Kjæresten har borderline

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg skrev tidligere idag i en annen tråd her på forumet, ifht. hekt.
Jeg ble tipset om å lese om borderline og dette stemmer veldig med det jeg har opplevd.

En kort innføring i problemstillingen:

For 9 måneder siden gikk jeg inn i et forhold med en fantastisk deilig, omtenksom, søt og fin kvinne.

I mai ble det plutselig stille. Lite kommunikasjon, som jeg ikke skjønte så mye av. Etter noen dager, fortsatt uten kommunikasjon, dro jeg hjem til henne hvor vi pratet. Hun sa da at grunnen til at hun hadde vært "ekstra" stille de siste dagene var fordi hun, til en fest, hadde vært utro med en venn hun ikke hadde sett på flere år. Hun liker ham som venn, men kan aldri tenke seg å være sammen med ham som kjæreste. Hun var usikker på hvorfor hun hadde gjort sånn, for det gjør man ikke når man er i et forhold og hun trengte da pause til å få fikset tankene sine.

Jeg ble sjokkert, for bare dager før den helgen var alt helt topp. Jeg dro hjem, tenkte veldig men besluttet meg for å gi henne en second chance, bl.a. fordi jeg følte at vi, om begge vil, kan arbeide for å komme oss igjennom dette og få det veldig bra sammen.

Pausen ble etter noen dager endret til slutt. Hun mente jeg var for mye på med spørsmål og følelser som hun ikke kunne takle i den situasjonen hun var i da. Det skal sies at hun hadde mye ekstra press på seg fra mange andre kanter.

Vi hadde ikke snakket sammen om det som skjedde og hva som skulle skje videre. Tekstet litt, men det blir aldri det samme som å snakke face to face.

Hun sa at jeg er den beste og fineste fyren hun kan tenke seg og at hun ikke kan tenke seg å være sammen med noen andre, men at det er noe som ikke passer "akkurat nå" og det gjør at hun ikke kan gå inn i et forhold. Nå er vi i juni.

Det blir mye teksting, fordi det aldri er mulig for henne å finne tid til å prioritere meg ifht. å få snakket ut. Jeg brenner inne med masse spørsmål som spiser meg opp. Jeg vet ikke hva jeg skal forvente. Jeg vet på dette tidspunktet ikke hvor lenge jeg skal vente på at hun får tenkt seg om, får hodet på plass.

I løpet av juni gjør vi bare lite sammen, sender noen meldinger (Jeg sender mange ifht. hva jeg føler, men disse blir stort sett ikke besvart), går et par ture sammen, Spiser sammen et par ganger, men ingen intimitet, ingen kjæresteaktiviteter, veldig overfladiske "venne-ting".

Hun sier igjen og igjen at jeg ticker alle boksene. Jeg forklarer henne at jeg vil kjempe for oss og stå i dette, men at hun kanske bør snakke med noen. Det har hun ikke lyst til. Hun vil ikke at andre skal fortelle henne hva hun må gjøre eller hva hun skal tenke.

Tema i meldingene skifter fort fra "Du er mitt alt" til "Jeg klarer ikke nå", til "Her kunne vi bodd" til "du må komme deg videre". Et håp tennes for så å bli sloknet med en gang i neste melding.

Da vi for bare 6 dager siden snakker, og jeg har innsett at nå er det slutt for good, så sier hun til meg at hun, mens det har vært slutt, har ligget med en venn. Jeg visste ikke dette, men hadde en mistanke. Jeg kunne strengt tatt ikke bli sint eller føle meg sviket, for vi var ikke i et forhold, men jeg følte at hun ikke tenkte på oss men heller bare seg selv, uten å virkelig si hva hun føler om meg.

Et par dager etter den siste praten ble jeg blokkert på div. sosiale medier og jeg har nå ingen mulighet til å kontakte henne. Det er for så vidt bra, for hun slipper å forholde seg til plutselige meldinger fra meg (noe jeg ikke har tenkt til) og jeg slipper å tenke på å sende disse meldingene, fordi jeg faktisk ikke får sendt dem.

Grunnen til at jeg skriver i denne tråden om Borderline er, at jeg har sett denne videoen: 

Det som snakkes om @ 4:22 i videoen er som å høre om akkurat det forholdet jeg nå ikke er i lenger. 100%

"He's waiting for me"

"He's being patient for me"

"He's trying to prove he's loyal to me"

Jeg kan ikke nok om dette med borderline, så jeg spør heller her. 

Med den begrensede informajonen jeg har gitt, er det noe som kan tilsi at det *kan* være borderline?

Om det er, er det da noe å gjøre for å hjelpe? Jeg tenker ikke spesifikt på å hjelpe for å få forholdet til å gå igjen, for det er kjørt som jeg ser det, men jeg bryr meg og jeg blir knust ved tanken om at hun må streve med dette selv, uten at jeg får gjort noe for å hjelpe henne. Jeg har kort tenkt at jeg kunne nevnt det for moren hennes, men det kan slå helt feil. Jeg tenker ingen ønsker å høre fra X-svigersønnen, at barnet hennes kanskje har en psykisk lidelse.

Hva bør jeg gjøre?

På forhånd takk. 

Anonymkode: 86fb2...157

[Mayer]

 "De er også livredde for å bli avvist, og er super sensitive for avvisning. I så stor grad, at de kan prøve å ta kontroll over det ved å selv avvise de man bryr seg om, selvom det ikke er det de egentlig vil"

 

Dette. Veldig sentralt hos en person med BPD. Men også svart hvitt tenking og plutselig svartmaling. Det kan gå en tid og plutselig savner hun deg veldig

[AnonymBruker]

Min venninne jobber i psykiatrien, og det er mest ungdommer som får borderline diagnosen, de aller fleste vil vokse deg av seg. Det eneste som fungerer for borderline pasienter for å bli friske er å skjerpe seg og ta seg sammen. 
ingen medisiner eller terapi hjelper så mye. De må rett og slett skjerpe seg 

Anonymkode: b5fde...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Min venninne jobber i psykiatrien, og det er mest ungdommer som får borderline diagnosen, de aller fleste vil vokse deg av seg. Det eneste som fungerer for borderline pasienter for å bli friske er å skjerpe seg og ta seg sammen. 
ingen medisiner eller terapi hjelper så mye. De må rett og slett skjerpe seg 

Anonymkode: b5fde...b73

En vokser iķke av seg bpf.

Anonymkode: e25e4...a23

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Min venninne jobber i psykiatrien, og det er mest ungdommer som får borderline diagnosen, de aller fleste vil vokse deg av seg. Det eneste som fungerer for borderline pasienter for å bli friske er å skjerpe seg og ta seg sammen. 
ingen medisiner eller terapi hjelper så mye. De må rett og slett skjerpe seg 

Anonymkode: b5fde...b73

Er det din venninne som jobber i psykiatrien som har fortalt deg dette?

Anonymkode: 3795c...3b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er det din venninne som jobber i psykiatrien som har fortalt deg dette?

Anonymkode: 3795c...3b4

Ja, de pasientene som kommer inn ed borderline er de som må ut etter 2 døgn. Truer de med å skade seg der inne så er det rett ut, og derfor skader de seg ikke når de er der fortalte hun meg. 
Ofte er det omsorg og oppmerksomhet de vil ha. De kontrollerer også omgivelsene sine med selvskading og drama. 
Hun sier det er mest ungdom/ unge voksne som sliter med dette. De aller fleste vokser deg av seg ved hjelp, og at de skjerper seg. 

Anonymkode: b5fde...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, de pasientene som kommer inn ed borderline er de som må ut etter 2 døgn. Truer de med å skade seg der inne så er det rett ut, og derfor skader de seg ikke når de er der fortalte hun meg. 
Ofte er det omsorg og oppmerksomhet de vil ha. De kontrollerer også omgivelsene sine med selvskading og drama. 
Hun sier det er mest ungdom/ unge voksne som sliter med dette. De aller fleste vokser deg av seg ved hjelp, og at de skjerper seg. 

Anonymkode: b5fde...b73

Det er det min venninne sier, som jobber på psyk post. Jeg aner ikke, kjenner ikke til denne lidelsen. 
Mange kan ha andre diagnoser i tillegg til borderline og da er det mer omfattende sa hun. 
Det er vel ulikt fra person til person vil jeg tro. 
De trenger jo hjelp på en eller annen måte. 
 

Anonymkode: b5fde...b73

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er det min venninne sier, som jobber på psyk post. Jeg aner ikke, kjenner ikke til denne lidelsen. 
Mange kan ha andre diagnoser i tillegg til borderline og da er det mer omfattende sa hun. 
Det er vel ulikt fra person til person vil jeg tro. 
De trenger jo hjelp på en eller annen måte. 
 

Anonymkode: b5fde...b73

Det er en veldig gammeldags/utdatert måte å se på folk med borderline. Det kommer som regel av grov omsorgssvikt + medfødt kjipt/overfølsomt temperament. Omsorg, bekreftelse og ivaretakelse i tillegg til ansvarliggjøring er det som gjør folk friske. 

Jeg var slik du beskriver, som ung. Ble møtt på en svært kjip måte av hjelpeapparatet (hadde ikke venner eller familie). Resultatet er at det tok enormt mange år å bli bedre. Jeg er langt på vei kurert og er en som heller "inn-agerer" enn utagerer.  Har ikke truet med selvskading eller selvmord på 30 år. Har ikke vært innlagt i psykiatrien på 25 år. Det er ingen av dagens venner som tror meg på hvor sjuk jeg var. Alt pga svært mange traumatiske hendelser fra småbarnsalder.

 

Ville venninna di i psykiatrien sagt "Skjerp deg!" til ei som slet pga en overfallsvoldtekt? Nei? Hvorfor ville hun sagt det til en som har vokst opp med utallige overgrep fra småbarnsalderen? For det er virkeligheten til mange med alvorlige personlighetsforstyrrelser: de har vært utsatt for så mange og så grove overgrep og andre krenkelser uten å bli møtt med omsorg eller ivaretakelse NOEN GANG at de ikke utvikler seg normalt.

 

Betyr ikke at man burde være i et forhold med en ubehandlet borderline'r. Det innrømmer jeg uten noe problem. 

Anonymkode: 3795c...3b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Min venninne jobber i psykiatrien, og det er mest ungdommer som får borderline diagnosen, de aller fleste vil vokse deg av seg. Det eneste som fungerer for borderline pasienter for å bli friske er å skjerpe seg og ta seg sammen. 
ingen medisiner eller terapi hjelper så mye. De må rett og slett skjerpe seg 

Anonymkode: b5fde...b73

 Man «skjerper» seg fordi man får terapi og årsaken til at man ofte (men ikke alltid» får mildere symptomer når man blir eldre er fordi man har hatt ett samfunn som har bevisst og ubevisst korrigert oppførsel.

Din venninne høres ut som enda en som burde slutte i psykriatrien ut i fra Hvorfan du sier hub mener de med EuPf både er og hva hun sier om dem. 

Anonymkode: b1534...b46

[Mayer]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, de pasientene som kommer inn ed borderline er de som må ut etter 2 døgn. Truer de med å skade seg der inne så er det rett ut, og derfor skader de seg ikke når de er der fortalte hun meg. 
Ofte er det omsorg og oppmerksomhet de vil ha. De kontrollerer også omgivelsene sine med selvskading og drama. 
Hun sier det er mest ungdom/ unge voksne som sliter med dette. De aller fleste vokser deg av seg ved hjelp, og at de skjerper seg. 

Anonymkode: b5fde...b73

Tror du har rett, har bpd selv og min terapeut sa at med tiden vil jeg kanskje bli så frisk at diagnosen ikke lenger er aktuell. Har også hørt f.eks. Sam Vaknin si at en stor andel vokser diagnosen av seg innen de når 40 årene eller ila førtiårene . Det kan nok gjøres uten terapi også hvis man har god selvinnsikt og er motivert, men jeg tror mange har godt av terapi iallefall en periode.

Endret 11. juli 2024 av Mayer

[AnonymBruker]

Neinei ikke involver deg eller få en kjærlighetsrelasjon med en som har borderline. Vær glad det er slutt. Ikke ta henne tilbake om hun angrer. 

Bodde med en I mange år. Han hadde slike perioder. Slo opp i ny og ne. Manipulerte, gashligte, følte meg aldri bra nok. Noen perioder virket han manisk. Jeg ble nesten helt ødelagt av det. Glad jeg ikke er med han nå....

Anonymkode: 1b3de...744

[AnonymBruker]

Min venninne hadde dette og forsøkte å ta livet sitt. Hun overlevde forsøket, men er skadet for livet. Det merkelige er at hun virker mye lykkeligere nå som hun ikke er "helt til stedet"

Anonymkode: 235e7...59e

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Min venninne hadde dette og forsøkte å ta livet sitt. Hun overlevde forsøket, men er skadet for livet. Det merkelige er at hun virker mye lykkeligere nå som hun ikke er "helt til stedet"

Anonymkode: 235e7...59e

Hvordan skadet  og ikke helt tilstede?

Anonymkode: 3795c...3b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan skadet  og ikke helt tilstede?

Anonymkode: 3795c...3b4

Hun er ikke seg selv lenger. Hun fikk en omfattende hjerneskade av forsøket. 

Anonymkode: 235e7...59e

[AnonymBruker]

Mayer skrev (4 timer siden):

Tror du har rett, har bpd selv og min terapeut sa at med tiden vil jeg kanskje bli så frisk at diagnosen ikke lenger er aktuell. Har også hørt f.eks. Sam Vaknin si at en stor andel vokser diagnosen av seg innen de når 40 årene eller ila førtiårene . Det kan nok gjøres uten terapi også hvis man har god selvinnsikt og er motivert, men jeg tror mange har godt av terapi iallefall en periode.

Det impulsive og trangen til å skade seg forsvinner ofte når en får mer selvinnsikt. Det finnes ulik hjelp til de som er stort symptomtrykk. Når man over tid ødelegger relasjoner rundt seg, så hjelper det med innsikt og veiledning. 
samt forståelse av sitt indre. 
Det sa min venninne også, at diagnosen ikke er en livslang følgesvenn. Men mer som et opprør der impulskontrollen er fraværende. 
For de aller fleste så blir de kvitt denne diagnosen. 
Men da må man ta seg selv sammen og jobbe hardt 

Anonymkode: b5fde...b73

[Mayer]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det impulsive og trangen til å skade seg forsvinner ofte når en får mer selvinnsikt. Det finnes ulik hjelp til de som er stort symptomtrykk. Når man over tid ødelegger relasjoner rundt seg, så hjelper det med innsikt og veiledning. 
samt forståelse av sitt indre. 
Det sa min venninne også, at diagnosen ikke er en livslang følgesvenn. Men mer som et opprør der impulskontrollen er fraværende. 
For de aller fleste så blir de kvitt denne diagnosen. 
Men da må man ta seg selv sammen og jobbe hardt 

Anonymkode: b5fde...b73

Sant. Ikke alle har samme symptomtrykk eller de samme borderline-trekkene. Man trenger "bare" å oppfylle minst 5/9 kriterier for at diagnosen kan settes, så det er viktig å huske at det kan være en del forskjellige utgaver. Så ikke alle driver med f.eks. selvskading eller er spesielt impulsive. Det varierer hva som skaper utfordringer for den enkelte og personene rundt. Jeg tror at selv om man blir kvitt diagnosen, vil alltid røttene være der, det betyr bare at symptomtrykket er redusert til et så lavt nivå hvor det ikke lenger regnes som "sykt" i den gitte samfunnskonteksten/kulturen. Jeg tror f.eks. for min del at frykten for å bli forlatt alltid vil følge meg, men varierer i styrke.

Endret 11. juli 2024 av Mayer

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

En vokser iķke av seg bpf.

Anonymkode: e25e4...a23

Jo,mange har 0 symptomer som eldre etter behandling. 

Anonymkode: 973f6...d80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jo,mange har 0 symptomer som eldre etter behandling. 

Anonymkode: 973f6...d80

Hvis man har fått behandling så har man ikke «vokst det av seg», men man har fått riktig behandling.

Anonymkode: b1534...b46

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en mann i over et år. Han har et intenst selvhat, store frykter om hvor farlig jeg er ( jeg er laget av 100 kattepuser og marsmellows) og hvor mange feil jeg har. Det er bipolar i familien og han har vokst opp med vold og avvisninger fra far og en manisk mor. Begge foreldrene tror verden er farlig og at alle er ute etter dem. 

Han slo opp 3 ganger over et år. Han er et nydelig menneske men han har såret meg mer enn noen andre. Hekt, Ignorering og discard, utroskap, økonomiske problemer, alkoholisme osv.. Jeg kjenner meg sånn igjen i det som dere har opplevd. Jeg har nå blokkert han på some men savner han noe veldig. 

Anonymkode: 53d34...854

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du deg selv så vondt som dette?

Anonymkode: 601e4...e76