Dere som har kommet dere ut av et voldelig forhold, hvor lang tid gikk det før dere kom over det?

[AnonymBruker]

Det nærmer seg ett års dagen da jeg dro fra min eksmann i hui og hast fordi situasjonen ble for farlig. 21 års ekteskap som gradvis gikk fra forsiktig psykisk, til nå igjennom pandemien der gikk fort fra litt fysisk til regelrett farlig.  Krisesenteret sier at det er få som greier å fungere eller stå på bena etter det jeg har vært igjennom, så det at jeg har kommet så langt at jeg nå eier et eget hjem og prøver å komme videre er jo en stor seier. Jeg har aldri hatt noen tvil på at jeg ikke kan dra tilbake, da han vekte meg opp fra dvalen såpass med det han gjorde. Jeg er fortsatt bare livredd ham. 
Jeg har nå fått landet, og bodd i mitt nye hjem i snart 5 mndr. Det har vært en vanvittig omstilling. Men jeg har det tøft, ikke fordi jeg savner ham, men paga det han fikk meg til å føle. At det var greit å behandle meg slik. At livet mitt ikke hadde verdi. Det var nære på at det gikk den veien. 

Jeg har utrolig utfordringer rundt menn. Jeg blir helt utmattet om jeg er rundt en mann i mer enn tre timer. Da er det bare å legge seg etterpå. Så det spørs litt om jeg noen gang vil orke et forhold igjen. Da blir det i såfall særeie.  Jeg stoler heller ikke på noen, og tror de fleste har en agenda jeg ikke vet om. 

Har dere fått det bedre? Trenger virkelig å høre noen gode historier.

Anonymkode: cbe46...a9f

[Bålkaffe]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det nærmer seg ett års dagen da jeg dro fra min eksmann i hui og hast fordi situasjonen ble for farlig. 21 års ekteskap som gradvis gikk fra forsiktig psykisk, til nå igjennom pandemien der gikk fort fra litt fysisk til regelrett farlig.  Krisesenteret sier at det er få som greier å fungere eller stå på bena etter det jeg har vært igjennom, så det at jeg har kommet så langt at jeg nå eier et eget hjem og prøver å komme videre er jo en stor seier. Jeg har aldri hatt noen tvil på at jeg ikke kan dra tilbake, da han vekte meg opp fra dvalen såpass med det han gjorde. Jeg er fortsatt bare livredd ham. 
Jeg har nå fått landet, og bodd i mitt nye hjem i snart 5 mndr. Det har vært en vanvittig omstilling. Men jeg har det tøft, ikke fordi jeg savner ham, men paga det han fikk meg til å føle. At det var greit å behandle meg slik. At livet mitt ikke hadde verdi. Det var nære på at det gikk den veien. 

Jeg har utrolig utfordringer rundt menn. Jeg blir helt utmattet om jeg er rundt en mann i mer enn tre timer. Da er det bare å legge seg etterpå. Så det spørs litt om jeg noen gang vil orke et forhold igjen. Da blir det i såfall særeie.  Jeg stoler heller ikke på noen, og tror de fleste har en agenda jeg ikke vet om. 

Har dere fått det bedre? Trenger virkelig å høre noen gode historier.

Anonymkode: cbe46...a9f

Det er nå 7 år siden forholdet der jeg gikk gjennom lignende slutta.

Det føreste året var... spennende for å si det mildt.

Jeg sleit som faen, var i krigsmodus hele tiden, stress, angst, paranoia... Titta meg over skulderen når jeg var ute blant folk, så alltid etter ansiktet hans, bilen hans, kjente av han etc. På årsdagen for når forholdet endte, var jeg et vrak på jobb. Jeg sa ifra om det på jobb, var ærlig som pokkern og når sjefen så hvordan jeg så ut den dagen, fikk jeg beskjed om å ta meg fri.

Jeg også sleit med å forholde meg til andre mennesker, spesielt menn og spesielt menn som var berusa. Jeg var klar til å flykte, klar til å slå, til å skrike.

Men jeg fikk hjelp med alt det i kommunen sitt tilbud om psykolog/psykiatri. De hadde et lavterskel tilbud hvor man ikke trengte henvisning for å komme inn og få snakke med og bearbeide masse. Jeg gikk der ganske lenge, til jeg fikk kontroll over depresjonen, angsten og alt som medførte. De var tydelige på at ting kunne dukke opp senere og at det bare var å kontakte de igjen, med en gang ting begynte å lugge.

I 2019/2020 ble ting skikkelig ille igjen, med mareritt, flashbacks, dårlig søvn, dårlig matlyst, null motivasjon etc. Da ble jeg henvist til DPS, fordi fastlegen mistenkte PTSD. Og det stemte på en prikk det. Fikk diagnosen og ble behandlet for det med EMDR. Er nesten helt symptomfri nå, men merker at det er ting som trigger enda og jeg jobber hardt med å ikke gå i krigsmodus igjen, holde meg innenfor toleransevinduet, tenke logisk og bruke de teknikken jeg fikk lært meg under behandling.

Jeg håper du har søkt hjelp, TS?

For det kan det fort tenkes at du trenger. Enten via kommunen, SMISO senter eller DPS.

Det er ikke alt man skal takle alene, og man er ikke svak ved å søke hjelp for å få verktøy til å hanskes med det man sliter med.

 

Idag er en jeg helt annen person enn det jeg var etter forholdet. Jeg takler mannfolk igjen, fant meg en super partner i et mannfolk som gav meg troen på menneskeheten tilbake, og han var veldig klar over at jeg måtte jobbe masse med psyken mens vi er sammen og han hjelper meg så masse med det. Det lugger fremdeles litt å være ovenfor ukjente folk som er berusa, men jeg er klar over det og klarer å takle det uten at kroppen går i full krigsmodus igjen.

Jeg er vel i sålende en glad-historie, fordi jeg har kommet meg såpass langt videre at det er snakk om utdannelse, jobb, eget hus, samboer og forlovet som skal gifte oss, vi snakker om barn og fremtid.

Det er mulig, TS, men det krever mye jobb og det å tørre og innrømme for seg selv at man trenger hjelp, kreve hjelp og motta hjelp med det.

Lykke til. ❤️

[SPOCA]

Aldri, vil jeg tro, men etter hvert går det seg til på et vis.

Gi deg selv litt tid, ikke vær så streng med deg selv. Det har kun gått ett år, det er egentlig ikke så lenge. Det er 8, nesten 9 år, siden jeg klarte å flykte med livet som innsats. 

Jeg flyktet sånn sett over i et annet forhold, hos en mann som tilbød en form for trygghet, men som jeg ikke elsket. Jeg bygget meg opp og fikk til en livsendring. Deriblant gikk jeg ned over 90 kg. Jeg fikk meg egen leilighet, ny jobb osv. Jeg var sterk og klarte å komme meg gjennom mye vondt, men jeg har nok ikke bearbeidet traumene helt.

Dette endret seg i fjor. Da traff jeg en ny mann, som jeg ble sammen med for akkurat ett år siden. For første gang på mange år følte jeg både at jeg var verdt å elske og at jeg kunne elske noen. Jeg elsker ham inderlig og dypt. Men det viktigste av alt: han hjelper meg gjennom traumene. Og tenk det: det tok meg altså 7-8 år å tørre å ta tak i traumene. Og lite visste jeg at det jeg gikk gjennom faktisk var så ille som det var. 

Merkelig nok har jeg hatt det veldig bra også, i mange år. Jeg har egentlig aldri vært redd menn, men det var da jeg traff min nåværende samboer at jeg virkelig turte å stole på noen igjen. Han er min trygge favn og store glede. Han har vært gjennom mye av det samme som meg, dog mer psykisk vold (jeg gikk gjennom både psykisk og fysisk vold). Han har en forståelse ingen andre har. 

Det kan være det aldri går over, at man aldri glemmer, og det er ikke nødvendigvis meningen heller, men jeg opplever at det blir bedre med tiden. Det er dog viktig at du prøver å få hjelp til å behandle det du har vært gjennom, for det gjorde ikke jeg. Jeg skulle klare alt alene - og jeg var redd for å overlate "makten" til noen andre, nettopp fordi det ble tatt fra meg i så mange år.

Samtidig: gjør det du må for å få deg til å føle deg trygg. Samboeren min hjelper meg, så han holder et "øye" med min eks for meg, bare for å vite hvor han er i verden. Som deg har jeg vært livredd han, han prøvde å drepe meg opptil flere ganger, samt truet med å ta mitt og sitt eget liv (hvilket er mye av grunnen til at jeg ikke bare kunne gå, jeg måtte planlegge min flukt).

Å ta tilbake sitt liv er noe av det vanskeligste man kan gjøre, så alliér deg gjerne med noen du føler deg trygg på. Ikke vær redd for å be om hjelp. Si i fra, og prøv å ikke la frykten overvinne. Selv har det hjulpet meg masse å snakke med samboer, men det er også fordi han vil vite alt (så lenge jeg ønsker det og er klar), og det gjør det lettere i hverdagen. 

Ønsker deg alt godt, og lykke til. Du er tøff, skikkelig tøff!

[AnonymBruker]

Det gode i historien min er at jeg ikke lenger frykter å bli drept! Jeg mister ikke hår pga stress lenger, jeg slipper å gå rundt på eggeskall fra morgen til kveld, jeg har fred i livet, jeg kan nyte små ting som å spise middag uten å være redd for at noen skal være misfornøyd og starte en krangel, jeg slipper å gråte hver eneste uke, jeg slipper at noen holder meg våken ved å krangle før viktige dager, jeg slipper å rømme til venninner med skam nok en gang. Jeg har glede og trygghet og ro i livet og det er helt uvurderlig!

Jeg prøvde å date etter et år og var ikke klar. Jeg prøvde å date igjen etter 4 år og trodde jeg var klar, men fikk fort erfare at jeg fortsatt hadde mønstre som gjorde at jeg ble underkuet og lot meg tråkke på istedet for å sette klare grenser og avslutte datingen med en gang når mennene behandlet meg respektløst eller ikke ga meg det jeg trengte. Fordi jeg gjenkjente at dette mønsteret føltes som med min eks, så valgte jeg i samråd med terapeuten min som jeg fortsatt går til å stoppe å date fordi det kunne ført meg inn i nye destruktive og skadelige relasjoner.

Ønsket om et forhold er der, men jeg er veldig bevisst på at jeg ikke vil ha et forhold om det ikke er sunt for meg. Enten det er pga en fremtidig mann eller pga meg og mine mønstre. Jeg har møtt andre kvinner på 70 og 80 år som brøt ut i 50 årene som har valgt å aldri involvere seg med en mann igjen. Kanskje det også blir meg? Jeg vet hvertfall at om et forhold får meg til å føle meg dårligere enn som singel så vil jeg ikke ha det. Jeg skal aldri ofre vekk den tryggheten, roen og friheten jeg har nå! Det forholdet jeg har fått til meg selv er det beste forholdet jeg har hatt i mitt liv

 

Anonymkode: e5987...f2e

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å huske hvilket år jeg dro, men jeg vet at jeg har eid mitt eget hjem i sju måneder og at jeg var gift like lenge som du, ts. Jeg tror det er to år siden jeg flyttet, men fortsatt sliter jeg med hukommelse og har kognitive vansker pga alt stresset jeg har opplevd. 

Er det bedre nå? Både ja og nei. Jeg er fortsatt redd stort sett hele tiden. Jeg våkner om natta med mareritt og må alltid ha en utvei. Jeg er i perioder svært deprimert og ser fortsatt på meg selv som ødelagt, verdiløs og uelskbar. Må jeg sitte ved siden av en mann dissosierer jeg og får angstanfall. Jeg tror det er ekstremt lite sannsynlig at jeg noen gang går inn i et nytt forhold. 

Men jeg slipper kjeft og vold, jeg slipper å vokte over ungene og lytte om han lar det gå ut over dem, jeg slipper å gjemme pengene mine og kortet mitt, jeg kan se på tv - på det jeg vil! 

Vil det bli helt bra? Sannsynligvis ikke. Vil det bli sånn at jeg klarer å leve med det? Kanskje. 

Og jeg hadde særeie, likevel måtte jeg gi fra meg nesten alt, for jeg klarte ikke å stå imot truslene og aggresjonen, den uendelige strømmen av forakt, kombinert med at han var tre ganger så stor som meg og jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg. Politiet hadde ikke nok ressurser. Jeg måtte beskytte meg selv og barna og bare rømme. 

Han forteller alle at jeg er ei pengegrisk fitte som er gal i hodet, og jeg regner med de fleste tror ham. Veldig mange har slettet meg på sosiale medier, de hilser ikke lenger. Og jeg bare skammer meg, noe så veldig, både over det jeg har tålt og opplevd og at jeg ikke har sprunget ut som en sommerfugl, slik «alle» gjør etter voldelige forhold, men derimot fortsatt er liten, trist og ubetydelig. 

Lykke til, ts ♥️

Anonymkode: c8d52...d4d

[AnonymBruker]

Første året er man fortsatt helt sår og ødelagt. Gi deg tid. Du har mye å jobbe med. 

Anonymkode: d9a4e...ff0

[AnonymBruker]

Selv om jeg har vært i andre forhold siden brudd i 2015 så merker jeg det fremdeles på kroppen. Det å bli vant til ny mann, jeg ser an adferd i lang tid før jeg kanskje begynner å føle meg trygg. 

Jeg vet ikke om det noen gang blir bra igjen

 

Anonymkode: 8f996...29e

[Ellah]

Kommer nok aldri helt over det. Tok et år før jeg nogenlunde levde som normalt igjen. Jeg er ikke redd lengre, men sjekker om døra er låst litt flere ganger enn hva som er nødvendig. Har heldigvis ikke fryktet for mitt liv etter at jeg dro.

Dater igjen nå, og merker jeg har litt vanskeligheter med å stole helt på han. Han er helt annerledes enn min eks, så det er ingenting som minner om han, men jeg er mer på vakt enn hva jeg har vært tidligere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Jeg klarer ikke å huske hvilket år jeg dro, men jeg vet at jeg har eid mitt eget hjem i sju måneder og at jeg var gift like lenge som du, ts. Jeg tror det er to år siden jeg flyttet, men fortsatt sliter jeg med hukommelse og har kognitive vansker pga alt stresset jeg har opplevd. 

Er det bedre nå? Både ja og nei. Jeg er fortsatt redd stort sett hele tiden. Jeg våkner om natta med mareritt og må alltid ha en utvei. Jeg er i perioder svært deprimert og ser fortsatt på meg selv som ødelagt, verdiløs og uelskbar. Må jeg sitte ved siden av en mann dissosierer jeg og får angstanfall. Jeg tror det er ekstremt lite sannsynlig at jeg noen gang går inn i et nytt forhold. 

Men jeg slipper kjeft og vold, jeg slipper å vokte over ungene og lytte om han lar det gå ut over dem, jeg slipper å gjemme pengene mine og kortet mitt, jeg kan se på tv - på det jeg vil! 

Vil det bli helt bra? Sannsynligvis ikke. Vil det bli sånn at jeg klarer å leve med det? Kanskje. 

Og jeg hadde særeie, likevel måtte jeg gi fra meg nesten alt, for jeg klarte ikke å stå imot truslene og aggresjonen, den uendelige strømmen av forakt, kombinert med at han var tre ganger så stor som meg og jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg. Politiet hadde ikke nok ressurser. Jeg måtte beskytte meg selv og barna og bare rømme. 

Han forteller alle at jeg er ei pengegrisk fitte som er gal i hodet, og jeg regner med de fleste tror ham. Veldig mange har slettet meg på sosiale medier, de hilser ikke lenger. Og jeg bare skammer meg, noe så veldig, både over det jeg har tålt og opplevd og at jeg ikke har sprunget ut som en sommerfugl, slik «alle» gjør etter voldelige forhold, men derimot fortsatt er liten, trist og ubetydelig. 

Lykke til, ts ♥️

Anonymkode: c8d52...d4d

Dette kunne jeg selv ha skrevet. Jeg også ga ham mer eller mindre alt, og bare rømte. Hans "avskjedsgave" til meg var dessuten at han brukte et kredittkort jeg hadde glemt at jeg hadde,og kjøpte seg dyre luksusvilla, som jeg endte opp med å betale, fordi jeg ikke orket kampen. Ikke orket jeg kampen om barnebidrag heller, så jeg knelte omtrent økonomisk i mange år, men jeg klarte meg. Han spredte også løgner om meg i mange år. Gikk til og med rundt og banket på hos naboer og foreldre til vårt barn for å "advare" om meg, og senere om meg og min nye mann. 

Det tok 12 år fra jeg forlot ham, og at jeg hadde utviklet sosial angst på grunn av løgnene hans, før han sluttet med å trakkasere meg og min familie. Da hadde han truffet en annen kvinne, og det bare opphørte. 

I dag bærer jeg fremdeles arr etter alt, men står sterkt i meg selv igjen. Folk som bet på hans løgner ser jeg nå rett i øynene, og ser skammen de føler på. Nå er det de som flakker  usikkert med blikket, og ser ukomfortabel ut ved å bli påminnet hvordan de oppførte seg. De trodde ham nok egentlig ikke, men det var for spennende til å ikke tiske og viske om det han sa. Sensasjonslysten tok det beste fra dem. Fikk dem til å opptre ugreit, og jeg ser i blikkene at de vet det, nå når jeg møter deres med stolt stahet og styrke. 

Økonomisk har jeg det også bra nå. Uten ham til å snylte, rote til og krasje min økonomi har det gått bedre og bedre. Jeg betalte ut kredittgjeld han påførte meg, klarte å kjøpe egen bolig, og nå er det så lenge siden han kunne påvirke min økonomi at den er blitt bra. De tunge årene gjorde meg økonomisk, og det har gitt gode resultater. 

Når er man ferdig med slikt? Aldri tror jeg. Man bærer det med seg på mange måter resten av livet, men jeg har likevel et godt liv nå. Min seier over ham er at jeg klarte meg, uansett hva han fant på, og jeg står nå sterkt i hvem jeg er, og hvem jeg ikke er, uansett hva han løy på meg. Han er fremdeles seg. Et umenneske jeg ikke har annet enn forakt for. Jeg er ikke redd ham lenger, jeg er stolt over at jeg har stått gjennom dette, og at jeg står sterkt nå. 

Anonymkode: f5855...4d7

[AnonymBruker]

Ikke luksusvilla, men luksusting. 😆

Anonymkode: f5855...4d7

[AnonymBruker]

Bålkaffe skrev (19 timer siden):

Det er nå 7 år siden forholdet der jeg gikk gjennom lignende slutta.

Det føreste året var... spennende for å si det mildt.

Jeg sleit som faen, var i krigsmodus hele tiden, stress, angst, paranoia... Titta meg over skulderen når jeg var ute blant folk, så alltid etter ansiktet hans, bilen hans, kjente av han etc. På årsdagen for når forholdet endte, var jeg et vrak på jobb. Jeg sa ifra om det på jobb, var ærlig som pokkern og når sjefen så hvordan jeg så ut den dagen, fikk jeg beskjed om å ta meg fri.

Jeg også sleit med å forholde meg til andre mennesker, spesielt menn og spesielt menn som var berusa. Jeg var klar til å flykte, klar til å slå, til å skrike.

Men jeg fikk hjelp med alt det i kommunen sitt tilbud om psykolog/psykiatri. De hadde et lavterskel tilbud hvor man ikke trengte henvisning for å komme inn og få snakke med og bearbeide masse. Jeg gikk der ganske lenge, til jeg fikk kontroll over depresjonen, angsten og alt som medførte. De var tydelige på at ting kunne dukke opp senere og at det bare var å kontakte de igjen, med en gang ting begynte å lugge.

I 2019/2020 ble ting skikkelig ille igjen, med mareritt, flashbacks, dårlig søvn, dårlig matlyst, null motivasjon etc. Da ble jeg henvist til DPS, fordi fastlegen mistenkte PTSD. Og det stemte på en prikk det. Fikk diagnosen og ble behandlet for det med EMDR. Er nesten helt symptomfri nå, men merker at det er ting som trigger enda og jeg jobber hardt med å ikke gå i krigsmodus igjen, holde meg innenfor toleransevinduet, tenke logisk og bruke de teknikken jeg fikk lært meg under behandling.

Jeg håper du har søkt hjelp, TS?

For det kan det fort tenkes at du trenger. Enten via kommunen, SMISO senter eller DPS.

Det er ikke alt man skal takle alene, og man er ikke svak ved å søke hjelp for å få verktøy til å hanskes med det man sliter med.

 

Idag er en jeg helt annen person enn det jeg var etter forholdet. Jeg takler mannfolk igjen, fant meg en super partner i et mannfolk som gav meg troen på menneskeheten tilbake, og han var veldig klar over at jeg måtte jobbe masse med psyken mens vi er sammen og han hjelper meg så masse med det. Det lugger fremdeles litt å være ovenfor ukjente folk som er berusa, men jeg er klar over det og klarer å takle det uten at kroppen går i full krigsmodus igjen.

Jeg er vel i sålende en glad-historie, fordi jeg har kommet meg såpass langt videre at det er snakk om utdannelse, jobb, eget hus, samboer og forlovet som skal gifte oss, vi snakker om barn og fremtid.

Det er mulig, TS, men det krever mye jobb og det å tørre og innrømme for seg selv at man trenger hjelp, kreve hjelp og motta hjelp med det.

Lykke til. ❤️

Dette var det utrolig god hjelp i å lese. At det er flere som fikk problemer både på ett årsdagen og i ettertid, og ikke minst det å fungere rundt andre, og da spesielt menn ja. 

Takk for at du fortalte om det her, og jeg er glad for å høre at du har det bedre i dag. 

Anonymkode: cbe46...a9f

[Bålkaffe]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette var det utrolig god hjelp i å lese. At det er flere som fikk problemer både på ett årsdagen og i ettertid, og ikke minst det å fungere rundt andre, og da spesielt menn ja. 

Takk for at du fortalte om det her, og jeg er glad for å høre at du har det bedre i dag. 

Anonymkode: cbe46...a9f

Ja, jeg tror det blir litt borte i alt det her, det at man kan slite lenge etterpå med forskjellige ting.

Det er en periode på våren hvor jeg er hyper observant rundt kroppen og sinnet mitt, fra rundt mars til mai, for det var i de månedene ting skjedde og jeg forlot han. Og tiden opp til bruddet og etter bruddet var ekstremt vanskelig. Mye traumer knyttet til den tiden, så i årene etter traff det meg som en slegge i trynet. Jeg hadde mareritt, depresjoner,  flashbacks, deja vu og alt mulig rart. Spesielt når jeg ikke var klar over hva som nærma seg. Da tok det helt pusten ut av meg.

Jeg har jo kommet ganske langt i å bearbeide ting, men som jeg også skrev i første innlegget mitt, det er enkelte ting som lugger enda, som trigger meg litt og jeg klarer somregel å gjenkjenne det, men jeg har hatt flere episoder etter traumebehandlingen var over, hvor jeg ble så trigga at jeg gikk rett i flight/fight/freeze modus så det smalt, og selv om jeg skjønte at det var det som skjedde, så tok hjernen over styringa og gikk helt i FFF-modus.

Jeg måtte høre det fra andre i samme situasjon som meg at sånt vil skje, og at man bare må stå i det, se på følelsene, identifisere hvorfor, si at "ah, så det var det som skjedde, derfor reagerer jeg sånn, fordi <sett inn grunn her>" og rasjonalisere det til punkt og prikke. Det var det som hjalp meg i å komme tilbake til virkeligheten og innse hva som skjedde.

Jeg hadde og har så mange triggere at sånne ting vil dukke opp resten av livet antageligvis, og jeg må være litt påkobla rundt dette her, for å få med meg at det er det som skjer. Det trenger ikke å være en skikkelig stor ting for andre en gang, men for meg, så er det det, fordi assossiasjonen rundt den tingen er så sterk, fæl og truende at reptilhjernen(terapauten jeg var hos, kalte den delen av hjernen som agerer på instinkt og følelser for dette) tar fullstendig over og tar kontrollen. Innimellom kan jeg kjempe imot den med fornuft, andre ganger må jeg bare la den få fritt spillerom en stund og deretter ta over kontrollen selv.

Jeg styrer unna de meste av triggerne, eller utsetter meg for de i små, små, små mengder og prøver å knytte nye sterke minner til de, men det tar jeg i eget tempo og så sakte som mulig, så jeg holder meg blant annet unna volvoer, enkelte rengjøringsmidler, noe musikk, tv program, tv-spill, en del hygiene-produkter og parfymer, også videre.

[AnonymBruker]

Bålkaffe skrev (53 minutter siden):

Ja, jeg tror det blir litt borte i alt det her, det at man kan slite lenge etterpå med forskjellige ting.

Det er en periode på våren hvor jeg er hyper observant rundt kroppen og sinnet mitt, fra rundt mars til mai, for det var i de månedene ting skjedde og jeg forlot han. Og tiden opp til bruddet og etter bruddet var ekstremt vanskelig. Mye traumer knyttet til den tiden, så i årene etter traff det meg som en slegge i trynet. Jeg hadde mareritt, depresjoner,  flashbacks, deja vu og alt mulig rart. Spesielt når jeg ikke var klar over hva som nærma seg. Da tok det helt pusten ut av meg.

Jeg har jo kommet ganske langt i å bearbeide ting, men som jeg også skrev i første innlegget mitt, det er enkelte ting som lugger enda, som trigger meg litt og jeg klarer somregel å gjenkjenne det, men jeg har hatt flere episoder etter traumebehandlingen var over, hvor jeg ble så trigga at jeg gikk rett i flight/fight/freeze modus så det smalt, og selv om jeg skjønte at det var det som skjedde, så tok hjernen over styringa og gikk helt i FFF-modus.

Jeg måtte høre det fra andre i samme situasjon som meg at sånt vil skje, og at man bare må stå i det, se på følelsene, identifisere hvorfor, si at "ah, så det var det som skjedde, derfor reagerer jeg sånn, fordi <sett inn grunn her>" og rasjonalisere det til punkt og prikke. Det var det som hjalp meg i å komme tilbake til virkeligheten og innse hva som skjedde.

Jeg hadde og har så mange triggere at sånne ting vil dukke opp resten av livet antageligvis, og jeg må være litt påkobla rundt dette her, for å få med meg at det er det som skjer. Det trenger ikke å være en skikkelig stor ting for andre en gang, men for meg, så er det det, fordi assossiasjonen rundt den tingen er så sterk, fæl og truende at reptilhjernen(terapauten jeg var hos, kalte den delen av hjernen som agerer på instinkt og følelser for dette) tar fullstendig over og tar kontrollen. Innimellom kan jeg kjempe imot den med fornuft, andre ganger må jeg bare la den få fritt spillerom en stund og deretter ta over kontrollen selv.

Jeg styrer unna de meste av triggerne, eller utsetter meg for de i små, små, små mengder og prøver å knytte nye sterke minner til de, men det tar jeg i eget tempo og så sakte som mulig, så jeg holder meg blant annet unna volvoer, enkelte rengjøringsmidler, noe musikk, tv program, tv-spill, en del hygiene-produkter og parfymer, også videre.

Ja jeg har syntes det har vært utfordrende å finne info om ettertiden, så dette var utrolig godt å få høre om. Og det at du sliter med de månendene på vårparten, det skjer tydeligvis for meg og. Nesten helt samme tiden som deg faktisk. jeg dro i slutten av februar og rømte til ei hytte og var der i 7 mndr. Det kommer jo helt opp igjen nå med den vanvittige frykten jeg hadde da, spesielt de første månenden. Ikke så rart egentlig at man kjenner at våren kan bli tøff, både nå og i fremtiden. Greit å høre om dine erfaringer, så kan jeg forberede meg litt og forstå hva som skjer. Men ikke så rart du får det som en skikkelig overraskelse om du ikke tenker over at det er den tiden på året igjen.

Høres ut som du har fått en god måte å håndtere reaksjonene dine på. Og også å passe på triggere. Der syntes jeg det er tøft, at andre ser på meg som rar som reagerer på ting som de ikke tenker to ganger over. De vet jo ikke, og da føler jeg meg så dum. Kanskje tror de jeg har en skrue løs. Hvordan håndterer du det? At du kan få rekasjoner blandt folk du ikke kjenner så godt. Greier du å ikke bry det om at de antagelig tror du er rar?

Anonymkode: cbe46...a9f

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere andre som har svart også. Utrolig fint å få høre erfaringene dere har med dette.

Anonymkode: cbe46...a9f

[Bålkaffe]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja jeg har syntes det har vært utfordrende å finne info om ettertiden, så dette var utrolig godt å få høre om. Og det at du sliter med de månendene på vårparten, det skjer tydeligvis for meg og. Nesten helt samme tiden som deg faktisk. jeg dro i slutten av februar og rømte til ei hytte og var der i 7 mndr. Det kommer jo helt opp igjen nå med den vanvittige frykten jeg hadde da, spesielt de første månenden. Ikke så rart egentlig at man kjenner at våren kan bli tøff, både nå og i fremtiden. Greit å høre om dine erfaringer, så kan jeg forberede meg litt og forstå hva som skjer. Men ikke så rart du får det som en skikkelig overraskelse om du ikke tenker over at det er den tiden på året igjen.

Høres ut som du har fått en god måte å håndtere reaksjonene dine på. Og også å passe på triggere. Der syntes jeg det er tøft, at andre ser på meg som rar som reagerer på ting som de ikke tenker to ganger over. De vet jo ikke, og da føler jeg meg så dum. Kanskje tror de jeg har en skrue løs. Hvordan håndterer du det? At du kan få rekasjoner blandt folk du ikke kjenner så godt. Greier du å ikke bry det om at de antagelig tror du er rar?

Anonymkode: cbe46...a9f

Jeg har resonnert meg frem til og også fått input fra noen få som ikke kjenner bagasjen min som har vært tilstede når jeg har fått reaksjoner på triggere, at de skjønte at _noe_ skjedde, for hele meg forandra meg, oppførsel, ansikt, øyne, men at de ikke helt skjønte hva det var.

Ofte har jeg i situasjonen bare sagt "jeg følte meg brått bare litt svimmel/uvel" om noen har spurt, og det er få, og deretter prøvd å styre samtalen inn på noe annet, noe som vil få de som er rundt meg til å enten snakke om seg selv eller bytte oppmerksomheten et annet sted. Er et fåtall ganger jeg i etterkant har forklart hva som faktisk skjedde. I det daglige livet mitt er jeg veldig åpen om hva jeg har opplevd og hva som henger igjen til folk rundt meg, så mange, både venner, familie og kollegaer/sjefen kan se det på meg når jeg trigges og handle deretter.

Men tankene om noen kan ha oppfattet meg som rar, det har jeg aldri hatt etter å ha blitt trigga av noe. Veldig ofte har ikke folka rundt meg oppfattet noen forandring heller, fordi de kjenner meg jo ikke og veit ikke hvordan jeg vanligvis oppfører meg. Så om jeg går fra omgjengelig til plutselig veldig stiv og litt stakkato, uoppmerksom, så legger de ikke merke til det, fordi de er så opptatt med seg selv, noe jeg har opplevd at veldig mange er.

Jeg har dumma meg ut ganske mange ganger i løpet av livet og trodd at folk har trodd at jeg er rar eller noe, men det viser seg at mange ikke oppfatter sånt, fordi de står og tenker sånn om seg selv.

Før tenkte jeg masse på det, men nå gjør jeg det ikke. Det er vel noe man lærer seg etterhvert, tror jeg, om man bare rasjonaliserer det vekk ofte nok.

Jeg har ett ordtak i hodet hele tiden "vær snill, for alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om".

[AnonymBruker]

Bålkaffe skrev (2 timer siden):

Jeg har resonnert meg frem til og også fått input fra noen få som ikke kjenner bagasjen min som har vært tilstede når jeg har fått reaksjoner på triggere, at de skjønte at _noe_ skjedde, for hele meg forandra meg, oppførsel, ansikt, øyne, men at de ikke helt skjønte hva det var.

Ofte har jeg i situasjonen bare sagt "jeg følte meg brått bare litt svimmel/uvel" om noen har spurt, og det er få, og deretter prøvd å styre samtalen inn på noe annet, noe som vil få de som er rundt meg til å enten snakke om seg selv eller bytte oppmerksomheten et annet sted. Er et fåtall ganger jeg i etterkant har forklart hva som faktisk skjedde. I det daglige livet mitt er jeg veldig åpen om hva jeg har opplevd og hva som henger igjen til folk rundt meg, så mange, både venner, familie og kollegaer/sjefen kan se det på meg når jeg trigges og handle deretter.

Men tankene om noen kan ha oppfattet meg som rar, det har jeg aldri hatt etter å ha blitt trigga av noe. Veldig ofte har ikke folka rundt meg oppfattet noen forandring heller, fordi de kjenner meg jo ikke og veit ikke hvordan jeg vanligvis oppfører meg. Så om jeg går fra omgjengelig til plutselig veldig stiv og litt stakkato, uoppmerksom, så legger de ikke merke til det, fordi de er så opptatt med seg selv, noe jeg har opplevd at veldig mange er.

Jeg har dumma meg ut ganske mange ganger i løpet av livet og trodd at folk har trodd at jeg er rar eller noe, men det viser seg at mange ikke oppfatter sånt, fordi de står og tenker sånn om seg selv.

Før tenkte jeg masse på det, men nå gjør jeg det ikke. Det er vel noe man lærer seg etterhvert, tror jeg, om man bare rasjonaliserer det vekk ofte nok.

Jeg har ett ordtak i hodet hele tiden "vær snill, for alle du møter kjemper en kamp du ikke vet noe om".

Det var lurt, greit å kunne si noe slikt når man blir trigget blandt andre. jeg har ikke turt å fortelle det  til så mange, så de som kjenner meg vil nok lure litt. Kanskje våger jeg å være åpen om det etter hvert. Jeg er så redd for at det skal komme tilbake til eksen min. Vi bor i samme dalen, det er et godt stykke mellom oss, men omgåes noen av de samme folkene og han har et firma han driver som har hele dalen som kundekrets. Tanken på at han skal bli sint skremmer meg skikkelig. Men kanskje bryr jeg meg mindre etter hvert. 

Du har nok hetl rett i at de fleste er så opptatt av seg og sitt at de ikke enser andres reaksjoner. Men mulig jeg er over snittet obs på andres kroppspråk, alltid vært det, så tror at andre merker mitt like godt. Men de gjør nok ikke det som du sier. Takk for innspill🌺
 

Anonymkode: cbe46...a9f

[AnonymBruker]

7 år siden jeg flyttet fra psykisk og tidvis fysisk vold gjennom rundt 17 år.

Er kommet over det til en viss grad, sover hele natten og har ikke slike hyppige panikkanfall lenger. Noe mindre angst og kan på en måte forutse triggere før det blir krise innvendig. Er heller ikke fullt så negativt og utrygt innstilt til alt og alle som jeg var. Mennesker som har kjent meg lenge sier at jeg smiler og ler mye mer, at jeg generelt er gladere. 

Men har innsett og akseptert at det er blitt noen emosjonelle sår etter dette som nok aldri vil gro helt. Så jeg bærer det jo med meg uansett resten av livet. Ptsd, angst og utfordringer i nære relasjoner og med kommunikasjon. Jeg kan ha vansker med å stole på ordene jeg hører og går fort i forsvar selvom det er helt unødvendig. 

Det er heldigvis ingen kontakt med eksmannen lenger må som barna er blitt over 18. Det hjalp veldig å kunne slippe å måtte forholde meg til ham. 

Jeg har enn så lenge landet på å leve uten sex og dating. Dette har vært og er veldig bra i mitt liv nå. Mulig det endrer seg, men ikke noe jeg pr nå har behov for. Etter mange år med overgrep og uønsket sex i samlivet, har jeg nok utviklet en slags aversjon. Så å fjerne dette fra tilværelsen min er en stor stressfaktor mindre som gir meg økt ro og kontroll i livet. 

Jeg tror nok at vi som kommer oss ut av vold og mishandling kanskje ikke helt kommer over det noengang. Men at erfaringene på godt og vondt kan bli noe vi kan lære å bruke i en selvutviklingsprosess fremfor å skyve inn i glemmeboka. Det tror jeg bare det blir verre av på sikt. 

Anonymkode: 76a17...645

[AnonymBruker]

Etter 15 år i et forhold hvor jeg aldri var bra nok, jeg kunne ikke noe, ikke lage mat, ikke vaske ikke oppdra barna. På slutten ble jeg sparket, slått, trødd på ( er 1,50 men han mente jeg tok for stor plass i sofa eller seng, så han kom borti meg). Jeg er helt ferdig. Min far spurte med i går om jeg hadde noen nye? som jeg sa til hanskal jeg han en ny vil jeg bli lesbisk, for jeg er ferdig med mannfolk

Anonymkode: a932a...baa