Følelser for barn nummer 2. jeg føler mye sterkere tilknytning til nummer 1. vanlig?

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 2 år og fikk nylig en jente som nå er 8 uker. Jeg har en fødselsdepresjon og sliter en del med tilknytning til minste. Men lurer på hva som er en del av depresjonen og hva som er vanlig for mange. Mannen min sier også at han føler en mye sterkere relasjon til han vi har kjent i 2 år og at det føles ikke likt. Ikke misforstå, vi er kjempeglad i minste, men det bare føles ikke like sterkt. Hvordan var det for deg med nummer 2? Var det umiddelbart det samme eller kom det etterhvert? 

Anonymkode: eac5c...14a

[AnonymBruker]

Førstemann fikk jeg 100% fokus på og var storm forelsket.  Var forelsket i nr 2 også. Men var så mye styr rundt og nr 1 trengte også sitt. Så følte på at det var en stor forskjell der.  Jeg har vel aldri vært mindre glad i nr 2, men det fikk liksom ikke samme rom og fokus som nr 1 fikk fra starten av. Etterhvert har det jevnet seg ut. Og på mange måter hatt en mer felles følse for nr 2. Men like glad i begge. Så dette jevner seg nok ut,. Tenker det er litt naturlig at det blir sånn, når du har en til å se etter, og ikke kan ha 100% fokus på begge samtidig 

Anonymkode: 75e95...cd0

[AnonymBruker]

Det vil komme seg når barnet blir større, følte mye på det samme, yngste er nå 15 mnd, og jeg føler like mye kjærlighet for begge, men på litt forskjellig måte, da de har litt ulik personlighet.

Anonymkode: bafdf...7b3

[AnonymBruker]

Minstemann er fortsatt en fremmed i huset deres, det der går seg til  

Anonymkode: a08d1...0a1

[AnonymBruker]

Det er nok normalt.

Med førstemann gjør man ikke annet enn å studere hver minste bevegelse og grimase, hele dagen handler om den lille klumpen som ligger der. Så det er klart at man får et nært bånd og lærer barnet å kjenne veldig raskt.

Med andremann er man gjerne i «familieliv-bobla», det er ting som må gjøres til visse tidspunkt hele tiden. Døgnet har en rutine og baby må bare tilpasse deg den, de stundene du kunne studert grimaser og bevegelser blir brukt på storesøsken og andre hverdagslige gjøremål. Barnet må ut/inn av bil/vogn for å levere/hente søsken, middagen lager seg ikke selv og kveldene går som regel i ett med kveldsrutiner og legging. Det er travelt!

Jeg merker selv hvor lite dedikert jeg er til svangerskap nr 2. Førstemann så handlet jeg inn alt jeg kom over, telte dager og uker og kunne bruke flere timer av døgnet på å kjenne etter spark. Nå har jeg ikke tid til noe av dette. Folk spør hvor langt jeg er på vei og svaret er som regel «jeg tror jeg er .. uker på vei». Det er når jeg legger meg for kvelden at jeg kan kjenne spark, og innkjøp? Jeg har gjort klart klær til fødebagen slik at ungen har noe til å begynne med de første dagene 😂. Nå har vi myr utstyr fra før så mulig derfor jeg ikke stresser. Tiden etter fødsel tenker jeg at ungen bare får henge på, småbarnslivet er hektisk og man få prøve å gjøre det beste ut av det. Det blir nok aldri som å få førstemann, med mindre man får en skikkelig attpåklatt. 
 

Anonymkode: 52fd9...401

[AnonymBruker]

Husker jeg skulle pumpe melk til nr to. Jeg gråt av skam da jeg måtte pumpe og det kom kun melk da jeg så bilder av eldste.. 

Det gikk seg ganske fort til og jeg elsker begge to like høyt. 

Anonymkode: 739fc...87f

[AnonymBruker]

Helt normalt. Hun er jo helt «ny», dere har kjent henne i 8 uker. Dette går bra!♥️

Anonymkode: aa3fb...7d9

[AnonymBruker]

Husk at det er et helt nytt menneske som dere skal gjøre plass til i livet. ❤️ Det er normalt, men gjerne snakk med det sammen med helsesykepleier eller lege, eventuelt psykolog om du snakker med en nå ang fødselsdepresjon. Fort gjort å la tankene rulle og overstyre, så greit å ha noen å snakke med så de ikke tar av helt.

Jeg selv hadde det omvendt. Hadde det vanskelig psykisk når første kom og slet en del med tilknytning, men når det endelig kom så var det så deilig. Med andre ungen, kom det umiddelbart og det var fælt (samvittighetsmessig altså) å være rundt første ungen når jeg nå kjente alt jeg hadde gått glipp av med han.. Men jeg elsker dem begge to med hele hjertet mitt. 

Anonymkode: d913f...081

[AnonymBruker]

Det er helt normalt når det minste er så "ny". For meg tok det nærmere et år før jeg følte jeg hadde like sterk tilknytning til begge.

Anonymkode: c00a7...236

[AnonymBruker]

Nr 1 fikk dere masse tid og ro med. Tid til å bli kjent og ro til å merke seg alt. Det får dere ikke helt med nr 2 siden nr 1 er der og også krever dere for tid og kapasitet. Det er mindre tid til alle og ro er det ofte ikke. 

Anonymkode: 92f6f...d81

[AnonymBruker]

Jeg brukte noen uker/måneder på begge mine for å føle en stor kjærlighet/ tilknytning. 

Stresset dog ikke med dette med noen av de, da jeg var forberedt på at det kunne bli sånn, da jeg generelt trenger tid for å knytte meg til folk. 

Anonymkode: 8b7bb...1af

[AnonymBruker]

For meg tok det litt over ett år før jeg fikk morsfølelser for nummer to. Det løsnet først da jeg tok det opp med fastlegen og ble henvist til psykolog. Nå er minsten 2.5 år og hjertet mitt bare sprenges av kjærlighet for dette barnet. Oppfordrer deg veldig til å snakke om dette, selv om det kanskje føles skamfullt. Det blir bedre,det lover jeg 🥰

Anonymkode: 91e57...a1f

[AnonymBruker]

Er nok vanligere enn man tror, men underkommunisert fordi de kan være litt tabu å snakke om. Kanskje ta en prat med fastlegen? Ingen depresjon her, og følte like sterk kjærlighet for nummer 2 fra starten av. Samme med samboer. Hadde forventet omvendt, at det var sterkere for nummer 1, så ble positivt overrasket. 

Anonymkode: 03d13...5c6

[AnonymBruker]

Det har jo bare gått 8 uker! Dette går seg til.

 

...Her er det litt motsatt: ville bare være i fred med babyen og "mista" litt av følelsene for eldstemann.... Ikke bra det heller. Alt var så voldsomt med eldstemann: stemmen, kroppsspråket, bevegelsene. Ville bare være i fred ien rolig, stille og myk baby-boble.

Anonymkode: 96205...705