Har du noen gang vært...

[Gjest Hjertesorg]

Og da mener jeg skikkelig ulykkelig forelska...

Det er tøft å bli dumpa, men man kommer som regel over det med tiden.

Det er fælt å ikke få gjengjeldt følelsene du har når du er betatt.

Men har du noen gang vært ulykkelig forelska skikkelig lenge? Er du det nå kanskje?

Hva kan man egentlig gjøre?

Jeg har vært forelska i en mann i mange år. Jeg har til og med hatt kjæreste i mellomtiden (i over 1 år!). Hele tiden snurra denne mannen i bakhodet på meg. Jeg var kjempeglad i kjæresten min, men likevel løp hjertet mitt løpsk hver gang jeg så denne mannen. Hjertebank, svette hender, problemer med å si noe fornuftig osv. Helt grusomt... Følte meg konstant utro selv om jeg aldir gjorde noe fysisk.

Slo til slutt opp med kjæresten min.

Det skal sies at denne andre mannen er en del eldre enn meg. Han er singel og har vist meg oppmerksomhet. Men det skjer liksom ikke noe mer. Får bare tvetydige signaler. Han er rålekker, sjenert, snill, godt likt og 12 år eldre enn meg. Jeg er 25 år.

Jeg gjør mitt beste for å få kontakt med han. Flørter litt, beholder den gode tonen vi har. Men nei... Jeg får nok aldri denne mannen og det har jeg innsett. Hvorfor må hjertet mitt da oppføre seg sånn, når hjernen min vet hva som skjer?

Nå har jeg noe på gang med en annen. Blir alltid glad for sms fra han, glad for å se han, prate med han. Men hver eneste gang tenker jeg: "Tenk om det var XXX jeg fikk sms fra... Tenk om det var han jeg stod og prata med nå..."

Tenk om...

Skal livet noen gang bli normalt? Eller er det mulig å vere ulykkelig forelska resten av livet?

:cry:

[Gjest gotthard]

føler med deg, er der selv bare at hun er gift.....og forelsket i meg.,men vil ikke skilles så da står vi der.

så ver morgen tenker jeg " den dama er ikke noe for meg, forelska i meg når hu er gift, nei, hu er ikke noe for meg og i dag skal jeg virkelig ikke svare på meldinger om hun sender og hvertfall ikke sende selv" så blir jeg deppa om hu ikke sender og hu blir deppa om jeg ikke sender.

livet er herlig når jeg ser henne og unuverset er utrolig uretferdig når jeg ikke har kontakt.

forelsket i ei jeg hater ?

[Gjest Bellatrix]

Jeg var vel ulykkelig forelska mer eller mindre hele tiden fra jeg var 13 til jeg ble 26 og møtte mannen i mitt liv.

[Wonderwoman]

Enkelte mennesker blir man aldri helt ferdig med. De bare er der, langt inne i hjertet ditt og bak alt annet. Følelsene blekner med tiden, men ser du dem igjen kommer hjertebanken tilbake.

Ta det med ro, disse følelsene kommer ikke alltid til å overskygge alt annet. Det kommer du ikke til å la dem gjøre

Før du vet ordet av det møter du noen som vekker samme følelsen og som også føler det samme for deg.

[Gjest Gjest]

Jeg var forelsket i flere år, også mens jeg var sammen med en annen. Grunnen til at det ikke ble noe forhold, var avstanden. Vi bodde langt fra hverandre, og møttes sjelden, så det var vet en slags utopi... Hadde vi møttes og blitt sammen, ville kanskje forelskelsen gått over mye før.

Det gikk over etter noen år. Jeg tenker på han noen ganger nå også, men ikke på samme måte.

Nå må jeg som Skidrow, innrømme at jeg er ulykkelig forelsket i en som er gift. Vi har hatt et forhold, men jeg orket ikke alle løgnene. Jeg er usikker på om det er over, men adskillelsene var tunge og jeg brukte altfor mye energi på noe som var/er et luftslott.

Jeg var også ulykkelig hele det første året da jeg gikk fra en tidligere eks. Verst var de første månedene.

Det går over. For meg virker det som om trådstarter opplever noe av det samme som jeg gjorde, og som jeg i dag kaller en dagdrøm... Det var lett å tenke på han når alt ikke gikk som det skulle.

[Gjest Gjest]

Been there - done that - er der nå

Det er tungt og trist

[Gjest GreenSky]

Jeg var vel ulykkelig forelska mer eller mindre hele tiden fra jeg var 13 til jeg ble 26 og møtte mannen i mitt liv.

←

Huff.

[Gjest Bellatrix]

Huff. 

←

Ja, jeg forelska meg hele tiden i gutter som ikke ville ha meg. Men jeg ga ikke opp håpet om at jeg en dag skulle finne en som skulle bli forelsket i meg også. Og det gjorde jeg. :-D

[Gjest Gjest]

Ja, jeg har vært ulykkelig forelsket. Eller skal jeg heller si, jeg er ulykkelig forelsket.

Jeg tror ikke jeg kommer til å slutte å være det i denne personen.

Det er så utrolig vanskelig og vondt å være forelsket samtidig som man går med sorg

Det emosjonelle berg og dalbanen, lykke etterfulgt av triste og vonde tanker.

Jeg har vel etter alt for mange måneder, snart år at jeg ikke klarer å komme over det så lenge jeg ser ham. At dette ikke kommer til å gå over av seg selv..

Men det er det å ta avgjørelsen. Ta valget som medfører at jeg ikke ser ham igjen, hører stemmen hans igjen.. Hvordan skal jeg klare det.

Lykke til trådstarter, håper det ordner seg på best mulig måte for deg..

[*M*]

Har/er der nå jeg også. Føler jeg alltid er like uheldig i valg av de jeg blir betatt av. Jeg har alltid vært den venninnen som har type når ingen andre har og som alltid er singel når venninnene har kjæreste. Blir alltid 5 hjulet på vogna. Har blitt ganske vant med det nå etter en god stund som singel.

[Gjest Gjest]

Livet er jo ikke en lykkelig prosess, men har mange sider som gjør at vi lærer av erfaringene våre. Tror de fleste har opplevd å være ulykkelig forelsket.

Prøv å ikke tenke på deg selv som et offer. Da har du lett for å bli det også. En mann/kvinne som ikke er like stormende forelsket som deg, er det ikke all verdens vits i å bruke så mye energi på, for din egen del.

prøv å snu tankene dine.

Det kan hende at du VELGER å være ulykkelig forelsket i stedet for å gjøre noen aktive forandringer i ditt eget liv. Det gjelder ikke for alle, men jeg tror det gjelder for mange...

[Cata]

Å jada. Jeg har vært. Tror det tok meg 5 år eller noe slikt å komme over det som jeg trodde var mannen i mitt liv (og som selvsagt ikke verdiget meg et blikk ). Jeg følte meg aldri som noe offer, bare som litt - uheldig, men følelser er ikke lett å skru av uansett hvor idiotiske de er. Følelsene gav seg jo omsider, og i dag er den mannen som forårsaket hjertebanken en av mine beste venner. Det var en stor lettelse den dagen jeg oppdaget at jeg kunne snakke naturlig med ham (og venninnen hans ) uten å få hjerteklapp og åndenød.