Er diagnose en uting?

[AnonymBruker]

Det er noe som ikke er som det skal, eller det har jeg i hvert fall trodd siden jeg var 12 og er i dag 33. Jeg var hatt alvorlig depresjoner, sosial angst og problemer med å interagere med folk særlig i grupper. 
 

På et tidspunkt fikk jeg en diagnose, men jeg var mindreårig og mine foreldre sa at dette ikke kunne stemme, så da ble det ikke pratet noe mer om. Vet faktisk ikke om det ble trukket tilbake pga ufullstendig utredning eller om det ble stående i helsepspapirene mine. Som voksnes er jeg tvilende til akkurat denne diagnosen, men føler at no definitiv er litt annerledes.

Nå er jeg splittet, for på en siden skulle jeg gjerne funnet ut av hva dette er fordi jeg mistenker at min datter har det samme og jeg vil ikke at hun skal forstå seg selv bedre en det jeg gjorde, på den annen side er jeg veldig redd for at en diagnose blir en selvoppfyllende profeti og en krykke som gjør at man holder deg selv tilbake.

 

Som voksen fungerer jeg helt okei i sosiale situasjoner og har god jobb med masse kollegaer. Men det har tatt meg lenger tid å komme hit enn for de fleste og jeg har få venner. Selv mistenker jeg autisme, og diagnosen fra før er bipolar. Men har ikke egentlig peiling.

Hva tenker dere, er diagnose unødvendig å «oppsøke» nær man er et normalt fungerende menneske uten store plager, for å bedre forstå seg selv og dermed forstå sitt barn?

 

Anonymkode: 82d8a...feb

[Kirchoffs]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er noe som ikke er som det skal, eller det har jeg i hvert fall trodd siden jeg var 12 og er i dag 33. Jeg var hatt alvorlig depresjoner, sosial angst og problemer med å interagere med folk særlig i grupper. 
 

På et tidspunkt fikk jeg en diagnose, men jeg var mindreårig og mine foreldre sa at dette ikke kunne stemme, så da ble det ikke pratet noe mer om. Vet faktisk ikke om det ble trukket tilbake pga ufullstendig utredning eller om det ble stående i helsepspapirene mine. Som voksnes er jeg tvilende til akkurat denne diagnosen, men føler at no definitiv er litt annerledes.

Nå er jeg splittet, for på en siden skulle jeg gjerne funnet ut av hva dette er fordi jeg mistenker at min datter har det samme og jeg vil ikke at hun skal forstå seg selv bedre en det jeg gjorde, på den annen side er jeg veldig redd for at en diagnose blir en selvoppfyllende profeti og en krykke som gjør at man holder deg selv tilbake.

 

Som voksen fungerer jeg helt okei i sosiale situasjoner og har god jobb med masse kollegaer. Men det har tatt meg lenger tid å komme hit enn for de fleste og jeg har få venner. Selv mistenker jeg autisme, og diagnosen fra før er bipolar. Men har ikke egentlig peiling.

Hva tenker dere, er diagnose unødvendig å «oppsøke» nær man er et normalt fungerende menneske uten store plager, for å bedre forstå seg selv og dermed forstå sitt barn?

 

Anonymkode: 82d8a...feb

…

Endret 10. februar 2023 av Kirchoffs

[Gjest Anonymus Notarius]

Å oppsøke diagnose for å "forstå seg selv bedre" som du skriver, har jeg inntrykk av at er ganske vanlig i dag. Men dersom du fungerer bra i hverdagen, er det jo sløsing med helsevesenets ressurser å be om utredning.

Hvis du ønsker å forstå deg selv bedre, anbefaler jeg heller privat psykolog.

[AnonymBruker]

Ja, tenker også at det er best å ta det privat da. 

Og du kan implementere tips og råd i livet til datteren din uansett. 

Ville personlig prioritert privat utredning av datter. Siden du klarer å være i arbeidslivet. Husk å sette uføreforsikring på henne noen måneder før dere begynner utredning.

Anonymkode: 0e074...bbc

[AnonymBruker]

Noe som er viktig å huske på, er at en diagnose umiddelbart gjør det svært vanskelig for deg å få forsikringer... 

Om det bare er "for å kjenne deg selv"; ville jeg unngått å få en offisiell diagnose. 

Du kan jo ta kontakt med en psykolog og snakke om dette, og høre om vedkommende tror du kan ha diagnosen, men aldri la det gå så langt at du faktisk får diagnosen offisielt. Det gjorde jeg. Jeg scoret skyhøyt på alt av autisme-spekter-tester, og psykologen min mente det var temmelig udiskutabelt at jeg var på autismespekteret. 

For meg var det godt å få en slags forklaring på hvorfor jeg hele mitt liv har slitt og vært annerledes. Jeg fikk også en forklaring på hvorfor jeg takler visse ting dårlig, og da verktøy jeg kan bruke for å få et bedre liv. 

Som eksempel er det mange ting hvor jeg føler ekstremt ubehag og stress, og jeg fikk en aha-opplevelse når jeg fikk høre at det nok skyldtes at autister ofte har sanse-prosesseringsproblemer. 

Anonymkode: 3cda5...323

[AnonymBruker]

Jeg har selv fått diagnosen autisme. Men jeg klarer ikke å fungere i arbeidslivet, så jeg måtte ha den.

Anonymkode: 0e074...bbc

[AnonymBruker]

Nå er det jo slik at psykiske lidelser er svært arvelig. Mange foreldre velger selv å la seg utrede hvis de har barn som diagnostiseres med adhd, fordi de fåren del aha-opplevelser i fbm barnets utredning.

Jeg tenker at dersom barnet ditt sliter, så er det lurt med utredning slik at barnet ditt kan få hjelp. Men å få en diagnose bare for å få det, uten at det har noen hensikt, blir bare misbruk av ressurser.

Man kan ha mange egenskaper uten at det er en diagnose. For vi har alle ulike personligheter. Man kan være innadvendt, konfliktsky, engstelig og/eller ha lav selvfølelse, helt uten at man har en psykisk lidelse som krever terapi og medisiner. Jeg føler at det er mye overdiagnostisering rundt omkring, og at alle som ikke passer inn i en A4-mal skal sykeliggjøres.

Anonymkode: b3f06...b3d

[AnonymBruker]

Som en person med spesielle evner / funksjonshemming / nevrodiversitet, har du et brukket bein i et samfunn designet for "normale" folk. Du sier jo selv at livet har vært vanskelig, du vet selv at det har vært vanskelig for deg å leve et normalt liv fordi du er ikke utstyrt med de samme evnene (to friske bein) som "alle andre". Du har behov for krykker. Mennesker med brukne bein har behov for krykker og noen ganger rullestol (hint; "krykke" og "rullestol" er ulike grader av hjelp til å fungere i dagliglivet). 

Noen klarer å dra seg selv frem til målstreken, men dette medfører ofte en stor tyngde som arter seg i depresjon, angst, ensomhet etc. Man bruker alle sine krefter på å hinke, og da har man ikke nok krefter til å få venner, utfolde seg sosialt osv. En krykke er ikke noe som holder deg tilbake, Noen funksjonsfriske som tenker at brukne bein ikke er så farlig i et maraton, kan gjerne finne på å stirre. Da kan de med krykke/rullestol føle at de er et "problem" og at krykkene holder dem tilbake fordi det gjerne er krykkene som er mest synlig. Bipolar er ikke så synlig. Autisme er ikke så synlig. ADHD er ikke så synlig. Men tilrettelagt undervisning, psykolog, støttekontakter og stressleker er veldig synlige. Mange skylder da på denne hjelpen, på diagnosen, og tenker at det er dét som holder dem tilbake. Men egentlig er det det brukne beinet, som man ikke kan gjøre noe med.

Det er med andre ord aldri noe galt med å få tilrettelegging i livet (som gjerne kommer sammen med en diagnose). Derimot må man ta oppgjør med egen, intern funksjons-diskriminering. At man føler at diagnosen holder en tilbake betyr jo rett og slett at man er så vandt til å late som om man er funskjonsfrisk, at det å "lene seg tilbake" og leve livet sitt med krykker føles ut som man "får en hvilepute". Egentlig får man bare den hjelpen man trenger.

Anonymkode: 6c02a...0d9

[AnonymBruker]

Både ja og nei. 

Når helsetjenesten og de rundt deg kun ser kun diagnosen. 

Jeg er mer enn bare min diagnose. 

Anonymkode: 655c2...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Både ja og nei. 

Når helsetjenesten og de rundt deg kun ser kun diagnosen. 

Jeg er mer enn bare min diagnose. 

Anonymkode: 655c2...afe

ADHD 

Anonymkode: 655c2...afe

[Kirchoffs]

Ja, dropper anonym profil siden jeg retta skrivefeilen med min egen bruker😅

Tusen takk for alle innspill.

Det er et veldig godt poeng at det er unødvendig bruk av offentlige ressurser, så ville tatt det privat ja.

Og har vært litt bekymret for innvirkningen det har på forsikringer, så det er jo et godt alternativ å oppsøke hjelp ute å nødvengivis søke et "stempel". 

Vil bare gjøre alt jeg kan for at datteren min slipper å få en like tungrodd oppvekst med mangel på dialog og forståelse.

[AnonymBruker]

Kirchoffs skrev (Akkurat nå):

Ja, dropper anonym profil siden jeg retta skrivefeilen med min egen bruker😅

Tusen takk for alle innspill.

Det er et veldig godt poeng at det er unødvendig bruk av offentlige ressurser, så ville tatt det privat ja.

Og har vært litt bekymret for innvirkningen det har på forsikringer, så det er jo et godt alternativ å oppsøke hjelp ute å nødvengivis søke et "stempel". 

Vil bare gjøre alt jeg kan for at datteren min slipper å få en like tungrodd oppvekst med mangel på dialog og forståelse.

Det hadde jeg vært forsiktig med.. Hvor gammel er hun? 

Anonymkode: 655c2...afe

[Kirchoffs]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det hadde jeg vært forsiktig med.. Hvor gammel er hun? 

Anonymkode: 655c2...afe

For ung til å utredes enda, rett under skolealder. Jeg vil ikke legge føringer for at hun er på samme måte, men føles veldig "uforberedt" å skulle hjelpe en annen når man mislyktes i å hjelpe seg seg. Skal for all del være forsiktig.

[AnonymBruker]

Kirchoffs skrev (4 minutter siden):

For ung til å utredes enda, rett under skolealder. Jeg vil ikke legge føringer for at hun er på samme måte, men føles veldig "uforberedt" å skulle hjelpe en annen når man mislyktes i å hjelpe seg seg. Skal for all del være forsiktig.

Jeg liker tankegangen din. 

Anonymkode: 655c2...afe

[AnonymBruker]

Det positive med diagnose er at man får helsehjelp og tilrettelegging i skolen, hvilket kan føre til bedre funksjonsnivå og mindre selvforakt. Om man er voksen og kun «nysgjerrig» kan en heller oppsøke privat praksis, da de ikke er pålagt å sette diagnoser. I spesialisthelsetjenesten (dps) får man ikke behandle pasienter før de har fått en diagnose. En diagnose i spesialisthelsetjenesten krever at man har lavt funkjsonsnivå på minst to områder i livet (arbeidsliv og sosiale relasjoner f.eks.)

Anonymkode: 0197b...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det positive med diagnose er at man får helsehjelp og tilrettelegging i skolen, hvilket kan føre til bedre funksjonsnivå og mindre selvforakt. Om man er voksen og kun «nysgjerrig» kan en heller oppsøke privat praksis, da de ikke er pålagt å sette diagnoser. I spesialisthelsetjenesten (dps) får man ikke behandle pasienter før de har fått en diagnose. En diagnose i spesialisthelsetjenesten krever at man har lavt funkjsonsnivå på minst to områder i livet (arbeidsliv og sosiale relasjoner f.eks.)

Anonymkode: 0197b...346

Man kan få det uten diagnose. 

Anonymkode: 655c2...afe

[svartkatt]

Jeg har visst det var noe med meg fra barndommen.. fant ikke ut hva før rundt 40. Var veldig på at jeg ville ha en offisiell diagnose i starten, men har etterhvert greid å nøye meg med at jeg vet det selv, og at de rundt meg vet og tror det. (Ikke noe de tenker på eller husker som regel, såvidt jeg vet.) Det viktigste har vært å få et svar, og finne ut hvorfor, og bedre måter å godta meg selv på. Bedre måter å takle eller forstå ting, situasjoner og mennesker.. Er på autismespekteret. Ingen har noen tenkt tanken på det hos meg. Ikke i psykiatrien heller. 

[AnonymBruker]

At jeg fikk en diagnose gjorde at jeg fikk tilrettellegginger på skolen som gjorde at jeg kunne oppnå gode karakterer på lik linje med andre, slapp å føle meg utenfor. Jeg har fått viktig oppfølging i helsevesenet og fikk prøve nye medisiner som gav meg et nytt liv.

Hvis du ikke har forsikring på deg eller barnet nå så hadde du kanskje ikke tenkt å få deg det uansett? Så det ville jeg sett bort fra.

Anonymkode: 29fdc...c57

[AnonymBruker]

Det er jo ikke ett svar på spørsmålet. Enten eller liksom. Noen ganger er diagnose utslagsgivende og livsviktig for å gi rett behandling, andre ganger er diagnoser en ulempe. 

Anonymkode: b249a...f19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det er jo ikke ett svar på spørsmålet. Enten eller liksom. Noen ganger er diagnose utslagsgivende og livsviktig for å gi rett behandling, andre ganger er diagnoser en ulempe. 

Anonymkode: b249a...f19

Diagnose her = ulempe/traumatisk 

Anonymkode: 655c2...afe