Hvordan visste du at det var over?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min kjæreste i over 4 år. Han er verdens snilleste og gjør alt for at jeg skal ha det bra, jeg stoler også 100% på at han aldri ville vært utro eller gjort noe. Vi er 24 år og hverandre sine første kjærester. Jeg har flere ganger hatt mine tvil på hva jeg føler er det rette for meg. Jeg savner livet med fest og morro, og har flere ganger ute på byen nesten vært på kanten til å være utro, iallfall hatt lyst, men ikke gjort det. Dette vet han også om. Jeg får panikk av tanken på å etablere meg nå, med barn og huskjøp, men så er han som sagt den snilleste jeg noen ganger har møtt. Han er så utrolig redd for å miste meg, og jeg er redd at han ikke har noen dersom vi slår opp. Jeg vet jeg blir å knuse hjertet hans, men jeg mener selv at han fortjener bedre, men det vil han ikke høre på. jeg er også redd for å gi slipp på han når han er så god, når det føles som om alle andre er drittsekker. 
Spørsmålet mitt er: dere som har vært i forhold tidligere, hvordan visste dere at det var påtide å gå? 

Anonymkode: c3366...bbb

[AnonymBruker]

Jeg var ulykkelig, Jeg fikk ikke utfolde meg selv og levde bare på hans premisser, turte ikke gjøre ting jeg likte og følte at jeg ofret meg selv for å være kjærestens hans. Vi var lykkelige i vår lille boble på gode dager men det utslettet meg og identiteten min så jeg måtte ut å finne meg selv igjen

Anonymkode: b9321...00f

[makkapakka]

Kan ikke være sammen med en jeg syns synd i, derfor gikk jeg

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke han var en fin person og han ville vært et dårlig forbilde for mine barn. I tillegg likte jeg ikke den personen han fikk meg til å bli; grinete, trist, utrygg, ensom, sint, skamfult. 

Anonymkode: 0b0be...973

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

..dere som har vært i forhold tidligere, hvordan visste dere at det var påtide å gå? 

Anonymkode: c3366...bbb

Når kjæresten følte det som deg.

Anonymkode: 83a47...3e9

[Hjelpsom]

I følge Ts så har hun funnet seg hverdens snilleste mann som fortsatt stoler på henne etter at hun flere ganger har holdt på å være utro. Hun sier ingenting negativt om mannen. Skjønner ikke hvorfor forlate han, han høres jo ut som drømmemannen. 

Det hun opplever er helt vanlig, ble sammen med han når hun var 20 år og føler at hun vil ha litt mer moro før hun etablerer seg... Men det hun nå risikerer er å miste drømmemannen og det er ikke sikkert han vil ha henne tilbake dersom hun forlater han eller at hun finner en ny som er så "perfekt" som han,

Ts. Tror du skal tenke deg grundig om, er ikke alle som er like heldige som deg og har funnet den perfekte partner. 

[AnonymBruker]

Men er du forelsket, kjenner du at du er glad i han?

Eller er du sammen med han fordi du vet det er godt og trygt, og at han bryr seg så mye om deg? 

Jeg traff mannen da jeg var 20, og følte på nye av det samme. Jeg ville opplevd litt flere forhold og flørt, savnet virkelig spenningen i dating. Tenkte ofte at jeg var så heldig som hadde truffet han, men at det gjerne kunne skjedd noen år senere (men hvem vet hvem jeg og han hadde vært da?) 

Men samtidig så jeg jo at han tikket absolutt alle bokser, og var gull sett mot mye annet jeg så av menn. Og jeg var samtidig veldig glad i han, veldig raskt. 

Vi er fortsatt sammen 20 år senere, men det er jo fordi at den dype kjærligheten er der, ikke fordi han er og var "verdens snilleste". 

Anonymkode: c7269...457

[AnonymBruker]

Useless skrev (1 time siden):

I følge Ts så har hun funnet seg hverdens snilleste mann som fortsatt stoler på henne etter at hun flere ganger har holdt på å være utro. Hun sier ingenting negativt om mannen. Skjønner ikke hvorfor forlate han, han høres jo ut som drømmemannen. 

Det hun opplever er helt vanlig, ble sammen med han når hun var 20 år og føler at hun vil ha litt mer moro før hun etablerer seg... Men det hun nå risikerer er å miste drømmemannen og det er ikke sikkert han vil ha henne tilbake dersom hun forlater han eller at hun finner en ny som er så "perfekt" som han,

Ts. Tror du skal tenke deg grundig om, er ikke alle som er like heldige som deg og har funnet den perfekte partner. 

Syns det er vanskelig fordi jeg ikke har følt på at dette er den store kjærligheten, men så er det mitt første forhold så jeg har ingenting å sammenligne det med, vet ikke om det er jeg som forventer for mye. Føler at iløpet av de årene vi har vært sammen så har jeg aldri klart å sluppet han helt inn. Han er ikke den jeg snakker først med dersom noe plager meg eller jeg trenger å snakke om noe. Jeg savner litt de dype samtalene også, og at jeg tror han er litt for «snill» for meg fordi han er villig til å godta så mye. Men på papiret så er han den perfekte mannen. 

Anonymkode: c3366...bbb

[AnonymBruker]

 

Jeg visste at det var over da jeg flyttet til utlandet for studier i noen måneder. Jeg kjente ikke på noe særlig savn, ringte han aldri osv. Da jeg kom hjem han hentet meg på flyplassen visste jeg det da jeg så han.. det var som å bare møte en god venn, ingen kjærestefølelser igjen. Det var helt enormt vanskelig å gjøre det slutt, for som deg, TS, så var han så innmari bra. Vi hadde det utrolig fint sammen, og han er fortsatt mitt favorittmenneske i verden. Vi skulle bare ikke være kjærester.. jeg gjorde det slutt fordi jeg ønsket at han og jeg skulle få oppleve forelskelse og lidenskap igjen. Jeg var 24 år, og altfor ung til å aldri få oppleve det igjen. Men noen hadde kanskje blitt.. men for meg, kan ikke et forhold kun være et sterkt vennskap hvor man er glad i hverandre. Men kjæresten han har i dag er veldig heldig, for han er fantastisk, og jeg unner han henne med hele mitt hjerte å få det jeg ikke kunne gi han.

Anonymkode: d0133...3e5

[Hjelpsom]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Syns det er vanskelig fordi jeg ikke har følt på at dette er den store kjærligheten, men så er det mitt første forhold så jeg har ingenting å sammenligne det med, vet ikke om det er jeg som forventer for mye. Føler at iløpet av de årene vi har vært sammen så har jeg aldri klart å sluppet han helt inn. Han er ikke den jeg snakker først med dersom noe plager meg eller jeg trenger å snakke om noe. Jeg savner litt de dype samtalene også, og at jeg tror han er litt for «snill» for meg fordi han er villig til å godta så mye. Men på papiret så er han den perfekte mannen. 

Anonymkode: c3366...bbb

Hva med å begynne å kommuniser følelsene dine med mannen. Kanskje du finner en ny god side ved han der han faktisk er både støttende og oppmuntrende. Har du prøvd de dype samtalene med han? Det er jo tydelig at han elsker deg dypt siden du mener han er"litt for snill" mot deg. Han kan ikke vise den siden du ønsker av han hvis du ikke slipper han inn!

Det er også mulig å få hjelp på Fvk med å åpne seg mer for hverandre, eventuelt samlivsterrapaut. 

[AnonymBruker]

Useless skrev (1 time siden):

Hva med å begynne å kommuniser følelsene dine med mannen. Kanskje du finner en ny god side ved han der han faktisk er både støttende og oppmuntrende. Har du prøvd de dype samtalene med han? Det er jo tydelig at han elsker deg dypt siden du mener han er"litt for snill" mot deg. Han kan ikke vise den siden du ønsker av han hvis du ikke slipper han inn!

Det er også mulig å få hjelp på Fvk med å åpne seg mer for hverandre, eventuelt samlivsterrapaut. 

Jeg har prøvd å fortelle han at jeg ikke snakker med han om vanskelige ting, men han mener at det går bra og at jeg snakker jo om alt med bestevenninna mi.
I fjor så opplevde jeg å miste min bestemor som jeg var veldig nær, og mistet et vennskap med min bestevenninne siden barndommen. Da sørget jeg mye alene og klarte aldri å slippe han inn. Han spurte heller ikke om hvordan det gikk med meg.. 

Anonymkode: c3366...bbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Jeg visste at det var over da jeg flyttet til utlandet for studier i noen måneder. Jeg kjente ikke på noe særlig savn, ringte han aldri osv. Da jeg kom hjem han hentet meg på flyplassen visste jeg det da jeg så han.. det var som å bare møte en god venn, ingen kjærestefølelser igjen. Det var helt enormt vanskelig å gjøre det slutt, for som deg, TS, så var han så innmari bra. Vi hadde det utrolig fint sammen, og han er fortsatt mitt favorittmenneske i verden. Vi skulle bare ikke være kjærester.. jeg gjorde det slutt fordi jeg ønsket at han og jeg skulle få oppleve forelskelse og lidenskap igjen. Jeg var 24 år, og altfor ung til å aldri få oppleve det igjen. Men noen hadde kanskje blitt.. men for meg, kan ikke et forhold kun være et sterkt vennskap hvor man er glad i hverandre. Men kjæresten han har i dag er veldig heldig, for han er fantastisk, og jeg unner han henne med hele mitt hjerte å få det jeg ikke kunne gi han.

Anonymkode: d0133...3e5

Kjenner meg veldig igjen i dette! Jeg har pendlet litt hjem til foreldrene mine det siste året 1-2 uker borte av gangen, og føler ikke på noe stort savn de gangene. Vi kysser/klemmer heller nesten aldri.
Hverdagen har blitt til at vi spiser middag sammen, ser på tv/tiktok og legger oss. 

Anonymkode: c3366...bbb

[Andro]

Når jeg grøsser av å bli tatt på, da er det slutt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg har prøvd å fortelle han at jeg ikke snakker med han om vanskelige ting, men han mener at det går bra og at jeg snakker jo om alt med bestevenninna mi.
I fjor så opplevde jeg å miste min bestemor som jeg var veldig nær, og mistet et vennskap med min bestevenninne siden barndommen. Da sørget jeg mye alene og klarte aldri å slippe han inn. Han spurte heller ikke om hvordan det gikk med meg.. 

Anonymkode: c3366...bbb

Høres litt ut som min mann, bare at vi er litt eldre. Vært sammen i tre år. 

Han klarer ikke snakke om følelser, dypere ting. Spør meg egentlig lite om hvordan jeg har det, så litt redd for at han ikke bryr seg. Har tenkt som deg, at han er "for snill" med meg, men mistenker at han bare er sykt konfliktsky og redd for å måtte snakke om nære ting.. Jeg vet ikke. Men forholdet mangler et par dimensjoner, for å si det sånn. Alle sier at jeg er såååå heldig som har han, siden han er så snill, men jeg føler meg litt ensom! Og jeg merker at jeg stenger av mot han også.. 

Anonymkode: 203c8...674

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Han er ikke den jeg snakker først med dersom noe plager meg eller jeg trenger å snakke om noe. 

Anonymkode: c3366...bbb

Dere har jo ikke et ekte forhold. Dette er jo helt basic ting å ha i et forhold. 

Anonymkode: 83a47...3e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Høres litt ut som min mann, bare at vi er litt eldre. Vært sammen i tre år. 

Han klarer ikke snakke om følelser, dypere ting. Spør meg egentlig lite om hvordan jeg har det, så litt redd for at han ikke bryr seg. Har tenkt som deg, at han er "for snill" med meg, men mistenker at han bare er sykt konfliktsky og redd for å måtte snakke om nære ting.. Jeg vet ikke. Men forholdet mangler et par dimensjoner, for å si det sånn. Alle sier at jeg er såååå heldig som har han, siden han er så snill, men jeg føler meg litt ensom! Og jeg merker at jeg stenger av mot han også.. 

Anonymkode: 203c8...674

Ja ikke sant, jeg føler det samme! Han er også veldig konfliktsky og legger seg flat med engang, det er nok årsaken til at vi ALDRI krangler heller. I tillegg har han dårlig selvtillit som resulterer i at han tar seg fort nær av ting eller overtenker det, noe som også har gjort at jeg heller bare lar vær å si ting.. 

Anonymkode: c3366...bbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har vært sammen med min kjæreste i over 4 år. Han er verdens snilleste og gjør alt for at jeg skal ha det bra, jeg stoler også 100% på at han aldri ville vært utro eller gjort noe. Vi er 24 år og hverandre sine første kjærester. Jeg har flere ganger hatt mine tvil på hva jeg føler er det rette for meg. Jeg savner livet med fest og morro, og har flere ganger ute på byen nesten vært på kanten til å være utro, iallfall hatt lyst, men ikke gjort det. Dette vet han også om. Jeg får panikk av tanken på å etablere meg nå, med barn og huskjøp, men så er han som sagt den snilleste jeg noen ganger har møtt. Han er så utrolig redd for å miste meg, og jeg er redd at han ikke har noen dersom vi slår opp. Jeg vet jeg blir å knuse hjertet hans, men jeg mener selv at han fortjener bedre, men det vil han ikke høre på. jeg er også redd for å gi slipp på han når han er så god, når det føles som om alle andre er drittsekker. 
Spørsmålet mitt er: dere som har vært i forhold tidligere, hvordan visste dere at det var påtide å gå? 

Anonymkode: c3366...bbb

Hadde ikke gjort det slutt om jeg var deg. Han høres kjempe snill ut. Tror du kommer til å angre om du går fra han. Men elsker du ham? Dere er veldig unge, så dere har god tid til å få barn senere. 

Anonymkode: cd705...44b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hadde ikke gjort det slutt om jeg var deg. Han høres kjempe snill ut. Tror du kommer til å angre om du går fra han. Men elsker du ham? Dere er veldig unge, så dere har god tid til å få barn senere. 

Anonymkode: cd705...44b

Jeg gjorde det slutt med han 2 ganger i starten av forholdet, mye pga min egen usikkerhet og at jeg aldri hadde hatt en kjæreste før, men da bodde vi ikke sammen. Jeg var på samme sted følelsesmessig i desember og prøvde å ta det opp med han at jeg føler det er noe som mangler, da fikk jeg en kjærlighetserklæring og siden har alt vært som før. Alt er ikke avhengig av han, det er like mye jeg som må prøve for at det skal funke, men jeg er usikker på om jeg kan se en fremtid sammen eller om dette er det som føles trygt for meg og derfor blir jeg, isåfall er det ikke rettferdig ovenfor han. 
Jeg føler ofte på at jeg er «sjefen» i forholdet og at ting skal skje på mine premisser, det er for det meste jeg som tar initiativ til å finne på noe osv. 

Anonymkode: c3366...bbb

[Hjelpsom]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har prøvd å fortelle han at jeg ikke snakker med han om vanskelige ting, men han mener at det går bra og at jeg snakker jo om alt med bestevenninna mi.
I fjor så opplevde jeg å miste min bestemor som jeg var veldig nær, og mistet et vennskap med min bestevenninne siden barndommen. Da sørget jeg mye alene og klarte aldri å slippe han inn. Han spurte heller ikke om hvordan det gikk med meg.. 

Anonymkode: c3366...bbb

Men kjære deg, du forteller han at du ikke vil prate med han om vanskelig ting og heller prater om slikt med besteveninna di. Du holder han på armlengdes avstand. Han har etter hva du sier godtatt dette, men jeg mener det er trist og tror han innert inne er lei seg for at partner går til en venn med tunge ting og ikke den man skal ha mest kjær.

Klart han ikke spør hvordan du hadde det, du vil jo ikke dele vanskelige ting med han. Han føler vel kanskje at han da ikke har lov å spørre om sånt.

[AnonymBruker]

Useless skrev (8 minutter siden):

Men kjære deg, du forteller han at du ikke vil prate med han om vanskelig ting og heller prater om slikt med besteveninna di. Du holder han på armlengdes avstand. Han har etter hva du sier godtatt dette, men jeg mener det er trist og tror han innert inne er lei seg for at partner går til en venn med tunge ting og ikke den man skal ha mest kjær.

Klart han ikke spør hvordan du hadde det, du vil jo ikke dele vanskelige ting med han. Han føler vel kanskje at han da ikke har lov å spørre om sånt.

Formulerte meg kanskje litt feil, det jeg mener er at jeg ikke føler at jeg kan prate med han om ting som er vanskelige, og derfor ender det med at jeg heller snakker med noen andre - og dette mener han at det ikke er noe galt i. 

Anonymkode: c3366...bbb