). Det er sannsynligvis også for seint å adoptere, for det er mange år med søknader og venting og plutselig er dere for gamle. 
 

Jeg synes absolutt du skal snakke med han, men det kan godt hende, som andre sier her, at du faktisk bør velge mannen selv om han ikke ønsker barn, ettersom dine sjanser er veldig små. Jeg var helt på snittet på alle prøver med tanke på antall egg og kvalitet, likevel så var det såvidt det gikk etter mange forsøk (og mange penger). 

Anonymkode: e0f34...2e0

[AnonymBruker]

Har du sjekker deg fysisk? Har du mange, friske egg?

Anonymkode: b3f31...695

[AnonymBruker]

Har du sjekket om du kan ta ut noen egg og spare på dem her i Norge?

Jeg ville iallfall ha snakket mye med familie og venner, er jo ett stort valg å ta uansett . 

Anonymkode: e150a...f18