Når *ingenting* er blitt ens identitet, hvordan bryte mønsteret?

[AnonymBruker]

Jeg er 42, gift og har snart en tenåring i hus samt en på 8 år. For et par uker siden så jeg et klipp på Instagram om en ung mor som snakket litt rundt dette med å miste ens egen identitet når man blir mor eller sagt på en annen måte, når den eneste identiteten man føler man har er morsrollen og jeg kjenner at det klippet slo ganske hardt i magen. Jeg forsøkte å snakke med mannen min om dette her om kvelden, men vi har to vidt forskjellige måter å fungere på og løse ting. Han er super pragmatisk og lar seg sjeldent styre av følelser, litt ala typen "det er bare å ta seg sammen". Jeg derimot er mye mer følelsesstyrt og kan nok fort bli så overveldet at jeg ikke klarer å sette tanker ut i praksis men blir gående med tusen tanker i hodet og venter på at noen skal gi meg en skikkelig dytt. Problemet er at den dytten aldri kommer siden mannen min mener at dette må jeg ta tak i selv. 

Samlivet vårt er fint med tanke på samarbeide med barna, vi opplever sjeldent konflikter, snakker godt sammen og har generelt en fin hverdag med mye humor mellom oss alle fire. Den fysiske distansen derimot er enorm. Hans måte å vise kjærlighet på er å sørge for at setebeltet mitt er festet slik at jeg er trygg ved en eventuell kollisjon, min måte å vise kjærlighet på er fysisk berøring, sex og nærhet. Det er det null av i samlivet vårt. Vi sliter begge med dårlig selvbilde, har lagt på oss omtrent 20 kg siden vi ble sammen og har ikke hatt sex på 1,5 år. Fysisk nærhet går i en klem to-tre ganger i måneden når han skal et sted hvis jeg tilfeldigvis står i nærheten når han klemmer ungene og han husker meg. Jeg har resignert fullstendig når det gjelder det emnet, det hjelper ikke å ta det opp.

Vi har også et veldig "gammel-tradisjonelt" hushold. Siden jeg står utenfor arbeidssamfunnet pga av seinskader etter kreft er det han som jobber, sørger for at familien har tak over hodet og mat på bordet. Dette er jo satt litt på spissen, jeg bidrar jo også selvfølgelig men det økonomiske hovedansvaret ligger på hans skuldre. Mitt domene er hjemme. Husvask, klesvask, planlegging og forberedelse av måltider, kontroll på ukeplanen, kveldsstell, organisering av aktiviteter, karneval, bursdager, høytider. Og jeg synes ikke det er en urimelig fordeling i og for seg. Men det har kommet frem under samtaler vi har hatt gjennom årene at han ser på seg selv som den som bidrar mest i husholdet og det ligger i bakhode mitt hele tiden, det kunne alltid vært litt ryddigere, renere, bedre osv.. Nå har vi gjort dette i så mange år og det begynner virkelig å tære på å føle at man aldri blir sett, at det man gjør ikke er godt nok og at det menneske man var før dette livet rett og slett ikke eksisterer lengre. Jeg vet ikke hvor hun ble av og jeg føler en utrolig stor sorg over at denne jenta ble byttet ut med et menneske som føles som...ingenting. Jeg er her bare, men jeg eksisterer ikke. Jeg sørger for at alle andre har det de trenger og har sin plass men jeg har aldri vært noe flink til å ta plass selv. Jeg har også alltid slitt med dårlig selvfølelse og følelsen av å ikke være god nok. Jeg ble forlatt av min biologiske far som liten og siden da har jeg hatt en evigvarende tendens til å trekke til meg mennesker som forsterker den følelsen av å ikke være verdt noe. Om det så var ex-kjærester som var utro, å vokse opp i et hjem som "dritten i midten" eller min nåværende svigermor som ALDRI klarer å la en anledning gå fra seg når det gjelder å klemme hull på den verkebyllen. Jeg elsker virkelig mannen min, men våre totalt forskjellige måter å vise kjærlighet på legger egentlig bare enda flere stein til byrden når det gjelder dette for den ene måten jeg virkelig trenger å bli elsket på er den måten som er mest fjernt for han å vise kjærlighet på og han er ikke i stand til å endre det. 

I går kveld snakket vi litt om dette igjen og han er ærlig på at han aldri har vært en veldig fysisk person, men det hjelper heller ikke på at jeg aldri krever noe og aldri tar noe plass. Det er ikke en tennende faktor for han at jeg har blitt så resignert og tafatt (min beskrivelse, ikke hans) og det ser jeg jo. Så jeg skjønner jo at jeg må ta tak i dette selv og det er greit, jeg er forberedt på det. Han kan støtte meg med det økonomiske om jeg ønsker å gå kurs/studier/hva som helst eller å ta seg av ungene litt mer hvis jeg ønsker å gjøre noe på kveldstid for jeg er omtrent aldri ute av huset og har svært lite sosialt liv pga av helsesituasjonen. Men akkurat når det gjelder den mentale biten så står jeg for meg selv. Jeg kan ikke gå rundt å hige etter hans kjærlighet og aksept når jeg ikke har noen kjærlighet eller aksept for meg selv, jeg må lære meg å bli glad i meg selv. Slik det er nå går jeg og venter på at han skal vise at han elsker meg slik at jeg kan begynne å se verdien i meg selv når han synes det er tungt å forholde seg til et menneske som har resignert i livet. Det er jo en spiral med ingen utvei.

Problemet er at jeg vet ikke hvor jeg skal starte og jeg trenger råd. Vet du om en god selvhjelpsbok? Blogger? Egne erfaringer? Jeg tar i mot hva som helst. Den fysiske formen har jeg snart på stell, jeg har tegnet medlemsskap på et treningssenter og kommer til å få veiledning i forhold til skadene jeg lever med. Men den fysiske formen er så mye enklere å fikse enn den psykiske føler jeg. Det er 42 år gamle mønster som skal brytes og det er sjukt overveldende. Send help 

Anonymkode: a0577...e80

[AnonymBruker]

Du skal finne deg selv. DU! Du kan ikke be andre om å finne riktig retning for deg. For da blir det ikke DEG, men andres bilde av deg, og det er ikke DEG men en del av DEM.

Anonymkode: 048a0...7a3

[AnonymBruker]

Sjef i eget liv. Og Google selvhjelpsbøker med din spesifikke tematikk. Når det er sagt. Her er også en måte å ta plass på. Du legger alt på deg selv, men din mann vet altså hva du trenger, noe som betyr at også han kan jobbe med å gi deg det, så du ikke alltid bare må ta det. I et parforhold jobber man sammen og støtter hverandre og når et behov er kommunisert fra din side, hadde jeg forventet at han steppet opp. Jeg er god på grensesetting forresten. Har for øvrig en venninne som er dårlig på fysisk kontakt, men som vet det forventes i forholdet hun er i, så hun jobber med det og gir ham det. Det er sånn det skal gjøres, etter min mening. Han kan ikke bare si at han ikke er sånn og la deg gå utilfredsstilt mht et behov som er viktig for deg.

Anonymkode: 2bbe7...d4d

[Danseskjørt]

Så tøff du er som vil ta tak i livet ditt, ts❤️ håper du finner det du leter og lengter etter. 

[AnonymBruker]

Tenk på det som en spennende reise! Kan hende ender det med en mer spennende og kjærlig mann;)

Anonymkode: cdc9a...a73

[AnonymBruker]

Jeg har hørt mye bra om boka Selvkritisk. Det handler vel om å bli greiere med seg selv, ta et oppgjør med den negative stemmen i hodet. Det er utrolig vanskelig å bli bedre på noe som helst av å piske seg selv og kjefte på seg selv. 

Anonymkode: 99bf1...109

[AnonymBruker]

Jeg har vært igjennom litt samme prosess etter jeg ble syk og uføretrygdet selv. 
Skjønner litt hva du mener med å bli overveldet og ikke helt vite hvor og hva. Jeg fikk et råd om å starte med å se på hva jeg likte som barn/ungdom og om det kunne tas opp igjen eller  videreutvikles til en hobby som passer voksne. For meg funket det veldig bra. Da trengte jeg ikke starte med noe nytt, stort og ukjent. 

Bare det å sette av tid til å gjøre noe jeg har lyst til og gleder meg til kjenner jeg er enormt viktig i den situasjonen jeg er i. 
 

 

Anonymkode: d4382...399

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er 42, gift og har snart en tenåring i hus samt en på 8 år. For et par uker siden så jeg et klipp på Instagram om en ung mor som snakket litt rundt dette med å miste ens egen identitet når man blir mor eller sagt på en annen måte, når den eneste identiteten man føler man har er morsrollen og jeg kjenner at det klippet slo ganske hardt i magen. Jeg forsøkte å snakke med mannen min om dette her om kvelden, men vi har to vidt forskjellige måter å fungere på og løse ting. Han er super pragmatisk og lar seg sjeldent styre av følelser, litt ala typen "det er bare å ta seg sammen". Jeg derimot er mye mer følelsesstyrt og kan nok fort bli så overveldet at jeg ikke klarer å sette tanker ut i praksis men blir gående med tusen tanker i hodet og venter på at noen skal gi meg en skikkelig dytt. Problemet er at den dytten aldri kommer siden mannen min mener at dette må jeg ta tak i selv. 

Samlivet vårt er fint med tanke på samarbeide med barna, vi opplever sjeldent konflikter, snakker godt sammen og har generelt en fin hverdag med mye humor mellom oss alle fire. Den fysiske distansen derimot er enorm. Hans måte å vise kjærlighet på er å sørge for at setebeltet mitt er festet slik at jeg er trygg ved en eventuell kollisjon, min måte å vise kjærlighet på er fysisk berøring, sex og nærhet. Det er det null av i samlivet vårt. Vi sliter begge med dårlig selvbilde, har lagt på oss omtrent 20 kg siden vi ble sammen og har ikke hatt sex på 1,5 år. Fysisk nærhet går i en klem to-tre ganger i måneden når han skal et sted hvis jeg tilfeldigvis står i nærheten når han klemmer ungene og han husker meg. Jeg har resignert fullstendig når det gjelder det emnet, det hjelper ikke å ta det opp.

Vi har også et veldig "gammel-tradisjonelt" hushold. Siden jeg står utenfor arbeidssamfunnet pga av seinskader etter kreft er det han som jobber, sørger for at familien har tak over hodet og mat på bordet. Dette er jo satt litt på spissen, jeg bidrar jo også selvfølgelig men det økonomiske hovedansvaret ligger på hans skuldre. Mitt domene er hjemme. Husvask, klesvask, planlegging og forberedelse av måltider, kontroll på ukeplanen, kveldsstell, organisering av aktiviteter, karneval, bursdager, høytider. Og jeg synes ikke det er en urimelig fordeling i og for seg. Men det har kommet frem under samtaler vi har hatt gjennom årene at han ser på seg selv som den som bidrar mest i husholdet og det ligger i bakhode mitt hele tiden, det kunne alltid vært litt ryddigere, renere, bedre osv.. Nå har vi gjort dette i så mange år og det begynner virkelig å tære på å føle at man aldri blir sett, at det man gjør ikke er godt nok og at det menneske man var før dette livet rett og slett ikke eksisterer lengre. Jeg vet ikke hvor hun ble av og jeg føler en utrolig stor sorg over at denne jenta ble byttet ut med et menneske som føles som...ingenting. Jeg er her bare, men jeg eksisterer ikke. Jeg sørger for at alle andre har det de trenger og har sin plass men jeg har aldri vært noe flink til å ta plass selv. Jeg har også alltid slitt med dårlig selvfølelse og følelsen av å ikke være god nok. Jeg ble forlatt av min biologiske far som liten og siden da har jeg hatt en evigvarende tendens til å trekke til meg mennesker som forsterker den følelsen av å ikke være verdt noe. Om det så var ex-kjærester som var utro, å vokse opp i et hjem som "dritten i midten" eller min nåværende svigermor som ALDRI klarer å la en anledning gå fra seg når det gjelder å klemme hull på den verkebyllen. Jeg elsker virkelig mannen min, men våre totalt forskjellige måter å vise kjærlighet på legger egentlig bare enda flere stein til byrden når det gjelder dette for den ene måten jeg virkelig trenger å bli elsket på er den måten som er mest fjernt for han å vise kjærlighet på og han er ikke i stand til å endre det. 

I går kveld snakket vi litt om dette igjen og han er ærlig på at han aldri har vært en veldig fysisk person, men det hjelper heller ikke på at jeg aldri krever noe og aldri tar noe plass. Det er ikke en tennende faktor for han at jeg har blitt så resignert og tafatt (min beskrivelse, ikke hans) og det ser jeg jo. Så jeg skjønner jo at jeg må ta tak i dette selv og det er greit, jeg er forberedt på det. Han kan støtte meg med det økonomiske om jeg ønsker å gå kurs/studier/hva som helst eller å ta seg av ungene litt mer hvis jeg ønsker å gjøre noe på kveldstid for jeg er omtrent aldri ute av huset og har svært lite sosialt liv pga av helsesituasjonen. Men akkurat når det gjelder den mentale biten så står jeg for meg selv. Jeg kan ikke gå rundt å hige etter hans kjærlighet og aksept når jeg ikke har noen kjærlighet eller aksept for meg selv, jeg må lære meg å bli glad i meg selv. Slik det er nå går jeg og venter på at han skal vise at han elsker meg slik at jeg kan begynne å se verdien i meg selv når han synes det er tungt å forholde seg til et menneske som har resignert i livet. Det er jo en spiral med ingen utvei.

Problemet er at jeg vet ikke hvor jeg skal starte og jeg trenger råd. Vet du om en god selvhjelpsbok? Blogger? Egne erfaringer? Jeg tar i mot hva som helst. Den fysiske formen har jeg snart på stell, jeg har tegnet medlemsskap på et treningssenter og kommer til å få veiledning i forhold til skadene jeg lever med. Men den fysiske formen er så mye enklere å fikse enn den psykiske føler jeg. Det er 42 år gamle mønster som skal brytes og det er sjukt overveldende. Send help 

Anonymkode: a0577...e80

Ett forslag, Reis en tur, dit DU vil, alene, tenk bare på deg selv, en uke eller 2, gjør akkurat det du vil, spis hva du vil, gjør de aktivitetene du vil, det kan være en god start å kjenne på bare være deg selv en periode

Anonymkode: 3e640...f78

[AnonymBruker]

Jeg kan varmt anbefale «Destinasjon glede» kurset til Bjørg Thoralsdottir. Det er kanskje for sent med årets da, men søk det opp og hør på podkastene etc. 

Boka Kjærlighetsmønster vil også lære deg mye om deg selv. 

lykke til ❤️

Anonymkode: eb048...37d