Jeg er visst alene, feil venner?

[AnonymBruker]

Jeg må bare skrive ut noe for å få litt mer ro i sjela. Har ingen spørsmål, men hvis folk kjenner seg igjen så blir jeg glad for å høre hva dere har gjort for å komme ut av dette.

Jeg har feil venner. Hvordan jeg vet det? Føler meg alene med de. At jeg må spille en rolle. Hvis jeg ikke spiller denne rollen får jeg negative tilbakemeldinger eller jeg merker at jeg ikke er bra nok for vennene.
F.eks jeg sier at jeg ikke kan være med på nach etter byen (jeg sliter med søvnen og kan ikke snu døgnet slik mange kan fordi jeg da får problemer opptil to uker etterpå), da får jeg enten høre at jeg er kjedelig eller jeg blir ikke bedt med ut på byen de neste gangene (men får tilsendt snapper som er veldig in your face du får ikke bli med (er slik jeg tolker det, for det er ellers ikke så viktig å sende meg så mange snapper)).

Saken er at jeg har vokst opp med vold og overgrep. Jeg har gått til psykolog i veldig mange år og prøver å takle hverdagen bedre, men føler meg ødelagt for å være ærlig. Er delvis ufør, noe som er en skam på vår alder. Jeg liker ikke å snakke om disse tingene og gjør det sjeldent, så jeg spiser ikke opp folk med dette. Men det er visse ting jeg ikke klarer, som jeg ser at «alle andre» klarer. Jeg har ikke energien til alt jeg ønsker, og jeg makter ikke å være pålogget sosiale medier 24/7 eller sende morsomme memes og chatte mye slik jeg kanskje føler man må for å holde på vennskap i dag.

Det jeg ønsker meg er en venn, kanskje to(?), som jeg kan være sammen med uten å snakke om de vondene tingene så ofte men ha det hyggelig med. Være sammen og respektere hverandre og le og kose oss. Trene sammen, gå tur, gå på konsert, lage mat, høre på musikk, ta kjøreturer og se dårlige serier med.

Søker bare en venn jeg kan være meg selv sammen med og dele livets opp- og nedturer med. Hvor jeg ikke blir dømt for det jeg ikke klarer og der jeg ikke blir snakket til som om jeg er dum, udugelig eller føler meg mindreverdig. For det blir jeg også. Hvis jeg dobbeltsjekker døren et par ekstra ganger for å sjekke om den er låst så blir jeg ledd av og får høre "du har så sykt mye angst, du må seriøst lære deg å slappe av, herrgud". Men jeg gjør jo ikke noe ut av å dobbeltsjekke døra, jeg bare gjør det, så hvorfor må det snakkes om hele tiden. Kan man ikke bare la folk være? Jeg påpeker ikke alt de gjør feil hele tiden, synes ikke det er greit.

Andre venner snakker bare om seg og sitt, mens de ikke stillet et eneste spørsmål om hvordan jeg har det. Typiske energityver. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke treffer disse vennene fordi de bare har meg (gjelder 3 stykker). Men jeg tappes bare av dem og orker ikke møte de så ofte. Og det får jeg også høre... Samtidig sier jo akkurat disse vennene at jeg er verdens beste osv, men jeg er jo bare det fordi jeg gir de akkurat det de trenger.

Jeg er kanskje heldig som har folk jeg kan være med, men jeg er så fryktelig ensom. Har skjønt i terapi at jeg tiltrekker meg feil folk og kanskje har vokst fra mange av vennene jeg har.

Det siste halvåret har jeg prøvd å fokusere på meg selv og finne ut av ting. Og jeg er visst alene.

Jeg misunner så mange jeg ser i sosiale medier, som smiler blidt sammen med vennene sine og det virker som de omgir seg med folk som oppriktig liker dem. Men hvor finner man folk man har det godt sammen med i voksen alder? Hvordan tiltrekke seg riktig folk?

Anonymkode: 6c938...c9e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye her. Det blir til at man nesten heller foretrekker å være alene for å slippe.

Du høres veldig behagelig å være rundt, hvor i landet befinner du deg? Hadde likt å hengt med deg ☺️

Anonymkode: d2295...f7d

[AnonymBruker]

Husk at det er ingen som ser smertene bak smilene på bilder. Sannheten er ofte ikke det som den ser ut til å være.

Anonymkode: 0c20d...1b7

[AnonymBruker]

Om "vennene" dine drar deg ned, er det best å bryte med dem og finne seg nye. Jeg måtte engang gjøre det. På videregående var jeg han feite fyren som alltid ble vennesona, aldri hadde sjans på noen og skjulte all smerte bak selvironi. Så tok jeg tak i meg selv, slanket meg, bygde muskler og begynte å oppleve mer respekt fra mennesker rundt meg, noe som også hjalp på selvtilliten. Fikk litt draget på damene gjorde jeg og.

Men med vennene mine fra den gangen var det som om de alltid skulle dra meg ned igjen, tilbake til den jeg engang var, stadig minne meg på kjipe erfaringer med avvisninger og utdritinger. Føltes som jeg tok fem steg tilbake mentalt hver gang jeg hang med dem. Så jeg kuttet dem ut, alle sammen. Bare ghostet dem, og med åra sluttet de å ta kontakt. Fikk meg nye venner som ikke kjenner den jeg var, og som heier på meg når jeg forteller om hvordan ting engang var.

Anonymkode: 114cb...cda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Kjenner meg igjen i mye her. Det blir til at man nesten heller foretrekker å være alene for å slippe.

Du høres veldig behagelig å være rundt, hvor i landet befinner du deg? Hadde likt å hengt med deg ☺️

Anonymkode: d2295...f7d

Det er akkurat det jeg også nå har funnet ut, at jeg har det bedre alene. Men det er ikke fordi jeg trives best med det, det er fordi jeg har det vondt med vennene jeg har. Jeg ønsker jo ikke egentlig å være for meg selv.

Så hyggelig sagt! Jeg bor i Oslo. Hvor gammel er du? 🤗 Vet ikke om jeg tør å møte noen herfra, men ble veldig glad for tilbudet. ❤️

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Om "vennene" dine drar deg ned, er det best å bryte med dem og finne seg nye. Jeg måtte engang gjøre det. På videregående var jeg han feite fyren som alltid ble vennesona, aldri hadde sjans på noen og skjulte all smerte bak selvironi. Så tok jeg tak i meg selv, slanket meg, bygde muskler og begynte å oppleve mer respekt fra mennesker rundt meg, noe som også hjalp på selvtilliten. Fikk litt draget på damene gjorde jeg og.

Men med vennene mine fra den gangen var det som om de alltid skulle dra meg ned igjen, tilbake til den jeg engang var, stadig minne meg på kjipe erfaringer med avvisninger og utdritinger. Føltes som jeg tok fem steg tilbake mentalt hver gang jeg hang med dem. Så jeg kuttet dem ut, alle sammen. Bare ghostet dem, og med åra sluttet de å ta kontakt. Fikk meg nye venner som ikke kjenner den jeg var, og som heier på meg når jeg forteller om hvordan ting engang var.

Anonymkode: 114cb...cda

Gratulerer, sykt bra jobba! Hvor fant du de nye vennene?

Det er jo litt trist at du måtte forandre utseende for å få venner, men det var kanskje heller utstrålingen og selvtilliten som forandret seg, sånn egentlig? 🤗 

Anonymkode: 6c938...c9e

[Btw]

Jeg skønner godt hva du mener. For å være ærlig så tror jeg folk er generelt veldig dårlig å være fine venner mot hverandre i disse tider. Det er som om folk ikke har blitt opplært til det. De fleste er for selvopptatte til å sjekke hva sine venner trenger. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 21.06):

Jeg må bare skrive ut noe for å få litt mer ro i sjela. Har ingen spørsmål, men hvis folk kjenner seg igjen så blir jeg glad for å høre hva dere har gjort for å komme ut av dette.

Jeg har feil venner. Hvordan jeg vet det? Føler meg alene med de. At jeg må spille en rolle. Hvis jeg ikke spiller denne rollen får jeg negative tilbakemeldinger eller jeg merker at jeg ikke er bra nok for vennene.
F.eks jeg sier at jeg ikke kan være med på nach etter byen (jeg sliter med søvnen og kan ikke snu døgnet slik mange kan fordi jeg da får problemer opptil to uker etterpå), da får jeg enten høre at jeg er kjedelig eller jeg blir ikke bedt med ut på byen de neste gangene (men får tilsendt snapper som er veldig in your face du får ikke bli med (er slik jeg tolker det, for det er ellers ikke så viktig å sende meg så mange snapper)).

Saken er at jeg har vokst opp med vold og overgrep. Jeg har gått til psykolog i veldig mange år og prøver å takle hverdagen bedre, men føler meg ødelagt for å være ærlig. Er delvis ufør, noe som er en skam på vår alder. Jeg liker ikke å snakke om disse tingene og gjør det sjeldent, så jeg spiser ikke opp folk med dette. Men det er visse ting jeg ikke klarer, som jeg ser at «alle andre» klarer. Jeg har ikke energien til alt jeg ønsker, og jeg makter ikke å være pålogget sosiale medier 24/7 eller sende morsomme memes og chatte mye slik jeg kanskje føler man må for å holde på vennskap i dag.

Det jeg ønsker meg er en venn, kanskje to(?), som jeg kan være sammen med uten å snakke om de vondene tingene så ofte men ha det hyggelig med. Være sammen og respektere hverandre og le og kose oss. Trene sammen, gå tur, gå på konsert, lage mat, høre på musikk, ta kjøreturer og se dårlige serier med.

Søker bare en venn jeg kan være meg selv sammen med og dele livets opp- og nedturer med. Hvor jeg ikke blir dømt for det jeg ikke klarer og der jeg ikke blir snakket til som om jeg er dum, udugelig eller føler meg mindreverdig. For det blir jeg også. Hvis jeg dobbeltsjekker døren et par ekstra ganger for å sjekke om den er låst så blir jeg ledd av og får høre "du har så sykt mye angst, du må seriøst lære deg å slappe av, herrgud". Men jeg gjør jo ikke noe ut av å dobbeltsjekke døra, jeg bare gjør det, så hvorfor må det snakkes om hele tiden. Kan man ikke bare la folk være? Jeg påpeker ikke alt de gjør feil hele tiden, synes ikke det er greit.

Andre venner snakker bare om seg og sitt, mens de ikke stillet et eneste spørsmål om hvordan jeg har det. Typiske energityver. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke treffer disse vennene fordi de bare har meg (gjelder 3 stykker). Men jeg tappes bare av dem og orker ikke møte de så ofte. Og det får jeg også høre... Samtidig sier jo akkurat disse vennene at jeg er verdens beste osv, men jeg er jo bare det fordi jeg gir de akkurat det de trenger.

Jeg er kanskje heldig som har folk jeg kan være med, men jeg er så fryktelig ensom. Har skjønt i terapi at jeg tiltrekker meg feil folk og kanskje har vokst fra mange av vennene jeg har.

Det siste halvåret har jeg prøvd å fokusere på meg selv og finne ut av ting. Og jeg er visst alene.

Jeg misunner så mange jeg ser i sosiale medier, som smiler blidt sammen med vennene sine og det virker som de omgir seg med folk som oppriktig liker dem. Men hvor finner man folk man har det godt sammen med i voksen alder? Hvordan tiltrekke seg riktig folk?

Anonymkode: 6c938...c9e

Kjenner meg så godt igjen. Derfor gidder jeg ikke å legge så mye vekt i vennskap lenger. Og de som ønsker vennskap med meg viser seg til syvende å sist å være idioter og ikke særlig egenskaper for toveis kjørt vennskap…. Så sletter folk og driter i hvor vondt de har det og opplever sorg for familie og sykdom. Hvorfor engasjere meg når de ikke engasjerer seg et kvekk ??? Sorg og sykdom hos familie vet jeg alt om og sorg vet jeg generelt alt om. Etter jeg mistet jenten min, så har folk liksom gitt faen og sutrer over mor havner på sykehuset pga slag. Så what. Hvorfor skal jeg bry meg om din mor når du ikke bryr deg at vi mistet barnet vårt. Fuck Of! Har bedt folk reise til helvete mange ganger å sutre til noen som bryr seg. 

Anonymkode: 63db0...858

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Kjenner meg så godt igjen. Derfor gidder jeg ikke å legge så mye vekt i vennskap lenger. Og de som ønsker vennskap med meg viser seg til syvende å sist å være idioter og ikke særlig egenskaper for toveis kjørt vennskap…. Så sletter folk og driter i hvor vondt de har det og opplever sorg for familie og sykdom. Hvorfor engasjere meg når de ikke engasjerer seg et kvekk ??? Sorg og sykdom hos familie vet jeg alt om og sorg vet jeg generelt alt om. Etter jeg mistet jenten min, så har folk liksom gitt faen og sutrer over mor havner på sykehuset pga slag. Så what. Hvorfor skal jeg bry meg om din mor når du ikke bryr deg at vi mistet barnet vårt. Fuck Of! Har bedt folk reise til helvete mange ganger å sutre til noen som bryr seg. 

Anonymkode: 63db0...858

Så lei å høre hva du har gjennomgått. 😔 Håper du har støtte i familie rundt deg.

Anonymkode: 87396...5e5