Er det vanlig at man bare slutter med idretten sin tvert?

[AnonymBruker]

Mitt bror har spilt organisert fotball siden han var 5 år, og det har vært det viktigste i livet hans.

Han har vært en av de beste i fylket, gått på fotball- toppidrett og begynte på A lag veldig tidlig.

Jeg har brukt 15 år av livet mitt til å se han spille, og har elsket å se han spille hver kamp.

I dag fortalte han meg at han slutter momentant, fordi han ikke har den samme gleden og drivkraften lenger, og han vet ikke helt hva som har skjedd med han.

Han beskriver det som om å ha lyst til å spise favorittmaten daglig, men plutselig så smaker ikke maten godt lenger og man får lyst på noe annet.

Han elsker fotball generelt, bare ikke spille mer selv.

Han har tenkt på dette i halvannet år og har ikke sagt det til noen før i dag.

Jeg ble lei meg og prøver å forstå hva som har skjedd med hans store lidenskap.

Noen erfaringer?

Anonymkode: 9e803...ba7

[AnonymBruker]

Jeg trente og gikk på skolen. Thats it. Og jeg virkelig elsket det og var en av landets beste i idretten jeg drev med. Alle mente jeg ville komme veldig langt internasjonalt. Spilte også i utlandet. 

Så ble det for mye og for seriøst.  Landslagssamlinger, prestasjon, press, systemer, mindre frispilling, høyere krav etc etc. Det tok fra meg gleden rett og slett. Jeg koste meg ikke på banen lengre, hadde ikke samme glede, kunne ikke vøre like kreativ og alt ble egentlig et ork. 

Som godt voksen begynte jeg med idretten igjen. Men så klart lavere nivå selv om jeg spiller i en høy divisjon. 

Men godt mulig broren din har andre erfaringer. 

Anonymkode: b2f2d...647

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg trente og gikk på skolen. Thats it. Og jeg virkelig elsket det og var en av landets beste i idretten jeg drev med. Alle mente jeg ville komme veldig langt internasjonalt. Spilte også i utlandet. 

Så ble det for mye og for seriøst.  Landslagssamlinger, prestasjon, press, systemer, mindre frispilling, høyere krav etc etc. Det tok fra meg gleden rett og slett. Jeg koste meg ikke på banen lengre, hadde ikke samme glede, kunne ikke vøre like kreativ og alt ble egentlig et ork. 

Som godt voksen begynte jeg med idretten igjen. Men så klart lavere nivå selv om jeg spiller i en høy divisjon. 

Men godt mulig broren din har andre erfaringer. 

Anonymkode: b2f2d...647

Det har vært mange faktorer som har spilt inn som perioder med overtrening, skader og ny posisjon på banen som ikke har vært den beste, men at han skulle slutte tvert kom som et sjokk på alle på laget og oss andre.

Håper at han finner tilbake til fotball etter en stund.

Nå skal han studere sier han.

Ts

Anonymkode: 9e803...ba7

[AnonymBruker]

Bra du skrev ab647 for da fikk du helt sikkert forklart noe av det broren din tenker Ts. Husker vi som sluttet sent i tenårene allerede da tenkte noen av de samme tankene. 

Det er ganske krevende å drive med konkurranse-idrett og for de på virkelig høyt nivå så er det jo ikke bare en livsstil det er selveste livet og "alt" hva det handler om -og da bør du virkelig, virkelig, virkelig ville det, for å få det til. Kroppen må ville, tankene, underbevisstheten. For å bli god må man kjenne på lyst, driv, lidenskap. 

Og nå kjenner han at han har lyst til å gjøre noe annet, rett og slett. 

Og han slutter jo ikke tvert da forresten, han har jo tenkt og følt på dette i halvannet år. Og nå, når han har tatt en avgjørelse, så forteller han det til deg og etterhvert alle i kretsen.

Det må ha vært kjempegøy å følge ham over disse årene, spennende. Og jeg forstår godt at du føler en tristhet over at dere ikke lengre skal dele denne opplevelsen. Men selv om dette er et tilbakelagt stadium for ham så kan dere jo lage mange herlige minner sammen videre igjennom livet. Du vil se det tror jeg, at om du fortsetter å være en god støttespiller også utenom banen, så får du nok se broren din i mange settinger hvor du kan være like stolt og kry av ham som du allerede har vært i mange år. "If you love someone, set them free!" 

Hva med deg da? Liker du å spille fotball, eller noe annet? 

 

 

 

 

Anonymkode: 6d20e...eb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Bra du skrev ab647 for da fikk du helt sikkert forklart noe av det broren din tenker Ts. Husker vi som sluttet sent i tenårene allerede da tenkte noen av de samme tankene. 

Det er ganske krevende å drive med konkurranse-idrett og for de på virkelig høyt nivå så er det jo ikke bare en livsstil det er selveste livet og "alt" hva det handler om -og da bør du virkelig, virkelig, virkelig ville det, for å få det til. Kroppen må ville, tankene, underbevisstheten. For å bli god må man kjenne på lyst, driv, lidenskap. 

Og nå kjenner han at han har lyst til å gjøre noe annet, rett og slett. 

Og han slutter jo ikke tvert da forresten, han har jo tenkt og følt på dette i halvannet år. Og nå, når han har tatt en avgjørelse, så forteller han det til deg og etterhvert alle i kretsen.

Det må ha vært kjempegøy å følge ham over disse årene, spennende. Og jeg forstår godt at du føler en tristhet over at dere ikke lengre skal dele denne opplevelsen. Men selv om dette er et tilbakelagt stadium for ham så kan dere jo lage mange herlige minner sammen videre igjennom livet. Du vil se det tror jeg, at om du fortsetter å være en god støttespiller også utenom banen, så får du nok se broren din i mange settinger hvor du kan være like stolt og kry av ham som du allerede har vært i mange år. "If you love someone, set them free!" 

Hva med deg da? Liker du å spille fotball, eller noe annet? 

 

 

 

 

Anonymkode: 6d20e...eb5

Jeg skadet meg i en ulykke som liten og all idrett hos meg koker ned til trening hos fysioterapeut, så det er min bror som har vært den sportslige av oss, og jeg har nok levd litt gjennom han siden vi begge er glad i fotball og det er nok grunnen til at jeg tar dette såpass tungt.

Når en dør lukkes åpnes en ny heter det, og håper det blir noe spennende for både han og meg.

Ts

Anonymkode: 9e803...ba7

[AnonymBruker]

Hvis han har kjent på det i 1,5 år så er det jo ikke "tvert".

Men det kan også være andre grunner som overgrep, giftig machokultur eller mobbekultur. En jeg kjenner forteller at det er mye rasisme og dårlige machoholdninger i fotballen og det førte til at han sluttet også.

Anonymkode: 14072...8f3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Nå skal han studere sier han.

Ts

Anonymkode: 9e803...ba7

Lurt. Synes det er tristere når folk slutter med idrett og ender med å bare feste eller game. Å satse på studier er i hvert fall noe konstruktivt. 

Som andre har skrevet tidligere så er det ikke så unaturlig at man slutter i idretten. At ting ikke er gøy lenger og at man kanskje innser at man ikke kan eller ønsker å drive profesjonelt.  Og når han har tenkt på dette med å slutte i et halvannet år så er det neppe en forhastet beslutning å slutte. Han har gitt fotballen en ordentlig sjanse og han har fortsatt en god stund selv om han var i tvil om han ville satse. Det hadde vært noe annet om han kun hadde en kort dårlig periode og ønsket å slutte. Da hadde jeg sagt "prøv litt til". Men hvor mye lenger enn halvannet år skal man drive med noe man ønsker å slutte? 

Anonymkode: e226a...dc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hvis han har kjent på det i 1,5 år så er det jo ikke "tvert".

Men det kan også være andre grunner som overgrep, giftig machokultur eller mobbekultur. En jeg kjenner forteller at det er mye rasisme og dårlige machoholdninger i fotballen og det førte til at han sluttet også.

Anonymkode: 14072...8f3

Ikke noe machokultur eller overgrep i hans klubb, men en kombinasjon av blant annet tidligere skader, pandemi og benkesliting som har gjort at fokuset hans er borte.

Han gjør aldri noe halvhjertet og mener at laget har det bedre uten han.

Ts

Anonymkode: 9e803...ba7

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Lurt. Synes det er tristere når folk slutter med idrett og ender med å bare feste eller game. Å satse på studier er i hvert fall noe konstruktivt. 

Som andre har skrevet tidligere så er det ikke så unaturlig at man slutter i idretten. At ting ikke er gøy lenger og at man kanskje innser at man ikke kan eller ønsker å drive profesjonelt.  Og når han har tenkt på dette med å slutte i et halvannet år så er det neppe en forhastet beslutning å slutte. Han har gitt fotballen en ordentlig sjanse og han har fortsatt en god stund selv om han var i tvil om han ville satse. Det hadde vært noe annet om han kun hadde en kort dårlig periode og ønsket å slutte. Da hadde jeg sagt "prøv litt til". Men hvor mye lenger enn halvannet år skal man drive med noe man ønsker å slutte? 

Anonymkode: e226a...dc4

Edit: Har for øvrig selv en bror som satset hardt på musikk. Han hadde platekontrakt fra han var 13 og spilte fulltid fram til han var i midten av 20-årene. Da ga han opp musikkarrieren og begynte å studere. Endte med å gjøre det veldig bra på studiene og endte med å bli professor. Tenkte jeg skulle nevne det da du sa at broren din aldri gjør noe halvhjertet. Kanskje blir hans neste kjærlighet studiene.  

Anonymkode: e226a...dc4

[AnonymBruker]

Jeg var Norges beste utøver i en idrett i åresvis. Gjorde det bra internasjonalt også. 

Dette var da i tillegg til fulle studier, og etterhvert full jobb. Livet besto bare av jobb og trening. Og det var ok i åresvis, jeg elsket idretten min. Men så begynte det å tære på.

Press om å alltid være best, selv om det kun var en helt vanlig trening. "Husk at de yngre utøverne ser opp på deg, blablabla".. JEg var heller ikke en del av "gjengen" på samme måte lenger - folk Så Opp til meg, og jeg følte de hadde alt for mye respekt og på en måte så meg som et idol heller enn en treningskamerat. Jeg følte meg utenfor i min egen klubb. 

Så gleden forsvant mer og mer. Savnet etter et "normalt liv" med tid til kjæreste, venner, andre ting enn bare idretten, økte. 

Så jeg sluttet. Det var som din bror, det var en prosess. Men jeg gikk fra å gå på trening 4 dager i uken, til å slutte tvert, det var ikke noe nedtrapping. Men prosessen i hodet mitt, tankene om å slutte, var der i over et år. 

Og herregud for en lettelse.. Nå er det seks år siden. Og jeg har ikke angret. Jeg har fått mann og barn, og mye mer mening og glede i livet mitt. 

Jeg trener fortsatt mye, men ikke organsiert idrett, og kun for gledens skyld. 

Anonymkode: 21445...6af

[AnonymBruker]

Selv om det føles brått og tvert for deg, TS - så er dette noe han har tenkt på i over ett år. Det er jo helt vanlig at vi utvikler oss, endrer interesser og får lyst til å prøve nye ting! Du sier du har levd litt gjennom ham fordi dere har en felles lidenskap for fotball, men prøv å se på dette også som en mulighet for deg til å finne nye lidenskaper - eller en ny måte å dyrke den samme lidenskapen. Det kan være sunt og fint det og ❤️

Anonymkode: e9f78...512

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg var Norges beste utøver i en idrett i åresvis. Gjorde det bra internasjonalt også. 

Dette var da i tillegg til fulle studier, og etterhvert full jobb. Livet besto bare av jobb og trening. Og det var ok i åresvis, jeg elsket idretten min. Men så begynte det å tære på.

Press om å alltid være best, selv om det kun var en helt vanlig trening. "Husk at de yngre utøverne ser opp på deg, blablabla".. JEg var heller ikke en del av "gjengen" på samme måte lenger - folk Så Opp til meg, og jeg følte de hadde alt for mye respekt og på en måte så meg som et idol heller enn en treningskamerat. Jeg følte meg utenfor i min egen klubb. 

Så gleden forsvant mer og mer. Savnet etter et "normalt liv" med tid til kjæreste, venner, andre ting enn bare idretten, økte. 

Så jeg sluttet. Det var som din bror, det var en prosess. Men jeg gikk fra å gå på trening 4 dager i uken, til å slutte tvert, det var ikke noe nedtrapping. Men prosessen i hodet mitt, tankene om å slutte, var der i over et år. 

Og herregud for en lettelse.. Nå er det seks år siden. Og jeg har ikke angret. Jeg har fått mann og barn, og mye mer mening og glede i livet mitt. 

Jeg trener fortsatt mye, men ikke organsiert idrett, og kun for gledens skyld. 

Anonymkode: 21445...6af

Min bror har ikke vært oppe på ditt nivå, men fra å trene 5 dager i uken tok han i går en "cold turkey" og ga beskjed til treneren én time før trening.

Han sier han selvfølgelig kommer til å trene på treningssenteret, fjellturer og løping ute, men det er hans egen fri vilje.

Jeg er trist fordi jeg/ vi har mistet noe av det som bandt oss sammen, men han er glad og lettet over avgjørelsen og da må jeg være glad på hans vegne.

Ts

 

 

Anonymkode: 9e803...ba7

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (På 14.2.2023 den 0.20):

Det har vært mange faktorer som har spilt inn som perioder med overtrening, skader og ny posisjon på banen som ikke har vært den beste, men at han skulle slutte tvert kom som et sjokk på alle på laget og oss andre.

Håper at han finner tilbake til fotball etter en stund.

Nå skal han studere sier han.

Ts

Anonymkode: 9e803...ba7

Det er jo fint, fotball og studier er vanskelig å kombinere. Det er reising til kamper og mye tidsbruk. 

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (1 time siden):

Det er jo fint, fotball og studier er vanskelig å kombinere. Det er reising til kamper og mye tidsbruk. 

Da han gikk på toppidrett sov han maks seks timer pr natt pga enormt mye trening, kamper på forskjellige lag og lang reisevei, og dette var også den perioden han fikk mye belastningsskader.

Han satt til langt på natt med lekser og slet seg ut.

Ts

 

Anonymkode: 9e803...ba7