Noen av dere intuitive som vil se på denne «casen»?

[AnonymBruker]

Kort sagt:

K, slutten av 30-åra, føler meg stuck i livet og ingenting ble som jeg ønsket/ville. Føler jeg bare tråkker og tråkker i den samme gjørma - selv om jeg prøver å forbedre ting/få det bedre. Livet er mest plikter, ansvar og leve det for andre (blant annet for barnas skyld). Føler jeg bærer så tungt og er alltid sliten, både mentalt og fysisk. Føler jeg knapt har tid til å ivareta meg selv. Får aldri fylt ordentlig opp egen kopp, er alltid i manko… Alle områder av livet er slik: helse, økonomi, kjærlighet, arbeid/utdanning, mulighetene føles forspilt, familie…

Livet ble et slit og jeg vil ikke ha det slik!!!

Har nesten bare lyst til å gi opp planer jeg har for å bedre arbeidslivet også, men hvis jeg gir opp det så har jeg få muligheter for å forbedre økonomi og tilværelsen også i fortsettelsen…

Noen som ser noe? Jeg er bare så LEI AV ALT😞

Anonymkode: 3e059...31a

[AnonymBruker]

Beklager, men må bare:

Saken, ikke "casen"

Sittende fast, ikke "stuck".

Er så lei av engelske ord som blandes inn overalt. Vi er norske.

Utover det, så kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver. Sliten og lei av kun plikter, rutiner og mye dritt som skjer oppi alt i tillegg.

Anonymkode: 54ce7...acf

[Gjest Raptuss]

Føler med deg, har det sånn jeg også. Vet dessverre ikke helt hvordan man fikser det. Skal hyle ut om jeg finner ut av det.

[AnonymBruker]

Først av alt må du gå ut av forholdet og flytte for deg selv. Start der. 

Anonymkode: 1c097...745

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Beklager, men må bare:

Saken, ikke "casen"

Sittende fast, ikke "stuck".

Er så lei av engelske ord som blandes inn overalt. Vi er norske.

Utover det, så kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver. Sliten og lei av kun plikter, rutiner og mye dritt som skjer oppi alt i tillegg.

Anonymkode: 54ce7...acf

Haha, takk! Er egentlig helt enig, men hender jeg slurver med å blande inn engelske ord når jeg skriver her😅

Ja, det er akkurat det siste du skriver der, jeg drukner i rutiner, plikter og dritt.

Raptuss skrev (9 timer siden):

Føler med deg, har det sånn jeg også. Vet dessverre ikke helt hvordan man fikser det. Skal hyle ut om jeg finner ut av det.

Ja, hyl ut om du finner ut av det.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Først av alt må du gå ut av forholdet og flytte for deg selv. Start der. 

Anonymkode: 1c097...745

Det er ikke noe forhold, jeg er alene… men bosituasjonen er uholdbar, ja. Ser ikke hvordan jeg skal greie å fikse den umiddelbart - er ikke «fri» til å stikke herfra.

Der er problemet: Jeg lever som en fange, og jeg holder det ikke ut.

Noen som kan kjenne på om jeg noen gang kommer ut av «fengselet»? Håper å klare det før jeg dør😵‍💫

ts

Anonymkode: 3e059...31a

[AnonymBruker]

PS - stjerneskudd-emojien skulle ikke være med!🙈

Anonymkode: 3e059...31a

[AnonymBruker]

Du lever ikke det livet du ønsker deg. Den eneste som kan gjøre noe med det er du, men du må tørre å gjøre vanskelige ting. Tørre å gjøre det du egentlig ønsker. 

Det er noe som sitter fast, som må løsnes på og bearbeides. Jeg tror du vet hva det er, men føler det ikke går an å gjøre noe med det, men det er feil, det er du som bestemmer over ditt liv og hvordan du vil leve det. 

Anonymkode: c9678...101

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Haha, takk! Er egentlig helt enig, men hender jeg slurver med å blande inn engelske ord når jeg skriver her😅

Ja, det er akkurat det siste du skriver der, jeg drukner i rutiner, plikter og dritt.

Ja, hyl ut om du finner ut av det.

Det er ikke noe forhold, jeg er alene… men bosituasjonen er uholdbar, ja. Ser ikke hvordan jeg skal greie å fikse den umiddelbart - er ikke «fri» til å stikke herfra.

Der er problemet: Jeg lever som en fange, og jeg holder det ikke ut.

Noen som kan kjenne på om jeg noen gang kommer ut av «fengselet»? Håper å klare det før jeg dør😵‍💫

ts

Anonymkode: 3e059...31a

Er ikke synsk, men må si at jeg føler det helt likt som deg. Det er bare vi selv som kan gjøre noe med det. Men så var det det da. 

For min del så handler det nok mest om at jeg egentlig er livredd forandringer. Mulig det er sånn for deg også?

Anonymkode: 54ce7...acf

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Beklager, men må bare:

Saken, ikke "casen"

Sittende fast, ikke "stuck".

Er så lei av engelske ord som blandes inn overalt. Vi er norske.

Utover det, så kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver. Sliten og lei av kun plikter, rutiner og mye dritt som skjer oppi alt i tillegg.

Anonymkode: 54ce7...acf

Sånne ting syns jeg er så unødvendig å kommentere på en sånn tråd. Spiller ingen rolle om vi blander inn engelske ord. Ting hadde vært mye lettere i verden om alle snakket samme språk, bare naturlig at språket endrer seg. Uansett fullstendig unødvendig å kommentere dette her, du skjønner hva hun mener. 

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kort sagt:

K, slutten av 30-åra, føler meg stuck i livet og ingenting ble som jeg ønsket/ville. Føler jeg bare tråkker og tråkker i den samme gjørma - selv om jeg prøver å forbedre ting/få det bedre. Livet er mest plikter, ansvar og leve det for andre (blant annet for barnas skyld). Føler jeg bærer så tungt og er alltid sliten, både mentalt og fysisk. Føler jeg knapt har tid til å ivareta meg selv. Får aldri fylt ordentlig opp egen kopp, er alltid i manko… Alle områder av livet er slik: helse, økonomi, kjærlighet, arbeid/utdanning, mulighetene føles forspilt, familie…

Livet ble et slit og jeg vil ikke ha det slik!!!

Har nesten bare lyst til å gi opp planer jeg har for å bedre arbeidslivet også, men hvis jeg gir opp det så har jeg få muligheter for å forbedre økonomi og tilværelsen også i fortsettelsen…

Noen som ser noe? Jeg er bare så LEI AV ALT😞

Anonymkode: 3e059...31a

Kan du være deprimert?

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

ingenting ble som jeg ønsket/ville.

Kanskje gi slipp på ideen om hvordan det skulle bli i hodet?

Jeg skulle også ha familie og mange barn, men er alene 50% av tiden og alene med ett barn resten. 

Er det pga økonomi at du føler du er fast i situasjonen din? Om du har det tungt alene med mange barn, hva med å støtte deg mer på familie, evt prøve å fikse noen bånd der sånn at du kan få mer hjelp?

Anonymkode: 3e343...c55

[Carrot]

Gi deg selv ros for det du oppnår og gjør og ikke se det som å leve for andre, for eksempel - det å sørge for at familien har det bra, de du elske rmest - det er ikke et offer, det er en gave gitt dem fordi du elsker dem - om de ikke setter pris på deg og ditt bidrag er det ditt valg om du vil fortsette gi denne gaven eller ikke, et valg du må ta for egen del vel så mye som av kjærlighet til dem... 
Jobb, samme greiene - er det en jobb du gjør fordi du får noe ut av det så fokuser på det, hvis ikke må du gjøre opp status og lete ette rnoe annet, ingen kommer med tryllestøv og gir deg en løsning, ingen som er intuitive kan si at om tre uker vil det ringe på døren og alt vi endre seg - men det man kan si er at om du klarer se hvor manglene ligger, hva det er som gjør at de tingene du sliter med tynger deg, hvor i deg selv ligger mangelen til å endre osv - da vil det bli bedre ❤️ fordi du vet hva som skal til.. 

[AnonymBruker]

Memorangen skrev (5 timer siden):

Sånne ting syns jeg er så unødvendig å kommentere på en sånn tråd. Spiller ingen rolle om vi blander inn engelske ord. Ting hadde vært mye lettere i verden om alle snakket samme språk, bare naturlig at språket endrer seg. Uansett fullstendig unødvendig å kommentere dette her, du skjønner hva hun mener. 

Ja det er mye som ikke er nødvendig her i livet. Beklaget som sagt, men iirriterer meg over engelske ord i et norsk språk. Vi kan jo engelsk uansett, og trenger ikke blande det i vårt eget språk. Er nettopp sånn språket endres, og det høres dessuten utrolig dumt ut med norsk/engelsk. The julekalender.

Anonymkode: 54ce7...acf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kort sagt:

K, slutten av 30-åra, føler meg stuck i livet og ingenting ble som jeg ønsket/ville. Føler jeg bare tråkker og tråkker i den samme gjørma - selv om jeg prøver å forbedre ting/få det bedre. Livet er mest plikter, ansvar og leve det for andre (blant annet for barnas skyld). Føler jeg bærer så tungt og er alltid sliten, både mentalt og fysisk. Føler jeg knapt har tid til å ivareta meg selv. Får aldri fylt ordentlig opp egen kopp, er alltid i manko… Alle områder av livet er slik: helse, økonomi, kjærlighet, arbeid/utdanning, mulighetene føles forspilt, familie…

Livet ble et slit og jeg vil ikke ha det slik!!!

Har nesten bare lyst til å gi opp planer jeg har for å bedre arbeidslivet også, men hvis jeg gir opp det så har jeg få muligheter for å forbedre økonomi og tilværelsen også i fortsettelsen…

Noen som ser noe? Jeg er bare så LEI AV ALT😞

Anonymkode: 3e059...31a

Hva gjør du da, for at rutinene og hverdagen ikke blir et evig jag? Mye kan nok endres på slik at du får mer tid til det du har lyst til. Det handler ene og alene om prioriteringer og vilje, men uten mer informasjon så er det vanskelig å komme med en løsning. 

Anonymkode: e80a0...de0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du lever ikke det livet du ønsker deg. Den eneste som kan gjøre noe med det er du, men du må tørre å gjøre vanskelige ting. Tørre å gjøre det du egentlig ønsker. 

Det er noe som sitter fast, som må løsnes på og bearbeides. Jeg tror du vet hva det er, men føler det ikke går an å gjøre noe med det, men det er feil, det er du som bestemmer over ditt liv og hvordan du vil leve det. 

Anonymkode: c9678...101

Du har rett i at jeg ikke lever det livet jeg ønsker meg, jeg er ganske langt fra. De lille dryppene jeg har fra det livet jeg ønsker meg (for jeg har noen drypp, og det burde jeg sikkert være takknemlig for, men føler at alle gode følelser og takknemlighet og overskudsfølelser også drukner i dette pliktløpet og alt ansvaret jeg bærer på ... jeg bærer og bærer, er så tappet for livsglede fordi jeg bærer så mye, er hva jeg føler!) er IKKE NOK. DET ER IKKE NOK FOR MEG, og jeg vil rope ut at det ikke er nok, men hva hjelper vel det??? 

Tørre å gjøre det jeg egentlig ønsker: Ja, her stopper det opp. Noe tør jeg, men det gir liksom aldri "varige resultater". Jeg ender alltid tilbake i det jeg prøver å komme ut av. Folk som kjenner meg, ville sagt at jeg var modig, og ikke feig. Men selv føler jeg meg feig og redd, fordi jeg skygger banen når det kommer til det jeg VIRKELIG vil/trenger.

Jeg vet ikke helt hva du mener med "det er noe som sitter fast, som må løsnes på og bearbeides". Frykten min kanskje? Eller det at jeg egentlig vil flytte, men ikke klarer å komme meg vekk, fordi jeg føler at det bare ikke er mulig? Det er bare frykt der og redsel for alt som kan gå galt: Økonomi. Helse. Barna. At barna ikke skal trives og få det bra. "Det er du som bestemmer over ditt liv og hvordan du vil leve det." Det her er det jeg på en måte ikke får til. Hvis jeg skulle ha bestemt over mitt liv og levd det slik som jeg ville, så ville det fått store konsekvenser, bla for barna mine, og jeg frykter at jeg ville få lite støtte og forståelse fra andre nær meg. Noe som idiotisk nok holder meg tilbake. Jeg blir så redd for å mislykkes at det føles helt umulig å gjøre noe med.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er ikke synsk, men må si at jeg føler det helt likt som deg. Det er bare vi selv som kan gjøre noe med det. Men så var det det da. 

For min del så handler det nok mest om at jeg egentlig er livredd forandringer. Mulig det er sånn for deg også?

Anonymkode: 54ce7...acf

Ja, jeg er nok livredd forandringer, og kanskje særlig fordi jeg har barn og føler at det jeg ønsker med mitt liv faktisk krasjer med hva de har behov for, og så vektlegger jeg deres behov og skyver mitt eget behov i bakgrunnen ... Nå føler jeg at det mest er dette ansvaret og tanken på barna som stopper meg fra å endre på ting. 

Memorangen skrev (5 timer siden):

Sånne ting syns jeg er så unødvendig å kommentere på en sånn tråd. Spiller ingen rolle om vi blander inn engelske ord. Ting hadde vært mye lettere i verden om alle snakket samme språk, bare naturlig at språket endrer seg. Uansett fullstendig unødvendig å kommentere dette her, du skjønner hva hun mener. 

Tusen takk for støtten❤️

Memorangen skrev (5 timer siden):

Kan du være deprimert?

 

Jeg tror jeg er kronisk deprimert, for jeg føler at jeg tross mange forsøk på å "frigjøre" meg selv alltid ender opp igjen i mitt eget lille fengsel. Men føler også at det skyldes en del ytre faktorer, ting som har skjedd i livet mitt som jeg ikke har rådd over, men som jeg har måttet takle. Allikevel har det jo påvirket meg og det vil aldri kunne gjøres ugjort. Jeg lever på en måte "godt" med det, men samtidig lever jeg jo ikke godt, det er bare en illusjon jeg lager meg selv for å holde ut hverdagene og for å kunne være til stede for mine barn. Jeg lever ikke "autentisk" akkurat ... jo, små drypp som sagt, det er de dryppene jeg klamrer meg fast til, på en måte.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kanskje gi slipp på ideen om hvordan det skulle bli i hodet?

Jeg skulle også ha familie og mange barn, men er alene 50% av tiden og alene med ett barn resten. 

Er det pga økonomi at du føler du er fast i situasjonen din? Om du har det tungt alene med mange barn, hva med å støtte deg mer på familie, evt prøve å fikse noen bånd der sånn at du kan få mer hjelp?

Anonymkode: 3e343...c55

Kanskje jeg må gi slipp på ideen, jeg vet ikke ... jeg kjenner en del motstand her, merker jeg. Det er mye sorg der.

Økonomi er mye av grunnen til at jeg er fastlåst, ja. Den er ikke på topp. Jeg prøver å bedre akkurat det, men det tar tid. Jeg støtter meg på familie, og det er fint å kunne det, og allikevel - med fare for å virke utakknemlig - så er dette en av faktorene som gjør at jeg føler meg fastlåst. Jeg klarer ikke frigjøre meg nok fra egen familie, på en måte. Hjelp fra familie er både fint, men også slitsomt - det blir på en måte mer på deres premisser enn på mine/hva jeg har behov for. Eller ... siden de hjelper meg, så "skylder" jeg dem å "holde meg i skinnet" og leve livet mitt slik DE synes er fint, ikke slik som JEG synes er fint ... På en måte, det er innviklet, det blir litt av alt, på et vis. Det blir litt at man står i takknemlighetsgjeld, og så blir det også en hindring til slutt, selv om det også har medført mye fint å ha hjelp fra familie ...

Carrot skrev (5 timer siden):

Gi deg selv ros for det du oppnår og gjør og ikke se det som å leve for andre, for eksempel - det å sørge for at familien har det bra, de du elske rmest - det er ikke et offer, det er en gave gitt dem fordi du elsker dem - om de ikke setter pris på deg og ditt bidrag er det ditt valg om du vil fortsette gi denne gaven eller ikke, et valg du må ta for egen del vel så mye som av kjærlighet til dem... 
Jobb, samme greiene - er det en jobb du gjør fordi du får noe ut av det så fokuser på det, hvis ikke må du gjøre opp status og lete ette rnoe annet, ingen kommer med tryllestøv og gir deg en løsning, ingen som er intuitive kan si at om tre uker vil det ringe på døren og alt vi endre seg - men det man kan si er at om du klarer se hvor manglene ligger, hva det er som gjør at de tingene du sliter med tynger deg, hvor i deg selv ligger mangelen til å endre osv - da vil det bli bedre ❤️ fordi du vet hva som skal til.. 

Jeg skal prøve å gi meg selv ros for det jeg oppnår, tusen takk❤️ Jeg vet jo at jeg ihvertfall har stått på som mor, og ja, du har rett i at jeg sørger for familien/barna, det er fordi jeg elsker dem og barna mine er de menneskene på denne jord som jeg elsker over alt. Det har på en måte vært verdt det alt som jeg har gitt opp for dem, allikevel har jeg så mye sorg rundt mitt eget "jeg" og mitt eget liv som ble borte ... Jeg føler jo ikke at jeg kan slutte å gi til/"ofre" for dem, det er mindreårige barn det er snakk om. Allikevel ja, jeg føler jeg må oppgi meg selv for å ivareta dem ...

Nåværende jobb er bare jobb, fordi jeg må tjene penger og overleve som alle andre. Jeg har en annen utdanning jeg ikke får brukt da den er vanskelig å få jobb i, tilnærmet umulig vil jeg si fordi jeg lever slik jeg gjør og er "bundet" av barn/familien. Jeg får til små drypp av å bruke den utdanningen, som er fint, men jeg kan ikke leve av det. Så ønsker jeg å ta mer utdanning, så jeg har ikke gitt opp, men det tar tid, mye lenger tid enn det jeg hadde trodd, og nå kjenner jeg at jeg nesten blir demotivert.

Manglene ligger i: Jeg vet knapt. At jeg er for snill og andre blir viktigere enn meg? Jeg lar andre ting enn det som er viktig for meg gå foran? Men så må jeg jo også ta hensyn til andre! Jeg er ikke "fri og frank". Føler meg av og til helt overkjørt som menneske, ihvertfall ifht slik jeg skulle ha vært, fatter ikke hvorfor jeg aksepterer å leve i en så liten firkant, men for meg oppleves det virkelig som å ikke ha noe valg? Jeg kan liksom ikke trylle verken økonomi, helse eller faktiske livssituasjon noe bedre.

De tingene jeg sliter med tynger meg sånn fordi at jeg bruker så lang tid på å komme dit jeg vil/tror jeg vil. Livet blir bare dette hverdagsslitet, det er så få muligheter til å faktisk ivareta seg selv og fylle på egen kopp. Som jeg sa: jeg opplever at jeg bærer fryktelig tungt. Livet mitt er ikke mitt eget ... Jeg er den som skal gi til alle andre, men selv har jeg snart ikke mer å ta av ...

Det er vel frykt som stopper meg? Føler ansvaret for barna så inderlig tungt, jeg er så redd for å rote til ting for dem. Kan ikke bare ta dem med og leve kun slik jeg vil, liksom. Ja, det er denne frykten ... Og så har jeg vel alltid levd for andre, tror jeg, jeg gjør det nesten automatisk. Er veldig vant til at hvis jeg hadde sagt "mitt behov her er" så ville det bare blitt avfeid/ikke tatt på alvor, det hadde blitt vridd til noe som liksom var i tråd med mitt behov men så skjønner jeg ofte i ettertid at det er det slett ikke, det handlet om noen andres behov ... det er sånn jeg helt oppriktig føler jeg lever.

Gikk i terapi en gang og terapeuten sa: "Du må alltid "tenne på i kjelleren" du, for å bli hørt. Men du blir jo ikke hørt da heller!" Det synes jeg er ganske beskrivende for hvordan jeg lever. Alt er ok så lenge jeg tilsidesetter egne behov - men det er egentlig ikke ok for meg!

Beklager kjempelangt svar!🥴 Håper også det kommer litt frem at jeg virkelig prøver å gjøre endringer, selv om jeg kanskje ikke gyver løs på det jeg frykter mest, og noen av endringene jeg driver med tar dessverre så lang tid. Det henger også litt sammen.

ts

Anonymkode: 3e059...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Haha, takk! Er egentlig helt enig, men hender jeg slurver med å blande inn engelske ord når jeg skriver her😅

Ja, det er akkurat det siste du skriver der, jeg drukner i rutiner, plikter og dritt.

Ja, hyl ut om du finner ut av det.

Det er ikke noe forhold, jeg er alene… men bosituasjonen er uholdbar, ja. Ser ikke hvordan jeg skal greie å fikse den umiddelbart - er ikke «fri» til å stikke herfra.

Der er problemet: Jeg lever som en fange, og jeg holder det ikke ut.

Noen som kan kjenne på om jeg noen gang kommer ut av «fengselet»? Håper å klare det før jeg dør😵‍💫

ts

Anonymkode: 3e059...31a

Hvorfor er ikke bo-situasjonen holdbar? Det skal jo være mulig å løse ting. Tenker at ingen problemer er til for å ikke løses. 
 

Er du deprimert, ts? Eller klarer du å se noe positivt i hverdagen/livet generelt? 

Anonymkode: e80a0...de0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor er ikke bo-situasjonen holdbar? Det skal jo være mulig å løse ting. Tenker at ingen problemer er til for å ikke løses. 
 

Er du deprimert, ts? Eller klarer du å se noe positivt i hverdagen/livet generelt? 

Anonymkode: e80a0...de0

Se det lange svaret over her, men også: Vil ikke legge ut for mye om bo-situasjonen, men kort sagt så flyttet jeg/vi fra en bolig for ca et par år siden til en annen, og det ble overhodet ikke slik jeg trodde. Det er innviklet. Det påvirker den psykiske helsa mi. Økonomisk sett er det lurt å bo her, så jeg lar hele tiden hensynet til økonomi vinne over psykisk helse (og det er nok også fornuftig i disse tider). Da jeg flyttet hit var det som om jeg stappet meg selv enda bedre inn i den trange livsfirkanten min, mens jeg TRODDE at jeg tvert imot gjorde det motsatte: Ga meg selv bedre kår. Jeg tenker at jeg ikke har mye annet valg nå enn å bare holde ut (ihvertfall en stund til), siden jeg tok det valget jeg gjorde.

Håper det ga noe mening, ikke lett å forklare.

Anonymkode: 3e059...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Se det lange svaret over her, men også: Vil ikke legge ut for mye om bo-situasjonen, men kort sagt så flyttet jeg/vi fra en bolig for ca et par år siden til en annen, og det ble overhodet ikke slik jeg trodde. Det er innviklet. Det påvirker den psykiske helsa mi. Økonomisk sett er det lurt å bo her, så jeg lar hele tiden hensynet til økonomi vinne over psykisk helse (og det er nok også fornuftig i disse tider). Da jeg flyttet hit var det som om jeg stappet meg selv enda bedre inn i den trange livsfirkanten min, mens jeg TRODDE at jeg tvert imot gjorde det motsatte: Ga meg selv bedre kår. Jeg tenker at jeg ikke har mye annet valg nå enn å bare holde ut (ihvertfall en stund til), siden jeg tok det valget jeg gjorde.

Håper det ga noe mening, ikke lett å forklare.

Anonymkode: 3e059...31a

Hm.. Daså. 
 

Er det ofte du tar store avgjørelser som du tror du trives med, men så ender det med at du ikke trives med avgjørelsen likevel? 

Anonymkode: e80a0...de0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hm.. Daså. 
 

Er det ofte du tar store avgjørelser som du tror du trives med, men så ender det med at du ikke trives med avgjørelsen likevel? 

Anonymkode: e80a0...de0

Kanskje, på et vis? Men føler også at jeg på en måte tar valg på et slags feil grunnlag, jeg går liksom atter i samme «felle» gang på gang, selv om jeg TROR jeg velger annerledes denne gangen.

Eks: Flytting. Tenker på det lenge og forestiller meg hvor bra det skal bli. Legger en skikkelig plan. Får bistand fra familie (som jeg i ettertid ser var dumt, fordi jeg surrer meg enda mer inn i takknemlighetsgjeld og kompliserte relasjoner). Får flyttet - og plutselig endres «betingelsene». Jeg har surret meg enda mer inn i nevnte takknemlighetsgjeld og er ikke mindre ufri/ulykkelig nå - jeg er like fanget som før, bare på en litt annen måte.

Eks: Valg av (eks)partner. Jeg velger en som gir meg en følelse av gjenkjennelighet og «hjemme». I starten. For sent skjønner jeg at det ikke føles «hjemme» fordi det er en god mann/kjærlighet - det er fordi han holder på med usunne mønstre som er akkurat det jeg har vokst opp med.

Eks: utdannelse. Jeg valgte forsåvidt noe som passer meg perfekt og som gjør meg lykkelig, men som er et felt det er vanskelig å få fast jobb innen, og her har jeg altså ikke klart å jobbe meg opp. Sorgen over dette er reell for meg. Alle mente jeg burde valgt noe lettere - men jeg ville velge etter eget hjerte. Jeg angrer forsåvidt ikke, men samtidig har jeg det vondt fordi jeg ikke har «klart det», og fordi jeg nå må bruke tid på mer utdanning for å kunne få en bedre økonomi. Jeg føler meg mislykket.

ts

Anonymkode: 3e059...31a

[AnonymBruker]

Ingen intuitive/som kan «se» noe mer? Når vil jeg evt klare å bryte mer fri - eller når vil det være realistisk å bryte mer fri?

ts

Anonymkode: 3e059...31a