Flate følelser , lite verdifullt liv - Forslag?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg vil spørre om noen har noen råd. Jeg har det sånn at jeg liksom ikke kjenner noen glede i livet. Vanskelig å forklare, er vel etablert, har alt jeg trenger materiellt, har jone og barn, jobb osv. Alt er i vater kan man si, men jeg føler at jeg bare , «venter» . Livet gir meg ingenting, og dagene, månedene og årene bare går og går. Jeg føler meg trist og kvalm inni meg. Jeg bare går å venter på å kunne gå å legge meg så jeg blir ferdig med dagen. Det føles bare helt uten menkng. Jeg har bare følelsen av å ha gitt fullstendig opp. Klarer jeg å gjøre meg forstått? Altså, jeg tenker at om noe «dramatisk» skjedde i morgen så er set helt greit. Jeg har ikke koe mer å gi, og trenger heller ikke å få noe mer. Jeg har ingen drømmer, interesser eller andre ting som kan gi meg noe. Dagene er like, helgene er like, kona er like kjedelig hver eneste dag. Hun kan jeg heller ikke snakke med for hun forstår ikke sånt. Jeg har prøvd og da «må jeg bare holde slutte å klag» eller «skjerpe meg». Jeg går nå til psykolog, og han sier at jeg er en helt usedvanlig reflektert mann. Han sier han ikke egentlig har noe å bidra med, annet enn å være samtalepartner. Jeg setter pris på det, men jeg kommer jo ikke noe videre. Min følelse av selvverdi, livsglede og evt andre ting er det samme nå som når jeg var 15, nå er jeg 50. Jeg har vel i prinsippet bare «ventet» meg igjennom 35 år, og det finnes absolutt ingenting som tilsider at livet skal bli mer veedifullt fremover. Hvorfor slulle det blir det? Det er jo de samme dagene. De neste 30 årene kommer til å bli like gørr kjedelige og grå. Altså, hvorfor skal man gidde? Vel, det er sikkert mange med min holdning til livet og det finnes siklert ingen løsning, men kanskje noen har noen ideer? 

Det skal sies at jeg leser mye, ser filmer på youtube osv, men jeg finner liksom ingen «formel» Så, finnes det noen der ute som finner livsglede og kan dele med seg hvor de fant den? Hva gjør at du gleder deg til neste dag? Og neste uke?
 

 

Anonymkode: c28ab...ae9

[Gjest Lykkedykker]

Et lite innblikk i livet mitt med asperger syndrom det der. Gikk og å bare "ventet". Men etter jeg fikk barn er det de som gir meg glede i livet. Mulig jeg havner tilbake på "venting" når de er voksne da.

[AnonymBruker]

Tror ikke du er alene i å kjenne på en slags tomhet i din alder. 50 årskrise kanskje? Bra du har en psykolog å prate med. ❤️

Anonymkode: 8dd38...56f

[Eneri]

Ønsker du å reise?Kan du selv skaffe noe å glede deg til ved å planlegge en reise sammen med kona, barna, kompiser, bror? Bruke god tid på planlegging og lese seg opp. 

Er du fornøyd med jobben? Hvis ikke, kan du posisjonere deg med utdanning el annet for å få mer utfordring, evt bytte jobb?

Trenger du noe stort og spektakulært/store omveltninger for å føle at noe skjer? Vi er ulike; noen må gjøre store ting som jobbytte eller flytting for å føle seg forfrisket, andre har nok med nye opplevelser eller ny hobby.

Har du et godt forhold til barna dine? Føler du deg like flat og nede i forhold til dem som til kona der du beskriver forholdet som kjedelig? Er du bestefar og kan tilbringe tid med barnebarn og være en ressurs der? 

Har du kompiser du kan dele opplevelser/interessant hobby med?

Jeg syns det er bra du har psykolog å prate med og at du klarer å hente fram og sette ord på det som mangler/plager deg. Men jeg tror også at det bare er du selv som kan iverksette en nødvendig endring. 

[AnonymBruker]

Bytte psykolog er det første som slo meg.

Anonymkode: 31f7c...78e

[AnonymBruker]

Jeg går også og bare «venter» og får ikke gjort annet enn husarbeid og å sitte og vente.

Anonymkode: de0a0...bec

[AnonymBruker]

I stedet for å tenke for stort og svulmende rundt dette med "lykke", kok det heller ned til de mest grunnleggende ting. For det er enkelte ting som er nokså universelle, og de er ikke så kompliserte. Lykke er aldri en statisk tilstand, og ofte krever den disiplin for å kunne oppleves.

"Task completion'". Vi blir lykkelige av å være i og fullføre større og mindre oppgaver som er overkommelige. Har du f.eks. mange småting rundt om kring i huset som burde gjøres noe med, gjør noe med dem. Det krever disiplin.

Fellesskap med andre menn. Du må opprettholde sosiale nettverk med kompiser. At du har så fokus på at kona er "kjedelig" er for meg en indikator på at du er dårlig på dette, og dermed lite mentalt stimulert. Kona di kan aldri bli en "kompis" på den måten. Å opprettholde sosiale nettverk med andre menn, eller å bygge nye, krever noen ganger disiplin.

Fysisk fostring. Dette er helt essensielt. Du bør løfte tunge ting minst tre dager i uka, både for å føle deg vel i egen kropp, og for å stimulere produksjonen av hormoner som gir pågangsmot og tiltakslyst. Dette er også knyttet til "task completion". Og igjen, disiplin er en forutsetning.

Å ha et prosjekt. D.v.s. noe du jobber litt langsiktig med, og som du nyter selve prosessen av å jobbe med. Å nyte prosessen er en viktig del av langsiktige mål. Er man kun fokusert på målet vil det ha motsatt effekt inntil man når det, og da kun en kortvarig effekt.

Tl;Dr: Kona di har litt rett. Du må gjøre mer, og snakke/gruble mindre.

 

Anonymkode: 8ec03...3a0

[AnonymBruker]

Synes det høres rart ut at psykologen sier han bare kan være en samtalepartner. Hva slags type psykolog går du til? Sliter for øvrig med det samme selv, men psykologen min gir meg konkrete tiltak eller ting jeg skal gjøre fremover/jobbe med. Anbefaler metakognitiv terapi hvis det du sliter med er at du grubler mye. 

For min del skal jeg jobbe med å dekke det grunnleggende fremover; tilstrekkelig med søvn, fysisk aktivitet/trening, være ute i naturen, sunt kosthold og sosialt samspill. Vil starte der, for å se om ting letter litt. Har lest en del om at det skal ha mye å si, dørstokkmilen er bare ekstra lang når man sliter med depresjon. Da jeg startet å gå til psykolog hadde jeg en tanke om at han skulle fikse meg, men jeg har nå skjønt at den jobben må jeg gjøre selv. Jeg må ta noen grep, og det høres det ut som du også må. Rett og slett jobbe med vaner, rutiner og sin egen tankegang. Du sier du er glad i å lese, hva med å begynne og lese selvhjelpsbøker? Les om ACT, kanskje det er noe som kunne vært noe for deg. Og så er jeg forøvrig enig i at du bør bytte psykolog. Lykke til, det at du skriver dette innlegget vitner om at du ønsker å gjøre noe med den tilværelsen du nå er i. Jeg har troen på oss, man må bare komme dit at man vil det selv  

Anonymkode: a6410...b0f

[AnonymBruker]

Skrev et lignende innlegg selv her om dagen. Har med andre ord ingen løsning men føler med deg. 

Min overgangsløsning er å gå opp i en eller annen hobby eller et eller annet prosjekt, for å fylle all tid jeg har utenom det som må gjøres med jobb og familie. Det fungerer delvis så lenge energien er der. Ikke tenk. Bare gjør... For tiden funker det ikke da jeg kjennes utbrent. 

Den psykologen høres litt overflødig ut, med mindre samtalene i seg selv er meningsfylte for deg. 

Anonymkode: a6113...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei! Jeg vil spørre om noen har noen råd. Jeg har det sånn at jeg liksom ikke kjenner noen glede i livet. Vanskelig å forklare, er vel etablert, har alt jeg trenger materiellt, har jone og barn, jobb osv. Alt er i vater kan man si, men jeg føler at jeg bare , «venter» . Livet gir meg ingenting, og dagene, månedene og årene bare går og går. Jeg føler meg trist og kvalm inni meg. Jeg bare går å venter på å kunne gå å legge meg så jeg blir ferdig med dagen. Det føles bare helt uten menkng. Jeg har bare følelsen av å ha gitt fullstendig opp. Klarer jeg å gjøre meg forstått? Altså, jeg tenker at om noe «dramatisk» skjedde i morgen så er set helt greit. Jeg har ikke koe mer å gi, og trenger heller ikke å få noe mer. Jeg har ingen drømmer, interesser eller andre ting som kan gi meg noe. Dagene er like, helgene er like, kona er like kjedelig hver eneste dag. Hun kan jeg heller ikke snakke med for hun forstår ikke sånt. Jeg har prøvd og da «må jeg bare holde slutte å klag» eller «skjerpe meg». Jeg går nå til psykolog, og han sier at jeg er en helt usedvanlig reflektert mann. Han sier han ikke egentlig har noe å bidra med, annet enn å være samtalepartner. Jeg setter pris på det, men jeg kommer jo ikke noe videre. Min følelse av selvverdi, livsglede og evt andre ting er det samme nå som når jeg var 15, nå er jeg 50. Jeg har vel i prinsippet bare «ventet» meg igjennom 35 år, og det finnes absolutt ingenting som tilsider at livet skal bli mer veedifullt fremover. Hvorfor slulle det blir det? Det er jo de samme dagene. De neste 30 årene kommer til å bli like gørr kjedelige og grå. Altså, hvorfor skal man gidde? Vel, det er sikkert mange med min holdning til livet og det finnes siklert ingen løsning, men kanskje noen har noen ideer? 

Det skal sies at jeg leser mye, ser filmer på youtube osv, men jeg finner liksom ingen «formel» Så, finnes det noen der ute som finner livsglede og kan dele med seg hvor de fant den? Hva gjør at du gleder deg til neste dag? Og neste uke?
 

 

Anonymkode: c28ab...ae9

Snakker virkelig kona di slik til deg? Du burde revurdere hele ekteskapet, for det er virkelig ikke akseptabelt eller greit en eneste plass - og snakke slik til partneren sin. Hun driver jo med psykisk vold mot deg. Har du reflektert over om det er noe i livet ditt som drar deg ned? I et slikt forhold ville ihvertfall den partneren dratt med ned til helvete. Du høres nesten litt deprimert ut, og høres ut som du er nedtrykt - og det er en ganske normal reaksjon etter et langvarig forhold med psykisk vold. 

Anonymkode: 4ed87...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Skrev et lignende innlegg selv her om dagen. Har med andre ord ingen løsning men føler med deg. 

Min overgangsløsning er å gå opp i en eller annen hobby eller et eller annet prosjekt, for å fylle all tid jeg har utenom det som må gjøres med jobb og familie. Det fungerer delvis så lenge energien er der. Ikke tenk. Bare gjør... For tiden funker det ikke da jeg kjennes utbrent. 

Den psykologen høres litt overflødig ut, med mindre samtalene i seg selv er meningsfylte for deg. 

Anonymkode: a6113...99a

Dette kalles depresjon, og er mye vanligere hos menn enn kvinner. Og det er vanligere at menn ikke er bevisst på sin psykiske uhelse, så de oppsøker sjeldnere hjelp og topper selvmordsstatistikken. Du rømmer fra deg selv, noe som gjør problemet verre i lengden. Oppsøk hjelp.

Anonymkode: 4ed87...67d

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt om å bytte psykolog, du er deprimert TS og psykologen skal ikke bare være en samtalepartner. Psykologen skal gi deg verktøy og tiltak, slik at du kan få det bedre. Jobben må du gjøre selv, men psykologen er der og veileder deg. Høres ut som en utrolig dårlig psykolog for å være ærlig. Har selv vært borti dårlige psykologer, og det er noe helt annet å komme til en som virkelig vet hva de driver med. Anbefales svært mye!! Du er også viktig, og du fortjener å ha et innholdsrikt og lykkelig liv med en meningsfull hverdag 💖

Anonymkode: 4ed87...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Snakker virkelig kona di slik til deg? Du burde revurdere hele ekteskapet, for det er virkelig ikke akseptabelt eller greit en eneste plass - og snakke slik til partneren sin. Hun driver jo med psykisk vold mot deg. Har du reflektert over om det er noe i livet ditt som drar deg ned? I et slikt forhold ville ihvertfall den partneren dratt med ned til helvete. Du høres nesten litt deprimert ut, og høres ut som du er nedtrykt - og det er en ganske normal reaksjon etter et langvarig forhold med psykisk vold. 

Anonymkode: 4ed87...67d

Er det ikke litt drøyt å kalle det psykisk vold? Enig i at det ikke hørtes så støttende og empatisk ut, men man får jo heller ikke vite konteksten det ble sagt i. Kona kunne vært mer forståelsesfull, men noen har jo den holdningen til psykisk helse at det bare er å ta seg litt sammen. Spesielt hvis det ikke er noen åpenbar grunn til at man sliter. 

Anonymkode: a6410...b0f

[AnonymBruker]

Veldig gjenkjennelig, så jegbhar dessverre ingen løsning. 

Anonymkode: 2b5db...f34

[Gjest Bieter]

Hvor sosial er du? Jeg tenker du burde forsøke delta på mer sosiale ting og gjøre mer med mennesker. Tenker du kunne hatt godt av noe som utfordrer deg fysisk, eller et godt sosialt miljø der du kan føle deg "hjemme".

Frivillig arbeid kan også være en ide. Noen ganger føles det meningsfult å bruke det du har lært og de ressursene du har, på andre mennesker som kanskje ikke har vært så heldige.

Jeg tror du må forsøke bryte litt forbi komforsonen din. Gjøre noe du alltid har hatt lyst til, men ikke har tenkt er praktisk. Eller forsøke noe smo du ikke trodde kunne klare, eller ikke var noe for deg. Eller bruke evnene dine til å være en ressurs for andre mennesker.

[Btw]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Hei! Jeg vil spørre om noen har noen råd. Jeg har det sånn at jeg liksom ikke kjenner noen glede i livet. Vanskelig å forklare, er vel etablert, har alt jeg trenger materiellt, har jone og barn, jobb osv. Alt er i vater kan man si, men jeg føler at jeg bare , «venter» . Livet gir meg ingenting, og dagene, månedene og årene bare går og går. Jeg føler meg trist og kvalm inni meg. Jeg bare går å venter på å kunne gå å legge meg så jeg blir ferdig med dagen. Det føles bare helt uten menkng. Jeg har bare følelsen av å ha gitt fullstendig opp. Klarer jeg å gjøre meg forstått? Altså, jeg tenker at om noe «dramatisk» skjedde i morgen så er set helt greit. Jeg har ikke koe mer å gi, og trenger heller ikke å få noe mer. Jeg har ingen drømmer, interesser eller andre ting som kan gi meg noe. Dagene er like, helgene er like, kona er like kjedelig hver eneste dag. Hun kan jeg heller ikke snakke med for hun forstår ikke sånt. Jeg har prøvd og da «må jeg bare holde slutte å klag» eller «skjerpe meg». Jeg går nå til psykolog, og han sier at jeg er en helt usedvanlig reflektert mann. Han sier han ikke egentlig har noe å bidra med, annet enn å være samtalepartner. Jeg setter pris på det, men jeg kommer jo ikke noe videre. Min følelse av selvverdi, livsglede og evt andre ting er det samme nå som når jeg var 15, nå er jeg 50. Jeg har vel i prinsippet bare «ventet» meg igjennom 35 år, og det finnes absolutt ingenting som tilsider at livet skal bli mer veedifullt fremover. Hvorfor slulle det blir det? Det er jo de samme dagene. De neste 30 årene kommer til å bli like gørr kjedelige og grå. Altså, hvorfor skal man gidde? Vel, det er sikkert mange med min holdning til livet og det finnes siklert ingen løsning, men kanskje noen har noen ideer? 

Det skal sies at jeg leser mye, ser filmer på youtube osv, men jeg finner liksom ingen «formel» Så, finnes det noen der ute som finner livsglede og kan dele med seg hvor de fant den? Hva gjør at du gleder deg til neste dag? Og neste uke?
 

 

Anonymkode: c28ab...ae9

Ja, hvordan finner man livsglede i livet er jo et godt spørsmål. 

Jeg vil tro at dette tilpasses etter hvilken livsfase man er i livet. Feks. det er naturlig 20åringer syns det er vanvittig gøy å feste, reise og skaffe seg nye venner mens 30åringer syns det er gøy å skaffe seg bolig og få barn.

Kanskje dette er noe andre 50åringer kan gi svar på? 

Kan innbille meg at dette er en tidsperiode hvor mann finner glede av å tilbringe de siste tiden med foreldrene, se barna lykkes i yrkeslivet eller kjærlighetslivet. I tillegg har man mer økonomi til å dra på cruise og oppdager nye viner, oppdage nye matretter, eller gjør frivilligarbeid, engasjerer seg politisk og få til positive endringer samfunnet. Man begynner sikkert med nye sportregime for å vedlikeholde kroppen.   

Generelt i alle livsfaser;  å tilbringe tid med folk med godt og humør og god humor men lite hodepinne gir mye lykke. 

Ellers så tror det er viktig med nedturer for å kunne sette pris på de stille fredelig dagene som ellers hadde oppfattes som flat og kjedelig. Har livet vært litt for behagelig og ensidig for deg? 

 

 

[AnonymBruker]

Du har mitt liv før jeg fikk samboer med på swinging og nye seksuelle impulser. Nå er det dette som gir meg og oss ny lykke og ny energi til livet. 

Anonymkode: 3a109...a9a

[Bjerka]

Jeg synes at det er kona di som må skjerpe seg! Du trenger en partner som kan lytte til deg, som tar deg på alvor, hvor du trygt kan prate og få tømt hodet for tanker. 

Alle trenger en partner som gir varme og støtte, ikke avvisning og kulde. Og en del kvinner må lære seg å ta menn på alvor 🧡 

[AnonymBruker]

Bjerka skrev (15 minutter siden):

Jeg synes at det er kona di som må skjerpe seg! Du trenger en partner som kan lytte til deg, som tar deg på alvor, hvor du trygt kan prate og få tømt hodet for tanker. 

Alle trenger en partner som gir varme og støtte, ikke avvisning og kulde. Og en del kvinner må lære seg å ta menn på alvor 🧡 

Han sier jo at han har hatt det sånn i 35 år. Så det kan jo tenkes at kona har vært tålmodig i mange år før hun tilslutt satt foten ned? Enig med de som sier at dette høres ut som depresjon. TS du sier lite om hvilke interesser du har i livet? Å lese er vel og bra, men du bør være litt sosial og delta på en aktivitet som øker pulsen. Det er viktig å etablere dette tidlig i livet, noen bekjentskaper, aktivitet man liker og minst et interessefelt. Dette vil virke som et sikkerhetsnett når livet går imot.

Anonymkode: 8a96d...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette kalles depresjon, og er mye vanligere hos menn enn kvinner. Og det er vanligere at menn ikke er bevisst på sin psykiske uhelse, så de oppsøker sjeldnere hjelp og topper selvmordsstatistikken. Du rømmer fra deg selv, noe som gjør problemet verre i lengden. Oppsøk hjelp.

Anonymkode: 4ed87...67d

Jeg er kvinne altså og har vært i kontakt med helsevesenet før, både ambulant og innleggelse pga depresjon og saker vi aldri fant ut av. Sånn sett har du rett angående klisjeen om at kvinner er mer frempå med å søke hjelp.  Jeg har fortsatt tilbakevendende depresjoner men når jeg tar kontakt med legen angående dette så blir jeg bedt om å ta kontakt igjen om det blir verre.  

TS i tråden her er mann og har tydeligvis søkt helsehjelp i form av psykolog i hans tilfelle. Virker ikke som det kommer til å være nøkkelen til å endre hans verdenssyn heller. 

 

Anonymkode: a6113...99a