Min tankegang er skadelig for andre

[AnonymBruker]

Tankegangen om at livet er meningsløst er egentlig en kjent ting. Man vet at man skaper/innbiller seg sin egen mening med livet og at det først og fremst er biologien og instinkter som fører oss inn i innviklede situasjoner med ansvar og bekymring. Øyeblikk av glede er jo tilstede og man har folk man bryr seg om, nå som de tross alt er her, men hadde du virkelig valgt å være på denne planeten om det ikke hadde hatt konsekvenser for andre om du ikke var det? Mitt svar er helt klar nei.

Livet er altfor altfor strevsomt og krever enormt av meg/alle (?) hver eneste dag. Jeg kan bare puste lettet ut for hver dag jeg klarte å oppfylle et minimum av alt det som kreves på jobb og i familieliv. Kan hende har jeg ledd litt underveis også og følt at jeg bryr meg om noen. Det gir meg fortsatt ikke noen overordnet og universell gyldig grunn til logisk mening med livet. 

Jeg synes det er blytungt å å tenke på at min tankegang er giftig og tabu for andre. Hva jeg tenker er skadelig gods for andre og bør rett og slett lyves om.

Selvfølgelig vil noen tolke det som at jeg ikke bryr meg om dem om jeg hadde sagt åpent at jeg ville valgt å ikke eksistere om jeg kunne. Selvfølgelig ville noen tolket det som en sm-trussel, eller enda morsommere, et såkalt "skrik om oppmerksomhet" om jeg hadde sagt det høyt, enda så mye som jeg ville understreket at jeg er klar over at jeg har ansvar for folk rundt meg og overhodet ikke planlegger å begå drastiske tiltak. Jeg forstår at man ikke kan gå rundt og si sannheten til mennesker som forsøker å nyte livene sine og har funnet opp egne meninger med tilværelsen. 

Forskjellen på oss er kjemi og tankemåte. De er heldige og har på sett og vis mindre innsikt. Skulle gjerne feilet litt bedre på det området, takk. Synes positive mennesker er ganske heldige. 

Vil bare si at den siste uken har vært forferdelig å komme gjennom og at jeg gruer meg som en hund til at ny uke starter i morgen. Til tross for at jeg har alt jeg trenger, folk å bry meg om, jobb osv. Det gir faen ingen mening for meg allikevel. Også må en lyve om det i tillegg. Sykemelde seg går heller ikke, for det får man 100% ikke en mer positiv tankegang av, den erfaringen er gjort. En egenmelding eller sykemelding er starten på spiralen rett nedover. Så noen som har en oppskrift på hvordan man skal snu denne tankegangen, foruten metoden å bare vente på å komme i bedre humør? Håper anonyme "skrik om oppmerksomhet" fortsatt er innafor. 

Anonymkode: 6c8b7...9b0

[Nåleputa]

Hva er gleden din? Hva gleder du deg til? 
kanskje begynne der med å gjøre det du liker og bryr deg om? 

Da får livet ditt en mening og du får en mye bedre hverdag❤️

[AnonymBruker]

Men hvorfor har du valgt et liv du ikke trives med? Og viktigst av alt - hvorfor gjør du ikke noe med det?

Anonymkode: 43a5b...a54

[AnonymBruker]

Jeg har det 100% likt som deg ts og jeg holder klokelig kjeft om det fordi ingen forstår og de som har fått høre litt blir helt paniske i øynene av det. 

Jeg ser ingen grunn til at jeg skal endre på dette. Det er slik jeg er bygget, men så klart jeg nyter alle andre små hendelser, en nær nabokompis og andre små ting i livet ekstra mye pga dette. Men jeg utbasunerer det ikke. Bare nyter de små tingene i stillhet inni meg selv. For hver ting, hver lille glede, hver lille smil fra kompisen, det får meg igjennom en dag ad gangen.

Anonymkode: 51efe...3a3

[AnonymBruker]

Du forstår at tankene dine er skadelige for andre, men ser ikke ut til å forstå at du selv er skadet (syk).

Hvis slike tanker er så skadelige for andre at du ikke kan fortelle om dem engang, hvor skadelig er det ikke da å ha dette inne i sitt eget hode?

Tror ikke du ønsker å true eller rope om hjelp, men du behøver helsehjelp. Når mennesker (eller dyr) slutter å ønske å eksistere da er de ikke friske.

Et av de store utfordringene med depresjon er jo at man selv tror på depresjonens stemme, mener det er sannheten og ønsker derfor ikke hjelp. Det fører dessverre til mye unødig lidelse.

Anonymkode: 82989...97f

[AnonymBruker]

Nåleputa skrev (19 minutter siden):

Hva er gleden din? Hva gleder du deg til? 
kanskje begynne der med å gjøre det du liker og bryr deg om? 

Da får livet ditt en mening og du får en mye bedre hverdag❤️

Jeg har noe glede av familiemedlemmer men er mest tynget av ansvaret. Andre ting en kortvarige gleder eller ting jeg går skikkelig inn for for å adlede meg selv en periode. Jeg har noen ting jeg er opptatt av en periode som fungerer som realitetsflukt. Når jeg ikke får gjort disse tingene blir alt ødelagt for meg til jeg finner noe nytt eller får sjangs til å gjenoppta det. Hvis det gir noen mening. Jeg fyller nesten hele min tid med ting jeg skal. Nå som jeg har en tung tid klarer jeg ikke opprettholde det tempoet og da kan det gå litt skeis. Takk for innspill. 

 

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Men hvorfor har du valgt et liv du ikke trives med? Og viktigst av alt - hvorfor gjør du ikke noe med det?

Anonymkode: 43a5b...a54

Noen ting skjer tidfeldig i livet. Da må man stå ved det. Jeg ønsker meg ikke noe annet liv heller. For å si det litt flåsete: jeg ønsker meg å ikke ha et liv, ikke å ha et annet liv. Det eneste jeg kan gjøre med det er et alternativ som egentlig ikke er aktuelt for meg grunnet konsekvenser for dem rundt. Ellers er jeg enig i at endring alltid er riktig. 

Anonymkode: 6c8b7...9b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Tankegangen om at livet er meningsløst er egentlig en kjent ting. Man vet at man skaper/innbiller seg sin egen mening med livet og at det først og fremst er biologien og instinkter som fører oss inn i innviklede situasjoner med ansvar og bekymring. Øyeblikk av glede er jo tilstede og man har folk man bryr seg om, nå som de tross alt er her, men hadde du virkelig valgt å være på denne planeten om det ikke hadde hatt konsekvenser for andre om du ikke var det? Mitt svar er helt klar nei.

Livet er altfor altfor strevsomt og krever enormt av meg/alle (?) hver eneste dag. Jeg kan bare puste lettet ut for hver dag jeg klarte å oppfylle et minimum av alt det som kreves på jobb og i familieliv. Kan hende har jeg ledd litt underveis også og følt at jeg bryr meg om noen. Det gir meg fortsatt ikke noen overordnet og universell gyldig grunn til logisk mening med livet. 

Jeg synes det er blytungt å å tenke på at min tankegang er giftig og tabu for andre. Hva jeg tenker er skadelig gods for andre og bør rett og slett lyves om.

Selvfølgelig vil noen tolke det som at jeg ikke bryr meg om dem om jeg hadde sagt åpent at jeg ville valgt å ikke eksistere om jeg kunne. Selvfølgelig ville noen tolket det som en sm-trussel, eller enda morsommere, et såkalt "skrik om oppmerksomhet" om jeg hadde sagt det høyt, enda så mye som jeg ville understreket at jeg er klar over at jeg har ansvar for folk rundt meg og overhodet ikke planlegger å begå drastiske tiltak. Jeg forstår at man ikke kan gå rundt og si sannheten til mennesker som forsøker å nyte livene sine og har funnet opp egne meninger med tilværelsen. 

Forskjellen på oss er kjemi og tankemåte. De er heldige og har på sett og vis mindre innsikt. Skulle gjerne feilet litt bedre på det området, takk. Synes positive mennesker er ganske heldige. 

Vil bare si at den siste uken har vært forferdelig å komme gjennom og at jeg gruer meg som en hund til at ny uke starter i morgen. Til tross for at jeg har alt jeg trenger, folk å bry meg om, jobb osv. Det gir faen ingen mening for meg allikevel. Også må en lyve om det i tillegg. Sykemelde seg går heller ikke, for det får man 100% ikke en mer positiv tankegang av, den erfaringen er gjort. En egenmelding eller sykemelding er starten på spiralen rett nedover. Så noen som har en oppskrift på hvordan man skal snu denne tankegangen, foruten metoden å bare vente på å komme i bedre humør? Håper anonyme "skrik om oppmerksomhet" fortsatt er innafor. 

Anonymkode: 6c8b7...9b0

Akkurat sånn føler jeg det også. Litt godt at vi er flere med den tankegangen.

Takk for at su skrev dette innlegget, føles ensomt å gå med sånne tanker.

🤗

Anonymkode: ac4d7...9dd

[AnonymBruker]

Sånn umiddelbart tenker jeg problemet ditt er at nysgjerrigheten din ikke står i stil til intellektet ditt. Det virker som at du har låst deg så fast i et filosofisk materialistisk tankesett fra 1800-tallet at du har gjort det til et livssyn, og så aldri kommet deg videre, aldri tatt til deg noe mer kunnskap. Samtidig har intellektet ditt har et mye større potensiale, og hungrer etter noe mer, flere alternativer, noe mer å sammenligne med. Hjernen din trenger rett og slett mer mat!

Anonymkode: 28bc5...c60

[AnonymBruker]

Vet hvordan du har det TS

Anonymkode: 63238...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Sånn umiddelbart tenker jeg problemet ditt er at nysgjerrigheten din ikke står i stil til intellektet ditt. Det virker som at du har låst deg så fast i et filosofisk materialistisk tankesett fra 1800-tallet at du har gjort det til et livssyn, og så aldri kommet deg videre, aldri tatt til deg noe mer kunnskap. Samtidig har intellektet ditt har et mye større potensiale, og hungrer etter noe mer, flere alternativer, noe mer å sammenligne med. Hjernen din trenger rett og slett mer mat!

Anonymkode: 28bc5...c60

Nei unnskyld meg altså. #lerrått

Ikke ts.

Anonymkode: 51efe...3a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei unnskyld meg altså. #lerrått

Ikke ts.

Anonymkode: 51efe...3a3

Men jeg ler litt jeg og. TS. 

Anonymkode: 6c8b7...9b0

[servitrise&suppe]

Du må lese filosofi så kanskje du finner noe som bekrefter tankene dine. De er ikke skadelige, men det er mulig at du er deprimert. Hvis det er tilfelle bør du kanskje finne noen å samtale om det med. 

[servitrise&suppe]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Sånn umiddelbart tenker jeg problemet ditt er at nysgjerrigheten din ikke står i stil til intellektet ditt. Det virker som at du har låst deg så fast i et filosofisk materialistisk tankesett fra 1800-tallet at du har gjort det til et livssyn, og så aldri kommet deg videre, aldri tatt til deg noe mer kunnskap. Samtidig har intellektet ditt har et mye større potensiale, og hungrer etter noe mer, flere alternativer, noe mer å sammenligne med. Hjernen din trenger rett og slett mer mat!

Anonymkode: 28bc5...c60

Hvorfor blandet du inn intellektet her? Mener du å si at mer intelligente mennesker bør vite bedre eller hva? 

[Camilla1121]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du forstår at tankene dine er skadelige for andre, men ser ikke ut til å forstå at du selv er skadet (syk).

Tror ikke du ønsker å true eller rope om hjelp, men du behøver helsehjelp. Når mennesker (eller dyr) slutter å ønske å eksistere da er de ikke friske.

Et av de store utfordringene med depresjon er jo at man selv tror på depresjonens stemme, mener det er sannheten og ønsker derfor ikke hjelp. Det fører dessverre til mye unødig lidelse.

Anonymkode: 82989...97f

Dette er bare så feil. TS er ikke syk. Over halvparten av menneskets grunnleggende følelser er negative, aller størst er frykten, fordi den hjelper oss å overleve. Det er ikke lett å være menneske. 

Jeg er enig i en annen i denne tråden om at TS burde ta sin egen eksistensialisme på alvor og søke mer kunnskap om emnet. Du burde søke opp det som heter "depressiv realisme", som i min mening er å foretrekke fremfor overfladisk "toxic positivism". Det er hundre prosent lov å konkludere med at life is a bitch. Det er et slit, og så er det over. Lykken kommer i blaff. 

I den utrolig innsiktsfulle dokumentarfilmen HyperNormalisation forteller Adam Curtis at det ikke er rart å være engstelig i en engstelig tid. Se deg rundt: verden vi lever i er jævlig. Selvfølgelig er det ingen som ville valgt seg hit av egen vilje. Nei, livet er "tvunget på oss". Greia er at døden også er tvunget på oss. Uansett hvor lite eller mye man ønsker det, så kommer vi til å dø. Å bli gitt livet er å bli gitt en byrde, men det er no fremdeles noe vi har blitt gitt, og kan gjøre hva f*en vi vil med.

Det er så lite, dette livet. Det meste vi forventer og bekymrer oss for er smålig. Vær stor: vær raus, vær snill med deg selv. 

Endret 12. februar 2023 av Camilla1121

[AnonymBruker]

servitrise&suppe skrev (8 minutter siden):

Du må lese filosofi så kanskje du finner noe som bekrefter tankene dine. De er ikke skadelige, men det er mulig at du er deprimert. Hvis det er tilfelle bør du kanskje finne noen å samtale om det med. 

Det er overveiende sannsynlig at ts har lest uendelig mye mer faktisk.

Anonymkode: 51efe...3a3

[Camilla1121]

servitrise&suppe skrev (10 minutter siden):

Hvorfor blandet du inn intellektet her? Mener du å si at mer intelligente mennesker bør vite bedre eller hva? 

Jeg tror poenget var at hvis man tenker veldig mye rundt dette med livet og døden, og om livet er verdt å leve eller ei, så finnes det en lang filosofisk tradisjon og en masse litteratur om emnet som kan føre TS videre i sin eksistensielle angst/depresjon. Man må tørre å gå innom de mørkeste dalene for å komme frem til innsikt/"lys" – ikke at man konkluderer med at livet er herlig, men at man kommer frem til en sannhet som for seg selv gjør det enklere å gå videre. 

Min far sier ofte: life is a bitch and then you die. Litt humoristisk, men også veldig sant. Bare et eksempel. 

Endret 12. februar 2023 av Camilla1121

[servitrise&suppe]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er overveiende sannsynlig at ts har lest uendelig mye mer faktisk.

Anonymkode: 51efe...3a3

Hva svarer du på? 

[servitrise&suppe]

Camilla1121 skrev (7 minutter siden):

Jeg tror poenget var at hvis man tenker veldig mye rundt dette med livet og døden, og om livet er verdt å leve eller ei, så finnes det en lang filosofisk tradisjon og en masse litteratur om emnet som kan føre TS videre i sin eksistensielle angst/depresjon. Man må tørre å gå innom de mørkeste dalene for å komme frem til innsikt/"lys" – ikke at man konkluderer med at livet er herlig, men at man kommer frem til en sannhet som for seg selv gjør det enklere å gå videre. 

Min far sier ofte: life is a bitch and then you die. Litt humoristisk, men også veldig sant. Bare et eksempel. 

Tja. Man kan nok komme fram til noe, men nå er det mange som aldri gjør det og det selv om de vet og kan og har lest mer enn antall bøker på et bibliotek 😆 det viktigste er vel kanskje å finne bekreftelse når det blir så svart. Men det er jo noe jeg tenker så fullt mulig at du har et poeng. 

Ps malplassert emoij jeg ikke skulle ha der!

Endret 12. februar 2023 av servitrise&suppe

[Camilla1121]

servitrise&suppe skrev (32 minutter siden):

Tja. Man kan nok komme fram til noe, men nå er det mange som aldri gjør det og det selv om de vet og kan og har lest mer enn antall bøker på et bibliotek 😆 det viktigste er vel kanskje å finne bekreftelse når det blir så svart. Men det er jo noe jeg tenker så fullt mulig at du har et poeng. 

Ps malplassert emoij jeg ikke skulle ha der!

Hvis man letter etter to streker under svaret, så vil man aldri finne dette. Tro meg, jeg har prøvd. Men å lese og lytte til hva andre mennesker/tenkere har tenkt rundt livet, døden, mening og verdi – det gjør at en føler seg mindre alene og unormal. Anbefaler denne videoen: 

https://www.youtube.com/watch?v=nhqc5MD6qV0&list=PL6xHmfC_dW_ApTnQlY41j2uSYBa-Wex_c&index=7

Man kommer aldri frem til et entydig og avklarende svar på hvorfor vi skal leve dette livet. Vi kommer ikke frem til noe svar fordi mennesket er ikke en gud. Men man kan komme frem til grunnsetninger som fungerer som ankepunkt. 

En dag skal jeg dø, men alle andre dager skal jeg leve. For eksempel. Saken er å finne noe som kjennes sant, men som ikke er klisjé. Det varierer veldig fra person til person. Ikke mist motet fordi en persons grunnsetning/mantra høres platt og meningsløs ut for deg. Du vil finne dine. 

Fra mitt eget liv er jeg opptatt av å være prosessuell. Lykke er ikke noe som kan nå som et mål. Man kommer aldri til å nå et punkt hvor man er fullstendig hel og komplett og fri for alle menneskelige mangler. Men kanskje her og nå går det greit, kanskje morgendagen ikke blir så verst som jeg frykter. Jeg har akseptert at jeg vil kjenne meg ulykkelig og misfornøyd og dum og stygg innimellom. OK. Det er en del av showet, tenker jeg. 

Lykke til der ute. 

 

[servitrise&suppe]

Camilla1121 skrev (1 minutt siden):

Hvis man letter etter to streker under svaret, så vil man aldri finne dette. Tro meg, jeg har prøvd. Men å lese og lytte til hva andre mennesker/tenkere har tenkt rundt livet, døden, mening og verdi – det gjør at en føler seg mindre alene og unormal. Anbefaler denne videoen: 

https://www.youtube.com/watch?v=nhqc5MD6qV0&list=PL6xHmfC_dW_ApTnQlY41j2uSYBa-Wex_c&index=7

Man kommer aldri frem til et entydig og avklarende svar på hvorfor vi skal leve dette livet. Vi kommer ikke frem til noe svar fordi mennesket er ikke en gud. Men man kan komme frem til grunnsetninger som fungerer som ankepunkt. 

En dag skal jeg dø, men alle andre dager skal jeg leve. For eksempel. Saken er å finne noe som kjennes sant, men som ikke er klisjé. Det varierer veldig fra person til person. Ikke mist motet fordi en persons grunnsetning/mantra høres platt og meningsløs ut for deg. Du vil finne dine. 

Fra mitt eget liv er jeg opptatt av å være prosessuell. Lykke er ikke noe som kan nå som et mål. Man kommer aldri til å nå et punkt hvor man er fullstendig hel og komplett og fri for alle menneskelige mangler. Men kanskje her og nå går det greit, kanskje morgendagen ikke blir så verst som jeg frykter. Jeg har akseptert at jeg vil kjenne meg ulykkelig og misfornøyd og dum og stygg innimellom. OK. Det er en del av showet, tenker jeg. 

Lykke til der ute. 

 

Jeg fant meningen med livet for ca 20 år siden 🙂 det vil si at jeg ble spurt hva jeg trodde det var og hadde det svaret. Ingenting etterpå har fått meg til å endre mening. Selv om jeg har lest og tenkt mye siden dengang også. Men andre kan jo ha sin oppfatning, sin tvil og tro.