Kjæresten har borderline

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvorfor vil du deg selv så vondt som dette?

Anonymkode: 601e4...e76

Hvem? 

Anonymkode: 53d34...854

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Min venninne jobber i psykiatrien, og det er mest ungdommer som får borderline diagnosen, de aller fleste vil vokse deg av seg. Det eneste som fungerer for borderline pasienter for å bli friske er å skjerpe seg og ta seg sammen. 
ingen medisiner eller terapi hjelper så mye. De må rett og slett skjerpe seg 

Anonymkode: b5fde...b73

Vet om mange som har vokst av seg kreft også...med rett behandling...

Anonymkode: ba2f6...edd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei.

Jeg skrev tidligere idag i en annen tråd her på forumet, ifht. hekt.
Jeg ble tipset om å lese om borderline og dette stemmer veldig med det jeg har opplevd.

En kort innføring i problemstillingen:

For 9 måneder siden gikk jeg inn i et forhold med en fantastisk deilig, omtenksom, søt og fin kvinne.

I mai ble det plutselig stille. Lite kommunikasjon, som jeg ikke skjønte så mye av. Etter noen dager, fortsatt uten kommunikasjon, dro jeg hjem til henne hvor vi pratet. Hun sa da at grunnen til at hun hadde vært "ekstra" stille de siste dagene var fordi hun, til en fest, hadde vært utro med en venn hun ikke hadde sett på flere år. Hun liker ham som venn, men kan aldri tenke seg å være sammen med ham som kjæreste. Hun var usikker på hvorfor hun hadde gjort sånn, for det gjør man ikke når man er i et forhold og hun trengte da pause til å få fikset tankene sine.

Jeg ble sjokkert, for bare dager før den helgen var alt helt topp. Jeg dro hjem, tenkte veldig men besluttet meg for å gi henne en second chance, bl.a. fordi jeg følte at vi, om begge vil, kan arbeide for å komme oss igjennom dette og få det veldig bra sammen.

Pausen ble etter noen dager endret til slutt. Hun mente jeg var for mye på med spørsmål og følelser som hun ikke kunne takle i den situasjonen hun var i da. Det skal sies at hun hadde mye ekstra press på seg fra mange andre kanter.

Vi hadde ikke snakket sammen om det som skjedde og hva som skulle skje videre. Tekstet litt, men det blir aldri det samme som å snakke face to face.

Hun sa at jeg er den beste og fineste fyren hun kan tenke seg og at hun ikke kan tenke seg å være sammen med noen andre, men at det er noe som ikke passer "akkurat nå" og det gjør at hun ikke kan gå inn i et forhold. Nå er vi i juni.

Det blir mye teksting, fordi det aldri er mulig for henne å finne tid til å prioritere meg ifht. å få snakket ut. Jeg brenner inne med masse spørsmål som spiser meg opp. Jeg vet ikke hva jeg skal forvente. Jeg vet på dette tidspunktet ikke hvor lenge jeg skal vente på at hun får tenkt seg om, får hodet på plass.

I løpet av juni gjør vi bare lite sammen, sender noen meldinger (Jeg sender mange ifht. hva jeg føler, men disse blir stort sett ikke besvart), går et par ture sammen, Spiser sammen et par ganger, men ingen intimitet, ingen kjæresteaktiviteter, veldig overfladiske "venne-ting".

Hun sier igjen og igjen at jeg ticker alle boksene. Jeg forklarer henne at jeg vil kjempe for oss og stå i dette, men at hun kanske bør snakke med noen. Det har hun ikke lyst til. Hun vil ikke at andre skal fortelle henne hva hun må gjøre eller hva hun skal tenke.

Tema i meldingene skifter fort fra "Du er mitt alt" til "Jeg klarer ikke nå", til "Her kunne vi bodd" til "du må komme deg videre". Et håp tennes for så å bli sloknet med en gang i neste melding.

Da vi for bare 6 dager siden snakker, og jeg har innsett at nå er det slutt for good, så sier hun til meg at hun, mens det har vært slutt, har ligget med en venn. Jeg visste ikke dette, men hadde en mistanke. Jeg kunne strengt tatt ikke bli sint eller føle meg sviket, for vi var ikke i et forhold, men jeg følte at hun ikke tenkte på oss men heller bare seg selv, uten å virkelig si hva hun føler om meg.

Et par dager etter den siste praten ble jeg blokkert på div. sosiale medier og jeg har nå ingen mulighet til å kontakte henne. Det er for så vidt bra, for hun slipper å forholde seg til plutselige meldinger fra meg (noe jeg ikke har tenkt til) og jeg slipper å tenke på å sende disse meldingene, fordi jeg faktisk ikke får sendt dem.

Grunnen til at jeg skriver i denne tråden om Borderline er, at jeg har sett denne videoen: 

Det som snakkes om @ 4:22 i videoen er som å høre om akkurat det forholdet jeg nå ikke er i lenger. 100%

"He's waiting for me"

"He's being patient for me"

"He's trying to prove he's loyal to me"

Jeg kan ikke nok om dette med borderline, så jeg spør heller her. 

Med den begrensede informajonen jeg har gitt, er det noe som kan tilsi at det *kan* være borderline?

Om det er, er det da noe å gjøre for å hjelpe? Jeg tenker ikke spesifikt på å hjelpe for å få forholdet til å gå igjen, for det er kjørt som jeg ser det, men jeg bryr meg og jeg blir knust ved tanken om at hun må streve med dette selv, uten at jeg får gjort noe for å hjelpe henne. Jeg har kort tenkt at jeg kunne nevnt det for moren hennes, men det kan slå helt feil. Jeg tenker ingen ønsker å høre fra X-svigersønnen, at barnet hennes kanskje har en psykisk lidelse.

Hva bør jeg gjøre?

På forhånd takk. 

Anonymkode: 86fb2...157

Hei jeg som svarte deg i tråden om hekt. Nå laget jeg egen tråd på Kropp og helse om min situasjon. Håper det går bra med deg, vet hvor vondt det er.

Anonymkode: 377ee...23f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 15.47):

Hei, alle sammen! Jeg bare lurer på om noen vet litt mer om personer som har borderline. 
og hva som er lurt å gjøre videre osv. 

Kjæresten slo nettop opp med meg etter at vi hadde en krangel. Egentlig var det bare en bagatell men utviklet seg til et veldig stort problem.

Story: Helgen før dette skjedde, så hun meg midt inn i øyene og sa at jeg var hennes «alt» i livet, kunne ikke se for seg å være sammen med noen andre og at hvis vi noen gang skulle slå opp så var det visst hun hatet meg av alt hun har. to dager senere skjer krangelen og hun sier vi trenger å ta en liten pause. Noe som er helt greit, men virket veldig drastisk. Akkurat 48timer etter dette slår hun opp på mld, noe jeg ikke skjønner hvor kommer fra og får helt sjokk. Jeg ber om at hun tenker seg nøye om og at vi tar det «chill» i noen dager. Vi møtes og der sitter hun å sier at hun ikke føler det hun skal føle lenger. Jeg blir jo så klart helt knust men sier at hvis det er dette du vil så greit. Vi har hatt det så fint og plutselig blir alt til grus. Siden vi ble sammen har jeg gjort alt for den jenta men tydeligvis ikke nok. Kan liksom ikke tro at hun føler det hun sitter å sier?!
 

er dette vanlig atferd hos personer med borderline? Å skyve vekk de eneste som bryr seg om en? Er det vanlig at de angrer å trygler om å komme tilbake?

 

Anonymkode: 9ae86...418

Da har hun nok en dårlig bpd episode. Men da tror jeg du burde holde deg unna hu og gå videre siden hun ikke får noen form for behandling for bpd.

Det er ikke noe du har gjort galt, det skal du vite. Hun har det bare vondt inni seg, og ødelegger alt rundt seg for det er slik hun er vandt til.

Synd at det skjedde og håper du kommer deg over dette.

 

Anonymkode: 24fff...e9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 1.21):

Min venninne jobber i psykiatrien, og det er mest ungdommer som får borderline diagnosen, de aller fleste vil vokse deg av seg. Det eneste som fungerer for borderline pasienter for å bli friske er å skjerpe seg og ta seg sammen. 
ingen medisiner eller terapi hjelper så mye. De må rett og slett skjerpe seg 

Anonymkode: b5fde...b73

Jeg har hørt mye dumt om denne diagnosen som ikke har rot i virkeligheten, og dette er noe av det dummeste. Kan du vise til forskning som støtter disse ville påstandene dine? Det går ikke an å skjerpe seg fra en (alvorlig) psykisk lidelse. Hvis din venninne har lært deg dette synes jeg synd på de forsvarsløse tenåringene hun møter på jobb. 
(Og slutt å spre feilinformasjon. Les deg opp og vær kildekritisk før du sprer løgner).

Anonymkode: 77ace...66c

[AnonymBruker]

Jeg har de siste to dagene lest og sett utrolig mye på bl.a. Coach Ken på Youtube, bl.a. BPD, No Contact, What to do during No Contact, re-attraction, ADHD osv.

Jeg har også sett en del på videoer om ulike attachment styles. Ex'en er helt klart avoidant, men jeg er veldig usikker på om det er dismissive eller fearful. The Difference Between Dismissive Avoidants and Fearful Avoidants - Model Perspective (branadane.com)

Jeg ønsker på ingen måte å fremstå som kompetent ifht. å diagnostisere et annet menneske, det er jeg IKKE. Jeg har som nevnt bare nettopp beveget ned i dette kaninhullet, men jeg ser uansett elementer som peker på begge attachment styles.

Jeg ser det er veldig nyttig å lære mere om alt dette. For min del så våkna jeg ikke opp så lei meg igår, som jeg vanligvis har gjort og jeg tenker at det henger sammen med at jeg nå vet at det ikke direkte er MIN feil, at det ble brudd, men at det er underliggende, ganske komplekse årsaker i ex'ens hjerne som er årsaken. Men uansett årsak, så er det fortsatt utrolig tungt å gå igjennom dette nå.

Har noen av dere erfaring eller innspill ifht. BPD vs. avoidant attachment style? En avoidant har ikke nødvendigvis BPD, men kanskje det er fornuftig å tenkte at en med BPD (alltid?) også er avoidant?

Hvordan bør man i tilfelle avoidant uten BPD forholde seg? Jeg tenker jo fortsatt at no contact, i mitt tilfelle der bruddet er et faktum, er riktig vei å gå.

Men de andre elementene som typisk gjør at en med BPD kan bli tiltrukket på nytt, f.eks. at man viser styrke fremfor svakhet, at man får kommunisert at man ikke trenger personen for å leve, men at man har valgt personen fordi man selv vil, osv. 

Er dette noe som vil hjelpe til i en avoidant, ikke-BPD, situasjon?

 

På forhånd takk!

Anonymkode: 86fb2...157

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 1.26):

En vokser iķke av seg bpf.

Anonymkode: e25e4...a23

Nei - men mange opplever at symptomtrykket mildner betraktelig med årene.

[AnonymBruker]

Castamere skrev (På 6.3.2023 den 7.42):

Takk for svar. Har en eks som, spesielt etter hun gjorde det slutt med meg, har fått mer og mer ekstrem og irrasjonell oppførsel. Hun passer i mange av disse boksene, men da er det nok sikkert ikke det. Prøver bare å forstå hva som skjer med henne.

Det er grader av diagnosen, og det er også en gråsone mellom diagnosen og normalområdet. Blant de som har fått satt diagnosen er det nok mange (men ikke alle) som driver med selvskading og selvmordsforsøk. Man kan imidlertid ha svært klare kjennetegn på borderline også hos personer som ikke driver med akkurat dette.

Anonymkode: 6abfe...9d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 1.21):

Min venninne jobber i psykiatrien, og det er mest ungdommer som får borderline diagnosen, de aller fleste vil vokse deg av seg. Det eneste som fungerer for borderline pasienter for å bli friske er å skjerpe seg og ta seg sammen. 
ingen medisiner eller terapi hjelper så mye. De må rett og slett skjerpe seg 

Anonymkode: b5fde...b73

Dette er skadelig feilinformasjon. Borderline er faktisk en av de psykiske lidelsene som det finnes god evidensbasert terapeutisk behandling for. 

Anonymkode: 6abfe...9d9

[Anonymbruker***]

Enda et innlegg stjålet fra Reddit og oversatt sånn halvbra til norsk?...

[Erixon]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 0.40):

Hei.

Jeg skrev tidligere idag i en annen tråd her på forumet, ifht. hekt.
Jeg ble tipset om å lese om borderline og dette stemmer veldig med det jeg har opplevd.

En kort innføring i problemstillingen:

For 9 måneder siden gikk jeg inn i et forhold med en fantastisk deilig, omtenksom, søt og fin kvinne.

I mai ble det plutselig stille. Lite kommunikasjon, som jeg ikke skjønte så mye av. Etter noen dager, fortsatt uten kommunikasjon, dro jeg hjem til henne hvor vi pratet. Hun sa da at grunnen til at hun hadde vært "ekstra" stille de siste dagene var fordi hun, til en fest, hadde vært utro med en venn hun ikke hadde sett på flere år. Hun liker ham som venn, men kan aldri tenke seg å være sammen med ham som kjæreste. Hun var usikker på hvorfor hun hadde gjort sånn, for det gjør man ikke når man er i et forhold og hun trengte da pause til å få fikset tankene sine.

Jeg ble sjokkert, for bare dager før den helgen var alt helt topp. Jeg dro hjem, tenkte veldig men besluttet meg for å gi henne en second chance, bl.a. fordi jeg følte at vi, om begge vil, kan arbeide for å komme oss igjennom dette og få det veldig bra sammen.

Pausen ble etter noen dager endret til slutt. Hun mente jeg var for mye på med spørsmål og følelser som hun ikke kunne takle i den situasjonen hun var i da. Det skal sies at hun hadde mye ekstra press på seg fra mange andre kanter.

Vi hadde ikke snakket sammen om det som skjedde og hva som skulle skje videre. Tekstet litt, men det blir aldri det samme som å snakke face to face.

Hun sa at jeg er den beste og fineste fyren hun kan tenke seg og at hun ikke kan tenke seg å være sammen med noen andre, men at det er noe som ikke passer "akkurat nå" og det gjør at hun ikke kan gå inn i et forhold. Nå er vi i juni.

Det blir mye teksting, fordi det aldri er mulig for henne å finne tid til å prioritere meg ifht. å få snakket ut. Jeg brenner inne med masse spørsmål som spiser meg opp. Jeg vet ikke hva jeg skal forvente. Jeg vet på dette tidspunktet ikke hvor lenge jeg skal vente på at hun får tenkt seg om, får hodet på plass.

I løpet av juni gjør vi bare lite sammen, sender noen meldinger (Jeg sender mange ifht. hva jeg føler, men disse blir stort sett ikke besvart), går et par ture sammen, Spiser sammen et par ganger, men ingen intimitet, ingen kjæresteaktiviteter, veldig overfladiske "venne-ting".

Hun sier igjen og igjen at jeg ticker alle boksene. Jeg forklarer henne at jeg vil kjempe for oss og stå i dette, men at hun kanske bør snakke med noen. Det har hun ikke lyst til. Hun vil ikke at andre skal fortelle henne hva hun må gjøre eller hva hun skal tenke.

Tema i meldingene skifter fort fra "Du er mitt alt" til "Jeg klarer ikke nå", til "Her kunne vi bodd" til "du må komme deg videre". Et håp tennes for så å bli sloknet med en gang i neste melding.

Da vi for bare 6 dager siden snakker, og jeg har innsett at nå er det slutt for good, så sier hun til meg at hun, mens det har vært slutt, har ligget med en venn. Jeg visste ikke dette, men hadde en mistanke. Jeg kunne strengt tatt ikke bli sint eller føle meg sviket, for vi var ikke i et forhold, men jeg følte at hun ikke tenkte på oss men heller bare seg selv, uten å virkelig si hva hun føler om meg.

Et par dager etter den siste praten ble jeg blokkert på div. sosiale medier og jeg har nå ingen mulighet til å kontakte henne. Det er for så vidt bra, for hun slipper å forholde seg til plutselige meldinger fra meg (noe jeg ikke har tenkt til) og jeg slipper å tenke på å sende disse meldingene, fordi jeg faktisk ikke får sendt dem.

Grunnen til at jeg skriver i denne tråden om Borderline er, at jeg har sett denne videoen: 

Det som snakkes om @ 4:22 i videoen er som å høre om akkurat det forholdet jeg nå ikke er i lenger. 100%

"He's waiting for me"

"He's being patient for me"

"He's trying to prove he's loyal to me"

Jeg kan ikke nok om dette med borderline, så jeg spør heller her. 

Med den begrensede informajonen jeg har gitt, er det noe som kan tilsi at det *kan* være borderline?

Om det er, er det da noe å gjøre for å hjelpe? Jeg tenker ikke spesifikt på å hjelpe for å få forholdet til å gå igjen, for det er kjørt som jeg ser det, men jeg bryr meg og jeg blir knust ved tanken om at hun må streve med dette selv, uten at jeg får gjort noe for å hjelpe henne. Jeg har kort tenkt at jeg kunne nevnt det for moren hennes, men det kan slå helt feil. Jeg tenker ingen ønsker å høre fra X-svigersønnen, at barnet hennes kanskje har en psykisk lidelse.

Hva bør jeg gjøre?

På forhånd takk. 

Anonymkode: 86fb2...157

Hun er hverken fantastisk eller fin. Hun har behandlet deg som dritt. Hun er søppel men tror følelsene dine gjør deg blind. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Erixon said:

Hun er hverken fantastisk eller fin. Hun har behandlet deg som dritt. Hun er søppel men tror følelsene dine gjør deg blind. 

Da har du misforstått noe her. 🤷🏼‍♂️

Anonymkode: 86fb2...157

[Erixon]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Da har du misforstått noe her. 🤷🏼‍♂️

Anonymkode: 86fb2...157

Hun var jo utro og har i tillegg gitt deg falske forhåpninger etter det. Eller tar jeg feil? 

[AnonymBruker]

Jeg har borderline og kan skrive under på at det faktisk funker å ta seg sammen. Hadde jeg blitt utredet på nytt i dag ville jeg neppe fått diagnosen.

Når jeg ble utredet var det pga spiseforstyrrelser og KPTSD pga traumer i oppveksten. Psykologen satt borderline i tillegg, da jeg var et poeng innenfor diagnosekriteriene. Jeg leste en del om diagnosen og selv om jeg nok ikke var «hardt rammet», så kjente jeg meg igjen i en del. Spesielt frykten for å bli forlatt og det og være i overkant dramatisk.

Det å være dramatisk og la følelsene ta overhånd var omtrent som en rus for meg. Når jeg lot «trollet» overta så var det som å flyte på en bølge og når jeg kom til meg selv etterpå ble jeg alltid fryktelig flau og så jo selv hvor mye jeg ofte hadde overreagert. Det å bli klar over at dette var en del av sykdomsbildet var til enormt stor hjelp for meg, for plutselig fikk jeg en forklaring på hvorfor jeg innimellom reagerte så kraftig som jeg gjorde.

Det som har funket for meg er at når jeg har kjent at «trollet» har kommet så har jeg stoppet opp, gjerne fjernet meg fra situasjonen om det har vært mulig, og prøvd å kjenne etter om dette er reelle følelser eller om det er «trollet» som snakker. Ofte har dette vært nok til at jeg får landet litt og kan gå tilbake i situasjonen og oppføre meg som et normalt menneske. Om jeg ikke klarer å lande så trekker jeg meg tilbake og holder meg unna situasjonen som trigget meg frem til jeg får snappet ut av det. 

Resultatet er at episodene kommer sjeldnere og sjeldnere og jeg som tidligere var kjent for å være en dramaqueen er nå kjent for å ha en engels tålmodighet, og får til og med beskjed om at det er lov å bli forbanna innimellom. Hvem skulle trodd det?

Grunnen for at jeg skriver dette er for å si at borderlinen har jeg fått (delvis) kontroll over, her måtte jeg gjøre en kjempejobb med meg selv. Traumene pg KPTSD symptomene derimot er en helt annen historie. Når noe trigger flashback eller angst i forhold til dette kan ikke 10 ville hester få meg til å «ta meg sammen». Det er en helt annen historie. 

Anonymkode: d42f2...267

[AnonymBruker]

Her er det bare å skygge banen og spare deg selv for MYE problemer i fremtiden. Kom deg bort før det blir barn. 

TRO MEG - LØP! Løp alt du kan. 

Anonymkode: 5c00c...3b5

[Zx6r]

AnonymBruker skrev (På 14.7.2024 den 23.54):

Jeg har borderline og kan skrive under på at det faktisk funker å ta seg sammen. Hadde jeg blitt utredet på nytt i dag ville jeg neppe fått diagnosen.

Når jeg ble utredet var det pga spiseforstyrrelser og KPTSD pga traumer i oppveksten. Psykologen satt borderline i tillegg, da jeg var et poeng innenfor diagnosekriteriene. Jeg leste en del om diagnosen og selv om jeg nok ikke var «hardt rammet», så kjente jeg meg igjen i en del. Spesielt frykten for å bli forlatt og det og være i overkant dramatisk.

Det å være dramatisk og la følelsene ta overhånd var omtrent som en rus for meg. Når jeg lot «trollet» overta så var det som å flyte på en bølge og når jeg kom til meg selv etterpå ble jeg alltid fryktelig flau og så jo selv hvor mye jeg ofte hadde overreagert. Det å bli klar over at dette var en del av sykdomsbildet var til enormt stor hjelp for meg, for plutselig fikk jeg en forklaring på hvorfor jeg innimellom reagerte så kraftig som jeg gjorde.

Det som har funket for meg er at når jeg har kjent at «trollet» har kommet så har jeg stoppet opp, gjerne fjernet meg fra situasjonen om det har vært mulig, og prøvd å kjenne etter om dette er reelle følelser eller om det er «trollet» som snakker. Ofte har dette vært nok til at jeg får landet litt og kan gå tilbake i situasjonen og oppføre meg som et normalt menneske. Om jeg ikke klarer å lande så trekker jeg meg tilbake og holder meg unna situasjonen som trigget meg frem til jeg får snappet ut av det. 

Resultatet er at episodene kommer sjeldnere og sjeldnere og jeg som tidligere var kjent for å være en dramaqueen er nå kjent for å ha en engels tålmodighet, og får til og med beskjed om at det er lov å bli forbanna innimellom. Hvem skulle trodd det?

Grunnen for at jeg skriver dette er for å si at borderlinen har jeg fått (delvis) kontroll over, her måtte jeg gjøre en kjempejobb med meg selv. Traumene pg KPTSD symptomene derimot er en helt annen historie. Når noe trigger flashback eller angst i forhold til dette kan ikke 10 ville hester få meg til å «ta meg sammen». Det er en helt annen historie. 

Anonymkode: d42f2...267

Kunne du skrevet noe om hvordan du fikk diagnosen? Tenker da på hva som gjorde at du gikk til psykolog, mistenkte du selv at noe var galt og hvor lang tid det tok før du fikk diagnosen? 

Har en ex som muligens har borderline, og klarer ikke å la være å vente på at dps ser det samme jeg har gjort i 10 år, og at det gjør at hun innser hvordan hun har vært mot meg og at hun en dag kommer og ber om unnskyldning for alt hun har utsatt meg for.. er det urealistisk å håpe på?

[AnonymBruker]

Høres ut som at hun har kjent på noen kjipe følelser rundt krangelen og reagerer med å skru av emosjonelt. Og så føles det Kansje som om at hun ikke vil være sammen mer. Vet ikke hva jeg skal si men fordtår det er vondt, og det normale er å tåle en krangel eller to. Ikke alle gjør det, og, det kan jo være det er best for deg å ha en kjæreste som du kan sette grenser for. Det er ikke godt å være med folk man må gå på eggeskall rundt. 

Anonymkode: 53d34...854