Kjæresten har borderline

[AnonymBruker]

Hei, alle sammen! Jeg bare lurer på om noen vet litt mer om personer som har borderline. 
og hva som er lurt å gjøre videre osv. 

Kjæresten slo nettop opp med meg etter at vi hadde en krangel. Egentlig var det bare en bagatell men utviklet seg til et veldig stort problem.

Story: Helgen før dette skjedde, så hun meg midt inn i øyene og sa at jeg var hennes «alt» i livet, kunne ikke se for seg å være sammen med noen andre og at hvis vi noen gang skulle slå opp så var det visst hun hatet meg av alt hun har. to dager senere skjer krangelen og hun sier vi trenger å ta en liten pause. Noe som er helt greit, men virket veldig drastisk. Akkurat 48timer etter dette slår hun opp på mld, noe jeg ikke skjønner hvor kommer fra og får helt sjokk. Jeg ber om at hun tenker seg nøye om og at vi tar det «chill» i noen dager. Vi møtes og der sitter hun å sier at hun ikke føler det hun skal føle lenger. Jeg blir jo så klart helt knust men sier at hvis det er dette du vil så greit. Vi har hatt det så fint og plutselig blir alt til grus. Siden vi ble sammen har jeg gjort alt for den jenta men tydeligvis ikke nok. Kan liksom ikke tro at hun føler det hun sitter å sier?!
 

er dette vanlig atferd hos personer med borderline? Å skyve vekk de eneste som bryr seg om en? Er det vanlig at de angrer å trygler om å komme tilbake?

 

Anonymkode: 9ae86...418

[AnonymBruker]

Vel... det er dessverre vanlig å plutselig se noe eller innse noe som gjør alt svart hvitt, at en glemmer alle de kjærlige følelsene,  plutselig ser de deg i et helt turn off lys eller er helt ferdig med deg. Trenger ikke å være noe du har sagt eller gjort og i allefall ikke noe du har gjort feil. 

Når min borderline var ille, skjedde dette hele tiden. Så fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet, brøt sammen i gråt og angret dypt. Ikke alltid.

Får hun behandling og hjelp? Hvis ikke, tenker jeg at du må tenke litt på deg selv og kanskje la dette bruddet være et brudd...

Anonymkode: 8b7b1...b90

[AnonymBruker]

Her ville jeg tenkt at du ble "saved by the bell" og at dette sparer deg for mye smerte i fremtiden. Hadde gått videre og håpet å treffe noen uten en så alvorlig diagnose. Særlig hvis du i fremtiden ønsker barn.

Anonymkode: de895...abb

[Linya]

Borderline viser seg sterkt i et romantisk forhold. Det er en kompleks diagnose, og tilknytning er spesielt vanskelig for mennesker med den lidelsen. De har gjerne hatt vanskelige relasjoner til sine omsorgspersoner, og har ofte historie med omsorgssvikt. Tillit til andre kan være svært vanskelig. Dette setter seg dypt inni personen, og gjør tilknytning og generelt relasjoner vanskelige. 
 

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

er dette vanlig atferd hos personer med borderline? Å skyve vekk de eneste som bryr seg om en? Er det vanlig at de angrer å trygler om å komme tilbake?

 

Anonymkode: 9ae86...418

Det kan anses som vanlig atferd hos personer med borderline, ja. De har store vansker med å regulere og håndtere egne følelser, og alle følelser oppleves dermed som veldig sterke og overveldende. Raskt skiftende følelser, og svart hvitt tenkning er også vanlig. De er også livredde for å bli avvist, og er super sensitive for avvisning. I så stor grad, at de kan prøve å ta kontroll over det ved å selv avvise de man bryr seg om, selvom det ikke er det de egentlig vil. Det er også flere grunner til at de kan skyve unna de som bryr seg om en, blant annet at de ofte har veldig vanskeligheter for å tolke egne følelser, de vet ofte kanskje ikke helt hva de vil (pga manglende følelse av identitet) osv.

Når en person/kjæreste kommer for nær, så kan dette oppleves som kjempe skummelt, blant annet fordi det inneholder risikoen av å bli forlatt. I tillegg til den muligens manglende følelse av egen identitet. I et forhold kan det føles ut som at egen identitet  smelter litt sammen med partneren, og frihet blir innskrenket. Og flere andre grunner. Ofte har de også en tilknytningsstil som kan være vanskelig å forholde seg til. Du kan lese mer om tilknytnignsstil HER. 

Dette er en kompleks forstyrrelse, så hvis du virkelig elsker henne, så er det mye å sette seg inn i. Det er massevis av stoff på nett å lese, så her er det bare å google og sluke til kunnskap, så du kan være best mulig partner for henne. Det krever at du er sterk i deg selv, at du klarer å ikke ta ting personlig og at du har god kontroll over egne følelser og klarer å sette egne mentale grenser. Det aller viktigste for en person med borderline, hvis du ønsker forfriskning og bedring, er å ha en partner som er stabil og klarer å stå i alt med deg. Som er en klippe, og klarer å håndterer deg og akseptere uansett hvordan du er. At du viser trygghet, og forsikrer at du elsker henne uansett hva. Disse menneskene har det kjempe vanskelig inni seg. Så det krever stor omsorg, forståelse og empati av deg som partner. 

Håper forresten at hun får behandling. Du kan eventuelt spørre om å få bli med til en time så dere kan se om dere kan finne noen gode løsninger og få noen gode råd. Det er viktig at du tar vare på deg selv også, så du ikke forsvinner.

Endret 15. februar 2023 av Linya

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 15.47):

Hei, alle sammen! Jeg bare lurer på om noen vet litt mer om personer som har borderline. 
og hva som er lurt å gjøre videre osv. 

Kjæresten slo nettop opp med meg etter at vi hadde en krangel. Egentlig var det bare en bagatell men utviklet seg til et veldig stort problem.

Story: Helgen før dette skjedde, så hun meg midt inn i øyene og sa at jeg var hennes «alt» i livet, kunne ikke se for seg å være sammen med noen andre og at hvis vi noen gang skulle slå opp så var det visst hun hatet meg av alt hun har. to dager senere skjer krangelen og hun sier vi trenger å ta en liten pause. Noe som er helt greit, men virket veldig drastisk. Akkurat 48timer etter dette slår hun opp på mld, noe jeg ikke skjønner hvor kommer fra og får helt sjokk. Jeg ber om at hun tenker seg nøye om og at vi tar det «chill» i noen dager. Vi møtes og der sitter hun å sier at hun ikke føler det hun skal føle lenger. Jeg blir jo så klart helt knust men sier at hvis det er dette du vil så greit. Vi har hatt det så fint og plutselig blir alt til grus. Siden vi ble sammen har jeg gjort alt for den jenta men tydeligvis ikke nok. Kan liksom ikke tro at hun føler det hun sitter å sier?!
 

er dette vanlig atferd hos personer med borderline? Å skyve vekk de eneste som bryr seg om en? Er det vanlig at de angrer å trygler om å komme tilbake?

 

Anonymkode: 9ae86...418

 

Ja, dessverre. Det er grusomt.

Jeg er en "borderline-survivor" og det beste rådet jeg kan gi deg er kom deg unna om du kan...

Du kommer til å ende opp emosjonelt ødelagt når du må gå gjennom dette gang etter gang. Det begynte med "pause" her også. Problemet er jo at man blir glad i dem og ønsker dem godt, og så tar man dem tilbake... det er sykt vanskelig, men om du kan, kom deg bort.

Uansett hva du gjør vil det aldri være nok. Når de får "anfall" forsvinner alt av logikk og empati og de blir egoistiske små barn som raserer alt rundt seg uten å tenke konsekvenser. Push-pull som du skriver er vanlig. De får panikk av alt.

Til de med borderline som måtte lese dette; jeg vet at noen av dere fungerer og at man kan bli bedre med behandling.

Anonymkode: 1efd7...313

[AnonymBruker]

Kanskje dere burde flytte ut på landet og unngå stimuli? Eller så kan du la bruddet være et brudd og tenke på at du i det minste fikk delt veldig intime stunder med henne

Anonymkode: c3a6f...763

[AnonymBruker]

Linya skrev (På 15.2.2023 den 16.21):

Borderline viser seg sterkt i et romantisk forhold. Det er en kompleks diagnose, og tilknytning er spesielt vanskelig for mennesker med den lidelsen. De har gjerne hatt vanskelige relasjoner til sine omsorgspersoner, og har ofte historie med omsorgssvikt. Tillit til andre kan være svært vanskelig. Dette setter seg dypt inni personen, og gjør tilknytning og generelt relasjoner vanskelige. 
 

Det kan anses som vanlig atferd hos personer med borderline, ja. De har store vansker med å regulere og håndtere egne følelser, og alle følelser oppleves dermed som veldig sterke og overveldende. Raskt skiftende følelser, og svart hvitt tenkning er også vanlig. De er også livredde for å bli avvist, og er super sensitive for avvisning. I så stor grad, at de kan prøve å ta kontroll over det ved å selv avvise de man bryr seg om, selvom det ikke er det de egentlig vil. Det er også flere grunner til at de kan skyve unna de som bryr seg om en, blant annet at de ofte har veldig vanskeligheter for å tolke egne følelser, de vet ofte kanskje ikke helt hva de vil (pga manglende følelse av identitet) osv.

Når en person/kjæreste kommer for nær, så kan dette oppleves som kjempe skummelt, blant annet fordi det inneholder risikoen av å bli forlatt. I tillegg til den muligens manglende følelse av egen identitet. I et forhold kan det føles ut som at egen identitet  smelter litt sammen med partneren, og frihet blir innskrenket. Og flere andre grunner. Ofte har de også en tilknytningsstil som kan være vanskelig å forholde seg til. Du kan lese mer om tilknytnignsstil HER. 

Dette er en kompleks forstyrrelse, så hvis du virkelig elsker henne, så er det mye å sette seg inn i. Det er massevis av stoff på nett å lese, så her er det bare å google og sluke til kunnskap, så du kan være best mulig partner for henne. Det krever at du er sterk i deg selv, at du klarer å ikke ta ting personlig og at du har god kontroll over egne følelser og klarer å sette egne mentale grenser. Det aller viktigste for en person med borderline, hvis du ønsker forfriskning og bedring, er å ha en partner som er stabil og klarer å stå i alt med deg. Som er en klippe, og klarer å håndterer deg og akseptere uansett hvordan du er. At du viser trygghet, og forsikrer at du elsker henne uansett hva. Disse menneskene har det kjempe vanskelig inni seg. Så det krever stor omsorg, forståelse og empati av deg som partner. 

Håper forresten at hun får behandling. Du kan eventuelt spørre om å få bli med til en time så dere kan se om dere kan finne noen gode løsninger og få noen gode råd. Det er viktig at du tar vare på deg selv også, så du ikke forsvinner.

Jeg var slik i 2.5 år. Jeg er en klippe og tenkte at hvis jeg bare er god nok, og alltid er der, og alltid forstår henne, og alltid trøster henne... etc.

Problemet er at det ikke hjelper, og det ødelegger den personen som har vært en klippe på sikt. Den stadige frykten for å plutselig bli "discarded" blir til slutt sittende, og et tidligere friskt menneske blir dratt ned i gjørma. Man begynner å klandre seg selv, og stiller mindre og mindre krav for å unngå konflikter.

Jeg vil si at det er umulig å ha et normalt og sunt forhold med en ubehandlet borderline. Ja, de har det vanskelig, men av og til må man tenke på seg selv.

Anonymkode: 1efd7...313

[Selger]

Tusen takk til trådstarter. Jeg har lest i flere timer på dette og andre forum om borderline forhold, og det gir meg mer mot.

Jeg er en 28’år gammel mann.

Jeg går igjennom en tøff periode i livet nå. Jeg har vært sammen med en «borderliner» i ca 4 år, vi er forlovet og samboere og godt etablert i forholdet.

jeg er en person som i utgangspunktet har vansker for å bli storm forelsket og har egentlig aldri vært det før, tross tidligere forhold og at jeg anser meg selv som attraktiv for det motsatte kjønn.

Men denne damen jeg er med er veldig kontakt søkende, ekstremt intim, veldig seksuell noe jeg selv også er og er verdens søteste, jeg har derfor falt pladask for henne. 

men etter noen episoder f.eks: Hennes hund døde som var en «favoritt person» og følgesvenn igjennom mange år for 6 mnd siden. Jeg pushet henne til å ta abort for 2 år siden (hennes store drøm er å gifte seg og få en stor familie og være hjemmeværende husmor) utallige krangler hvor begge, men som regel jeg har truet med å gjøre det slutt. Og etter episoder hvor hun for litt siden våknet og viste suicidal tendenser før jeg var med hun i 30 min og fikk roet henne. Men lot hun bli igjen hjemme å dro på jobb fordi jeg er leder i et relativt stort selskap med mange under ansatte og prioriterte dette. (Selv om jeg innser i ettertid at jeg burde tatt en fri dag og trøstet og stilt opp mer) dog prøvde jeg å si jeg kunne gjøre henne til legevakt, til moren sin etc.

Hun får også frem sinne i meg og jeg er ikke god på å være tålmodig med henne, jeg er flink til å forklare / diskutere å komme til fornuft, men det hjelper ikke henne hun trenger bare endeløs trøst som om hun er et lite barn og her har jeg ikke lyktes stort i følge henne. (Hun anklager meg periodevis for å være narsissist og blottet for empati) selv om jeg prøver å trøste og være snill.

Vi har som nevnt holdt ut i 4 år med store  opp og nedturer. Men for 1 uke siden ville hun slå opp med meg etter mye krangling og episodene nevnt over. Jeg har følt meg dårlig og vært veldig usikker og vinglende på om jeg ville være med hun og følt at jeg ofte er med hun fordi jeg synes synd på hun og har følelser for hun.

Jeg dro da bort til foreldre å besøkte de. Før jeg dro bare timer etter at hun slo opp for nesten ingenting drar jeg innom henne for å prøve å ordne opp (var jo bare en liten krangel den dagen) ser jeg hun ikke kutter seg, eller er selv destruktiv. Hun skriker på meg og sier det er slutt og at jeg må gå. Men det rare er at hele leiligheten vår er shinet opp og ser veldig bra ut. Jeg trodde dette var kjærlighets språket hennes til meg, hun smilte i 1 sekund å ble glad for å se meg men kastet meg ut og skrek så jeg dro med engang igjen likevel til foreldrene mine.

jeg sover deretter på hotell en uke med minimal kontakt, så møtes vi likevel tilslutt etter en uke å hun bønnfaller meg om å ordne opp å at hun skal endre seg og forstår meg bedre nå. Jeg klarer ikke dra bort lengre selv om det var planen min og blir.

Men noe sier meg at jeg må sjekke telefonen hennes, pin koden er endret men jeg kommer meg inn. Hun har da vært utro (i mine øyne selv om hun gjorde det slutt rett før) og møtt en annen gutt hun kjenner godt 4 ganger og de har sovet i «min» seng. De møttes nesten rett etter jeg dro den dagen hun slo opp, og de flørter masse på meldinger.

jeg blir rasende og kaller henne skjellsord og får hun til å dra.

Dagen etter kjenner jeg enorm tomhet, og jeg føler meg deprimert og dårlig. Jeg føler meg lurt og at min livs største kjærlighet er borte. Logikken sier jeg burde dra bort men hjertet sier jeg vil kjempe for å få hun tilbake, at jeg ikke kommer til å føle meg så elsket igjen av noen andre.

så flaut nok prøvde jeg å få henne tilbake. Men hun synes det er for stort blodbad og at ting ikke blir det samme etter utroskapet, hun viser ikke særlig anger og henger fortsatt med den «nye» gutten.

Hva anbefaler dere? Burde jeg la henne gå bort fra meg og få henne til å flytte ut, selv om hun kanskje kommer krypende tilbake igjen snart? Prøve å kjempe for å ordne forholdet, være med tilstede, snillere mer forståelses full gå i par-terapi, speede opp prosessen med barn og giftemål for å gjøre henne / forholdet fornøyd.

eller burde jeg la henne gå? 
og isåfall tror dere jeg kommer meg over det å kan føle sterk kjærlighet fra andre som ikke har borderline? 

hvor lang tid tar det for andre å legge bak seg et romantisk og intimt borderline forhold?

Tror dere hun for alltid kan være utro eller at dette kan ha vært en engangs greie i en tøff periode om vi rydder opp gifter oss neste år etc.

takk på forhånd på svar og dere som orker å lese igjennom denne lange teksten.

[Jessic_a]

Selger skrev (56 minutter siden):

Tusen takk til trådstarter. Jeg har lest i flere timer på dette og andre forum om borderline forhold, og det gir meg mer mot.

Jeg er en 28’år gammel mann.

Jeg går igjennom en tøff periode i livet nå. Jeg har vært sammen med en «borderliner» i ca 4 år, vi er forlovet og samboere og godt etablert i forholdet.

jeg er en person som i utgangspunktet har vansker for å bli storm forelsket og har egentlig aldri vært det før, tross tidligere forhold og at jeg anser meg selv som attraktiv for det motsatte kjønn.

Men denne damen jeg er med er veldig kontakt søkende, ekstremt intim, veldig seksuell noe jeg selv også er og er verdens søteste, jeg har derfor falt pladask for henne. 

men etter noen episoder f.eks: Hennes hund døde som var en «favoritt person» og følgesvenn igjennom mange år for 6 mnd siden. Jeg pushet henne til å ta abort for 2 år siden (hennes store drøm er å gifte seg og få en stor familie og være hjemmeværende husmor) utallige krangler hvor begge, men som regel jeg har truet med å gjøre det slutt. Og etter episoder hvor hun for litt siden våknet og viste suicidal tendenser før jeg var med hun i 30 min og fikk roet henne. Men lot hun bli igjen hjemme å dro på jobb fordi jeg er leder i et relativt stort selskap med mange under ansatte og prioriterte dette. (Selv om jeg innser i ettertid at jeg burde tatt en fri dag og trøstet og stilt opp mer) dog prøvde jeg å si jeg kunne gjøre henne til legevakt, til moren sin etc.

Hun får også frem sinne i meg og jeg er ikke god på å være tålmodig med henne, jeg er flink til å forklare / diskutere å komme til fornuft, men det hjelper ikke henne hun trenger bare endeløs trøst som om hun er et lite barn og her har jeg ikke lyktes stort i følge henne. (Hun anklager meg periodevis for å være narsissist og blottet for empati) selv om jeg prøver å trøste og være snill.

Vi har som nevnt holdt ut i 4 år med store  opp og nedturer. Men for 1 uke siden ville hun slå opp med meg etter mye krangling og episodene nevnt over. Jeg har følt meg dårlig og vært veldig usikker og vinglende på om jeg ville være med hun og følt at jeg ofte er med hun fordi jeg synes synd på hun og har følelser for hun.

Jeg dro da bort til foreldre å besøkte de. Før jeg dro bare timer etter at hun slo opp for nesten ingenting drar jeg innom henne for å prøve å ordne opp (var jo bare en liten krangel den dagen) ser jeg hun ikke kutter seg, eller er selv destruktiv. Hun skriker på meg og sier det er slutt og at jeg må gå. Men det rare er at hele leiligheten vår er shinet opp og ser veldig bra ut. Jeg trodde dette var kjærlighets språket hennes til meg, hun smilte i 1 sekund å ble glad for å se meg men kastet meg ut og skrek så jeg dro med engang igjen likevel til foreldrene mine.

jeg sover deretter på hotell en uke med minimal kontakt, så møtes vi likevel tilslutt etter en uke å hun bønnfaller meg om å ordne opp å at hun skal endre seg og forstår meg bedre nå. Jeg klarer ikke dra bort lengre selv om det var planen min og blir.

Men noe sier meg at jeg må sjekke telefonen hennes, pin koden er endret men jeg kommer meg inn. Hun har da vært utro (i mine øyne selv om hun gjorde det slutt rett før) og møtt en annen gutt hun kjenner godt 4 ganger og de har sovet i «min» seng. De møttes nesten rett etter jeg dro den dagen hun slo opp, og de flørter masse på meldinger.

jeg blir rasende og kaller henne skjellsord og får hun til å dra.

Dagen etter kjenner jeg enorm tomhet, og jeg føler meg deprimert og dårlig. Jeg føler meg lurt og at min livs største kjærlighet er borte. Logikken sier jeg burde dra bort men hjertet sier jeg vil kjempe for å få hun tilbake, at jeg ikke kommer til å føle meg så elsket igjen av noen andre.

så flaut nok prøvde jeg å få henne tilbake. Men hun synes det er for stort blodbad og at ting ikke blir det samme etter utroskapet, hun viser ikke særlig anger og henger fortsatt med den «nye» gutten.

Hva anbefaler dere? Burde jeg la henne gå bort fra meg og få henne til å flytte ut, selv om hun kanskje kommer krypende tilbake igjen snart? Prøve å kjempe for å ordne forholdet, være med tilstede, snillere mer forståelses full gå i par-terapi, speede opp prosessen med barn og giftemål for å gjøre henne / forholdet fornøyd.

eller burde jeg la henne gå? 
og isåfall tror dere jeg kommer meg over det å kan føle sterk kjærlighet fra andre som ikke har borderline? 

hvor lang tid tar det for andre å legge bak seg et romantisk og intimt borderline forhold?

Tror dere hun for alltid kan være utro eller at dette kan ha vært en engangs greie i en tøff periode om vi rydder opp gifter oss neste år etc.

takk på forhånd på svar og dere som orker å lese igjennom denne lange teksten.

Ikke ofte jeg skriver dette men vær så snill og dumt henne for å redde deg selv. Du må ikke finne på å gifte deg med henne. Dette er jo et destruktivt forhold 😱 Hilsen kvinne 

[AnonymBruker]

Selger skrev (53 minutter siden):

Tusen takk til trådstarter. Jeg har lest i flere timer på dette og andre forum om borderline forhold, og det gir meg mer mot.

Jeg er en 28’år gammel mann.

Jeg går igjennom en tøff periode i livet nå. Jeg har vært sammen med en «borderliner» i ca 4 år, vi er forlovet og samboere og godt etablert i forholdet.

jeg er en person som i utgangspunktet har vansker for å bli storm forelsket og har egentlig aldri vært det før, tross tidligere forhold og at jeg anser meg selv som attraktiv for det motsatte kjønn.

Men denne damen jeg er med er veldig kontakt søkende, ekstremt intim, veldig seksuell noe jeg selv også er og er verdens søteste, jeg har derfor falt pladask for henne. 

men etter noen episoder f.eks: Hennes hund døde som var en «favoritt person» og følgesvenn igjennom mange år for 6 mnd siden. Jeg pushet henne til å ta abort for 2 år siden (hennes store drøm er å gifte seg og få en stor familie og være hjemmeværende husmor) utallige krangler hvor begge, men som regel jeg har truet med å gjøre det slutt. Og etter episoder hvor hun for litt siden våknet og viste suicidal tendenser før jeg var med hun i 30 min og fikk roet henne. Men lot hun bli igjen hjemme å dro på jobb fordi jeg er leder i et relativt stort selskap med mange under ansatte og prioriterte dette. (Selv om jeg innser i ettertid at jeg burde tatt en fri dag og trøstet og stilt opp mer) dog prøvde jeg å si jeg kunne gjøre henne til legevakt, til moren sin etc.

Hun får også frem sinne i meg og jeg er ikke god på å være tålmodig med henne, jeg er flink til å forklare / diskutere å komme til fornuft, men det hjelper ikke henne hun trenger bare endeløs trøst som om hun er et lite barn og her har jeg ikke lyktes stort i følge henne. (Hun anklager meg periodevis for å være narsissist og blottet for empati) selv om jeg prøver å trøste og være snill.

Vi har som nevnt holdt ut i 4 år med store  opp og nedturer. Men for 1 uke siden ville hun slå opp med meg etter mye krangling og episodene nevnt over. Jeg har følt meg dårlig og vært veldig usikker og vinglende på om jeg ville være med hun og følt at jeg ofte er med hun fordi jeg synes synd på hun og har følelser for hun.

Jeg dro da bort til foreldre å besøkte de. Før jeg dro bare timer etter at hun slo opp for nesten ingenting drar jeg innom henne for å prøve å ordne opp (var jo bare en liten krangel den dagen) ser jeg hun ikke kutter seg, eller er selv destruktiv. Hun skriker på meg og sier det er slutt og at jeg må gå. Men det rare er at hele leiligheten vår er shinet opp og ser veldig bra ut. Jeg trodde dette var kjærlighets språket hennes til meg, hun smilte i 1 sekund å ble glad for å se meg men kastet meg ut og skrek så jeg dro med engang igjen likevel til foreldrene mine.

jeg sover deretter på hotell en uke med minimal kontakt, så møtes vi likevel tilslutt etter en uke å hun bønnfaller meg om å ordne opp å at hun skal endre seg og forstår meg bedre nå. Jeg klarer ikke dra bort lengre selv om det var planen min og blir.

Men noe sier meg at jeg må sjekke telefonen hennes, pin koden er endret men jeg kommer meg inn. Hun har da vært utro (i mine øyne selv om hun gjorde det slutt rett før) og møtt en annen gutt hun kjenner godt 4 ganger og de har sovet i «min» seng. De møttes nesten rett etter jeg dro den dagen hun slo opp, og de flørter masse på meldinger.

jeg blir rasende og kaller henne skjellsord og får hun til å dra.

Dagen etter kjenner jeg enorm tomhet, og jeg føler meg deprimert og dårlig. Jeg føler meg lurt og at min livs største kjærlighet er borte. Logikken sier jeg burde dra bort men hjertet sier jeg vil kjempe for å få hun tilbake, at jeg ikke kommer til å føle meg så elsket igjen av noen andre.

så flaut nok prøvde jeg å få henne tilbake. Men hun synes det er for stort blodbad og at ting ikke blir det samme etter utroskapet, hun viser ikke særlig anger og henger fortsatt med den «nye» gutten.

Hva anbefaler dere? Burde jeg la henne gå bort fra meg og få henne til å flytte ut, selv om hun kanskje kommer krypende tilbake igjen snart? Prøve å kjempe for å ordne forholdet, være med tilstede, snillere mer forståelses full gå i par-terapi, speede opp prosessen med barn og giftemål for å gjøre henne / forholdet fornøyd.

eller burde jeg la henne gå? 
og isåfall tror dere jeg kommer meg over det å kan føle sterk kjærlighet fra andre som ikke har borderline? 

hvor lang tid tar det for andre å legge bak seg et romantisk og intimt borderline forhold?

Tror dere hun for alltid kan være utro eller at dette kan ha vært en engangs greie i en tøff periode om vi rydder opp gifter oss neste år etc.

takk på forhånd på svar og dere som orker å lese igjennom denne lange teksten.

Abort er ikke bare-bare; dette er en handling som fører til lang større grad av anger og selvmord enn hos mennesker som ikke har gjort dette, og hvis hennes store drøm er å få familie, har du antagelig i hennes underbevissthet vært med på å ta livet av denne drømmen, så personlig tror jeg dine sjanser i dette forholdet ville ha vært langt større om det ikke hadde vært for dette; hun kommer neppe noen sinne å kunne glemme dette barnet hun aldri fikk.

Anonymkode: 8cf8c...e42

[AnonymBruker]

Selger skrev (4 timer siden):

...

Hva anbefaler dere? Burde jeg la henne gå bort fra meg og få henne til å flytte ut, selv om hun kanskje kommer krypende tilbake igjen snart? Prøve å kjempe for å ordne forholdet, være med tilstede, snillere mer forståelses full gå i par-terapi, speede opp prosessen med barn og giftemål for å gjøre henne / forholdet fornøyd.

eller burde jeg la henne gå? 
og isåfall tror dere jeg kommer meg over det å kan føle sterk kjærlighet fra andre som ikke har borderline? 

hvor lang tid tar det for andre å legge bak seg et romantisk og intimt borderline forhold?

Tror dere hun for alltid kan være utro eller at dette kan ha vært en engangs greie i en tøff periode om vi rydder opp gifter oss neste år etc.

takk på forhånd på svar og dere som orker å lese igjennom denne lange teksten.

Redd deg selv, men jeg vet og skjønner at det er vanskelig. Jeg har aldri følt meg så nær noen som hun med borderline når hun var "normal" og å gå fra det til å bli dumpet fordi hun finner på en histore i hodet og tror på den selv, for så å komme angrende tilbake og gi deg alt du vil ha....etc. etc. (borderline syklus) er noe man blir ødelagt av.

Det er vanskelig å si noe helt konkret (annet enn at dette ikke høres sunt ut) og jeg hater å gi råd som "kom deg bort", men jeg anbefaler deg å lese om borderline på internett og se hvor mye du kjenner deg igjen i....

 

Det er (som regel ufrivillig) psykisk mishandling og det knekker deg på sikt. Det gjør også vondt å se at hun har det vondt etterpå, så da går man inn i "care-mode" igjen og vil at hun ikke skal ha det vondt. Det er synd på dem, for all del, men man blir virkelig ødelagt av det i lengden, uansett hvor sterk man er...

Anonymkode: 1efd7...313

[Andro]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 15.47):

er dette vanlig atferd hos personer med borderline? Å skyve vekk de eneste som bryr seg om en? Er det vanlig at de angrer å trygler om å komme tilbake?

Ja, det vil jeg si er grunnkjennetegnet på dem som ikke har kommet langt i sin egen behandling og mestring.
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) har noen underkategorier, men flest fellestrekk:
https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/personlighetsforstyrrelser/emosjonelt-ustabil-personlighetsforstyrrelse/

Du kan rett og slett ikke regne med å få en trygg og stabil hverdag sammen med denne kjæresten, med mindre hun er villig til å gjøre noen veldig radikale grep mtp. behandling som kan holde symptomene mer i sjakk. Du kommer til å slite deg ut på dette.

[Castamere]

Finnes det nivåer av denne diagnosen? Altså, at den kan  fortone seg med forskjellig grad av alvorlighet? Må man f.eks ha suicidale tendenser? 

[AnonymBruker]

Castamere skrev (5 minutter siden):

Finnes det nivåer av denne diagnosen? Altså, at den kan  fortone seg med forskjellig grad av alvorlighet? Må man f.eks ha suicidale tendenser? 

Selvskading og suicidale trusler er nok mer normalt for denne personlighetsforstyrrelsern enn ikke. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er veldig alvorlig. Vil ikke anbefale å få barn med noen som har dette. Mange ødelagte barn der ute som har en mor (sjelden far) med Borderline. Snakker av erfaring.

Anonymkode: 7519f...e1a

[AnonymBruker]

Er det ikke vanskelig nok å få et forhold til å fungere over tid om man ikke skal be på seg bråk med å knytte seg opp mot ustabile folk?

 

Anonymkode: 97197...7ac

[Castamere]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Selvskading og suicidale trusler er nok mer normalt for denne personlighetsforstyrrelsern enn ikke. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er veldig alvorlig. Vil ikke anbefale å få barn med noen som har dette. Mange ødelagte barn der ute som har en mor (sjelden far) med Borderline. Snakker av erfaring.

Anonymkode: 7519f...e1a

Takk for svar. Har en eks som, spesielt etter hun gjorde det slutt med meg, har fått mer og mer ekstrem og irrasjonell oppførsel. Hun passer i mange av disse boksene, men da er det nok sikkert ikke det. Prøver bare å forstå hva som skjer med henne.

[AnonymBruker]

Castamere skrev (25 minutter siden):

Finnes det nivåer av denne diagnosen? Altså, at den kan  fortone seg med forskjellig grad av alvorlighet? Må man f.eks ha suicidale tendenser? 

Ja. Der er absolutt nivåer. Du kan tenke deg at man kan ha trekk fra denne diagnosen uten å være "psyk" opp til en 50% score, over 50% regnes man å ha diagnosen der graden er mer alvorlig jo høyere man scorer over 50%. En som har diagnosen kan også variere i grad, avhengig av påkjenninger osv. Man svinger mye hurtigere opp og ned, med borderline, enn f.eks med bipolar/depresjon så vil tro at der er andre diagnoser som er mye verre når det kommer til suicidalitet. Men avvisning er kjent for å være utfordrende å takle om man har denne diagnosen. 

Anonymkode: 317f3...68f

[AnonymBruker]

De fleste vokser av seg diagnosen. Ville ikke anbefalt noen å være sammen med noen helt ubehandlet og som gjerne er unge. Er flere kjente og velfungerende  folk med denne diagnosen, så dumt å svartmale. Man kan bli nye bedre, men det tar tid og god og riktig behandling.

Anonymkode: 87af7...714

[AnonymBruker]

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/personlighetsforstyrrelser/emosjonelt-ustabil-personlighetsforstyrrelse/

Symptomer 

Symptomer på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er mangfoldige og inkluderer:

• Intense humørsvingninger
• Følelser for andre kan endres raskt og svinge fra ekstrem nærhet til ekstrem motvilje
• Føler seg ofte sviktet, alene eller misforstått, kronisk tom eller kjeder seg
• Føler avsky og hat mot seg selv
• Selvbildet endrer seg ut ifra hvem man er sammen med
• Opptil 75 prosent skader seg selv en eller flere ganger
• Tilbakevendende tanker om selvmord eller trusler om selvmord er vanlig. Omtrent ti prosent tar selvmord
• Opplever ofte intense negative følelser som sinne, sorg, skam, panikk, frykt og ensomhet
• Det er vanlig å føle seg så fortvilet at man har tanker om selvmord, og så føle seg noenlunde positiv få timer senere
• Kan oppleve hallusinasjoner og tanker man ikke kan snakkes bort fra - for eksempel at familien din vil skade deg. Slike episoder kan være psykotiske.
• Perioder med stressrelatert paranoia og tap av kontakt med virkeligheten, som varer fra noen få minutter til noen timer - en psykotisk tilstand
• Har ofte et svart/hvitt syn på forhold. Enten er forholdet perfekt og personen fantastisk, eller forholdet er elendig og personen fryktelig.
• Gjør omfattende tiltak for å unngå å bli forlatt - som å kaste seg inn i et nytt forhold, eller avslutte et forhold brått og uventet.
• Forstyrret og ustabilt selvbilde
• Problemer med å håndtere sinne. Kan reagere med upassende, intenst sinne, som å ofte miste besinnelsen, være sarkastisk eller bitter, eller ty til håndgemeng
• Følelse av uvirkelighet, av å være avskåret fra seg selv

Anonymkode: 7519f...e1a

[Linya]

Selger skrev (På 5.3.2023 den 10.39):

Tusen takk til trådstarter. Jeg har lest i flere timer på dette og andre forum om borderline forhold, og det gir meg mer mot.

Jeg er en 28’år gammel mann.

Jeg går igjennom en tøff periode i livet nå. Jeg har vært sammen med en «borderliner» i ca 4 år, vi er forlovet og samboere og godt etablert i forholdet.

jeg er en person som i utgangspunktet har vansker for å bli storm forelsket og har egentlig aldri vært det før, tross tidligere forhold og at jeg anser meg selv som attraktiv for det motsatte kjønn.

Men denne damen jeg er med er veldig kontakt søkende, ekstremt intim, veldig seksuell noe jeg selv også er og er verdens søteste, jeg har derfor falt pladask for henne. 

men etter noen episoder f.eks: Hennes hund døde som var en «favoritt person» og følgesvenn igjennom mange år for 6 mnd siden. Jeg pushet henne til å ta abort for 2 år siden (hennes store drøm er å gifte seg og få en stor familie og være hjemmeværende husmor) utallige krangler hvor begge, men som regel jeg har truet med å gjøre det slutt. Og etter episoder hvor hun for litt siden våknet og viste suicidal tendenser før jeg var med hun i 30 min og fikk roet henne. Men lot hun bli igjen hjemme å dro på jobb fordi jeg er leder i et relativt stort selskap med mange under ansatte og prioriterte dette. (Selv om jeg innser i ettertid at jeg burde tatt en fri dag og trøstet og stilt opp mer) dog prøvde jeg å si jeg kunne gjøre henne til legevakt, til moren sin etc.

Hun får også frem sinne i meg og jeg er ikke god på å være tålmodig med henne, jeg er flink til å forklare / diskutere å komme til fornuft, men det hjelper ikke henne hun trenger bare endeløs trøst som om hun er et lite barn og her har jeg ikke lyktes stort i følge henne. (Hun anklager meg periodevis for å være narsissist og blottet for empati) selv om jeg prøver å trøste og være snill.

Vi har som nevnt holdt ut i 4 år med store  opp og nedturer. Men for 1 uke siden ville hun slå opp med meg etter mye krangling og episodene nevnt over. Jeg har følt meg dårlig og vært veldig usikker og vinglende på om jeg ville være med hun og følt at jeg ofte er med hun fordi jeg synes synd på hun og har følelser for hun.

Jeg dro da bort til foreldre å besøkte de. Før jeg dro bare timer etter at hun slo opp for nesten ingenting drar jeg innom henne for å prøve å ordne opp (var jo bare en liten krangel den dagen) ser jeg hun ikke kutter seg, eller er selv destruktiv. Hun skriker på meg og sier det er slutt og at jeg må gå. Men det rare er at hele leiligheten vår er shinet opp og ser veldig bra ut. Jeg trodde dette var kjærlighets språket hennes til meg, hun smilte i 1 sekund å ble glad for å se meg men kastet meg ut og skrek så jeg dro med engang igjen likevel til foreldrene mine.

jeg sover deretter på hotell en uke med minimal kontakt, så møtes vi likevel tilslutt etter en uke å hun bønnfaller meg om å ordne opp å at hun skal endre seg og forstår meg bedre nå. Jeg klarer ikke dra bort lengre selv om det var planen min og blir.

Men noe sier meg at jeg må sjekke telefonen hennes, pin koden er endret men jeg kommer meg inn. Hun har da vært utro (i mine øyne selv om hun gjorde det slutt rett før) og møtt en annen gutt hun kjenner godt 4 ganger og de har sovet i «min» seng. De møttes nesten rett etter jeg dro den dagen hun slo opp, og de flørter masse på meldinger.

jeg blir rasende og kaller henne skjellsord og får hun til å dra.

Dagen etter kjenner jeg enorm tomhet, og jeg føler meg deprimert og dårlig. Jeg føler meg lurt og at min livs største kjærlighet er borte. Logikken sier jeg burde dra bort men hjertet sier jeg vil kjempe for å få hun tilbake, at jeg ikke kommer til å føle meg så elsket igjen av noen andre.

så flaut nok prøvde jeg å få henne tilbake. Men hun synes det er for stort blodbad og at ting ikke blir det samme etter utroskapet, hun viser ikke særlig anger og henger fortsatt med den «nye» gutten.

Hva anbefaler dere?

 

 

takk på forhånd på svar og dere som orker å lese igjennom denne lange teksten.

Man kan ikke fikse noen andre, og det er opp til personen selv med borderline å oppsøke behandling og ta tak for å håndtere sine egne symptomer, det eneste en pårørende selv kan gjøre er å oppmuntre til å oppsøke terapi og være så god støttespiller som man kan. Det er viktig å erkjenne at man ikke kan redde noen fra seg selv, det er det kun de selv som kan. 

Med tanke på situasjonen du står i nå, er det veldig viktig at du tar deg tid til å reflektere over dine egne følelser og behov. Du er selvfølgelig såret og føler deg forrådt av at du føler hun var utro mot deg, og det er viktig at du prioriterer din egen mentale helse og hvordan du har det og hva du trenger. Muligens også oppsøke noe profesjonell hjelp til deg selv, hvis du føler deg veldig forvirret i følelsene dine.

Selvfølgelig kan du føle like sterk kjærlighet fra noen andre som ikke har borderline, men jeg skjønner at en person med borderline kan "vekke" mer følelser hos deg. Det at personer med borderline har så intense følelser og at de har det sterke behovet for følelsesmessig støtte kan gjøre at man føler seg veldig ønsket, trengt, viktig og spesiell, noe som igjen kan skape en sterk følelsesmessig tilknytning. Men et forhold med en med broderline krever mye større innsats og kommunikasjonsevner for å opprettholde en sunn relasjon enn det kreves for personer uten boderline. 

Som jeg leser deg, virker det egentlig som at du har kjærlighetssorg og egentlig skjønner at det er over. Du sitter med litt håp om at det kan bli dere igjen, men du er usikker, og du er sikkert også redd for å bryte ut av det du er kjent med og vanen av å være sammen med henne, og den redselen du beskriver om å aldri få føle på så sterk kjærlighet igjen. Det er ikke sikkert du vil føle på akkurat samme kjærlighet igjen, men jeg er sikker på at du vil kunne føle på en annen, en bedre kjærlighet. Jeg ville anbefalt deg å la dette ligge, og å kanskje oppsøke hjelp til deg selv for å håndtere og helbrede deg i fra den følelsesmessige uroen og traumene fra dette forholdet, og kanskje se om det er noe du kan lære om deg selv ifra det. Men det er helt opp til deg hva du gjør hvis hun skulle kommet krypende tilbake, i sånnefall trengs det nok en god del jobbing og innsats og terapi for å løsne i kommunikasjon og tillits problemene.

Endret 8. mars 2023 av Linya