Hvordan vet man om man virkelig ikke vil noe, versus om man bare har angst for noe og derfor ikke vil det?

[AnonymBruker]

Har ofte dette problemet. 

Hvordan vet man egentlig forskjellen? 

F.eks å dra på en vennetur på fjellet, joda det høres ut som noe alle vil, men jeg tror egentlig ikke jeg vil det. Jeg trives å være hjemme. Å møte venninner en og en, eller være med kjæresten min, leve et rolig liv med katten hjemme. Turer. Føler jeg har et rikt og godt liv her. Men så sier en av de som skal at jeg bare ikke vil fordi jeg føler meg ubekvem og får angst. Og ja, jeg har jo tenkt mye på det egentlig, før drev jeg og gjorde masse greier for å bevise at jeg ikke skulle la angsten vinne. Men egentlig tror jeg det var en rekke ting jeg gjorde som jeg ikke likte, så hvorfor presse meg. 

Men jeg aner ikke hvordan man egentlig vet forskjellen. 

Anonymkode: a45e3...7ee

[AnonymBruker]

Når noe gir meg angst så får jeg fysiske symptomer. Når jeg ikke vil så vil jeg bare ikke, får ingen symptomer.

Anonymkode: 02df2...f95

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er et godt spørsmål og har kjent på det flere ganger selv.

Jeg kan grue meg til ting såpass at jeg får vondt i magen en uke i forveien, men likevel ende opp med en god erfaring og kjekk opplevelse fordi jeg egentlig ville det (og ting ikke ble så ille som jeg hadde katastrofetenkt).

Forskjellen er vel at jeg kan kjenne innerst inne om det er noe jeg har lyst til eller ikke. Du kan jo forsøke å se for deg at du ikke hadde angst - hadde du da hatt lyst til å gjøre det? 

Anonymkode: c6009...d98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når noe gir meg angst så får jeg fysiske symptomer. Når jeg ikke vil så vil jeg bare ikke, får ingen symptomer.

Anonymkode: 02df2...f95

Greia er at jeg får jo angst over nettopp "men tenk om dette egentlig er angst og at jeg burde pushe meg". Så jeg får fysiske symptomer likevel. 

F.eks vet jeg at jeg vil ikke akkurat hoppe i strikk, har ingen interesse, men det gir meg jo også angst. Da er jeg like langt. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes dette er et godt spørsmål og har kjent på det flere ganger selv.

Jeg kan grue meg til ting såpass at jeg får vondt i magen en uke i forveien, men likevel ende opp med en god erfaring og kjekk opplevelse fordi jeg egentlig ville det (og ting ikke ble så ille som jeg hadde katastrofetenkt).

Forskjellen er vel at jeg kan kjenne innerst inne om det er noe jeg har lyst til eller ikke. Du kan jo forsøke å se for deg at du ikke hadde angst - hadde du da hatt lyst til å gjøre det? 

Anonymkode: c6009...d98

Jeg prøver det du foreslår, men det er som at alt det blir tåkelagt fordi jeg får angst rundt hvorvidt jeg "vet sikkert hva jeg vil". Og så er det jo mange ting som "hadde sikkert vært kult" men som jeg tror jeg egentlig ikke ville prioritert, både med tanke på tid og penger. Men det er ofte sånne ting "alle andre" mener at det er nå vi er ung, må leve litt, dette er gøy! Da får jeg angst fordi jeg føler at kanskje jeg misser ut. Men tror egentlig jeg ikke vil. Men angsten er jo der, og da greier jeg ikke å finne ut har jeg angst pga teit og irrasjonell FOMO eller pga aktiviteten og derfor jeg velger å la være. Blir gal av meg selv.  

Takk for tips begge to! 

TS

Anonymkode: a45e3...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Greia er at jeg får jo angst over nettopp "men tenk om dette egentlig er angst og at jeg burde pushe meg". Så jeg får fysiske symptomer likevel. 

F.eks vet jeg at jeg vil ikke akkurat hoppe i strikk, har ingen interesse, men det gir meg jo også angst. Da er jeg like langt. 

Jeg prøver det du foreslår, men det er som at alt det blir tåkelagt fordi jeg får angst rundt hvorvidt jeg "vet sikkert hva jeg vil". Og så er det jo mange ting som "hadde sikkert vært kult" men som jeg tror jeg egentlig ikke ville prioritert, både med tanke på tid og penger. Men det er ofte sånne ting "alle andre" mener at det er nå vi er ung, må leve litt, dette er gøy! Da får jeg angst fordi jeg føler at kanskje jeg misser ut. Men tror egentlig jeg ikke vil. Men angsten er jo der, og da greier jeg ikke å finne ut har jeg angst pga teit og irrasjonell FOMO eller pga aktiviteten og derfor jeg velger å la være. Blir gal av meg selv.  

Takk for tips begge to! 

TS

Anonymkode: a45e3...7ee

Høres ut som du har mer angst for angsten eller angst for å ikke ønske det samme som andre. 

Det du beskriver i HI høres mer ut som et valg du gjør fordi du ikke vil, ikke basert på frykt. Husk at det er greit å ha andre ønsker enn andre. 

Forskjellen er vel kanskje at man kjenner at man ønsker, men ikke klarer når det er angst. Og kanskje blir man nedfor i ettertid. Vil man ikke så har man det ofte fint med det man gjør i stede. 

Anonymkode: 2a07e...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Høres ut som du har mer angst for angsten eller angst for å ikke ønske det samme som andre. 

Det du beskriver i HI høres mer ut som et valg du gjør fordi du ikke vil, ikke basert på frykt. Husk at det er greit å ha andre ønsker enn andre. 

Forskjellen er vel kanskje at man kjenner at man ønsker, men ikke klarer når det er angst. Og kanskje blir man nedfor i ettertid. Vil man ikke så har man det ofte fint med det man gjør i stede. 

Anonymkode: 2a07e...f45

Ja, jeg tror du er inne på noe her. Da jeg drev en del med eksponeringsterapi begynte jeg å få veldig fokus på at "jeg skal ikke la angsten styre livet", etter hvert begynte jeg å tenke at det virket som jeg nå valgte å gjøre en hel rekke ting bare for å "bevise at angsten ikke vant". Men det blir jo også feil. Men det har ført til at jeg nå får en del angst for hvorvidt jeg nettopp lar angst vinne, og dermed blir sånn i stuss og tvil rundt "lar jeg være pga angst, eller lar jeg være fordi jeg ikke vil". Og så lenge angsten der er det litt umulig å si om den handler om aktiviteten i seg selv, eller bare angst for angsten på en måte. 

Jeg tror jeg skal prøve å forsøke et år der jeg bare gjør ting jeg kjenner at jeg har LYST til, og se hva som skjer. Fordi å bruke mye tid på grubling rundt "hva om det er angst eller ikke" er jo å nettopp gi plass til angst og kontrollbehov.  Jeg har det egentlig fint med ting jeg gjør, men kan kjenne at det er ganske annerledes enn folk rundt meg, og bli usikker, ja. Har noe å jobbe med der. Du har så rett så rett! Det er helt greit å ønske et annet liv enn de rundt deg. 

TS

Anonymkode: a45e3...7ee

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres lurt ut, å gjøre det du kjenner at du vil. Hvis du må «lure på» om du vil det eller ikke, så vil du det ikke nok. Jeg tror faktisk man kan få angst av å ikke ha kontakt med sine egentlige behov og kjenne at man stoler på sine egne valg, så jobb med det! Lytt til «den lille stemmen inni deg». Den har som regel rett.

Anonymkode: ba9fc...7e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ja, jeg tror du er inne på noe her. Da jeg drev en del med eksponeringsterapi begynte jeg å få veldig fokus på at "jeg skal ikke la angsten styre livet", etter hvert begynte jeg å tenke at det virket som jeg nå valgte å gjøre en hel rekke ting bare for å "bevise at angsten ikke vant". Men det blir jo også feil. Men det har ført til at jeg nå får en del angst for hvorvidt jeg nettopp lar angst vinne, og dermed blir sånn i stuss og tvil rundt "lar jeg være pga angst, eller lar jeg være fordi jeg ikke vil". Og så lenge angsten der er det litt umulig å si om den handler om aktiviteten i seg selv, eller bare angst for angsten på en måte. 

Jeg tror jeg skal prøve å forsøke et år der jeg bare gjør ting jeg kjenner at jeg har LYST til, og se hva som skjer. Fordi å bruke mye tid på grubling rundt "hva om det er angst eller ikke" er jo å nettopp gi plass til angst og kontrollbehov.  Jeg har det egentlig fint med ting jeg gjør, men kan kjenne at det er ganske annerledes enn folk rundt meg, og bli usikker, ja. Har noe å jobbe med der. Du har så rett så rett! Det er helt greit å ønske et annet liv enn de rundt deg. 

TS

Anonymkode: a45e3...7ee

Høres bra ut å fokusere på ting du virkelig kjenner at du har lyst til ❤️ det er det som er viktig. Grubling har sjeldent noe for seg. 

Anonymkode: 2a07e...f45

[AnonymBruker]

Når du tenker tilbake på lignende ting du har vært med før; hadde du det gøy underveis, og sitter igjen med gode minner? Eller angrer du på at du dro? 

Jeg sliter ikke med angst, men med dørstokkmila, og at jeg trives godt hjemme. Så dette er trikset mitt hver gang det er en jentetur eller julebord der jeg egentlig har lyst til å takke nei. 

Anonymkode: 9c9f1...3f3

[AnonymBruker]

Har det som deg Ts. Er til å bli sprø av. Har det så kjipt når en jo må velge ett eller annet men ingen av valgene gir fred. Litt pest og kolera og på toppen drysset : fy f jeg er bare helt håpløs. Og må være noe veldig veldig galt med meg

Så vil ivrig følge denne tråd og gi deg en klem.

Selv prøver jeg nå metoden: ikke gruble seg gal på det. Altså bruke mye konsentrasjon på å slutte gruble og styre. Tømme hodet med hard vilje . Og se om svaret kommer til meg lettere om jeg ikke styrer og stresser og grubler. Bare lever videre uten å gi angsten/trollet mer for og ikke tenker så mye. ( øve øve øve. For ikke lett. )og om det da i stillheten ( om jeg får det til) at det lettere dukker opp en følelse. Syns de ofte blir borte i alle skravle i hue og angsten

 

finnes også en teknikk der en setter av tid, f.eks en time på fredag til å tenke på det da  ( så en ikke grublet konstant og får det kjipere og kjipere )

 

følger tråden i spenning om noen har noen tips 

Anonymkode: 5bf08...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg synes det høres lurt ut, å gjøre det du kjenner at du vil. Hvis du må «lure på» om du vil det eller ikke, så vil du det ikke nok. Jeg tror faktisk man kan få angst av å ikke ha kontakt med sine egentlige behov og kjenne at man stoler på sine egne valg, så jobb med det! Lytt til «den lille stemmen inni deg». Den har som regel rett.

Anonymkode: ba9fc...7e3

Det var et interessant perspektiv. "Hvis du må lure på om du vil det, så vil du det ikke nok". Kanskje det er noe i dette. Samtidig så er jo litt sånn at når man har hatt mye angst så "lærer man seg til" å ha en ganske passiv livsstil. Samtidig så kan det også hende at man LIKER en passiv livsstil.  Mange fallgruver å gå i. Jeg ble fostret opp på "man må ofte gjøre ting man ikke vil", så har nok vent meg til å ikke egentlig kjenne etter lyst, men bare gjøre fordi det er forventet. Og kanskje dette til syvende og sist har hatt noe med angsten å gjøre. Veldig vanlig å tenke at angsten er irrasjonell, men kom til å tenke nå at kanskje angsten hele veien har vært et uttrykk innimellom for at "du, dette vil du ikke gjøre, det er slitsomt å presse seg hele tiden". Litt som du sier at angsten er fordi jeg ikke har lyttet til hva jeg egentlig ønskte. Og angsten prøvde å vekke meg til det. Bare noen tanker. 

Jeg vil jo ikke la "angst vinne". Samtidig så vil jeg vel egentlig ikke bruke dette ene livet heller på å drive å presse meg til alle de tingene andre mener og samfunnet mener er bra for meg, når jeg ikke liker det eller trives med det, bare fordi angsten ikke skal vinne. Fordi kanskje sannheten egentlig er at hvis jeg sluttet å presse meg at jeg ikke ville hatt noe angst. I don't know! 

Men ja, et år, der jeg prøver å bare gjøre det jeg har lyst til, og lytte til den "lille stemmen". Så får jeg se om et år hvordan ting er. Ofte kjenner jeg jo at jeg virkelig VIL ting, men kjenner ikke motivasjon der og da, det blir noe helt annet. Da gjør jeg det likevel og så plutselig trivdes jeg med det likevel. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Høres bra ut å fokusere på ting du virkelig kjenner at du har lyst til ❤️ det er det som er viktig. Grubling har sjeldent noe for seg. 

Anonymkode: 2a07e...f45

❤️ Ja, jeg skal virkelig prøve det i et år fremover, og se an hvordan livet blir. Jeg føler bare sånn press til å være konform og møte andres forventninger. 

TS

Anonymkode: a45e3...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Når du tenker tilbake på lignende ting du har vært med før; hadde du det gøy underveis, og sitter igjen med gode minner? Eller angrer du på at du dro? 

Jeg sliter ikke med angst, men med dørstokkmila, og at jeg trives godt hjemme. Så dette er trikset mitt hver gang det er en jentetur eller julebord der jeg egentlig har lyst til å takke nei. 

Anonymkode: 9c9f1...3f3

Jeg driver jo lite å "angrer" på at jeg dro, eller ting jeg gjør generelt, og jeg har det stort sett gøy underveis uansett hva jeg gjør med andre. Men det er ikke nødvendigvis det jeg ønsker å bruke tiden og livet mitt på. Jeg føler at jeg, og samfunnet, er fostret opp på FOMO og at jo mer sosialt, aktivt og "SPENNENDE!" noe er, jo mer høyverdig. Og jeg vil "unsubscribe" fra det tankesettet, fordi jeg tror ikke på det lenger. Jeg har det gøy på hyttetur, og klart noen ganger så må man ha variasjon, men ja, jeg vet ikke om enda en hyttetur i livet er det jeg vil. 

Et spørsmål til deg hvis du sliter med dørstokkmila, og at du trives bedre hjemme, hva hadde skjedd hvis du bare ble hjemme hele tiden da? 

TS

Anonymkode: a45e3...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har det som deg Ts. Er til å bli sprø av. Har det så kjipt når en jo må velge ett eller annet men ingen av valgene gir fred. Litt pest og kolera og på toppen drysset : fy f jeg er bare helt håpløs. Og må være noe veldig veldig galt med meg

Så vil ivrig følge denne tråd og gi deg en klem.

Selv prøver jeg nå metoden: ikke gruble seg gal på det. Altså bruke mye konsentrasjon på å slutte gruble og styre. Tømme hodet med hard vilje . Og se om svaret kommer til meg lettere om jeg ikke styrer og stresser og grubler. Bare lever videre uten å gi angsten/trollet mer for og ikke tenker så mye. ( øve øve øve. For ikke lett. )og om det da i stillheten ( om jeg får det til) at det lettere dukker opp en følelse. Syns de ofte blir borte i alle skravle i hue og angsten

 

finnes også en teknikk der en setter av tid, f.eks en time på fredag til å tenke på det da  ( så en ikke grublet konstant og får det kjipere og kjipere )

 

følger tråden i spenning om noen har noen tips 

Anonymkode: 5bf08...9cf

❤️ Ja, er slitsomt med den grublingen. Har heldigvis greidd å slutte med grublingen på de fleste områder. Bruker ACT. 

Greia er at enten jeg drar på hyttetur eller blir hjemme så går det nok bra, det jeg IKKE vil er å gruble.  Hehe, så egentlig er det gjerne bare å ta et valg og så la det bli med det. 

HEier på oss! 

TS

Anonymkode: a45e3...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var et interessant perspektiv. "Hvis du må lure på om du vil det, så vil du det ikke nok". Kanskje det er noe i dette. Samtidig så er jo litt sånn at når man har hatt mye angst så "lærer man seg til" å ha en ganske passiv livsstil. Samtidig så kan det også hende at man LIKER en passiv livsstil.  Mange fallgruver å gå i. Jeg ble fostret opp på "man må ofte gjøre ting man ikke vil", så har nok vent meg til å ikke egentlig kjenne etter lyst, men bare gjøre fordi det er forventet. Og kanskje dette til syvende og sist har hatt noe med angsten å gjøre. Veldig vanlig å tenke at angsten er irrasjonell, men kom til å tenke nå at kanskje angsten hele veien har vært et uttrykk innimellom for at "du, dette vil du ikke gjøre, det er slitsomt å presse seg hele tiden". Litt som du sier at angsten er fordi jeg ikke har lyttet til hva jeg egentlig ønskte. Og angsten prøvde å vekke meg til det. Bare noen tanker. 

Jeg vil jo ikke la "angst vinne". Samtidig så vil jeg vel egentlig ikke bruke dette ene livet heller på å drive å presse meg til alle de tingene andre mener og samfunnet mener er bra for meg, når jeg ikke liker det eller trives med det, bare fordi angsten ikke skal vinne. Fordi kanskje sannheten egentlig er at hvis jeg sluttet å presse meg at jeg ikke ville hatt noe angst. I don't know! 

Men ja, et år, der jeg prøver å bare gjøre det jeg har lyst til, og lytte til den "lille stemmen". Så får jeg se om et år hvordan ting er. Ofte kjenner jeg jo at jeg virkelig VIL ting, men kjenner ikke motivasjon der og da, det blir noe helt annet. Da gjør jeg det likevel og så plutselig trivdes jeg med det likevel. 

❤️ Ja, jeg skal virkelig prøve det i et år fremover, og se an hvordan livet blir. Jeg føler bare sånn press til å være konform og møte andres forventninger. 

TS

Anonymkode: a45e3...7ee

Stress og press kan øke angst så det er ikke sikkert angsten er hovedproblemet. Hvis du er lært opp til å gjøre ting selv om du ikke har lyst kan angsten være et resultat av at du ikke lytter til egne behov.

Også er det ikke uvanlig at både å reise ut samt bli hjemme kan være gode opplevelser. Det virker som om du er flink til å se det positive i opplevelsen enten du i utgangspunktet hadde lyst eller ikke, og det er en fin egenskap. Bare ikke slit deg ut. 

Anonymkode: 2a07e...f45

[AnonymBruker]

Interessant spørsmål. Jeg har tenkt mye på det samme når det gjelder depresjon. Som deg er jeg også oppvokst med å ikke kjenne på og ta hensyn til egne følelser og at man skal gjøre ting man ikke liker. For meg har det gått så langt at jeg ikke vet hvem jeg er eller hva jeg vil. Hvis jeg kjenner på en motstand så tolker jeg det som depresjon og så kjører jeg på og gjør det jeg føler motstand mot. Jeg tror jeg går inn i forhold og blir der uten de riktige følelsene. Når ting blir vanskelig bare kjefter Jeg meg selv ned og «tar meg sammen». Når jeg kanskje heller burde avsluttet. Jeg har tatt utdanninger på feil grunnlag, hater jobben. Hater hver dag men har tenkt at det bare skyldes depresjon. Men så er det kanskje skjebnens ironi, at jeg skaper depresjon gjennom å sette meg i forhold, jobb og situasjoner jeg ikke vil være i. Helt tragisk. 

Anonymkode: 15a87...876

[AnonymBruker]

Har kanskje ligget med noen også på feil grunnlag. Fordi jeg ikke vet hva jeg vil og da bare gjør jeg det den andre vil.

Anonymkode: 15a87...876

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Interessant spørsmål. Jeg har tenkt mye på det samme når det gjelder depresjon. Som deg er jeg også oppvokst med å ikke kjenne på og ta hensyn til egne følelser og at man skal gjøre ting man ikke liker. For meg har det gått så langt at jeg ikke vet hvem jeg er eller hva jeg vil. Hvis jeg kjenner på en motstand så tolker jeg det som depresjon og så kjører jeg på og gjør det jeg føler motstand mot. Jeg tror jeg går inn i forhold og blir der uten de riktige følelsene. Når ting blir vanskelig bare kjefter Jeg meg selv ned og «tar meg sammen». Når jeg kanskje heller burde avsluttet. Jeg har tatt utdanninger på feil grunnlag, hater jobben. Hater hver dag men har tenkt at det bare skyldes depresjon. Men så er det kanskje skjebnens ironi, at jeg skaper depresjon gjennom å sette meg i forhold, jobb og situasjoner jeg ikke vil være i. Helt tragisk. 

Anonymkode: 15a87...876

Høres ganske tragisk ut ja. Men ikke som at DU er det. Men det er et bortkastet liv fordi jeg er sikker på at du har ting du ønsker og liker og kunne trivdes med. ❤️ 

Håper vi begge kan bli bedre på å velge VÅR vei, ikke den veien andre vil ha! 

Anonymkode: a45e3...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Har kanskje ligget med noen også på feil grunnlag. Fordi jeg ikke vet hva jeg vil og da bare gjør jeg det den andre vil.

Anonymkode: 15a87...876

Been there, done that. Huff! Men vi er oppmerksom på det og kan gjøre bedre! 

Anonymkode: a45e3...7ee

[svartkatt]

Kanskje om man ser for seg best mulig opplegg rundt det det er spørsmål om... For eksempel bare folk man liker, er avslappet og mest mulig seg selv med uten å føle angst, få personer om det er bedre.. istedenfor å tenke på alle ting som kan trigge og utløse angsten.. motsatt av katastrofetenking.