Dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Må bare lufte tankene mine litt, da jeg sitter her med så dårlig samvittighet ovenfor barna nå😭

 

barnet våres slo seg veldig i ettermiddag, så ille at jeg ble veldig redd med en gang. Jeg holder barnet på fanget og trøster og forteller rolig til Pappan at jeg er litt nervøs, og at vi kanskje burde ringe lege. Han bare tripper rundt og stresser fordi han vil stikke fra situasjonen(altså legge seg på sofa, se på tv). 
jeg merker at i den stressende situasjonen blir jeg også litt forbanna på han og spør om han vær så snill kan slappe av litt og heller prøve å berolige meg, istedenfor å stresse meg. Da sier han «er ikke vits, du er jo redd for alt uansett». Da klikker det litt inni meg og jeg sier høyt foran barna at han snart må begynne å bry seg om barna, og slutte å tenke på seg selv før de osv. 

dette er jo så feil av meg, og snakke dritt om Pappan foran barna, men det bare kom😭 det har skjedd før også. Og i disse tilfellene får jeg ikke til å tenke meg om før det bare kommer. For det er virkelig det jeg føler. Helt fra fødsel har Pappan bare tenkt på seg selv og hva han trenger først.  Jeg hwr flere eksempler, men tør ikke skrive om det for vil ikke bli gjenkjent her. Så holder med den ene.. 

oppi det hele begtnner vi å krangle før jeg må spørre om vi kan ta dette rolig.(selvom jeg kanskje startet det). Da er Pappan helt på «nei, vi tar det ikke rolig bare fordi du vil, nå gidder jeg ikke snakke mer». 
men uansett, hva kan JEG gjøre med meg seøv, for å kontrollere meg mer i disse situasjonene? 
jeg vil jo ikke barna mine vondt😭

Anonymkode: 0cf49...690

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det ikke skader å rett og slett ringe legevakten når du er usikker neste gang ved sykdom/fall.

Det finnes beroligende musikk barnet og du kan høre på for å finne mer ro. 

Det kan være far burde vært mer omtenksom, men når barnet ditt har det vondt må du mane fram løvemora i deg. Og enten roe deg ned, eller fjerne deg og barnet fra far/krangel.

Anonymkode: c1e9c...ee1

[Friluftsmann70]

Skjønner det i slike situasjoner fort kan tilspisse seg med krasse kommentarer. 

Er det ikke noe ubevisst som dukker opp, tanker og følelser som til vanlig blir undertrykket.  At pappaen ikke bryr seg nok om barna, og kanskje deg. 

Kanskje dere burde pratet mer om dette når dere begge har tid og kan sette dere ned og ikke være irritert før dere begynner. Tror det er veldig viktig å snakke sammen. Han tenker kanskje han er akkurat en slik pappa han mener han skal være, men kan kanskje forstå at han må ta sin rolle, være trøstende, tilstede og være der for barna.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at det ikke skader å rett og slett ringe legevakten når du er usikker neste gang ved sykdom/fall.

Det finnes beroligende musikk barnet og du kan høre på for å finne mer ro. 

Det kan være far burde vært mer omtenksom, men når barnet ditt har det vondt må du mane fram løvemora i deg. Og enten roe deg ned, eller fjerne deg og barnet fra far/krangel.

Anonymkode: c1e9c...ee1

Nei, er bare det at jeg har blitt så usikker rundt det, for samboeren min har flere ganger sagt at de på Legevakta kommer til å tenke at jeg er «paranoid» og «overbeskyttende», så han har liksom fått meg til å ikke ringe flere ganger.. 

jeg ringer såklart uansett hvis det er åpenbart, men sånn som nå virket det til å gå bra, men jeg ble redd.  
 

jeg må jobbe med meg selv, og på å ikke bry meg om han mens ting står på, men hittil har jeg feilet veldig.. 😕 

takk for svar og tips  

Anonymkode: 0cf49...690

[AnonymBruker]

Friluftsmann70 skrev (1 time siden):

Skjønner det i slike situasjoner fort kan tilspisse seg med krasse kommentarer. 

Er det ikke noe ubevisst som dukker opp, tanker og følelser som til vanlig blir undertrykket.  At pappaen ikke bryr seg nok om barna, og kanskje deg. 

Kanskje dere burde pratet mer om dette når dere begge har tid og kan sette dere ned og ikke være irritert før dere begynner. Tror det er veldig viktig å snakke sammen. Han tenker kanskje han er akkurat en slik pappa han mener han skal være, men kan kanskje forstå at han må ta sin rolle, være trøstende, tilstede og være der for barna.  

Problemet er at det aldri «passer» for han å snakke. Enten er han trøtt, ikke i humør, vil heller se tv, ikke «orker meg».. osv.. 😕 det har fort blitt en vane at det heller blir krangling da, for det er kun da jeg når frem til han.. føler jeg.. 

selv har han vokst opp uten kommunikasjon, følelser/kjærlighet, respekt eller støtte. Så er vel ikke så rart heller.. 

Men er viktig å snakke sammen, så får prøve igjen..  

Anonymkode: 0cf49...690