Er det noen som klarer å ikke bry seg med hvordan deres voksne barn lever?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 21 som bor sammen med kjæresten og studerer.

Selv om han har flyttet ut har jeg stor omsorg for han, og hvis han forteller meg noe han sliter med blir jeg bekymret på hans vegne og tenker mye på det og prøver å hjelpe han.

Hadde en prat med en kollega en dag som fortalte meg at hennes sønn på samme alder som min, hadde de siste årene havnet på kjøret med rus og bodd på barnevernsinstitusjon. Etter at han skulle flytte for seg selv hadde det virkelig gått utforbakke med han, og han gadd ikke å gjøre noe fornuftig utenom å feste.

Det må jo være helt forferdelig for deg, sa jeg og da svarte hun meg at det var forferdelig, men at hun ikke kunne legge seg ned og kapitulere fordi om sønnen var på kjøret, og at det var ingenting hun kunne gjøre, så det kunne hun ikke legge på seg.

Så skiftet hun tema og begynte å snakke om surdeigsbaking..

🤔

Anonymkode: 322cf...387

[Wednesday Addams]

Hun har jo et poeng, da. Sønnen er selv ansvarlig for egne valg, og selv om man er forelder så må man på et eller annet tidspunkt la barna leve egne liv. Man kan alltids forsøke hjelpe, og det tror jeg nok at kollegaen din har forsøkt allerede - men hva er alternativet? At hun ikke skal leve sitt eget liv fordi sønnen er på kjøret? 

[AnonymBruker]

Vixella skrev (Akkurat nå):

Hun har jo et poeng, da. Sønnen er selv ansvarlig for egne valg, og selv om man er forelder så må man på et eller annet tidspunkt la barna leve egne liv. Man kan alltids forsøke hjelpe, og det tror jeg nok at kollegaen din har forsøkt allerede - men hva er alternativet? At hun ikke skal leve sitt eget liv fordi sønnen er på kjøret? 

Hun sier at hun ikke legger på seg at sønnen er på kjøret, og sover veldig godt om natten og bekymrer seg ikke fordi det er ingenting hun kan gjøre.

Ts

Anonymkode: 322cf...387

[Wednesday Addams]

Just now, AnonymBruker said:

Hun sier at hun ikke legger på seg at sønnen er på kjøret, og sover veldig godt om natten og bekymrer seg ikke fordi det er ingenting hun kan gjøre.

Ts

Anonymkode: 322cf...387

Igjen - hva er alternativet? Hvor gammel er sønnen, egentlig?

[Daria]

Hun har antagelig brydd seg på fulltid i mange år og lært å beskytte seg selv og sitt eget liv. Å ha et barn som sliter så voldsomt er sannsynligvis så overveldende at man er nødt til å distansere seg for å overleve. 

[AnonymBruker]

Skulle ønske foreldrene mine klarte å slippe taket. Jeg er 37 år og de prøver og styre livet mitt og bestemme alt. Sier jeg ifra så blir de sinte og kjefter.

Anonymkode: 59c89...289

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun sier at hun ikke legger på seg at sønnen er på kjøret, og sover veldig godt om natten og bekymrer seg ikke fordi det er ingenting hun kan gjøre.

Ts

Anonymkode: 322cf...387

Høres ut som en sunn måte å forholde seg til det, tenker jeg. Hva skal hun gjøre liksom? Det er vel best å være mett, våken og i vater om han plutselig skulle be henne om hjelp. Dumt å være et trøtt, nervevrak om han skulle trenge noe. 

Anonymkode: 56482...9ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hun sier at hun ikke legger på seg at sønnen er på kjøret, og sover veldig godt om natten og bekymrer seg ikke fordi det er ingenting hun kan gjøre.

Ts

Anonymkode: 322cf...387

Det er litt spesielt å si. Alle foreldre jeg vet om med voksne barn som sliter slik, sover ikke særlig godt. Selv om de har tatt en emosjonell avstand, eller ikke. Selvfølgelig er man bekymret og elsket barnet sitt, uansett alder. 

Anonymkode: 91a7c...fc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hun sier at hun ikke legger på seg at sønnen er på kjøret, og sover veldig godt om natten og bekymrer seg ikke fordi det er ingenting hun kan gjøre.

Ts

Anonymkode: 322cf...387

Veldig spesiell ting å si

Anonymkode: 55d7b...1b5

[Daria]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er litt spesielt å si. Alle foreldre jeg vet om med voksne barn som sliter slik, sover ikke særlig godt. Selv om de har tatt en emosjonell avstand, eller ikke. Selvfølgelig er man bekymret og elsket barnet sitt, uansett alder. 

Anonymkode: 91a7c...fc3

Det kan jo også være at dette ikke var noe hun følte for å  diskutere i detalj med en kollega på jobb. At hun så demonstrativt skiftet tema etterpå tyder på det...

[AnonymBruker]

Det er kanskje ikke alt man deler?

Jeg har et barn med store omsorgsbehov, ikke rus men psykiatri. For å klare å stå i eget liv, har jeg vært nødt til å lære meg å legge bort noe av hans. Han er voksen nå. Han tar sine egne valg. Jeg har liten påvirkningskraft på hans valg. Jeg lot kommunen ta over omsorgen for mitt "barn" når han fylte 18 år. Det var ikke med lett hjerte, men for å redde resten av familien. Jeg gikk et helt år i terapi for å lære å like meg selv igjen. 

Jeg er nokså sikker på at den du forteller om, har hatt sin prosess, men ikke er like åpen rundt den. Det kommer til et punkt hvor man må ta noen valg, om man vil være medavhengig eller medsyk, eller om man skal ta ansvar for eget liv. 

Anonymkode: e5c33...fa6

[AnonymBruker]

Det finnes jo foreldre som bryr seg mindre enn vanlig..

Anonymkode: 2e14b...4c0

[Wednesday Addams]

9 minutter siden, Daria said:

Det kan jo også være at dette ikke var noe hun følte for å  diskutere i detalj med en kollega på jobb. At hun så demonstrativt skiftet tema etterpå tyder på det...

Det er det jeg også tenker. En sønn som er på kjøret er kanskje ikke akkurat det man har mest lyst til å prate med en arbeidskollega om. Skjønner godt at hun endret tema, jeg.

[AnonymBruker]

Nå har hun vel bekymret seg for han i mange år, og hatt veldig mange søvnløse netter. For siden han har bodd på barnevernsinstitusjon, så må det jo ha foregodt i en del år. Og man må en dag slippe taket, og sove godt de fleste netter, man skal faktisk overleve selv om. Men hun elsker nok sønnen sin fortsatt høyt, og ønsker det beste for han.

Jeg har og en datter på 21 år, som bor med samboeren sin, og jeg bekymrer meg mye for henne da det er noe. Men det er jo ikke noe i nærheten av noe som langvarig rusmisbruk. Det er jo mye mindre ting enn det, så de fleste netter sover jeg og godt.

Anonymkode: 3a900...43a

[AnonymBruker]

Vixella skrev (21 minutter siden):

Igjen - hva er alternativet? Hvor gammel er sønnen, egentlig?

20

Anonymkode: 322cf...387

[AnonymBruker]

Tja.. mine foreldre har aldri vist at de har brydd seg om meg, hverken som barn, ungdom, eller voksen. 

 

Anonymkode: 14228...2b5

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at alle elsker sine barn. Noen barn  blir aldri elsket. 

Anonymkode: 14228...2b5

[Wednesday Addams]

Just now, AnonymBruker said:

Det er ikke sånn at alle elsker sine barn. Noen barn  blir aldri elsket. 

Anonymkode: 14228...2b5

Hvem har sagt noe om at kollegaen som ts snakker om ikke elsker barnet sitt? 

[AnonymBruker]

Daria skrev (18 minutter siden):

Det kan jo også være at dette ikke var noe hun følte for å  diskutere i detalj med en kollega på jobb. At hun så demonstrativt skiftet tema etterpå tyder på det...

Det var hun som begynte å fortelle om det og hun har snakket om det en gang eller to tidligere, da vi fant ut at vi begge hadde like gamle sønner.

Hun er en veldig jordnær og rasjonell type, og bruker ikke tankekraft på ting hun ikke kan gjøre noe med.

Skulle ønske jeg var litt mer som henne faktisk.

ts

Anonymkode: 322cf...387

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er kanskje ikke alt man deler?

Jeg har et barn med store omsorgsbehov, ikke rus men psykiatri. For å klare å stå i eget liv, har jeg vært nødt til å lære meg å legge bort noe av hans. Han er voksen nå. Han tar sine egne valg. Jeg har liten påvirkningskraft på hans valg. Jeg lot kommunen ta over omsorgen for mitt "barn" når han fylte 18 år. Det var ikke med lett hjerte, men for å redde resten av familien. Jeg gikk et helt år i terapi for å lære å like meg selv igjen. 

Jeg er nokså sikker på at den du forteller om, har hatt sin prosess, men ikke er like åpen rundt den. Det kommer til et punkt hvor man må ta noen valg, om man vil være medavhengig eller medsyk, eller om man skal ta ansvar for eget liv. 

Anonymkode: e5c33...fa6

Godt å lese ditt svar. Jeg ba kommunen om å overta da det ene barnet mitt var 15 - 16 år. Eneste svaret jeg fikk var at barnet kunne bare bo hos faren i stedet for. Jaja, det  varte noen uker før barnet var tilbake hos meg. Også her er det psykiatri. Nå i voksen alder er det kriminalomsorgen som for øyeblikket har ansvaret for hen. Sånn kan det gå når man ikke får riktig hjelp av kommune og helsevesen. Her er det også en historie med mobbing bak, både fra elever og lærere. Håper hen endelig kan få riktig hjelp.

❤️

 

Anonymkode: 79644...416