I går kom dagen jeg har fryktet en god stund...(om alzheimers).

[AnonymBruker]

Min kjære mamma, som har alzheimers, har lagt på sykehuset en uke pga en infeksjon. Når det skjer ting som bryter hennes trygge rutiner, som f.eks. å havne på sykehus, blir alzheimers symptomene mye verre.

Så, når jeg besøkte henne i går, skjedde altså det jeg har tenkt lenge på hvordan vil føles:

Hun visste ikke hvem jeg var........😢

Det tok heldigvis bare et par minutter til hun skjønte jeg var datteren hennes, men uansett var det en hjerteskjærende opplevelse - for nå vet enda bedre hva jeg snart har i vente, med denne grusomme sykdommen 😞

Det er også så vondt, det at hun som var verdens snilleste og blideste dame, har skiftet totalt personlighet og er nå bare sint, mistenksom og kritisk, og det går mest utover meg og søsteren min 💔

Jeg vil ha tilbake mammaen min......

Noen ganger tenker jeg faktisk at det hadde vært bedre om hun bare var død (er helt grusomt å skrive dette), for å få en slik avslutning på livet, er så fullstendig uverdig og urettferdig.... Jeg tror at om hun selv virkelig hadde skjønt hva som har skjedd med henne, ville hun faktisk ikke ønsket å leve lenger 😔

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget...

Anonymkode: a5966...4d7

[Hedda-78]

Føler med deg. Har det samme i vente. Gruer meg. Først og fremst på mammas vegne.

Klem!❤

[Rødstrupa]

Uff, så leit og vanskelig det må være. Det blir jo som om dere mister henne 2 ganger. 😌♥️

[AnonymBruker]

Min mor har ikke Alzheimers, men langt framskredende Parkinsons, så jeg vet hvordan det føles å ha mistet mammaen sin.❤️ Den mammaen/bestemora hun en gang var, er borte. Hun har valgt seg ut noen få hun vil ha kontakt med, vi andre barn og barnebarn er luft. Samtidig krever hun så mye av de "utvalgte", at de må verne seg mot henne, for å holde hodet over vannet. Vi er fremdeles glad i henne, men det er bare skallet av henne vi har igjen😔

Har dessverre ikke noe trøst å gi, annet enn at vonde ord kommer fra sykdommen som har overtatt kroppen, og ikke hennes hjerte (det er sånn jeg "overlever").

 

Anonymkode: 7b5d0...d4d

[AnonymBruker]

Det er så uendelig grusom sykdom. Man mister sin kjære så mange ganger. Og jeg tror ikke man kan forstå hvor opprivende det er før man opplever det selv. 

 

Når det er sagt, infeksjoner, og spesielt urinveisinfeksjoner gjør alzheimers pasienter fullstendig koko, og det kan godt være at din mor kommer seg igjen når infeksjonen er over.  Vi har sett det gang på gang med vår kjære med samme diagnosen. Ved infeksjon er vedkommende helt bortreist, men etter behandling er hun tilbake til sitt vante "mer lettere rammet" seg. 

Anonymkode: 116a1...de0

[Bålkaffe]

Alzheimers er en av de verste sykdommene jeg veit om, for man mister personen to ganger.

Først når sykdommen er så fremskreden at alt av hukommelse og personlighet er helt borte og deretter når de dør.

Og den ventesorgen er helt jævlig.

Jeg mista en bauta i livet fra den sykdommen, en som passa på meg som en hauk. Og å se den staute klippen min bli borte  på det viset, det var ett nytt level av smerte jeg aldri har kjent på før og som er så grusomt at jeg ikke har ord for det.

Jeg skjønner helt hva du mener, TS, om å la personen få slippe. Det er så vondt for oss rundt, og i de klare øyeblikkene når sykdommen driver å fester seg, så er det helt gutwrenching å se personen innse at noe er veldig galt. Min gjorde det... Den dagen han sa "det er noe veldig feil med hodet mitt, dette er så feil, jeg veit ikke hva jeg skal gjøre", da holdt jeg maska helt til jeg gikk hjem og jeg grein i flere timer som om morgendagen ikke kom til å komme.

Har dere tilgang på bilder og videoer fra oppvekst, hverdagsliv, hold godt vare på de og bruk de aktivt med personen, det kan gi de ro og litt fred i en ellers turbulent hverdag.

Er det lenge siden hun fikk diagnosen og lenge siden sykdommen startet å utvikle seg?

Bruk de støtteordningene for pårørende som finnes, ts:

https://www.helsenorge.no/sykdom/demens/tilbud-til-parorende-til-personer-med-demens/

https://nasjonalforeningen.no/demens/stotteordninger-og-rettigheter/

Det kan hjelpe noe veldig å snakke med noen som har stått i samme situasjon som deg, de kan komme med innsikt og forslag som kan letne litt på trykket i deg og rundt dette her, og samtidig forberede deg på hvordan dette forløper seg.

Vi ble stående litt alene i alt dette her og det var overveldende, veldig overveldende. Så nå tilbyr jeg meg å snakke med folk om dette her, så langt det lar seg gjøre, fordi det å stå aleine i en sånn situasjon, det er enormt ensomt, ekstremt slitsomt og kan være veldig traumatiserende.

Mange, mange, mange, mange, mange klemmer til deg, TS.

All min kjærlighet, tålmodighet og støtte sendes til deg.

[AnonymBruker]

Vil bare gi deg en klem!

Min far har Alzheimer, og han kjenner oss foreløpig, mamma gjør en super innsats så han bor hjemme. Men jeg skal innrømme at jeg føler meg slem når jeg sier det, men han fikk kreft omtrent samtidig med alzheimerdiagnosen, og en del av meg ønsket at de ikke hadde klart å behandle kreften. Jeg unner ingen å dø av kreft, selvfølgelig - men da begge deler en stund var en mulighet, så ønsket jeg at kreften skulle ta ham før Alzheimeren gjorde ham til en skygge av seg selv.

Så jeg skjønner godt tankene dine....

Grusom sykdom!

Anonymkode: d408e...db3

[AnonymBruker]

Må være utrolig vanskelig og vondt og trist...

❤️

Anonymkode: 927ec...1fd

[Anonymburker]

Min mormor hadde ikke alzheimers men vanlig demens. Hun begynte å surre allerede i tidlig 70-årene, og nå er snart min mamma 70. Er redd for at det er arvelig, uten at jeg har sett noen tegn til det. Men merker jeg tenker på det og bekymrer meg i ny og ne.

Føler med deg

[AnonymBruker]

Det er helt forferdelig. Min kusine har dette.. tidlig i 50 årene og så dårlig at hun må bo på sykehjem. Hjerteskjærende 💔

Anonymkode: 74a07...2d0

[AnonymBruker]

Min far fikk alzheimers når jeg gikk på ungdomsskolen. Han ble etterhvert voldelig, og det var mange traumatiske år før han endelig fikk slippe. Mitt beste tips er å ta en dag av gangen. Lev i øyeblikket, og gjør det beste ut av disse sammen med personen. Søk trøst og støtte i andre rundt deg. 

Anonymkode: 6401e...f05

[AnonymBruker]

Min nærmeste har fått klar beskjed om at i min fremtidsfullmakt så tilsvarer alvorlig demens/det at jeg ikke kjenner igjen mine kjære/at jeg ikke lenger har evne til å gjøre det som gir meg glede nå, slutt på medisinsk behandling. Kun symptomlindring. Da skal heller den urinveisinfeksjonen få ta meg, jeg kan gå videre til det som nå enn kommer etterpå, og mine nærmeste skal få slippe å leve i ventesorgen.

Anonymkode: d108c...7d3

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er så uendelig grusom sykdom. Man mister sin kjære så mange ganger. Og jeg tror ikke man kan forstå hvor opprivende det er før man opplever det selv. 

 

Når det er sagt, infeksjoner, og spesielt urinveisinfeksjoner gjør alzheimers pasienter fullstendig koko, og det kan godt være at din mor kommer seg igjen når infeksjonen er over.  Vi har sett det gang på gang med vår kjære med samme diagnosen. Ved infeksjon er vedkommende helt bortreist, men etter behandling er hun tilbake til sitt vante "mer lettere rammet" seg. 

Anonymkode: 116a1...de0

friske oppegående eldre kan og bli koko av infeksjon

[Maskinfører]

Det er en trist sykdom ❤️ min far var på korttidsopphold på ett sykehjem etter en stund havnet hans kusine der også hun var litt opp i 78 årene hun sa når kommer mannen min ? Sykepleieren sa at han hadde vært der etter noen minutter var det samme spørsmålet igjen det er bare så trist ☹️❤️ 

[Hedda-78]

Tenk så fælt... når du innser at du har glemt noe som du absolutt burde huske. Du vet at personen foran deg er ditt eget barn, men klarer ikke å huske navnet, som du vet at du selv bestemte ved dåpen. Du vet at det er vanlig å vite hvilken dag det er, men klarer ikke å komme på det selv om du tenker etter. Du vet at du har bodd i samme hus i 50 år, men klarer ikke å huske gatenavnet.

Eller når du er på kaffebesøk en plass, og finner ut at det er på tide å komme seg hjemover, fordi mann og barn er hjemme og venter på middag. Du takker for kaffen og går mot døra, men da kommer noen og sier at du ikke får gå, at du må være her, du bor her nå. Og du blir uendelig provosert over å ikke få gå hjem, barna er jo sultne og mannen lurer nok på hvor du blir av. Du bor jo ikke her, du må jo hjem! ....og så er det noen som påstår at mannen din har vært død i 10 år, barna dine er snart pensjonister, og huset ditt ble revet da det skulle bygges motorvei for 8 år siden. Men du tror ikke helt på det, for det har du aldri hørt om før... og fortsetter å insistere på å gå hjem...

 

 

 

[Maleficenta]

Hedda-78 skrev (16 timer siden):

Tenk så fælt... når du innser at du har glemt noe som du absolutt burde huske. Du vet at personen foran deg er ditt eget barn, men klarer ikke å huske navnet, som du vet at du selv bestemte ved dåpen. Du vet at det er vanlig å vite hvilken dag det er, men klarer ikke å komme på det selv om du tenker etter. Du vet at du har bodd i samme hus i 50 år, men klarer ikke å huske gatenavnet.

Eller når du er på kaffebesøk en plass, og finner ut at det er på tide å komme seg hjemover, fordi mann og barn er hjemme og venter på middag. Du takker for kaffen og går mot døra, men da kommer noen og sier at du ikke får gå, at du må være her, du bor her nå. Og du blir uendelig provosert over å ikke få gå hjem, barna er jo sultne og mannen lurer nok på hvor du blir av. Du bor jo ikke her, du må jo hjem! ....og så er det noen som påstår at mannen din har vært død i 10 år, barna dine er snart pensjonister, og huset ditt ble revet da det skulle bygges motorvei for 8 år siden. Men du tror ikke helt på det, for det har du aldri hørt om før... og fortsetter å insistere på å gå hjem...

 

 

 

huff grusomt. 

[Kratt_]

❤️❤️🌹

[AnonymBruker]

Det var det samme med min far, han glemte alt og ble helt borte pga et beinbrudd. Full delir. Men så roet det seg ned, og det gikk over. Fikk forklart på sykehuset at det ofte skjer, og at de ofte kommer mer tilbake til seg selv etterpå. Men det var et sjokk, så jeg forstår jo hva som kommer. 

Demenssykdommer er grusomt, vi mister de så mange ganger  

Anonymkode: d698a...252

[Leselusa]

Tråden er ryddet for avsporing, spekulasjon og brukerangrep, samt svar til dette.

Mvh. Leselusa, mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2023 den 5.49):

Min kjære mamma, som har alzheimers, har lagt på sykehuset en uke pga en infeksjon. Når det skjer ting som bryter hennes trygge rutiner, som f.eks. å havne på sykehus, blir alzheimers symptomene mye verre.

Så, når jeg besøkte henne i går, skjedde altså det jeg har tenkt lenge på hvordan vil føles:

Hun visste ikke hvem jeg var........😢

Det tok heldigvis bare et par minutter til hun skjønte jeg var datteren hennes, men uansett var det en hjerteskjærende opplevelse - for nå vet enda bedre hva jeg snart har i vente, med denne grusomme sykdommen 😞

Det er også så vondt, det at hun som var verdens snilleste og blideste dame, har skiftet totalt personlighet og er nå bare sint, mistenksom og kritisk, og det går mest utover meg og søsteren min 💔

Jeg vil ha tilbake mammaen min......

Noen ganger tenker jeg faktisk at det hadde vært bedre om hun bare var død (er helt grusomt å skrive dette), for å få en slik avslutning på livet, er så fullstendig uverdig og urettferdig.... Jeg tror at om hun selv virkelig hadde skjønt hva som har skjedd med henne, ville hun faktisk ikke ønsket å leve lenger 😔

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget...

Anonymkode: a5966...4d7

Skjønner deg godt. Jeg fant mamma død en dag uten forvarsel. Det var tøft, men tror kanskje det hadde blitt tøffere hvis hun ble syk. Hun sa selv om hun tenkte mye på hva som kunne skje hvis hun ble syk. 

Klem til deg ❤

Anonymkode: e687b...648