Borderline personality disorder tar over livet mitt, hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor jeg skal skrive eller hvem jeg skal snakke med så tar det her, gjerne del din side av bpd. Jeg blir nok aldri lykkelig med denne dignanosen, blir bare kalt toxic og klarer ikke å kontrollere mine følelser, mine følelser/hjernen kontrollerer meg istedet, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å stanse meg selv fra å gjøre dårlige ting, jeg har det ikke bra med meg selv pga dette og klarer ikke å ha sunt forhold til folk/ venner/ forhold/ alt. Det ødelegger så mye og meg, er rett og slett ikke vits å leve hvis man har bpd, det er så ille. Hvordan klarer dere andre som har det å håndtere dette drittet? Føler jeg blir gal snart!

Anonymkode: b6b23...aaa

[AnonymBruker]

Går du til behandling?

Anonymkode: 2db7b...23a

[AnonymBruker]

Behandling og selvinnsikt er helt ærlig det eneste som funker. Analyser deg selv og egne mønstre og tanker. Det er en fulltidsjobb å endre på gamle vaner og mønstre som du har tatt med deg, men det må gjøres skal du kunne leve ‘’greit’’ med denne diagnosen. Å finne riktig behandler er helt nødvendig og, og det er nok lurest å finne en som driver med traumebehandling først og fremst, da BPD som oftest stammer fra traumatiske opplevelser.

Anonymkode: 5afe4...75c

[Topsi]

Du må gå i behandling, mange får gode liv med riktig behandling for denne diagnosen

Endret 16. februar 2023 av Topsi

[AnonymBruker]

Hvor gammel var du da du fikk diagnosen? Var det lege eller psykolog som ga deg den? Går du i behandling? Gruppe eller enkelttimer? Hvor gammel er du?

Anonymkode: ec1ad...0e2

[Charliegurl]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvor gammel var du da du fikk diagnosen? Var det lege eller psykolog som ga deg den? Går du i behandling? Gruppe eller enkelttimer? Hvor gammel er du?

Anonymkode: ec1ad....

Endret 16. februar 2023 av Charliegurl

[AnonymBruker]

Det som hjalp meg var kunnskap om diagnosen. Når jeg merker at det er på vei til å boble over, så stopper jeg opp og spør meg selv: Er dette meg, eller er det broderlinen som snakker? Jeg tar meg så en time out og får roet meg ned og på den måten får jeg 9 av 10 ganger snappet meg ut av det før jeg lager for mye trøbbel.

Nå lever jeg et ganske godt liv med diagnosen og jeg føler at jeg styrer den mer enn den styrer meg. Jeg har samboer, gode venner og en god jobb som jeg mestrer.

Jeg kan nok derimot aldri slutte å røyke, for røyken er «rømningsveien min» når jeg føler jeg er på vei til å sprekke 🙈

Anonymkode: 110bf...5b5

[lillevill]

Akkurat hva er det som er så toxic da? 

[AnonymBruker]

Jeg har gått i samtaleterapi, DBT behandling og hatt god støtte i mine nærmeste. Det tok 10 år for jeg klarte å snu om på tankemønster og klarte å få nok innsikt til å håndtere følelsene på en mer hensiktsmessig måte. For 3 år siden ble diagnosen fjernet.

Det har vært beinhardt å komme meg gjennom de 10 årene, med selvskading, selvmordsforsøk og over 80 innleggelser i psykiatrien totalt. 

Du kan få et godt liv, så lenge du fortsetter å kjempe. 

Anonymkode: 23d80...132

[AnonymBruker]

Jeg har det på papiret men mener det er feil. Jeg sliter med en del mellommenneskelige greier og sinneskontroll når jeg er deprimert men mener dette henger sammen med depresjon og ikke denne tullediagnosen. En løsning på relasjonsproblematikken er å ikke inngå vennskap jeg ikke kan opprettholde pga perioder med depresjon. 

Uansett: for å ha kontroll på følelser må jeg være i balanse, ikke deprimert. Det betyr at jeg må tvinge meg til å sove når jeg egentlig ikke kan, tvinge meg til å gå på jobb og gjøre vanlige ting når jeg egentlig bare vil grave meg ned etc. 

Toxic greia: ikke blitt beskyldt for det men kjenner at jeg kan være en negativ innflytelse på andre. Men der kan også bare være overdreven selvkritikk. Vet ikke. Jeg sier ikke til folk at jeg har eupf, så folk kommer ikke på å gjøre beskyldninger. Før var diagnosen en annen. Da var jeg mye mer åpen, også hadde jeg periodevis munn diaré og klarte uansett ikke golde kjeft om det da jeg ble til tider litt vel sosial og pratsom. Stikk i strid med anbefalinger ellers: ikke si til folk at du har eupf! Det gir dem bare mulighet til å skylde på deg  til enhver tid og sykliggjøre enhver følelsesmessig reaksjon du måtte ha. Ikke snakk om psykisk helse til folk du ikke stoler 100% på. Dvs. omtrentlig ingen. Så slipper du å bli kalt både det ene og det andre. 

Anonymkode: 1ba24...5e5

[AnonymBruker]

lillevill skrev (4 timer siden):

Akkurat hva er det som er så toxic da? 

At jeg ikke klarer å kontrollere mine følelser, jeg blir fort sur og offenda, og når jeg er sur er det vansklig å stoppe og jeg sier ting jeg ikke mener, ghoster/blokker folk uten grunn så ender opp med 0 venner, siden ingen vil ta tilbake en slik person, mood swings, elske noen for en dag og gå tilbake til å hate dem og motsatt, det stopper aldri og jeg vet aldri hva jeg vil, jeg ville ha en Nice guy og når jeg fikk det synes jeg han var kjedelig og vil ha toxic siden det var det jeg oppvokste med, men det blir for toxic og ødeleggende å være rundt slike mennesker, og man blir såra så da går jeg tilbake til Nice guy og klarer ikke å oppføre meg uansett hvor hardt jeg prøver, det er slitsomt. Vil bare sovee og aldri våkne igjen.

Anonymkode: b6b23...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2023 den 19.16):

Det som hjalp meg var kunnskap om diagnosen. Når jeg merker at det er på vei til å boble over, så stopper jeg opp og spør meg selv: Er dette meg, eller er det broderlinen som snakker? Jeg tar meg så en time out og får roet meg ned og på den måten får jeg 9 av 10 ganger snappet meg ut av det før jeg lager for mye trøbbel.

Nå lever jeg et ganske godt liv med diagnosen og jeg føler at jeg styrer den mer enn den styrer meg. Jeg har samboer, gode venner og en god jobb som jeg mestrer.

Jeg kan nok derimot aldri slutte å røyke, for røyken er «rømningsveien min» når jeg føler jeg er på vei til å sprekke 🙈

Anonymkode: 110bf...5b5

Dette! Har samme erfaring med det. Det hender fortsatt at det bobler over, men jeg har lært teknikker som gjør at jeg klarer å roe meg ned før jeg når stadiet der jeg completely ødelegger for meg selv. I de verste tilfellene tar jeg meg en sigg, men det er ikke så ofte. 

Vet det virker som en helt umulig sykdom å jobbe med, men det tar bare jævlig lang tid. Anbefaler å sjekke ut DBT og mentalisering, og etter hvert utforske mer holistiske metoder for å bli bedre kjent med kroppen - det har hjulpet nervesystemet mitt veldig med å ikke havne i fight-or-flight så raskt.

Anonymkode: 12346...152

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

At jeg ikke klarer å kontrollere mine følelser, jeg blir fort sur og offenda, og når jeg er sur er det vansklig å stoppe og jeg sier ting jeg ikke mener, ghoster/blokker folk uten grunn så ender opp med 0 venner, siden ingen vil ta tilbake en slik person, mood swings, elske noen for en dag og gå tilbake til å hate dem og motsatt, det stopper aldri og jeg vet aldri hva jeg vil, jeg ville ha en Nice guy og når jeg fikk det synes jeg han var kjedelig og vil ha toxic siden det var det jeg oppvokste med, men det blir for toxic og ødeleggende å være rundt slike mennesker, og man blir såra så da går jeg tilbake til Nice guy og klarer ikke å oppføre meg uansett hvor hardt jeg prøver, det er slitsomt. Vil bare sovee og aldri våkne igjen.

Anonymkode: b6b23...aaa

Det kommer aldri til å bli bedre før du begynner med behandling, så da har du valget da, enten leve sånn her resten av ditt liv eller ta tak i det og få ett bedre liv.

Anonymkode: fc301...5f0

[Aoo19]

Dra hos psykologen.og jobb med deg selv😊

[AnonymBruker]

BPD er grusomt. Men det er ikke sant at det er umulig å gjøre noe med det. Veldig mange blir bedre bare de bikker 30. 

Psykiatriske diagnoser er bare merkelapper, som skal hjelpe oss å få riktig behandling. Men det er ikke satt i stein. 

For meg har det hjulpet å drive MYE med mindfulness. Jeg legger merke til hvordan kroppen "klikker" når jeg blir impulsiv. Nå greier jeg å legge merke til det og gå for meg selv. Jeg greier å handle på den måten jeg selv ønsker. Det har krevd mye øving. 

Jeg har også tenkt at egentlig har jeg slitt mest med traumer og grunnen til at jeg har vært så reaktiv er pga jeg har vært enormt aktivert og trigget hele tiden. Så har jobbet mye med å få nervesystemet til å slappe av. Fysisk trening, mindfullness, yoga, avspenningsøvelser. Har gjort min del av mentaliseringsøvelser også, men igjen, det ble mye enklere når jeg ikke var sykt superstressa og overaktivert hele tiden. Det er jo ikke at jeg/vi er dum og ikke evner å se at andre mennesker tenker annerledes, men hele systemet blir hi-jacked når jeg blir trigget. 

Sender deg varme tanker. Skjønner at du har det tungt, håper du ikke gir opp, men bruker denne smerten som motivasjon og drivkraft til å jobbe enda hardere, og mer effektivt for å få den hjelpen akkurat DU trenger. 

Anonymkode: 649b4...614