Vanlig å ville være alene, selv i et godt forhold?

[Gjest lovisee]

Forloveden min er fantastisk og så god og tålmodig med meg, og det er ingen som skjønner meg så godt som han. Elsker ham og kan ikke se for meg en framtid uten ham, samtidig som jeg i lang tid har sittet med en følelse av at jeg bare vil være alene og bygge opp livet på egenhånd selv. Er dette normalt? Vi har god kommunikasjon og gir hverandre egentid, og har bodd sammen i fire år nå. Føler jeg dette fordi jeg genuint vil være alene, eller fordi jeg er i midten av 20-årene og vil leve mer? Det skal også nevnes at jeg har anoreksi, noe som gjør at jeg kan ha lyst til å isolere meg, men har aldri opplevd det så sterkt som dette.

Endret 10. februar 2023 av lovisee

[AnonymBruker]

Jeg mener det er nokså normalt ja. Folk har forskjellige behov for alenetid. Og noen føler at deres selvstendighet blir kvelt i et forhold. 

Jeg vokste opp med foreldre som var veldig avhengige av hverandre, og jeg ble avhengig av dem selv da jeg var voksen. Da jeg endelig kuttet navlestrengen hadde jeg et enormt behov for selvstendighet og å greie meg selv. Jeg innser at vi alle trenger noen, men i min situasjon var det ingenting mer naturlig enn at jeg hadde behov for selvstendighet. Selvstendighet gir meg mestringsfølelse! Det er verdens beste følelse å fikse livet selv. Og så trenger jeg selvsagt støtte som alle andre. 

Nå er jeg i et forhold, men også her er det viktig å dyrke selvstendigheten. Ikke noe medavhengighet, kontrollbehov, sjalusi, eller å la den andre begrense mitt liv. Selvsagt velger jeg å begrense det, for å ta hensyn til et annet menneske, og snart barn, men det finnes måter å dyrke selvstendighet i forhold! 

Mitt forslag er å identifisere (for deg selv, ikke be andre gjøre det) hva det er du EGENTLIG trenger, øve deg på å stole på deg selv, ta små og store valg selv, om det gir deg noe av det du trenger så er det et behov for å være alene, vil jeg si. Jeg tror du vet selv om dette er sunt, eller mer av det syke som vil få deg til å isolere deg. 

(Siste innspill, jeg har selv slitt med spiseforstyrrelse, og har nylig tenkt at det kan ha hatt sammenheng med at jeg følte meg invadert av foreldrene mine, mens spisingen det var noe bare jeg kontrollerte, det hadde jeg for meg selv, og selv om andre kommenterte på mat, vekt og spising, så var det ingen som kunne presse i meg mat, jeg gikk for meg selv og følte kontroll. Nå er den kontrollen noe ganske annet enn den genuine følelsen av selvstendighet og mestring. Det var maten og spisingen som hadde kontroll over meg.) 

Lykke til! 

Anonymkode: 068cd...679

[AnonymBruker]

Det er nok ikke så uvanlig å føle en del ambivalens. Og du har jo mentale problemer også. 

Anonymkode: df343...22f

[Gjest lovisee]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 18.51):

Jeg mener det er nokså normalt ja. Folk har forskjellige behov for alenetid. Og noen føler at deres selvstendighet blir kvelt i et forhold. 

Jeg vokste opp med foreldre som var veldig avhengige av hverandre, og jeg ble avhengig av dem selv da jeg var voksen. Da jeg endelig kuttet navlestrengen hadde jeg et enormt behov for selvstendighet og å greie meg selv. Jeg innser at vi alle trenger noen, men i min situasjon var det ingenting mer naturlig enn at jeg hadde behov for selvstendighet. Selvstendighet gir meg mestringsfølelse! Det er verdens beste følelse å fikse livet selv. Og så trenger jeg selvsagt støtte som alle andre. 

Nå er jeg i et forhold, men også her er det viktig å dyrke selvstendigheten. Ikke noe medavhengighet, kontrollbehov, sjalusi, eller å la den andre begrense mitt liv. Selvsagt velger jeg å begrense det, for å ta hensyn til et annet menneske, og snart barn, men det finnes måter å dyrke selvstendighet i forhold! 

Mitt forslag er å identifisere (for deg selv, ikke be andre gjøre det) hva det er du EGENTLIG trenger, øve deg på å stole på deg selv, ta små og store valg selv, om det gir deg noe av det du trenger så er det et behov for å være alene, vil jeg si. Jeg tror du vet selv om dette er sunt, eller mer av det syke som vil få deg til å isolere deg. 

(Siste innspill, jeg har selv slitt med spiseforstyrrelse, og har nylig tenkt at det kan ha hatt sammenheng med at jeg følte meg invadert av foreldrene mine, mens spisingen det var noe bare jeg kontrollerte, det hadde jeg for meg selv, og selv om andre kommenterte på mat, vekt og spising, så var det ingen som kunne presse i meg mat, jeg gikk for meg selv og følte kontroll. Nå er den kontrollen noe ganske annet enn den genuine følelsen av selvstendighet og mestring. Det var maten og spisingen som hadde kontroll over meg.) 

Lykke til! 

Anonymkode: 068cd...679

Takk for et godt svar! Kjenner meg veldig igjen i det du sier. Det har vært et problem at han ønsker en del kontroll i form av å måtte vite hvor jeg er og når jeg kommer hjem, men det har blitt bedre. Vi har også jobbet med å ha mer tid alene, men jeg kjenner fortsatt mye på følelsen av at jeg bare vil være alene - i tillegg til tanker om at jeg kommer til å angre på å knytte meg uten å ha opplevd ting på egenhånd. Var veldig selvstendig før, og savner det litt, men samtidig så er denne personen mitt alt og jeg elsker ham så.

[AnonymBruker]

En ting er å trenge alenetid i et forhold, som er helt normalt. Men det at du kjenner at du vil bygge opp livet alene og egentlig ikke være i et forhold betyr nok at du ikke skal være i et forhold nå. At du vokser og utvikler deg mer på egenhånd, og at det du trenger nå er å kun trenge å ta hensyn til deg selv og dine ønsker og følelser. Det er normalt å føle sånn også selvom man er i et bra forhold. Bra forhold er ikke ensbetydende med at det er rett å være i forholdet.

Det å bli frisk fra spiseforstyrrelser krever mye av en selv så jeg forstår deg veldig godt. Gjør det som er rett for deg!

Anonymkode: 561bf...170

[AnonymBruker]

lovisee skrev (5 minutter siden):

Det har vært et problem at han ønsker en del kontroll i form av å måtte vite hvor jeg er og når jeg kommer hjem,

Dette er ikke et bra tegn. Om han er kontrollerende er det ikke bare forståelig men også viktig for deg å komme deg ut av forholdet! Som syk så er det siste du trenger en partner som utnytter den svakheten hos deg og kontrollerer deg

Anonymkode: 561bf...170

[servitrise&suppe]

lovisee skrev (15 minutter siden):

Takk for et godt svar! Kjenner meg veldig igjen i det du sier. Det har vært et problem at han ønsker en del kontroll i form av å måtte vite hvor jeg er og når jeg kommer hjem, men det har blitt bedre. Vi har også jobbet med å ha mer tid alene, men jeg kjenner fortsatt mye på følelsen av at jeg bare vil være alene - i tillegg til tanker om at jeg kommer til å angre på å knytte meg uten å ha opplevd ting på egenhånd. Var veldig selvstendig før, og savner det litt, men samtidig så er denne personen mitt alt og jeg elsker ham så.

Jeg blir litt usikker på hva du mener med at han vil vite hvor du er og når du kommer hjem. Er ikke det ganske normalt når man bor sammen? Det var vanlig da jeg var i forhold, men ingen ble sure om vi ikke sa nøyaktig klokkeslett men svarte at vi ikke visste helt. Når er det man ikke kan si hvor man skal når man går? Ikke at jeg tror noe mistenkelig men at det bare er uvant. Eller er det sånn at han må vite nøyaktig hver gang? Jeg prøver bare å skjønne.

 

[Gjest lovisee]

servitrise&suppe skrev (Akkurat nå):

Jeg blir litt usikker på hva du mener med at han vil vite hvor du er og når du kommer hjem. Er ikke det ganske normalt når man bor sammen? Det var vanlig da jeg var i forhold, men ingen ble sure om vi ikke sa nøyaktig klokkeslett men svarte at vi ikke visste helt. Når er det man ikke kan si hvor man skal når man går? Ikke at jeg tror noe mistenkelig men at det bare er uvant. Eller er det sånn at han må vite nøyaktig hver gang? Jeg prøver bare å skjønne.

 

Jo det er helt normalt til en viss grad, men de første årene måtte han vite hvor jeg var til enhver tid, akkurat når jeg kom hjem, og han ble veldig stressa hvis jeg ikke svarte innen et viss tidsrom. Det er ikke alltid sånn nå heldigvis, og det er noe han jobber med siden han sliter med angst.

[servitrise&suppe]

lovisee skrev (1 minutt siden):

Jo det er helt normalt til en viss grad, men de første årene måtte han vite hvor jeg var til enhver tid, akkurat når jeg kom hjem, og han ble veldig stressa hvis jeg ikke svarte innen et viss tidsrom. Det er ikke alltid sånn nå heldigvis, og det er noe han jobber med siden han sliter med angst.

Ok, da skjønner jeg godt. 

[Andro]

Har alltid trengt en del alenetid. Både sånn alenetid som man har ved å være den eneste ved pc-en eller tv-en, eller med nesa i ei bok, og sånne aktiviteter som jeg liker best å gjøre alene - som gåturer og trening. Jeg har også mine egne venner og interesser, som det ikke nødvendigvis er naturlig å trekke med en kjæreste i.
Jeg har stort sett funnet en fin balanse med fellesaktiviteter og tid med partner og disse alenestundene.

Å bygge livet alene... det har alltid vært viktig for meg. Jeg må vite at jeg står på egne bein mtp. jobb, økonomi, bolig osv. enten jeg bor alene eller sammen med noen. Det er en drepende tanke å skulle være avhengig av noen.

[servitrise&suppe]

Da kan jeg kanskje svare på det du spør om. Jeg syns ikke at det er rart at du vil bygge opp noe alene, for dere har bodd sammen siden du bare var 21, og det er ungt. Er det sånn at du ville kunne fortsette et forhold hvis dere bodde fra hverandre, eller vil du være alene generelt? Hvis det er sånn at du må velge så skjønner jeg at det er vanskelig. Jeg tenker bare at med de tankene så er det mest sannsynlig riktig for deg å bo for deg selv. 

[Gjest lovisee]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er ikke et bra tegn. Om han er kontrollerende er det ikke bare forståelig men også viktig for deg å komme deg ut av forholdet! Som syk så er det siste du trenger en partner som utnytter den svakheten hos deg og kontrollerer deg

Anonymkode: 561bf...170

Det var i starten av forholdet at han var sånn, men nå er det bedre. Han er helt fantastisk, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg har denne trangen til å være alene

[Gjest lovisee]

servitrise&suppe skrev (3 timer siden):

Da kan jeg kanskje svare på det du spør om. Jeg syns ikke at det er rart at du vil bygge opp noe alene, for dere har bodd sammen siden du bare var 21, og det er ungt. Er det sånn at du ville kunne fortsette et forhold hvis dere bodde fra hverandre, eller vil du være alene generelt? Hvis det er sånn at du må velge så skjønner jeg at det er vanskelig. Jeg tenker bare at med de tankene så er det mest sannsynlig riktig for deg å bo for deg selv. 

Det er ikke et alternativ å være sammen hvis jeg flytter ut. Det er det som er så vanskelig, for jeg elsker virkelig denne personen men jeg har en trang til å være alene og finne ut hvem jeg er

[AnonymBruker]

Hva med å reise på en ferie alene, se hvordan du trives i ditt eget selskap da, om du savner ham mye, eller egentlig kjenner at det bare er godt?

Du skriver et sted at han har angst, og du har anoreksi. Kan det være at det er noe du ikke får helt tak på, som ikke er så bra mellom dere? Men som gjør at du kjenner du trenger mer egentid? Eller kan det være at han krever veldig forpliktelse fra deg - sånn at han tenker dere skal gifte dere og alltid bo sammen, noe som kveler deg siden du er så ung? Det er iallfall viktig å hverken få barn eller gifte dere før dere har funnet ut av dette... Kanskje trenger du litt frihet.

Anonymkode: 30343...7ca