Hvordan oppdra barn til å få stor selvtillit?

[AnonymBruker]

Jeg har to gode venninner som har veldig god selvtillit, og de tok på seg ansvar allerede på barneskolen. De tok bare helt naturlig stor plass og fikk respekt og var godt likt blant de fleste. Var det konflikter i klasserommet sa hun ene høyt fra ( hun andre gikk ikke i klassen min ) Hvis vi hadde grupper så var hun den naturlige lederen. Sånn har det fortsatt opp gjennom årene. De kommer inn på studie og arbeidsplass og tar helt naturlig en ledende posisjon og i dag er selvsagt begge ledere i større bedrifter. Den ene er enebarn og den andre er nr 3 av 3 søsken, men hva gjør at noen fra de er barn har sånne evner? Jeg lurer på hvordan oppdragelsen er når de blir sånn, og har lyst at mitt barn skal lære de evnene. Det er ikke for å nødvendigvis bli ledere men for å føle seg så trygge sosialt. 

Nb! Ingen av dem er narsissister men vennlige og oppmerksomme på andre blandt annet. 

Anonymkode: 7c166...ec1

[AnonymBruker]

80% medfødt personlighet. 

Anonymkode: d023e...d8c

[AnonymBruker]

https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/smabarn/utvikling-selvstendighet-og-selvfolelse/hvordan-styrke-barns-selvfolelse/

 

Anonymkode: 98888...e6a

[Linya]

Les deg opp på det, det er masse stoff å lese på for å ihvertfall gjøre utgangspunktet så godt som mulig for at det skal kunne bygge seg et godt fundament! Syns det er veldig fint av deg at du ønsker dette for barna dine.
https://kidshealth.org/en/parents/self-esteem.html

Tålmodighet og tro på barnet og å se på barnet som "likeverdig" tror jeg er noen viktige nøkkelord. Mange ser litt "ned" på barn, og tenker at det er helt udugelig og at man hele tiden må hjelpe det med alt. Men ofte så kan barnet få til mye selv. Og noen ganger trenger det bare litt støtte og hjelp, og ikke at man tar over oppgaven. Det å lære det å sette grenser, og at barnets mening har noe å si "selvom det bare er et barn", og å ta det på alvor er nok også viktig. Og også vise interesse til barnets egne prosjekter. Barn plukker også opp hvordan foreldrene sine oppfører seg, hvis mor foreksempel har dårlig selvtillit, så er det en sannsynlighet for at barnet også pådrar seg dette. Barnet speiler seg i omsorgspersonene sine, og lærer av dem. Gapet mellom hvilken kunnskap man har, til hvordan man handler er jo også litt tricky. Men da kan man unnskylde seg, og prøve på nytt når man innser at man gjorde noe galt. Også har jo gener noe å si, men jeg har tro på at omgivelsene kan spille minst like stor rolle. 

Selvtillit kommer av at man har tro på seg selv, og at man har erfaring med at man har mestret de utfordringene livet har gitt deg. Og at hvis noe har vært for mye, at man har hatt erfaring med at da kan man få hjelp/trøst av andre.


Dette bildet illustrerer at omsorgspersonene skal være en trygg base og en trygg havn for barnet. Dette er et fint utgangspunkt å gå utifra for å oppdra barn som føler seg trygge i seg selv, og med andre.

Jeg har ikke barn selv, så vet ikke hvor lett dette er i praksis 😅 Men man kan jo gjøre sitt beste 🥰

Endret 14. februar 2023 av Linya

[AnonymBruker]

Linya skrev (4 minutter siden):

Les deg opp på det, det er masse stoff å lese på for å ihvertfall gjøre utgangspunktet så godt som mulig for at det skal kunne bygge seg et godt fundament! Syns det er veldig fint av deg at du ønsker dette for barna dine.
https://kidshealth.org/en/parents/self-esteem.html

Tålmodighet og tro på barnet og å se på barnet som "likeverdig" tror jeg er noen viktige nøkkelord. Mange ser litt "ned" på barn, og tenker at det er helt udugelig og at man hele tiden må hjelpe det med alt. Men ofte så kan barnet få til mye selv. Og noen ganger trenger det bare litt støtte og hjelp, og ikke at man tar over oppgaven. Det å lære det å sette grenser, og at barnets mening har noe å si "selvom det bare er et barn", og å ta det på alvor er nok også viktig. Og også vise interesse til barnets egne prosjekter. Barn plukker også opp hvordan foreldrene sine oppfører seg, hvis mor foreksempel har dårlig selvtillit, så er det en sannsynlighet for at barnet også pådrar seg dette. Barnet speiler seg i omsorgspersonene sine, og lærer av dem. Gapet mellom hvilken kunnskap man har, til hvordan man handler er jo også litt tricky. Men da kan man unnskylde seg, og prøve på nytt når man innser at man gjorde noe galt. Også har jo gener noe å si, men jeg har tro på at omgivelsene kan spille minst like stor rolle. 

Selvtillit kommer av at man har tro på seg selv, og at man har erfaring med at man har mestret de utfordringene livet har gitt deg. Og at hvis noe har vært for mye, at man har hatt erfaring med at da kan man få hjelp/trøst av sine omsorgspersoner.  


Jeg har ikke barn selv, så vet ikke hvor lett dette er i praksis 😅 Men man kan jo gjøre sitt beste 🥰

Takk for et reflektert svar og du sier noe mannen har vært litt inne på, at vi må ta med barnet på avgjørelser og være trygge nok til å ta barnets vilje og etterhvert synspunkter seriøst, og ikke gå i jegvetbest posisjon. Altså at barnet blir likeverdig del av familien og ikke et tilskudd som vi foreldre bare skal ha glede av og oppdra til å bli mest mulig behagelig for oss. Vi skal oppdra med barnet i fokus, og han mener også at oppgaver er viktig for at de skal føle ansvar og stole på at de kan utføre. Skal lese linken og diskutere videre med mannen. 

Anonymkode: 7c166...ec1

[AnonymBruker]

Mye medfødt tror jeg. Jeg var født med dårlig selvtillit, mamma gjorde alt hun kunne uten at det hjalp.

Anonymkode: 89e28...d52

[AnonymBruker]

Linya skrev (3 timer siden):

Les deg opp på det, det er masse stoff å lese på for å ihvertfall gjøre utgangspunktet så godt som mulig for at det skal kunne bygge seg et godt fundament! Syns det er veldig fint av deg at du ønsker dette for barna dine.
https://kidshealth.org/en/parents/self-esteem.html

Tålmodighet og tro på barnet og å se på barnet som "likeverdig" tror jeg er noen viktige nøkkelord. Mange ser litt "ned" på barn, og tenker at det er helt udugelig og at man hele tiden må hjelpe det med alt. Men ofte så kan barnet få til mye selv. Og noen ganger trenger det bare litt støtte og hjelp, og ikke at man tar over oppgaven. Det å lære det å sette grenser, og at barnets mening har noe å si "selvom det bare er et barn", og å ta det på alvor er nok også viktig. Og også vise interesse til barnets egne prosjekter. Barn plukker også opp hvordan foreldrene sine oppfører seg, hvis mor foreksempel har dårlig selvtillit, så er det en sannsynlighet for at barnet også pådrar seg dette. Barnet speiler seg i omsorgspersonene sine, og lærer av dem. Gapet mellom hvilken kunnskap man har, til hvordan man handler er jo også litt tricky. Men da kan man unnskylde seg, og prøve på nytt når man innser at man gjorde noe galt. Også har jo gener noe å si, men jeg har tro på at omgivelsene kan spille minst like stor rolle. 

Selvtillit kommer av at man har tro på seg selv, og at man har erfaring med at man har mestret de utfordringene livet har gitt deg. Og at hvis noe har vært for mye, at man har hatt erfaring med at da kan man få hjelp/trøst av andre.


Dette bildet illustrerer at omsorgspersonene skal være en trygg base og en trygg havn for barnet. Dette er et fint utgangspunkt å gå utifra for å oppdra barn som føler seg trygge i seg selv, og med andre.

Jeg har ikke barn selv, så vet ikke hvor lett dette er i praksis 😅 Men man kan jo gjøre sitt beste 🥰

Ja noe av det viktigste er å validere og respondere på barnas følelser og opplevelser

Anonymkode: 03539...19d

[fru Alving]

Tror det er  viktig å la barnet oppleve mestring, hjemme og ute. I dag blir barna noen ganger beskyttet mot alt som kan gå galt, de får ikke utfordringer og foreldrene tror ikke at de kan gjøre noe. 

Og så er det viktig å finne barnets positive sider og kvaliteter og støtte dem i de, finn arenaer hvor barnet kan skinne og blomstre. Fokuser på det barnet gjør bra og finn ting dere kan glede dere over ilag. Kan bare være å steke vafler eller hjelpe til å vanne blomster og selvsagt mer avanserte ting etterhvert.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (Akkurat nå):

Tror det er  viktig å la barnet oppleve mestring, hjemme og ute. I dag blir barna noen ganger beskyttet mot alt som kan gå galt, de får ikke utfordringer og foreldrene tror ikke at de kan gjøre noe. 

Og så er det viktig å finne barnets positive sider og kvaliteter og støtte dem i de, finn arenaer hvor barnet kan skinne og blomstre. Fokuser på det barnet gjør bra og finn ting dere kan glede dere over ilag. Kan bare være å steke vafler eller hjelpe til å vanne blomster og selvsagt mer avanserte ting etterhvert.

Ja - og i det så er der viktig å være obs på forskjellen mellom mestring og prestasjon. Og være ærlige, ikke overbruke ros og «flink» - det vil få motsatt effekt- man vil alltid prøve å gjøre ting riktig og presterere for å gjøre andre glad (være flink) og man kan ikke stole på eller få et riktig bilde på hva man faktisk er god på. Man blir rett og slett mer usikker.

 

Anonymkode: 03539...19d

[AnonymBruker]

Medfødt. Har en datter som alltid har vært stille og beskjeden og flink til alt, men har alltid vært ekstremt kritisk til seg selv og vil ikke tro på ros.  Det er omtrent ingenting hun ikke får til, så det er ingen grunn til at selvtilliten er dårlig. Vi har ikke hatt så mye fokus på prestasjon at alt hun gjør er koblet til det. Hun er bare forsiktig og ikke en risikosøker/søker utfordringer.  

Anonymkode: 1a713...f72

[AnonymBruker]

Husk også at selvbilde og selvtillitt er to forskjellige ting. Det viktigste er et robust og godt selvbilde 

Anonymkode: 03539...19d

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ja - og i det så er der viktig å være obs på forskjellen mellom mestring og prestasjon. Og være ærlige, ikke overbruke ros og «flink» - det vil få motsatt effekt- man vil alltid prøve å gjøre ting riktig og presterere for å gjøre andre glad (være flink) og man kan ikke stole på eller få et riktig bilde på hva man faktisk er god på. Man blir rett og slett mer usikker.

 

Anonymkode: 03539...19d

Helt enig.

Og viktig at ikke barnet identifiserer seg kun med det "det kan" men at det har en egenverdi akkurat sånn som det er. Forsøk å se barnet slik det er og dra fokuset over på det positive.