Dere som slet sterkt med psyken i ungdomstid og tidlig voksen, hvordan har dere det idag?

[AnonymBruker]

Jeg er i 20årene og føler at store deler av mitt unge liv har gått tapt pga. psykisk sykdom. Jeg er glad for at jeg den dag i dag lever, at jeg er såpass oppegående og fungerende som jeg er, og jeg er relativt fornøyd og stolt med hvor jeg har kommet når jeg sammenligner meg med hvordan det har vært. Jeg ser handlingsmønstrene mine, hvor jeg har destruktive innlærte reaksjonsmønstre og overlevelsesstrategier, og jobber med å forbedre meg hver eneste dag. Jeg tar idag en bachelor i psykologi og det ser utad ut som at jeg er på vei til et godt liv. Samtidig blir jeg iblant rett og slett gal av å se hvordan alle disse ubevisste prosessene styrer livet mitt, uten at jeg liksom klarer å gjøre noe med det. Og noen ganger blir jeg fylt med en ekstrem håpløshet, når jeg får følelsen av at det er noe som må følge resten av livet. Romantiske forhold er spesielt vanskelig, da jeg liksom aldri blir fornøyd. Men tanken på jobb og det å bli "voksen" er det som skremmer meg mest. Vet ikke hvordan jeg skal få det til. 

Så jeg ønsker egentlig bare å høre hvordan dere som slet med psyken i ungdomstid og tidlig voksen, hvordan har dere det idag?

Anonymkode: fe3fc...79e

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen nå, men for meg er det riktig å ha en travel jobb og en travel hverdag uten for mye tid til å tenke. 

Gleder meg alltid til ferie, men det er egentlig da jeg har det verst. 

Anonymkode: 41108...a5e

[AnonymBruker]

Slet veldig psykisk i tidlig voksen alder (20-åra). Er 40 i dag og livet er mye bedre på alle plan! Det er absolutt håp. En psykolog jeg gikk til sa han møtte utrolig mange unge voksne som slet, men at nesten alle fikk det mye bedre som godt voksne😀

Anonymkode: f0a7d...82d

[AnonymBruker]

Har en generell angst lidelse samt en sosial angst lidelse. Jobber hver dag med det. Har veldig få (les: en) venner. Men er gift og har barn. Var redd jeg kom til å slite veldig psykisk i svangerskapene, men å være gravid gjorde meg faktisk rolig, og jeg sliter mindre med sosial angst i etterkant. Jeg har rett og slett ikke tid nå imens ungene er små. Jeg må fokusere på dem, og de er en slags sosial buffer 90% av tiden. 

 

Anonymkode: f06ea...a92

[AnonymBruker]

Ble mobbet konstant gjennom barne- og ungdomsårene. Er i dag 40+ og har det mye bedre. Har fått meg fritidsinteresser hvor jeg ser at jeg er en del av gjengen og det hjelper veldig på.

Anonymkode: 92647...12a

[AnonymBruker]

Går greit. Var ekstremt dårlig som ung.

Anonymkode: dcbb7...ee0

[AnonymBruker]

Det går ok. Jeg har funnet måter å håndtere det på. Jeg slet voldsomt som barn og frem til jeg var i tredveårene, men etterhvert begynte jeg å forstå mer av meg selv og hva jeg håndterer/kke håndterer, pluss at jeg fant gode strategier. Jeg kommer aldri til å bli "helt bra", men det er greit. Nå er jeg 51.

Anonymkode: 8c2b7...90b

[AnonymBruker]

Er vell "teknisk sett", som andre sier, ennå ung i en alder av 31. Men! Har slitt mye psykisk fra jeg var 15 frem til idag, er nå blitt uføre. Mye pga at jeg ikke fikk den hjelpen jeg skulle hatt, ble en kasteball i systemet, inn og ut av psykiatrien og dps, og psykologer avsluttet pga det ikke vare fare for at jeg skulle ta livet mitt i "de korte bedre periodene". Sliter ennå, men har nåbmer fokus på å finne livskvalitet enn å "kurere" og grave i sykdommen, finne ting i livet som gir glede og livslyst.

Anonymkode: b1b6f...c72

[AnonymBruker]

Har ikke gått så bra her. Er i slutten av tredveårene. Føler jeg har mistet 30 år til depresjon og angst. Egentlig har jeg mistet meg selv også, er bare et tomt skall igjen. Klarer ikke stå i arbeid, og har ingen drømmer lenger, det eneste jeg vil er å være hjemme og alene. 

Anonymkode: fec67...e19

[AnonymBruker]

Kjære TS, først og fremst så bør du være stolt av deg selv. Du har kommet langt! Du er i gang med utdanning og du har motivasjon for å ha det bedre i livet. 

Husk også at det er mange der ute som sliter- det vet sikkert du siden du tar utdanning innen ppsykologi. Ofte så tenker man at folk har alt på stell og er så stabile, men vi vet aldri hva som skjer med dem.

 

Jeg slet mye som ungdom. Lang historie. Jeg kom meg ut av det med hjelp fra foreldrene som kom med et godt forslag om å bytte skole og flytte til en annen bydel. Jeg kuttet ut mange venner. Jeg er heldig som har foreldre som stiller opp for meg! 

Jeg har en mastergrad, en hund, trener regelmessig og driver med idrett som hobby, har bil og en stabil jobb. God kontakt med foreldrene og er på boligjakt i nærheten av der de bor  Tok lappen i voksen alder av ulike grunner. Er veldig stolt av meg selv Har dessverre ikke kjæreste eller barn, da jeg sliter med lav selvtillit og nekter å tro at en mann kan behandle meg bra og være tiltrukket av meg. Jeg er redd for å finne en mann som vil behandle meg dårlig og som vil resultere i at jeg mister kontroll over livet mitt og havner igjen på feil spor. Jeg skulle gjerne hatt barn, men jeg tror i mitt tilfelle er det best å holde seg unna kjærligheten. Jeg vil heller ha et stabilt liv uten drama og uten fare for å bli behandlet dårlig. Det er min store frykt. 

Ellers har jeg lite venner. Veldig få. Nesten ingen. Stoler ikke så lett på andre mennesker. 

Anonymkode: 9376b...7be

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år, og de siste 10 årene har livet mitt vært bra, bedre og bedre faktisk. Har mann og barn, mange og nære venner, interessante hobbyer, og livet er fint.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle leve til å bli 40. Det er håp for et godt liv for deg også!

Anonymkode: b74c7...5ec

[AnonymBruker]

Jeg har det bedre i form av at jeg ikke er like dypt deprimert. Jeg skader ikke meg selv lenger, ønsker ikke lenger å dø, og har fått et ganske godt forhold til mat. Men etter mange år som «frisk», så merker jeg at mildere symptomer over lang tid, kombinert med familieliv og jobb, har gjort meg dårligere igjen, men nå i form av utbrenthet. Jeg fikk aldri hjelp som ungdom, og har mye ubehandlet i meg som jeg bare har undertrykt og forsøkt glemt gjennom 20 år. 

Så min erfaring er at det mulig å bli bedre, men du må orke (og få hjelp til!) å gjøre jobben for at ikke problemene/sykdommen skal komme og bite deg i halen igjen og igjen. 

Anonymkode: bc3c9...ccb

[AnonymBruker]

Jeg slet mye og alvorlig som barn og ungdom og tidlig voksen, men har det helt bra idag. Det som hjalp meg tror jeg må være at jeg kom meg ut i jobb. Hadde jeg bare gått for uføretrygden hadde jeg nok fortsatt slitt pr idag, men isteden så fungerer jeg nå slik som andre normale folk uten psykiske plager og har både mann og venner. 

Anonymkode: 1ade5...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har ikke gått så bra her. Er i slutten av tredveårene. Føler jeg har mistet 30 år til depresjon og angst. Egentlig har jeg mistet meg selv også, er bare et tomt skall igjen. Klarer ikke stå i arbeid, og har ingen drømmer lenger, det eneste jeg vil er å være hjemme og alene. 

Anonymkode: fec67...e19

Sånn er det her også. Jeg er i førtiårene. Jeg har prøvd så mange ganger, fått en ny start med utdanning, jobb og partnere men så raser alt sammen bår jeg får depresjonen tilbake. Har fått noe hjelp i 20-årene men de slipper meg så fort jeg kommer litt ovenpå. Det varer jo ikke lenge.

Anonymkode: 7c04d...1bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg slet mye og alvorlig som barn og ungdom og tidlig voksen, men har det helt bra idag. Det som hjalp meg tror jeg må være at jeg kom meg ut i jobb. Hadde jeg bare gått for uføretrygden hadde jeg nok fortsatt slitt pr idag, men isteden så fungerer jeg nå slik som andre normale folk uten psykiske plager og har både mann og venner. 

Anonymkode: 1ade5...4df

Men det er vanskelig å være i jobb som deprimert også. Bra hvis jobben har gjort at du ikke blir deprimert. Jeg blir så stresset på jobb og det fører tilslutt til depresjon. Når jeg er deprimert så er det et mareritt å være på jobb. Jeg må klistre på meg et smil og anstrenge meg så mye at jeg faller enda mer ned. Tilslutt går de tikke mer og jeg blir sykmeldt. Gang på gang. Det er så skamfullt at jeg ikke har ord! Det går hardt utover selvfølelsen. Har ikke telling på hvor mange ganger jeg har vært langtidssykmeldt. Er redd dette er siste gang😞

Anonymkode: 7c04d...1bf

[AnonymBruker]

Trodde egentlig det skulle gå bra når jeg var  slutten av 20 årene, fordi ting gikk i en god retning. Så gikk alt rett vest. Jeg endte som ufør.

Anonymkode: 281d4...2c9

[AnonymBruker]

Det går veldig fint. 😊

Anonymkode: 4d54c...7e0

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske bra, men så gikk jeg nesten seks år i traumeterapi for å komme dit jeg er i dag da. 

Anonymkode: ce342...0c8

[AnonymBruker]

Slet veldig i tenåra. Mange innleggelser på psykiatrisk, både med og uten tvang. 
 

Er nå i tredveåra, har tre barn, samboer, fem års høyskoleutdannelse og fast 100% jobb  

Kan fremdeles ha tunge perioder, men har lært meg å håndtere de greit

Anonymkode: a7bb7...2de

[Charminia]

Jeg har det generelt veldig bra nå, tidlig 30 årene. Slet med tvangstanker, mye angst og uro. Medisin, en stabil mann og familie, og mye jobbing med meg selv har hjulpet meg. Har lært meg å være mye snillere med meg selv med årene.