Du med relasjonsskade: Hvordan er livet ditt?

[AnonymBruker]

Jobber du? Har du venner? Familie? Går du i behandling?

Jeg er ved et veiskille nå, vet ikke om jeg klarer mer av å late som jeg er normal. Føles som alle gjennomskuer meg, uansett. Hele livet mitt er skuespill og jeg er så sliten. Det føles som jeg ikke finnes, at ingen liker meg og ingen merker om jeg er der eller ikke. Vurderer å bare gi opp alt skuespillet og slutte å jobbe, trekke meg tilbake til den lille leiligheten min og bare bli der alene resten av livet. For hvis jeg trekker meg nå, har jeg ingen som kan hjelpe meg ut igjen. Blir livet bedre da?

Har KPTSD etter mange og langvarige overgrep og vold fra omsorgspersoner. Jeg går ikke i behandling, for ingen behandling finnes (eller jeg er ikke verdt å få den om den gjør) og jeg har ikke råd til å gå privat. 

 

Anonymkode: 8bd6b...38e

[AnonymBruker]

Sparer til hus på fjellet eller hyttiheiti, det er en grunn til det. Det sliter meg ut å prøve å leve og eksistere med andre, det blir alltid feil for min del og jeg har alltid vondt. 

Anonymkode: d58ab...b93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sparer til hus på fjellet eller hyttiheiti, det er en grunn til det. Det sliter meg ut å prøve å leve og eksistere med andre, det blir alltid feil for min del og jeg har alltid vondt. 

Anonymkode: d58ab...b93

Skjønner hva du mener. Jobber du? Klarer å være sammen med folk?

Jeg tenker at folk vil meg vondt eller at de ikke legger merke til meg. Går rundt og er redd og på vakt hele tiden. 

Anonymkode: 8bd6b...38e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner hva du mener. Jobber du? Klarer å være sammen med folk?

Jeg tenker at folk vil meg vondt eller at de ikke legger merke til meg. Går rundt og er redd og på vakt hele tiden. 

Anonymkode: 8bd6b...38e

Har heldigvis/uheldigvis en jobb jeg kan gjøre hjemmefra alene. Men da jeg jobbet med andre så gikk det til det ikke gikk. Følte alltid jeg sa noe feil, og hvis noen så på meg eller ville ha kontakt, tenkte jeg det var fordi jeg er stygg og de vet hvordan jeg er osv. Jeg er på vakt hele tiden og har som en vegg rundt meg, på en måte lengter jeg ekstremt ettet samhold  og varme, kjærlighet, men de tingene har såret meg så hardt. 

Tenker at jeg har prøvd, det gikk ikke, jeg klarer meg best alene. 

Anonymkode: d58ab...b93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Tenker at jeg har prøvd, det gikk ikke, jeg klarer meg best alene. 

Det er vel dit jeg også er på vei nå

Anonymkode: 8bd6b...38e

[AnonymBruker]

Noen andre som vil svare?

Anonymkode: 8bd6b...38e

[AnonymBruker]

Jeg har hatt store relasjonsskader pga mobbing og en del omsorgssvikt gjennom hele oppveksten. Det har ført til at jeg ubevisst saboterer relasjoner fordi jeg "ikke er verdt noe", og jeg kutter ut mennesker fort fra livet mitt ved den minste følelse av utrygghet. Personligheten min har vært "mye" for mange mennesker pga traumene, som igjen fører til at folk rygger. 

Har ofte tenkt at jeg bare vil bo i et hytte på fjellet og ikke ha noe med mennesker å gjøre. Men samtidig så trenger man omgang med mennesker, så jeg bestemte meg for å jobbe med meg selv istedet. Jeg har kommet til et sted hvor jeg er mye tryggere, og ikke har behov for å kjenne på menneskers aksept lenger. Føler meg tryggere til å være meg selv, og mindre opptatt av hva andre syns. Reagerer ikke like spontant og sårt på kritikk lenger.

Det betyr ikke at jeg er fri for relasjonsskader, for det vil jeg nok ha med meg resten av livet. Men fremfor å flykte så valgte jeg å konfrontere og bearbeide (veldig vanskelig prosess), og livet har blitt mye bedre pga det. Jeg har få venner, og vil aldri være den som er omkranset av veldig mange. Og terskelen min for å bryte ut av relasjoner vil nok alltid være lavere enn hos andre, men jeg har uansett fått en bedre balanse. De sier man tiltrekker seg det man trenger å jobbe med i seg selv, og jeg tror nok det er noe i det. 

Anonymkode: 2ac29...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De sier man tiltrekker seg det man trenger å jobbe med i seg selv, og jeg tror nok det er noe i det. 

Jeg tror ikke det er helt riktig for det finnes alle slags folk der ute, og mennesker som er kontrollerende eller på andre måter trykker andre ned, prøver seg på alle, men gjerne oss med traumer og bagasje overser eller ikke ser de røde flaggene i start.

Synes det er veldig bra du har jobbet med deg selv og kommet til et punkt hvor du fant din balanse .

Anonymkode: d58ab...b93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tror ikke det er helt riktig for det finnes alle slags folk der ute, og mennesker som er kontrollerende eller på andre måter trykker andre ned, prøver seg på alle, men gjerne oss med traumer og bagasje overser eller ikke ser de røde flaggene i start.

Synes det er veldig bra du har jobbet med deg selv og kommet til et punkt hvor du fant din balanse .

Anonymkode: d58ab...b93

Jo, men det er vanskeligere å bryte ned mennesker som er i balanse, enn folk som sliter veldig med seg selv. Jeg merket at jeg ofte tiltrakk meg konflikter og mennesker som gjorde meg vondt/trigget, det var en evig runddans. 

Anonymkode: 2ac29...818

[AnonymBruker]

Jeg har relasjonsskader som gir meg tilknytningsproblemer, og det er først de siste par årene at jeg har forstått det. Det å lete etter stedet "der ingen skulle tru at nokon kunne bu," som flere skriver om her, kjenner jeg meg godt igjen i. Jeg føler meg lett invadert og overveldet siden tilknytningen ikke skjer. Av samme grunn jobber jeg heller ikke ordinært, kun litt frivillig. Å måtte være på jobb hele dagen uten å klare å "hekte meg på" sliter meg helt ut. Det er som å være i fengsel. Å ikke klare å knytte meg til gjør at jeg heller ikke får opp en naturlig beskyttelse, den inste grinda, som diktet sier så fint. Jeg tror det ene er avhengig av det andre. 

Da jeg gikk til psykolog (PTSD) nevnte jeg dette for henne, men hun så bare rart på meg, og så kom det ikke mer utav det. Merkelige greier, jeg skulle mene at overgrep i nære relasjoner vil kunne føre til tilknytningsproblemer. Frustrerende, for der hadde jeg skjønt hva som er kjernen i min problematikk, og så avviste hun det bare. Mennesker er flokkdyr og trenger tilknytning til andre. Men den evnen ble skadet hos meg da jeg som liten jente skjønte at jeg ikke kunne stole på de nærmeste for beskyttelse, men måtte klare meg selv. Den dag i dag ber jeg aldri om hjelp til noe.

Jeg har noen få, men gode venner, og det har tatt meg mange år å oppleve tilhørighet med dem. Nå gleder jeg meg til å treffes. Parforhold unngår jeg. Jeg har vært gift, det var ikke enkelt, for å si det sånn. Min store utfordring er at problemene startet da jeg var liten, og at jeg derfor ikke kjenner til hva "normalt" er. Jeg vet hvor problemet ligger, men ikke hva jeg skal gjøre med det siden jeg mangler referanse til det normale. 

Jeg synes ikke at jeg har et vondt liv, på ingen måte. Men jeg ser at det er så mye mer med livet enn hva min hverdag gir. Jeg håper jeg får oppleve mer av det en dag.

Anonymkode: 0796c...3b0

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har relasjonsskader som gir meg tilknytningsproblemer, og det er først de siste par årene at jeg har forstått det. Det å lete etter stedet "der ingen skulle tru at nokon kunne bu," som flere skriver om her, kjenner jeg meg godt igjen i. Jeg føler meg lett invadert og overveldet siden tilknytningen ikke skjer. Av samme grunn jobber jeg heller ikke ordinært, kun litt frivillig. Å måtte være på jobb hele dagen uten å klare å "hekte meg på" sliter meg helt ut. Det er som å være i fengsel. Å ikke klare å knytte meg til gjør at jeg heller ikke får opp en naturlig beskyttelse, den inste grinda, som diktet sier så fint. Jeg tror det ene er avhengig av det andre. 

Da jeg gikk til psykolog (PTSD) nevnte jeg dette for henne, men hun så bare rart på meg, og så kom det ikke mer utav det. Merkelige greier, jeg skulle mene at overgrep i nære relasjoner vil kunne føre til tilknytningsproblemer. Frustrerende, for der hadde jeg skjønt hva som er kjernen i min problematikk, og så avviste hun det bare. Mennesker er flokkdyr og trenger tilknytning til andre. Men den evnen ble skadet hos meg da jeg som liten jente skjønte at jeg ikke kunne stole på de nærmeste for beskyttelse, men måtte klare meg selv. Den dag i dag ber jeg aldri om hjelp til noe.

Jeg har noen få, men gode venner, og det har tatt meg mange år å oppleve tilhørighet med dem. Nå gleder jeg meg til å treffes. Parforhold unngår jeg. Jeg har vært gift, det var ikke enkelt, for å si det sånn. Min store utfordring er at problemene startet da jeg var liten, og at jeg derfor ikke kjenner til hva "normalt" er. Jeg vet hvor problemet ligger, men ikke hva jeg skal gjøre med det siden jeg mangler referanse til det normale. 

Jeg synes ikke at jeg har et vondt liv, på ingen måte. Men jeg ser at det er så mye mer med livet enn hva min hverdag gir. Jeg håper jeg får oppleve mer av det en dag.

Anonymkode: 0796c...3b0

Så fint skrevet. Og ikke minst SÅRT å lese. Syns du forklarte dette på en veldig forståelig måte. 🥰

[AnonymBruker]

Hannah80 skrev (20 minutter siden):

Så fint skrevet. Og ikke minst SÅRT å lese. Syns du forklarte dette på en veldig forståelig måte. 🥰

Takk skal du ha! Så fint at du synes det.  

Anonymkode: 0796c...3b0

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd omsorgssvikt som barn. Og har hatt store problemer med egen selvfølelse/verdi. Har hatt en tendens til å finne partnere som er destruktive. Det er jo en slags trygghet i det som er kjent. Når jeg var yngre kunne jeg ha mange one night stands, behov for å bli sett, begjært, likt,men med en tanke om at ingen vil bli glad i meg. Så jeg avviste istedenfor å bli avvist. Jeg har selvinnsikt og forstår hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg har også gått til psykolog via DPS og anbefaler alle å søke hjelp. Jeg har også ofte hatt lyst til å "rømme" og det har jeg også gjort ved å bo og studere og jobbe i ulike land. Jeg har vært sammen med min nåværende mann i 13 år og han har også en lignende bakgrunn som meg. De første årene av vårt forhold var vi to skadeskutte fugler i et destruktiv forhold, men vi jobbet oss igjennom det; hver for oss og sammen. Nå 13 år senere føler vi at den onde sirkelen slutter med oss og vi skal nå få vårt første barn og vi lever et helt ordinært liv. Jeg er også takknemlig for at jeg er som jeg er; jeg er opptatt av det som er viktig i livet, ekte, ha nære gode og ekte relasjoner og når man har vært ute en vinternatt blir man også litt tøffere og det skal jo litt til for å vippe oss av pinnen. Så jeg heier på alle dere - VI kan også få det til!

Anonymkode: fc4ff...d79

[AnonymBruker]

Ja. Ufør og lever isolert så mye som mulig. Har bedt om hjelp med Dps vil ikke hjelpe meg, de avviser det jeg forteller å sier jeg ikke har traumer. Det føles som nye overgrep å møte Dps. De ga meg beskjed om å ringe hvis jeg tenkte å ta livet av meg så skulle de se om det hadde en hastetime, ellers hører jeg ikke noe fra de på tross av at jeg er tatt inn.. Jeg har gitt opp å tror jeg er død innen er par år.

Tidligere bedøvet jeg det hele med alkohol, den flukten har jeg sluttet med. 
Jeg skulle så inderlig ønske det fantes hjelp men sånn er det ikke.. 

Det å flytte som flere sier her er ikke en løsning, uroen er innvendig uansett hvor man oppholder seg. 
 

Jeg har katter, de er det eneste i livet som hjelper, men det er få dager jeg er tilstede å klarer å gi de oppmerksomhet. De er så snille, de kommer når jeg gråter.

Anonymkode: 1c1ce...5e3

[AnonymBruker]

Har blant annet kptsd etter mange år med seksuelle overgrep, mobbing, vold og omsorgssvikt som barn mm. 

Har en del venner. Fikk flere etter noen år i behandling. Går fortsatt i behandling. Jobber ikke nå, men regner med å jobbe deltid etterhvert. Har mann, barn, utdanning og alt sånt på plass. Stort sett har jeg det ganske bra. Jobbet i flere år før det ikke gikk mer og oppsøkte da hjelp. Det har vært noen tøffe år og mye arbeid, men har det så utrolig mye bedre nå. 

Det finnes absolutt behandling som kan gjøre deg friskere og lære å leve med bagasjen. Du er også verdt det. ❤ om du ikke får hjelp på dps kan du få hjelp andre steder. 

Anonymkode: 411fa...1f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

om du ikke får hjelp på dps kan du få hjelp andre steder. 

Hvor da?

Anonymkode: 8bd6b...38e

[AnonymBruker]

De som har råd: søk privat psykolog. Har fått bedre psykologhjelp i det private enn i det offentlige. 

Anonymkode: 88906...2d3

[AnonymBruker]

Omsorgssvikt her også, blitt sviktet av alle nærmest alle voksenpersoner i livet mitt, så har tilknytningsproblemer, tilbakevendende depresjon og emosjonelt ustabile trekk.

Jeg er også dissosiativ, så utad fungerer jeg helt perfekt. Høyt utdannet og 100% jobb, men sliter med å kjenne varme følelser for noen andre enn barna mine. Vanskelig å stole på venner, selv de jeg har hatt i årevis, og er alltid klar for at både de og mannen min plutselig ikke vil ha noe med meg å gjøre. 
 

Ble privat behandling her, da DPS mente etter én runde behandling at jeg var for frisk. Så klarte tydeligvis å lure dem også med flink pike-syndromet mitt. Har nå en psykolog som ser igjennom bullshitten min og jeg håper det blir nøkkelen til å tørre å nærme meg folk igjen.

Anonymkode: 38236...d46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Omsorgssvikt her også, blitt sviktet av alle nærmest alle voksenpersoner i livet mitt, så har tilknytningsproblemer, tilbakevendende depresjon og emosjonelt ustabile trekk.

Jeg er også dissosiativ, så utad fungerer jeg helt perfekt. Høyt utdannet og 100% jobb, men sliter med å kjenne varme følelser for noen andre enn barna mine. Vanskelig å stole på venner, selv de jeg har hatt i årevis, og er alltid klar for at både de og mannen min plutselig ikke vil ha noe med meg å gjøre. 
 

Ble privat behandling her, da DPS mente etter én runde behandling at jeg var for frisk. Så klarte tydeligvis å lure dem også med flink pike-syndromet mitt. Har nå en psykolog som ser igjennom bullshitten min og jeg håper det blir nøkkelen til å tørre å nærme meg folk igjen.

Anonymkode: 38236...d46

Jeg har det på akkurat samme måte. Ingen forstår hvor mye jeg sliter, selv om jeg forklarer det tydelig. For jeg ser så samlet ut. En psykiater jeg omsider fikk time hos, ønsket ikke behandle meg likevel. fordi jeg tok opp plassen til andre som var dårligere stilt. Etter jeg tydelig har forklart hva som foregår fasaden. Kan ikke si det hjalp. 

Anonymkode: 2ac29...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvor da?

Anonymkode: 8bd6b...38e

Overgrepssenter, kommunen, privat psykolog med avtale, Modum bad og sikkert noen andre steder 😊

Anonymkode: 411fa...1f5