Dere som mistet mor som ung

[AnonymBruker]

Hvordan har det preget livet deres i ettertid? Har dere hatt andre psykiske følger av det enn eventuelt sorg og savn? Hvor gamle var dere og hvor gammel var deres mor? Hvordan var tiden rett etter det skjedde og hvordan har livet vært senere?

Anonymkode: 0602b...66f

[AnonymBruker]

Jeg var ung voksen (24) og det har prega meg. Tør ikke tenke på hvor mye verre det bille vært hvis jeg var  yngre eller barn. 

Anonymkode: 9b03f...f6a

[AnonymBruker]

Mistet min når jeg var 6 år. Vet ikke engang hvor gammel hun var(far min har fortalt meg fint lite om henne).Er egentlig litt glad for at jeg var så ung, for jeg husker henne ikke og det er vankelig å savne noe jeg ikke husker. Trist er det jo men

Jeg ble tatt ut av skolen i noen mnd og kan ikke huske at jeg har vært trist utenom på begravelsen hennes. Får meg til å lure på om det er noe galt med meg eller om hun kanskje ikke var er "god mor", og derfor det ikke er et savn? Jeg vet ikke

Jeg blir fortalt bare fine ting om henne, men jeg tror ikke helt på at hun var den personen folk beskriver henne som. Kjenner det er ekkelt å innrømme men hun døde av heroin overdose og var gift med min far så hvor god kan hun være? Jeg vet at hun tokk drugs når hun var gravid med meg.  Kanskje jeg tenker slik fordi det er som en støtte

Om jeg er noe preget av akkurat det tror jeg ikke. Men man er avhengig av å ha en veldig god far som "erstatning". Ble utsatt for grov omsorgssvikt og dette har preget meg sterkt. Flere psykiske problemer jeg enda sliter med.

Klarer liksom ikke å slutte å tenke "hva om hun aldri døde, hadde barndommen min blitt bedre?" osv.. lurer sterkt på det. Høres ut som DEN egoisten😬

 

Anonymkode: 0dce0...158

[AnonymBruker]

Du definerer ikke "ung", så jeg velger å svare. 

I og med at jeg var etablert og hun ikke var en del av min hverdag, har det ikke preget meg mye psykisk. 

Men det er en sorg man må lære seg å leve med, som er en del av meg på en annen måte enn de som mister en forelder som har levd livet sitt ferdig. 

Det er smerte over alt man vanligvis ville fortalt, en person som var så utrolig involvert i ditt liv, og kjente på din glede og smerte som om det var hennes egen. En du vet ville gjort absolutt alt for deg. 

Og så er det smerten over alt hun ikke får oppleve og se. Barnebarn som vokser opp, høytider og familietreff. Og også å se pappas smerte over dette. 

Anonymkode: a1a5a...fb0

[AnonymBruker]

Mistet mamma brått for snart to år siden som ung voksen. Jeg var 28 og hun var 59. Jeg var for så vidt etablert i en annen by på dette tidspunkt med samboer, jobb osv, men hun var likevel min viktigste støttespiller og omsorgsperson i livet. Sorgen og smerten har til tider vært uutholdelig, men det har ikke fått noen psykiske følger bortsett for at jeg har fått mer helseangst og bekymrer meg mye for mine nærmeste. 

Har gått fast i sorggruppe siden hun døde og går til psykolog innimellom. Det har hjulpet mye å møte andre i samme situasjon. Jeg kjenner på mye sorg og sinne over alt hun ikke fikk oppleve, som å få barnebarn. 

Kan til tider føle meg ensom til tross for at jeg har samboer og mange gode venner. Folk flest står seg selv nærmest og er opptatt med seg og sitt. En mor er kanskje den eneste som setter deg og din velvære foran absolutt alt. 

For meg går det et tydelig skille før og etter. Jeg kommer aldri til å bli den samme, på godt og vondt. Jeg har blitt mer bevisst på hvilke mennesker jeg omgås, og blitt flinkere til å prioritere meg selv og egne behov. Jeg kjenner også at jeg har mindre kapasitet enn tidligere, både når det gjelder arbeid og sosialt. De tunge dagene blir ekstra tunge når man ikke har en mamma å ringe. 

Anonymkode: 9f2c5...cd3

[AnonymBruker]

Det er så trist å lese dette. Jeg har en nyfødt og er selv 40 år. Jeg elsker henne såå høyt, men har også dårlig samvittighet fordi jeg er så gammel. Risikoen er så høy for at hun mister sine foreldre i ung alder. Heldigvis har hun to flotte helsøsken som er en del eldre enn henne. Håper og tror at de blir en god støtte for hverandre hvis vi faller ifra tidlig. 

Anonymkode: af022...d8b

[Januar2]

Jeg var 29år da mamma døde, 

hun ble funnet livløs og jeg selv utførte HLR,  savnet er stort

[AnonymBruker]

En veninne som hadde eldre mor som fikk henne i 40 årene mistet moren som 20 åring. To brødre med eldre mor som fikk dem som 40 åring mistet moren til kreft når de var tenåringer. Far gikk også bort tidlig.  Det er ulempene med eldre mor og far at man mister foreldre tidlig i 20 årene...Jeg mistet mor til kreft som 42 åring og det var også alt for tidlig. Min far døde tidlig.

Anonymkode: 6dd4c...076

[AnonymBruker]

Jeg var 30 da jeg mistet henne, hun ble bare 50.  Skjedde plutselig og jeg hadde nettopp vært hjemme å feiret jul med henne. 

Anonymkode: 94f76...22c

[AnonymBruker]

Min mamma har ikke vært så veldig tilstede i livet mitt, så har bestandig opplevd at jeg ikke har en ekte mamma. Hun har bestandig prioritert jobb, dyre ferieturer, kostbare klær, Oriflame, restaurantbesøk, narkotika, oriflame og pengespill så lenge jeg har levd. I oppveksten min var det gjerne pappa og andre tilfeldige mennesker som måtte stille opp økonomisk. Hun lever fortsatt, men hun har bestandig valgt å distansere seg fra øvrig familie. Hun har aldri stilt opp for meg i voksen alder heller. Så jeg må nok belage meg på at jeg ikke har en ekte mamma som stiller opp. 

Anonymkode: 55ff5...146

[Maskinfører]

Mistet min mor for 12 år siden hun  ble 58 år gammel det sitter i for å si det sånn 

[AnonymBruker]

Jeg ble bortadoptert som nyfødt, og har store tilknytningsvansker. Jeg har andre problemer også, men vet jo ikke hva som kommer av hva da det ikke er noe "jeg" som ble dannet "før" jeg på en måte mistet moren min.

Anonymkode: da969...284