Datteren min blir baby

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har en datter som fyller seks år om et par uker. Hun er generelt omsorgsfull, morsom, velformulert og ei jente som lett får seg gode venner. Det er veldig hyggelig. 

Desverre gikk jeg og pappaen til barna fra hverandre for noen måneder siden og jeg har barna det meste av tiden. Grunnen til at jeg nevner dette er om jeg lurer på om det kan være en årsak. 

Pappaen duller mye med henne, mater henne, bærer henne og gjør generelt mye. Hun er litt bedagelig av seg, og jeg hjelper henne selvsagt om hun ikke klarer selv eller lignende. 

Men jeg merker at hun i større og større del av tiden blir "baby". Hun snakker ikke ordentlig, går ikke, klarer ikke og får sånn spesielt ansikt som når hun er baby (stirrer tomt ut i lufta med underbitt). 

Hun snapper ikke ut av det på forespørsel og jeg merker hun kommer i en slags modus. 

Jeg vet ikke om jeg klarer å takle det ordentlig fordi jeg merker jeg blir så provosert. Jeg ber henne snakke ordentlig og at jeg Synes det er hyggeligere at hun er seg selv.. 

Jeg blir nok irritert fordi jeg ikke vet årsaken. 

Hva er grunnen til at noen barn gjør dette? Skjønner at hun har behov for å være baby, men jeg passer jo godt på henne og koser og viser omsorg, men hun vil jo ikke ta imot...? 

Hva kan jeg si til henne? 

Anonymkode: b5606...de6

[AnonymBruker]

Autisme? Hvis et barn går tilbake i utviklingen, er d lurt å spørre om utredning.. 

Anonymkode: 65786...310

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du får noen gode svar her på KG med mindre noen har samme erfaring. Du er kanskje inne på at det har noe med skilsmisse, barn merker fort når det er noe. Og barn kan bli lett stresset. Du vet sikkert det fra før. Det beste er å snakke med barnefar og helsesøster eller noen som har peiling. Det er bra du plukker det opp og at du er bekymret  Det betyr at du er glad i barnet ditt og bryr deg om henne. En samtale med noen profesjonelle innen barnehelse vil kunne gi svar. Bedre svar en kvinneguiden. 

Anonymkode: d8803...8b8

[AnonymBruker]

Les deg opp om regresjon. Helt normalt hos barn som har gått gjennom feks brudd hos foreldre, eller andre "traumatiske" hendelser. 

Anonymkode: 22fea...674

[AnonymBruker]

Stakkars, hun har nok blitt traumatisert av å bli adskilt foreldrene sine. En skilsmisse er svært opprivende for barn, og noe foreldre burde tenke over før de utsetter barna sine for det. Trist å se alle foreldre som bare får masse unger med mennesker de ikke gidder å være sammen med etter noen få år. Enkelte skulle virkelig ikke fått barn. Anbefaler at du kontakter barnepsykolog eller helsetjenesten og får hjelp til datteren din. 

Anonymkode: 2f7d9...6fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Autisme? Hvis et barn går tilbake i utviklingen, er d lurt å spørre om utredning.. 

Anonymkode: 65786...310

Jeg synes ikke hun går tilbake i utviklingen sånn på ekte, mer sånn når hun er i modus.. 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror ikke du får noen gode svar her på KG med mindre noen har samme erfaring. Du er kanskje inne på at det har noe med skilsmisse, barn merker fort når det er noe. Og barn kan bli lett stresset. Du vet sikkert det fra før. Det beste er å snakke med barnefar og helsesøster eller noen som har peiling. Det er bra du plukker det opp og at du er bekymret  Det betyr at du er glad i barnet ditt og bryr deg om henne. En samtale med noen profesjonelle innen barnehelse vil kunne gi svar. Bedre svar en kvinneguiden. 

Anonymkode: d8803...8b8

Jeg og pappaen deres er veldig gode venner, og kan snakke sammen normalt, så selvom skilsmissen har vært udramatisk er det jo en stor omveltning for henne stakkars.. Jeg har lurt på om det er mulig å snakke med helsesøster selvom hun er ferdig med kontroller og sånt.. Hadde vært fint med litt hjelp tbh.. 😢

Jeg vil bare at hun skal ha det bra og aner ikke om det er fordi hun vil bli dullet med mer av meg eller om det er noe mer dypt.. Hun er sånn med pappaen sin også selvom han er flinkere til sånt. 

Anonymkode: b5606...de6

[AnonymBruker]

Hvorfor har far valgt å melde seg ut av familien bare fordi dere to voksne har sluttet være kjærester? De to rollene - foreldre og kjærester - er ikke avhengige av hverandre. Voksne som er foreldre til felles barn forventes være venner, ha et nært samarbeid og om nødvendig for barnas beste så velger man selvsagt å bo sammen til ungene er 18. Det er et smalt offer.

Så ta dere på tak, du og pappaen. Samarbeid mer. Besøk hverandre. Inviter over. Feire ting sammen. Spis søndagsmiddag. Diskuter barnets adferd. Legg en plan.

Barnets adferd? Jeg ville anta den er stressrelatert. Å få en akutt stressreaksjon på livsendring er helt normalt. Vi voksne blir utbrent av mindre enn å miste en forelder. Vi anser ikke det som unormalt. Hvorfor skulle barn føle mindre enn oss?

Led henne ut i lek. Forklar henne at dere voksne selvsagt fremdeles er glade i hverandre, som hennes foreldre, og i henne som deres felles barn, og at dere begge vil hennes beste. Og at deres forhold som kjærester tok slutt. Ikke deres forhold til henne. Returner til en hverdag der dere er sammen ukentlig, og fortsett med det. Gjerne livet ut. Voksne barn tar seg jo ikke bryet med å invitere først mor så far på middag. De inviterer begge, skilt eller ei.

Går pappaen bedre sammen med barnet enn deg? Og begge ønsker ha henne boende? Endre til at han er primæromsorgsperson da vel. Igjen - smalt offer for hennes beste. 

Anonymkode: e6c12...ef8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvorfor har far valgt å melde seg ut av familien bare fordi dere to voksne har sluttet være kjærester? De to rollene - foreldre og kjærester - er ikke avhengige av hverandre. Voksne som er foreldre til felles barn forventes være venner, ha et nært samarbeid og om nødvendig for barnas beste så velger man selvsagt å bo sammen til ungene er 18. Det er et smalt offer.

Så ta dere på tak, du og pappaen. Samarbeid mer. Besøk hverandre. Inviter over. Feire ting sammen. Spis søndagsmiddag. Diskuter barnets adferd. Legg en plan.

Barnets adferd? Jeg ville anta den er stressrelatert. Å få en akutt stressreaksjon på livsendring er helt normalt. Vi voksne blir utbrent av mindre enn å miste en forelder. Vi anser ikke det som unormalt. Hvorfor skulle barn føle mindre enn oss?

Led henne ut i lek. Forklar henne at dere voksne selvsagt fremdeles er glade i hverandre, som hennes foreldre, og i henne som deres felles barn, og at dere begge vil hennes beste. Og at deres forhold som kjærester tok slutt. Ikke deres forhold til henne. Returner til en hverdag der dere er sammen ukentlig, og fortsett med det. Gjerne livet ut. Voksne barn tar seg jo ikke bryet med å invitere først mor så far på middag. De inviterer begge, skilt eller ei.

Går pappaen bedre sammen med barnet enn deg? Og begge ønsker ha henne boende? Endre til at han er primæromsorgsperson da vel. Igjen - smalt offer for hennes beste. 

Anonymkode: e6c12...ef8

Han har da slett ikke meldt seg ut? Hvor står dette? Han kan ikke ha barna boende hos seg pga psyken og situasjonen hans mtp økonomi og diverse. Vi har diskutert i felleskap hva som er til det beste for barna mtp nettverk, muligheter videre, bosted og familie. 

Vi har gjort det vi kan for barna våre. Og det aller beste var om jeg holdt ut med utroskap og voldtekt kun for barna, men det er jeg som uansett var med dem hele tiden da vi var sammen, så da er det jo viktig at jeg har det bra også. 

Vi er sammen annenhver helg minimum og kan fint finne på ting i lag. Det du beskriver er at vi er først og fremst foreldrene hennes. Han vet alt som foregår her i hennes liv og jeg oppdaterer ofte. De snakker sammen hver dag på telefon, og han kjører gjerne de timene for å delta på Hennes greier. 

Jeg vil gjerne at alt skal bli bra igjen, og heldigvis samarbeider vi fint om barna og vi prøver å finne ut av den atferden, men som sagt, jeg trenger råd om hennes atferd. Jeg blir ikke sammen med mannen igjen.. 

Anonymkode: b5606...de6