Medfødt høy EQ reddet meg mye

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en kald mor, (narsissist), og en far som fryktet henne, lot seg kontrollere av henne. Min mor var en intelligent narsissist og hadde mange ressurser, derfor farlig.

Mine søstre var annerledes enn meg, de fortrengte og stengte inne følelsene sine gjennom oppveksten. De føyet seg og mistet kontakt med sine egne følelser. De sliter derfor veldig i dag, hun ene er blitt narsissist selv og hun andre har PTSD ++ store psykiske vansker.

Jeg er født med en evne til å lese andres følelser og har god kontakt med mine egne følelser. Når jeg var liten fikk jeg derfor tydelig fram følelsene mine. Hvis jeg var lei meg og trengte trøst viste jeg det og gjorde alt for å dekke det behovet, fordi kroppen min ga tydelig signaler om hva jeg hadde behov for. Det var derfor lett for andre å se hva jeg trengte og da kunne de gi meg det.
 

Men mamma kunne ikke gi meg det, hun mislikte min åpenhet i mine følelser/behov. Etterlignet gråten min, mobbet meg, kalte meg ett dyr og en grine unge, ba noen fjerne meg til ett annet rom slik at hun kunne slippe bråket. De andre fikk fordeler av å føye seg, de ble løftet frem opp i skyene, og de som føyet best, de som tilpasset min mor sine ønsker og behov, de fikk de beste godene. 
 

Jeg fikk derfor aldri de godene, jeg måtte alltid velge sist, jeg var problem ungen, ungen som ikke kunne føye seg, en unge som hadde behov og utrykte dem. 
 

Pågrunn av min evne å ha god kontakt med mine egne og andres følelser så visste jeg hvor jeg best kunne dekke behovene. Jeg søkte derfor trøst andre steder og fikk heldigvis noe derfra, barnehage feks.
 

Men som liten er vi alle avhengig av å ha trygge voksne rundt oss. Jeg hadde ingen, jeg ble avvist av min mor og jeg registrerte min far sine følelser, jeg så han hadde det vondt, jeg så det var vondt for han å se at jeg ble avvist av min mor og at han ikke var i stand til å gjøre noe for å hjelpe. Han trengte hjelp selv. Jeg kunne se det selvom jeg var liten, jeg følte smerten til min far.

Jeg var derfor opptatt av å holde min far oppe, sørge for at han følte seg bedre, for hvis han følte seg bedre, så følte jeg meg bedre. Oppgaven jeg ga meg selv var derfor å beskytte pappa og gi han kjærlighet som liten. 
 

Men oppi dette ble mine egne behov satt til side, jeg lærte at mine behov kan vente. Mamma aviser meg og pappa er veldig lei seg, det er ingen som kan trøste meg, så da må jeg trøste andre først.

Som voksen endte jeg i ett forhold med en narsissist, jeg passet i den rollen da jeg hadde lært at mine behov må vente og andre sine komme først, jeg ble den perfekte kjæreste for en narsissist. Men jeg nådde bristepunktet mitt, jeg klarte ikke mer og forlot denne forstyrrende mannen.
 

Jeg er nå alene og har valgt å starte på nytt, og jeg ikke om jeg vil klare å slippe mennesker inn i livet mitt igjen, jeg orker ikke mer nå, jeg er sliten av å dekke andres behov.
 

Mine behov trenger også å møtes for at jeg skal fungere som menneske, men jeg hører dem ikke, den stemmen er bitte liten «jeg har behov for…» - DEN stemmen, den er veldig liten, og derfor blir andres stemme veldig høy, spesielt mennesker med lav empati.
 

Derfor sliter jeg med å sette meg selv og mine behov først, sliter med å fortelle hva JEG vil ha, og blir overkjørt av andre. Det skjer automatisk, er det en hendelse så er det andre sine behov og følelser jeg vil hjelpe først, sørge for at de er i orden, så kan jeg fikse meg selv etterpå.

Men jeg trives ikke med det, jeg orker ikke at det skal være sånn mer, jeg ønsker å skru lyden opp på den stemmen min som ønsker noe, slik at jeg ikke blir overkjørt. Jeg skulle hatt noe lignende som diabetikere som går med insulin, jeg skulle hatt noe for det jeg mangler, ett høreapparat for mine behov! 

Eller så velger jeg å leve alene uten noen, og det går fint for jeg stortrives med meg selv. 

Anonymkode: 998ef...16f