Har jeg en identitetskrise eller bare et stort ego?

[AnonymBruker]

Siden vi var ungdommer har jeg og min mann vært sammen, og etterhvert som tiden gikk fikk vi barn, kjøpte hus og hele den pakka…Vi har bodd sammen i 15 år…Men den siste tiden har jeg kjent på savn etter å finne ut hvem jeg er, og hva jeg vil med livet mitt uten mannen min. Jeg kan ikke huske hvem jeg var uten å være avhengig av mannen. 
 

Vi har et godt ekteskap, med sine opp og nedturer som alle men jeg har stort sett ansvaret for barn, middag og husarbeid. 
 

Har nå begynt å tenke jeg har en form for identitetskrise, eller om jeg bare er veldig egoistisk som ønsker å finne tilbake til meg selv, gå fra mannen min og leve livet mitt uten å forholde meg til ekteskap. Gjøre ting som er godt for meg, uten konsekvenser, bli kjent med nye mennesker og skape nye opplevelser. Dessverre er jo ikke disse tingene forenelig med et ekteskap. Samtidig får jeg dårlig samvittighet bare på tanken, for at jeg skal snu opp ned på hele verden til mine barn og mann, kun fordi jeg ønsker å være fri.

 

Noen som har opplevd lignende og som har råd/erfaringer å komme med?

Anonymkode: 28462...056

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig å føle på. Men du må huske at ungene dine er der uansett, og forpliktelsene er der også uten mannen. Så du kan ikke bare flytte til Barcelona for å danse salsa i et år.

Men du har kanskje mulighet til en alenekveld i uka, som du kan bruke til hobby eller venninner? Jeg ville begynt der, og heller finne om du kan være både uavhengig av mannen og samtidig velge han likevel.

Anonymkode: c4e52...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror det er ganske vanlig å føle på. Men du må huske at ungene dine er der uansett, og forpliktelsene er der også uten mannen. Så du kan ikke bare flytte til Barcelona for å danse salsa i et år.

Men du har kanskje mulighet til en alenekveld i uka, som du kan bruke til hobby eller venninner? Jeg ville begynt der, og heller finne om du kan være både uavhengig av mannen og samtidig velge han likevel.

Anonymkode: c4e52...0fd

Takk for refleksjonen. Var ikke det at jeg tenkte å reise et sted over lang tid, men ha muligheten til å gjøre som jeg vil. Klart ungene, jobb og forpliktelse alltid vil være der men likevel vil jeg ha friheten min. Pr. nå har jeg ingen mulighet til å ha en alenekveld da jeg stortsett alltid er alene med ungene. Mannen jobber mye, ofte bortreist. Ungene har aktiviteter og sport som må følges opp. 
 

Om vi hadde gått fra hverandre ville jeg sett for meg 50/50. Da vil det være rom for å gjøre andre ting enn å være «slave» i eget hjem. Ingenting i vår hverdag går rundt uten meg. Jeg kjører, henter, handler, lager mat, kjører til lege osv. Det har bare blitt sånn med årene og vi har snakket om det mange ganger men det er vanskelig å få til endringer. Føler jeg bare vil være meg selv og mamma - samtidig som jeg kan sette mine egne behov først inni mellom. 
 

Føler meg fanget i ekteskapet og redd jeg vil angre om jeg ikke gjør noe med det før det er forseint. 

Anonymkode: 28462...056

[AnonymBruker]

Jeg tror følelsene du har er helt normale, bare for å ha sagt det aller først. Så er jo spørsmålet hva man gjør med det. Det kan kanskje finnes en mellomting mellom å fortsette i «samme tralten» og å ta ut skillsmisse og snu om på alt? 

Jeg synes du bør snakke med mannen din om dette - ikke at du tenker på å gå fra ham altså, men at du trenger å finne tilbake til hvem du er - og ikke bare være kone og mor . Han må ta mer ansvar for hjemmet, med mindre det er helt åpenbare grunner til at du bør fortsette æ ta ansvaret der (feks at du er frivillig hjemmeværende). Tror som hun over meg at en ny hobby, mer tid med venninner osv kan være en god start? 

Anonymkode: 61cbf...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror følelsene du har er helt normale, bare for å ha sagt det aller først. Så er jo spørsmålet hva man gjør med det. Det kan kanskje finnes en mellomting mellom å fortsette i «samme tralten» og å ta ut skillsmisse og snu om på alt? 

Jeg synes du bør snakke med mannen din om dette - ikke at du tenker på å gå fra ham altså, men at du trenger å finne tilbake til hvem du er - og ikke bare være kone og mor . Han må ta mer ansvar for hjemmet, med mindre det er helt åpenbare grunner til at du bør fortsette æ ta ansvaret der (feks at du er frivillig hjemmeværende). Tror som hun over meg at en ny hobby, mer tid med venninner osv kan være en god start? 

Anonymkode: 61cbf...0fd

Du sier følelsene er normale, og jeg er delvis enig. Mange føler det sikkert slik etter langvarige forhold og ekteskap. Men skal det være slik? Jeg er fremdeles i 30-årene og tenker med frykt om det skal fortsette slik. Alt av dating, møte nye mennesker og skape opplevelser på egenhånd har jeg gått «glipp» av fordi jeg valgte å gå inn et forhold og få barn i ung alder. Tidlig 20-årene. 
 

Vet ikke hvem jeg er lenger, eller hvem jeg var? Alt handler om klessvask, middag, unger og jobb. Det går i det samme hver dag og jeg føler meg innvendig urolig for å ha det slik resten av livet. Ungene vil jo etterhvert flytte ut og hva står jeg igjen med da? En avdanket mamma, uten interesser eller kunnskap om seg selv? 
 

Jeg ser jo venninner av og til, type 3-4 ganger på 6-12 mnd og vi går av og til ut. Det gir meg jo glede, men ikke nok til å holde ut nye tre mnd med hverdagen. Jeg må nok snakke med mannen igjen, men det har jeg gjort før og det blir ofte ingen endring. Han forstår det bare ikke, og jeg føler meg minst prioritert.

Kanskje jeg bare er egoistisk, som ønsker mer for meg selv enn dette A4 livet?

Anonymkode: 28462...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Takk for refleksjonen. Var ikke det at jeg tenkte å reise et sted over lang tid, men ha muligheten til å gjøre som jeg vil. Klart ungene, jobb og forpliktelse alltid vil være der men likevel vil jeg ha friheten min. Pr. nå har jeg ingen mulighet til å ha en alenekveld da jeg stortsett alltid er alene med ungene. Mannen jobber mye, ofte bortreist. Ungene har aktiviteter og sport som må følges opp. 
 

Om vi hadde gått fra hverandre ville jeg sett for meg 50/50. Da vil det være rom for å gjøre andre ting enn å være «slave» i eget hjem. Ingenting i vår hverdag går rundt uten meg. Jeg kjører, henter, handler, lager mat, kjører til lege osv. Det har bare blitt sånn med årene og vi har snakket om det mange ganger men det er vanskelig å få til endringer. Føler jeg bare vil være meg selv og mamma - samtidig som jeg kan sette mine egne behov først inni mellom. 
 

Føler meg fanget i ekteskapet og redd jeg vil angre om jeg ikke gjør noe med det før det er forseint. 

Anonymkode: 28462...056

Så du vil egentlig bare ha barnefri annenhver uke? Du skal straffe hele familien med skilsmisse og 50/50  fordi du ikke levde livet som 18-åring, men heller bandt deg til en mann og fikk barn tidlig?

Hva får deg til å tro at du får 50/50?

Hva om du må ha ungene 80% fordi mannen ikke klarer ansvaret med 50%? Han jobber jo så mye. Og hvordan blir økonomien din alene, når han ikke er med og betaler?

Klarer mannen din å ha ungene 50% og samtidig følge opp alt? Eller må du ha ungene mer, eller likevel ta på deg transport selv om du har fri (fra ungene)?

Og hva er "å gjøre noe med det før det er forsent"? Er det å få en annen mann ettersom du påpeker "forsent"? For det er aldri for sent å oppleve ting, reise, utvikle seg selv osv. 

Du kommer uansett ikke ha muligheten til å "gjøre som du vil" før ungene er store. Ser for meg at du blir sittende med 80% ansvar, og at du blir enda mer bundet til hjemmet om du bryter opp familien.

 

Anonymkode: f5b6c...900

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du sier følelsene er normale, og jeg er delvis enig. Mange føler det sikkert slik etter langvarige forhold og ekteskap. Men skal det være slik? Jeg er fremdeles i 30-årene og tenker med frykt om det skal fortsette slik. Alt av dating, møte nye mennesker og skape opplevelser på egenhånd har jeg gått «glipp» av fordi jeg valgte å gå inn et forhold og få barn i ung alder. Tidlig 20-årene. 
 

Vet ikke hvem jeg er lenger, eller hvem jeg var? Alt handler om klessvask, middag, unger og jobb. Det går i det samme hver dag og jeg føler meg innvendig urolig for å ha det slik resten av livet. Ungene vil jo etterhvert flytte ut og hva står jeg igjen med da? En avdanket mamma, uten interesser eller kunnskap om seg selv? 
 

Jeg ser jo venninner av og til, type 3-4 ganger på 6-12 mnd og vi går av og til ut. Det gir meg jo glede, men ikke nok til å holde ut nye tre mnd med hverdagen. Jeg må nok snakke med mannen igjen, men det har jeg gjort før og det blir ofte ingen endring. Han forstår det bare ikke, og jeg føler meg minst prioritert.

Kanskje jeg bare er egoistisk, som ønsker mer for meg selv enn dette A4 livet?

Anonymkode: 28462...056

Det er som du sier, et VALG du selv tok. Du burde ha tenkt lenger da. Du burde ha tenkt på hva du ville ha ut av livet, av opplevelser, menn og alt annet. Men du tok et valg om å binde deg til en mann, og få barn med han. 

Lev med det! Eller bryt opp familien, og prøv å leve ungdomslivet nå, som avdanket 35-åring. Du blir aldri 20 år igjen uansett hvor hardt du prøver. Det toget har gått!!!

Ofte prøver slike som deg for hardt på det, og ender opp enda mer avdanka, pga fyll og fest og mannfolk som ikke var så bra likevel. Men som ble bragt inn som håpefulle stefedre så snart de hadde vært ok mot mora i 3 uker.

Anonymkode: f5b6c...900

[AnonymBruker]

Jeg kan skjønne deg. Men hva er det i ekteskapet ditt som tilsier at mannen kommer til å stille opp 50% av tiden? 

Anonymkode: 33cbe...516

[servitrise&suppe]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Takk for refleksjonen. Var ikke det at jeg tenkte å reise et sted over lang tid, men ha muligheten til å gjøre som jeg vil. Klart ungene, jobb og forpliktelse alltid vil være der men likevel vil jeg ha friheten min. Pr. nå har jeg ingen mulighet til å ha en alenekveld da jeg stortsett alltid er alene med ungene. Mannen jobber mye, ofte bortreist. Ungene har aktiviteter og sport som må følges opp. 
 

Om vi hadde gått fra hverandre ville jeg sett for meg 50/50. Da vil det være rom for å gjøre andre ting enn å være «slave» i eget hjem. Ingenting i vår hverdag går rundt uten meg. Jeg kjører, henter, handler, lager mat, kjører til lege osv. Det har bare blitt sånn med årene og vi har snakket om det mange ganger men det er vanskelig å få til endringer. Føler jeg bare vil være meg selv og mamma - samtidig som jeg kan sette mine egne behov først inni mellom. 
 

Føler meg fanget i ekteskapet og redd jeg vil angre om jeg ikke gjør noe med det før det er forseint. 

Anonymkode: 28462...056

Nettopp. Jeg noterte meg at du skrev om du skulle snu opp ned på de andres verden "kun" for å føle deg fri. Jeg lurte på hvorfor du skrev "kun" da å føle seg fri er veldig viktig. Så jeg tenkte at du må føle deg ekstremt bundet, og det bekrefter du her. Du skal ikke gå rundt og føle deg fanget, - det skal ingen. Det er heller ikke opplagt at å snu oppned på ting er uheldig eller uakseptabelt. Tvert i mot. 

[Bombasi]

Høres ut som en blanding av identitetskrise, 40-årskrisa (selv om du ikke har kommet dit, kanskje) og 15-årskrisen (som samboere).

Så litt av en "pot" du har havnet i, hvis dette stemmer.

Det sagt, så er det mye du kan gjøre, utforske, anskaffe deg og ellers finne ut av uten å gjøre det slutt med mannen din, hvis du ellers er glad i han og trives i forholdet. Og kanskje er ikke det du tror du ønsker deg det du egentlig vil ha. Kanskje er denne krisen dypere enn at det går på å andre mennesker. Kanskje er det en hobby det du trenger. Kanskje burde du utforske dine kreative sider, og finne ut hva som bor i deg. Kanskje du kan melde deg opp til treningsgrupper slik at du får nye omgivelser og nye folk, og samtidig får utfordret deg selv. Eller hva med et lag eller en forening? Kanskje du burde prøve yoga og meditasjon som en slags "åpenbaring" ovenfor deg selv. 

Det jeg tror er at du ønsker å finne et nytt potensiale i noe nytt. Og det trenger som sagt ikke bety samlivsbrudd. 

Endret 15. februar 2023 av Bombasi

[PM75]

Du har en livskrise, hvor du er redd for om dette er alt du skal få ut av livet. Mitt innspill er tredelt - 1) det er mange som misunner deg den stabiliteten og det du har skapt i ditt liv, sett pris på det og 2) skap deg rom til å bare være deg noen ganger. Hvis ikke mannen vil forstå, så ordne med barnevakt eller allier deg med en annen forelder og pass barn annenhver gang, og 3) tenk på om det er noen interesser du ønsker å utforske. Du kan fint lære seg å spille på et instrument, lære deg et nytt språk, ringe venner osv samtidig som du er hjemme med barn. 
 

En annen ting - barna blir større & friheten følger med. Dette ordner seg ❤️

Endret 15. februar 2023 av PM75

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette egentlig er flere ulike problemer som du blander sammen.

Det ene problemet er at mannen din jobber for mye og bidrar for lite hjemme. Det må du snakke med ham om, og sammen må dere finne løsninger. 

Et annet problem er kanskje manglende nærhet til mannen din? Du skriver ikke dette rett ut, men jeg synes å lese mellom linjene at du føler deg ensom. 

Og til sist så er det denne "midtlivskrisen" der du stiller spørsmål ved egen identitet og hva du ønsker ut av livet ditt.
 

Jeg tenker at du må starte med problem nr. 1 og snakke med mannen din. Han må stille opp mer på hjemmebane, dere må sette av tid til å være kjærester og du må få egentid. Da tror jeg mye er løst. 

Anonymkode: e61d6...bdc

[servitrise&suppe]

Bombasi skrev (9 minutter siden):

Høres ut som en blanding av identitetskrise, 40-årskrisa (selv om du ikke har kommet dit, kanskje) og 15-årskrisen (som samboere).

Så litt av en "pot" du har havnet i, hvis dette stemmer.

Det sagt, så er det mye du kan gjøre, utforske, anskaffe deg og ellers finne ut av uten å gjøre det slutt med mannen din, hvis du ellers er glad i han og trives i forholdet. Og kanskje er ikke det du tror du ønsker deg det du egentlig vil ha. Kanskje er denne krisen dypere enn at det går på å andre mennesker. Kanskje er det en hobby det du trenger. Kanskje burde du utforske dine kreative sider, og finne ut hva som bor i deg. Kanskje du kan melde deg opp til treningsgrupper slik at du får nye omgivelser og nye folk, og samtidig får utfordret deg selv. Eller hva med et lag eller en forening? Kanskje du burde prøve yoga og meditasjon som en slags "åpenbaring" ovenfor deg selv. 

Det jeg tror er at du ønsker å finne et nytt potensiale i noe nytt. Og det trenger som sagt ikke bety samlivsbrudd. 

Det ser jo ut som at hi har mer enn nok å gjøre da hun ikke engang kan ha en alenekveld. Det er jobb, husarbeid, og oppfølging av barn på alle områder, så ber du henne finne på mer å gjøre. Hvordan skal hun klare det med alt hun gjør fra før? Ikke skriver hun noe konkret hun ønsker seg heller, annet enn å finne ut hvem hun er uten å være *avhengig av mannen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det er som du sier, et VALG du selv tok. Du burde ha tenkt lenger da. Du burde ha tenkt på hva du ville ha ut av livet, av opplevelser, menn og alt annet. Men du tok et valg om å binde deg til en mann, og få barn med han. 

Lev med det! Eller bryt opp familien, og prøv å leve ungdomslivet nå, som avdanket 35-åring. Du blir aldri 20 år igjen uansett hvor hardt du prøver. Det toget har gått!!!

Ofte prøver slike som deg for hardt på det, og ender opp enda mer avdanka, pga fyll og fest og mannfolk som ikke var så bra likevel. Men som ble bragt inn som håpefulle stefedre så snart de hadde vært ok mot mora i 3 uker.

Anonymkode: f5b6c...900

Formålet mitt er ikke fest, fyll og tilfeldig sex. Tvert i mot. Jeg forstår jo at det livet ikke vil gi meg noe mer. Jeg er ikke dum. Jeg er på søken etter å finne meg selv, og har ingen planer om å finne en erstatter for mannen, eller barnas far. 
 

jeg skriver også at jeg forstår valget jeg har tatt og spør derfor om jeg skal la være å snu opp ned på verden til min familie og mine barn? Men samtidig føler jeg meg fanget og tenker at de fleste fortjener å ha det bra, både i livet og med seg selv. Ikke ta til takke med det nest beste fordi det er tryggest og skaper minst rykter? 
 

Velger å ikke svare deg mer på denne kommentaren. 

Anonymkode: 28462...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg kan skjønne deg. Men hva er det i ekteskapet ditt som tilsier at mannen kommer til å stille opp 50% av tiden? 

Anonymkode: 33cbe...516

Fordi mannen er en fantastisk pappa når han er tilstedet og vi har vært på kanten av ekteskapet tidligere, og selvsagt ønsker han 50/50. Dette er noe vi har snakket om før. Far er like viktig som mor.

Anonymkode: 28462...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg tenker at dette egentlig er flere ulike problemer som du blander sammen.

Det ene problemet er at mannen din jobber for mye og bidrar for lite hjemme. Det må du snakke med ham om, og sammen må dere finne løsninger. 

Et annet problem er kanskje manglende nærhet til mannen din? Du skriver ikke dette rett ut, men jeg synes å lese mellom linjene at du føler deg ensom. 

Og til sist så er det denne "midtlivskrisen" der du stiller spørsmål ved egen identitet og hva du ønsker ut av livet ditt.
 

Jeg tenker at du må starte med problem nr. 1 og snakke med mannen din. Han må stille opp mer på hjemmebane, dere må sette av tid til å være kjærester og du må få egentid. Da tror jeg mye er løst. 

Anonymkode: e61d6...bdc

Jeg skal gjøre det, men vi har prøvd tidligere og dessverre har det ikke gått inn hos han. Jeg prøver igjen. 

Anonymkode: 28462...056

[AnonymBruker]

servitrise&suppe skrev (11 minutter siden):

Det ser jo ut som at hi har mer enn nok å gjøre da hun ikke engang kan ha en alenekveld. Det er jobb, husarbeid, og oppfølging av barn på alle områder, så ber du henne finne på mer å gjøre. Hvordan skal hun klare det med alt hun gjør fra før? Ikke skriver hun noe konkret hun ønsker seg heller, annet enn å finne ut hvem hun er uten å være *avhengig av mannen. 

Takk. Det er dette jeg prøver å formidle. Når skal jeg få tid til meg selv? Og derfor har denne tanken sneket seg frem om at om vi går fra hverandre må han få opp øynene og ta sin del. For nå tar jeg alt for oss alle, og det riber meg i stykker. 
 

 

Anonymkode: 28462...056

[Fibula]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg skal gjøre det, men vi har prøvd tidligere og dessverre har det ikke gått inn hos han. Jeg prøver igjen. 

Anonymkode: 28462...056

Høres ut som en tur på familievernkontoret er på sin plass. Da vil mannen din antagelig skjønne alvoret og bidra mer hjemme. 

[Bombasi]

servitrise&suppe skrev (42 minutter siden):

Det ser jo ut som at hi har mer enn nok å gjøre da hun ikke engang kan ha en alenekveld. Det er jobb, husarbeid, og oppfølging av barn på alle områder, så ber du henne finne på mer å gjøre. Hvordan skal hun klare det med alt hun gjør fra før? Ikke skriver hun noe konkret hun ønsker seg heller, annet enn å finne ut hvem hun er uten å være *avhengig av mannen. 

Jeg ber henne ikke om noe som helst. Jeg ga henne mulighet til å tenke utenfor boksen. Det trenger ikke engang være "stort" og "krevende" for å utforske seg selv. Ting kan tilogmed gjøres innenfor husets fire vegger! 

Men å illustrere at det vil bli så mye bedre og at man får så mye tid alene etter et samlivsbrudd, når typen allerede er fraværende og giddaløs i forholdet, vet jeg sannerlig ikke. Derav, tenk utenfor boksen. 

Endret 15. februar 2023 av Bombasi

[Anonym90059005]

Virker noe radikalt å bryte opp før du i det hele tatt har prøvd å gjøre endringer. Du sier at dere har pratet om det flere ganger, men hjelper ikke bare å prate om det, du må faktisk gjennomføre endringer. Og ikke forvente at en samtale med mannen vil fixe alt, du må ta ansvar for deg selv og prioritere deg selv litt mer foran alt annet. Så kan du heller si til mannen din at nå blir det sånn her, ellers er alternativet at du må vurdere å bryte opp, for du takler ikke å fortsette slik lenger. 

Men dersom du har vært med han siden ungdommen skjønner jeg ikke helt hva du mener med "å finne tilbake til deg selv", du har jo aldri prøvd å leve et voksent liv alene.