Mentalt tungt svangerskap og redd for tiden etter

[AnonymBruker]

Hei! 

Beklager for et langt og mørkt innlegg - skal prøve å holde det kortest mulig. 

29 år, gravid uke 34, fantastisk samboer. 

Jeg ble voldtatt i slutten av 2021, og starten av 2022, og deretter møtte jeg min fantastiske mann, som jeg nå venter barn med. Jeg/fastlege søkte hjelp etter voldtektene, men ble avslått i det offentlige hver gang. Støttende adoptiv mamma og pappa har betalt en del privatterapi for meg, men jeg sliter enormt enda. Den siste voldtekten fikk meg til å gå rett i kjelleren. Men, siden jeg hadde en fantastisk ny partner og var lykkelig med han, så klarte jeg allikevel å få utrolig gode dager.

Plutselig viste graviditetstesten positiv, og jeg ble blandet av både frykt, glede, panikk og «shit… dette blir for mye forandring på 1,5 år». Ny kjæreste, voldtekt, ny leilighet, og nå barn. Men, jeg valgte å beholde og samboer gleder seg veldig til å bli far. 

i 2018 valgte jeg å operere en gastric sleeve operasjon pga overspising og depresjon etter en partner som var narsissist og sosiopat. Jeg ble singel,  endret livet mitt til det bedre - og jeg mentalt følte meg utrolig bra. Jeg gikk til psykolog for traumer, trente, jobbet og hadde fått livet greit på stell. Gikk ned 30 kg, og holdt det vedlike frem til sommeren 2022.

Men, etter den siste voldtekten i 2022, så begynte mine gamle mønstre å snike seg tilbake. Overspise og isolere meg. Klarte å holde det ish i sjakk før jeg ble gravid, men etter jeg ble gravid og måtte slutte på en del sove medisiner og adhd medisiner + hormoner + bekkenløsning allerede fra uke 12 (som bare har blitt verre og verre) og gjort meg 100% sykemeldt + sengeliggende, så har jeg lagt på meg 30 kg. Jeg lovte meg selv og ALDRI komme tilbake til den vekten jeg er på, men det har jeg altså prestert å få til. Jeg veier nå 97 kg - og har fortsatt 50+ dager igjen.

Jeg er kjempe deprimert. Jeg får hjelp av både bup, a-hus team og fastlege, men jeg føler at jeg ikke klarer å nyte graviditeten min, eller glede meg til det som kommer. Nå har jeg iallefall en gravidmage jeg kan lene meg på, men etter fødsel, så er jeg redd for at jeg kun vil klare å fokusere på hvor tjukk og ekkel jeg føler meg. Jeg gruer meg til min egen babyshower, i tilfelle jeg blir tatt bilde av, jeg gruer meg til tiden etter fødsel, jeg er rett og slett så langt nede fordi jeg føler meg ekkel og forferdelig. Jeg trives ikke en større kropp, og jeg merker at jeg sliter med å gjøre noe med det på egenhånd. Jeg overspiser pga traumer, og jeg klarer ikke å slutte - selvom jeg ender opp isolert og deprimert.  

Jeg vil ikke sitte med en nyfødt bebi, og ikke klare å se et lys i ende av tunnelen. Jeg tørr ikke å gå turer alene pga traumer, og jeg sliter med å møte venninner eller familie - sånn at alle kan se at jeg har lagt på meg igjen. Jeg føler meg som tidenes største failure og mislykka person. Jeg klarer heller ikke å jobbe når jeg er så deprimert - og er redd for oppstart på jobb etter mammaperm. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg føler meg rådløs.. Håper ikke dette får meg til å virke totalt overfladisk eller fæl. Jeg vil gjerne glede meg til alt som kommer, men jeg får det bare ikke til  

 

- sliten, gravid, og rådløs jente 

Anonymkode: 17f07...793

[AnonymBruker]

Dette var bare trist å lese. Håper de rette instanser er koblet på og klare til den lille kommer til verden.

Anonymkode: fcd0e...745

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dette var bare trist å lese. Håper de rette instanser er koblet på og klare til den lille kommer til verden.

Anonymkode: fcd0e...745

Takk! De rette instanser er koblet på, og jeg får hjelp. Vet selv at jeg kommer til å bli en god mor, da jeg aldri vil utsette henne for det samme jeg har vært igjennom + fantastisk partner og familie.

Jeg vil gjerne få det bedre med meg selv, men både dps/leger og psykolog mener at det er for «heavy» å jobbe med traumeterapi og voldtektene nå som jeg er gravid. Er veldig spent på hvordan hjelp de kan tilby etter svangerskapet. Jeg er på en måte såpass høyt fungerende psykisk syk at helsevesenet ikke tar meg seriøst, føler jeg selv. Jeg skriker ikke høyest, lager ikke scener, og har ikke tanker om selvmord. Men uansett, så har jeg bare såvidt hodet over vann. Håper at det blir lettere etter graviditeten 😕

-TS

Anonymkode: 17f07...793

[AnonymBruker]

Spør legen om hjelp til trening og kostholdsveiledning kanskje? Eller blir det dumt? Trening tenker jeg hver fall kanskje kan være positivt? 

Anonymkode: 4f735...f94

[AnonymBruker]

Jeg kan relatere meg en del, selv om vi ikke har lik historie ♥️ 
 

Ble uplanlagt gravid i en ganske rævva tid i livet og forholdet. Vi bestemte oss for å beholde. Jeg Fikk også hjelp av ahusteamet og dps. Jeg tror det viktigste var å bare slå meg til ro med at jeg ikke var så lykkelig over graviditeten, men at den ble det den ble. Jeg overspiste ofte og slet mye med dårlig samvittighet. Trening og kostholdsveiledning hadde vært 100% unødvendig for min del hvertfall, for jeg veit godt hva som er riktig i teorien. Det er hodet og følelsene det handler om.
 

Men ja, det å ikke sammenligne seg masse med andre gravide (spesielt de som er overlykkelige i alle termingrupper og insta osv), legge vekk forventningene og stole på at kroppen skjønner greia når babyen kommer, selv om jeg ikke følte så mye for babyen i graviditeten. 
 

Vær helt ærlig med ahusteamet og bup. Også vil du bli overrasket når babyen kommer! For min del kom den store morskjærligheten etter et par uker, men det var likevel utrolig mye kjærlighet fra første timen. Ikke vær redd for å være ærlig pga hva helsepersonell vil tenke osv. Det høres ut som at du har mye skam forbundet med kropp, men husk at selv de som aldri overspiser kan gå opp 30 kg i svangerskapet. Jeg gikk opp masse og tenkte at de kiloene forsvinner aldri. Men jammen forsvant de fleste ganske fort!

Jeg hadde selvmordstanker inntil dagen før fødsel. Men nå har livet helt ny mening♥️

Anonymkode: a16b3...0d3