Selvtilliten min som mor er på vei ned

[AnonymBruker]

Hvordan blir man "den sterkere" som forelder? Skal innrømme at det er litt utfordrende til tider å være den som er tryggere og sterkere, når man inni seg ikke føler det slik. Hvordan klarer dere å la alt barna sier prelle av? 

Jeg har to barn, den eldste fyller snart seks år, og yngste er fortsatt liten og fan av meg 😅 

Idag har det vært en ekstra tung dag. Føler at ingenting av det jeg gjør er bra nok, godt nok. Maten spises ikke, jeg lukter vondt, jeg ser rar ut, klærne jeg har valgt er ikke bra nok, bhg er ikke bra nok, hjemme er kjedelig, gavene hun fikk til jul er ikke bra nok lenger, bursdagen jeg skal holde for henne høres ikke bra ut. Jeg børster ikke håret hennes som tante gjør, jeg mater henne ikke som pappa gjør, prøver jeg å gi omsorg i form av klem eller kos, tid eller å lytte så avvises det. Føler jeg ødelegger livet hennes ved å ha henne hos meg. Og jeg er redd jeg skal ødelegge livet til lillebroren også når han blir større og innser at mamma er dritt. 

Føler selvtilliten min som mor er kraftig på vei ned, og selvom jeg holder maska foran ungene, sitter jeg nå her på kvelden og gråter. 

Kanskje det bare er alderen, hun har ihvertfall ingen skyld i noe. Det er bare jeg som er svak i hjertet. 

Anonymkode: 62daa...9a5

[AnonymBruker]

Sånn er det til tider, men jeg vet også at barn ikke mener det. Se for deg livet til barna dine i deres øyne hvor du plutselig blir borte. Det hadde knust barna dine. 
 

Ikke gjør deg så stakkarslig at du lar det gå innpå deg. Ta deg sammen.

Anonymkode: 1cac3...8fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sånn er det til tider, men jeg vet også at barn ikke mener det. Se for deg livet til barna dine i deres øyne hvor du plutselig blir borte. Det hadde knust barna dine. 
 

Ikke gjør deg så stakkarslig at du lar det gå innpå deg. Ta deg sammen.

Anonymkode: 1cac3...8fa

Kjære deg, jeg tar meg sammen, jeg er ikke stakkarslig, men noen ganger kan slike følelser være vanskelig å stå i for noen av oss. Jeg kan umulig være den eneste personen her som takler dette dårlig, akkurat som det finnes flere supersterke mødre som lar alt prelle av sitt harde skall😅 

Akkurat idag har det vært så vondt for meg at jeg måtte skrive det ned. Det har vært så kjipt at jeg faktisk har vurdert å be pappaen overta selvom han faktisk ikke kan.. 

Anonymkode: 62daa...9a5

[AnonymBruker]

Kanskje det er sjalusi/vanskelig følelser over forholdet ditt til minstemann? Ellers er det jo ikke noe i veien for å sette grenser for hva slags oppførsel man tolerer å ha i hus. 

Anonymkode: 6b152...869

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kanskje det er sjalusi/vanskelig følelser over forholdet ditt til minstemann? Ellers er det jo ikke noe i veien for å sette grenser for hva slags oppførsel man tolerer å ha i hus. 

Anonymkode: 6b152...869

Det kan hende,det har vært en del endringer nå så har prøvd så godt jeg kan å være i forkant og lytte og gjøre livet så greit som mulig for henne.. 

Hun sier jeg koser mer på han, leker mer med han, og er mer med han, men det er ikke sant..:/

Kan selvfølgelig være likevel at hun føler det sånn, for kvalitetstid er viktig fremfor kvantitet så kan jo hende hun føler et tomrom.. 

Anonymkode: 62daa...9a5

[AnonymBruker]

Uff, det der hadde jeg også blitt lei meg av. Gruer meg til jenta mi kommer dit.

Anonymkode: 6a4ff...59d

[AnonymBruker]

Nå er ikke min så stor enda, men jeg husker fra tantebarn. Jeg tror alle (har to sifret antall) har hatt en periode da de var rundt 6 år hvor det var mye vanskeligheter -foreldre var dumme, barna hørte ikke etter/kjørte sitt eget løp osv.Mener også jeg har lest at det er helt normalt, det er et utviklingstrinn. Kanskje det står noe om det i bøkene til Hedvig Montgomery?

du gjør nok en god jobb som mamma. Men noen dager er det tøft, hatt en slik ettermiddag selv med toåringen min. Prøver å huske på «elsk meg mest når jeg fortjener det minst». Vær god med deg selv ❤️

Anonymkode: 6d2d9...dce

[Gjest Anonymus Notarius]

Det høres vanskelig ut. Mine unger har ikke vært sånn før de ble tenåringer, og knapt nok da.

Er det vanlig at hun er så misfornøyd hele tida? Jeg synes ikke det høres normalt ut for en 6-åring. 

[Mnjah]

Les denne: https://www.kk.no/mamma/6-aringen-og-den-toffe-fasen/63930135

 

Men datteren din høres ufordragelig ut og, da. Barnet mitt hadde aldri i verden fått snakke sånn til meg.

[Mnjah]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det kan hende,det har vært en del endringer nå så har prøvd så godt jeg kan å være i forkant og lytte og gjøre livet så greit som mulig for henne.. 

Hun sier jeg koser mer på han, leker mer med han, og er mer med han, men det er ikke sant..:/

Kan selvfølgelig være likevel at hun føler det sånn, for kvalitetstid er viktig fremfor kvantitet så kan jo hende hun føler et tomrom.. 

Anonymkode: 62daa...9a5

Det er ikke sant? Det er jo det hun føler! Hvorfor skal du avvise hennes opplevelse? Det er et åpenbart uttrykk for at hun ønsker mer tid med deg. Lytt til henne, ta henne på alvor. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan du har det. Jeg har også en jente på 5,5 år og en liten gutt på 1 år. Det er så mye lettere å forholde seg til lillebror. Storesøster er som en tikkende bombe. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er aldri bra nok. Det er best å tenke at det bare er en fase. Jeg tror det blir bedre. 

Anonymkode: 91df7...747

[Kaneel]

Du må sette ungen på plass og ikke la hu snakke sånn til deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nå er ikke min så stor enda, men jeg husker fra tantebarn. Jeg tror alle (har to sifret antall) har hatt en periode da de var rundt 6 år hvor det var mye vanskeligheter -foreldre var dumme, barna hørte ikke etter/kjørte sitt eget løp osv.Mener også jeg har lest at det er helt normalt, det er et utviklingstrinn. Kanskje det står noe om det i bøkene til Hedvig Montgomery?

du gjør nok en god jobb som mamma. Men noen dager er det tøft, hatt en slik ettermiddag selv med toåringen min. Prøver å huske på «elsk meg mest når jeg fortjener det minst». Vær god med deg selv ❤️

Anonymkode: 6d2d9...dce

Har barnehageårene og foreldremagi hvor sistnevnte jeg ikke leste hele, får kanskje se litt mer i de bøkene.. 💕

Kan være det er et utviklingstrinn ja.. Veldig fint motto, får bite tak i det 💕

Anonymus Notarius skrev (4 minutter siden):

Det høres vanskelig ut. Mine unger har ikke vært sånn før de ble tenåringer, og knapt nok da.

Er det vanlig at hun er så misfornøyd hele tida? Jeg synes ikke det høres normalt ut for en 6-åring. 

Nei, hun er ikke misfornøyd hele tiden. Det har vært en periode nå hvor alt har vært feil for henne, og jeg takler det dårlig å holde maska. 

Mnjah skrev (3 minutter siden):

Les denne: https://www.kk.no/mamma/6-aringen-og-den-toffe-fasen/63930135

 

Men datteren din høres ufordragelig ut og, da. Barnet mitt hadde aldri i verden fått snakke sånn til meg.

Jeg aner ikke hvor hun har det fra å si slike ting. Direkte uhøflige ting tar jeg tak i, og det må jo læres. For nei, jeg godtar ikke det jeg heller. Men sier de det én gang, er det jo sagt uansett hvor mye lov og ikke lov det er. 

Mnjah skrev (1 minutt siden):

Det er ikke sant? Det er jo det hun føler! Hvorfor skal du avvise hennes opplevelse? Det er et åpenbart uttrykk for at hun ønsker mer tid med deg. Lytt til henne, ta henne på alvor. 

Ser det stod litt utydelig. Det er hennes virkelighet. Det er ikke sant at jeg koser mer med han og leker mer med han. Jeg fordeler tiden min så godt jeg kan. Hver gang hun nevner disse tingene, lytter jeg til henne og foreslår konkrete ting vi kan gjøre sammen bare oss to. 

Anonymkode: 62daa...9a5

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (6 minutter siden):

Du må sette ungen på plass og ikke la hu snakke sånn til deg. 

Jeg tar tak i det. Her om dagen sa hun at jeg luktet vondt og hun lurte på hva det var. Jeg hadde drops i munnen. Jeg sa til henne "det var jo ikke særlig hyggelig sagt. Hvorfor sa du det?" og vi samtalet rundt det. Hun unnskyldte seg, men vet jo ikke om det når inn liksom.. 

Hvordan pleier du å gjøre det? 

Anonymkode: 62daa...9a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan blir man "den sterkere" som forelder? Skal innrømme at det er litt utfordrende til tider å være den som er tryggere og sterkere, når man inni seg ikke føler det slik. Hvordan klarer dere å la alt barna sier prelle av? 

Jeg har to barn, den eldste fyller snart seks år, og yngste er fortsatt liten og fan av meg 😅 

Idag har det vært en ekstra tung dag. Føler at ingenting av det jeg gjør er bra nok, godt nok. Maten spises ikke, jeg lukter vondt, jeg ser rar ut, klærne jeg har valgt er ikke bra nok, bhg er ikke bra nok, hjemme er kjedelig, gavene hun fikk til jul er ikke bra nok lenger, bursdagen jeg skal holde for henne høres ikke bra ut. Jeg børster ikke håret hennes som tante gjør, jeg mater henne ikke som pappa gjør, prøver jeg å gi omsorg i form av klem eller kos, tid eller å lytte så avvises det. Føler jeg ødelegger livet hennes ved å ha henne hos meg. Og jeg er redd jeg skal ødelegge livet til lillebroren også når han blir større og innser at mamma er dritt. 

Føler selvtilliten min som mor er kraftig på vei ned, og selvom jeg holder maska foran ungene, sitter jeg nå her på kvelden og gråter. 

Kanskje det bare er alderen, hun har ihvertfall ingen skyld i noe. Det er bare jeg som er svak i hjertet. 

Anonymkode: 62daa...9a5

Blir nysgjerrig på hva som ligger bak oppførselen. Hun utviser sinne og avvisning for en grunn. Har noe skjedd? 

Anonymkode: fec45...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tar tak i det. Her om dagen sa hun at jeg luktet vondt og hun lurte på hva det var. Jeg hadde drops i munnen. Jeg sa til henne "det var jo ikke særlig hyggelig sagt. Hvorfor sa du det?" og vi samtalet rundt det. Hun unnskyldte seg, men vet jo ikke om det når inn liksom.. 

Hvordan pleier du å gjøre det? 

Anonymkode: 62daa...9a5

Aldri spør kaneel om råd når det kommer til barn. Virkelig.

Anonymkode: fec45...268