Aldri noen som er interessert i min historie

[AnonymBruker]

I snart 2 år nå har jeg på ulike måter prøvd å få nye relasjoner, først og fremst venner. Gikk i gang med dette etter at jeg og eksen flyttet fra hverandre etter mange år sammen. Da innså jeg hvor alene jeg var. 

Så jeg har vært ganske flink til å melde meg på mye av det som er av aktiviteter i kommunen, både idrett og hobby. Strikkekafe osv. Har også prøvd å skaffe meg nettvenner på diverse plattformer på nett. Både Hey Vina og et par andre.

Idag sitter jeg her og føler egentlig ikke jeg har fått noen nye ordentlige venner. Føler jeg har lyttet, vært engasjert osv, ikke vært redd for å drite meg ut eller by på meg selv, stilt spm og vist interesse.

Synes de fleste er veldig opptatt av å prate om sitt liv. Jeg prøver hele tiden å flette inn ting fra mitt liv, begynne å prate om hva jeg har gjort siden sist osv. Men føler de andre alltid "vinner" ved at det er deres liv, interesser osv som er viktigst i enhver samtale. Jeg og en dame jeg drakk kaffe med tre fire ganger har samme sykdom så vi har hatt mye å prate om, og sist gang vi møttes trodde hun jeg hadde samboer. Selv om jeg har vært singel i 2 år og flere ganger har forklart henne at jeg er singel, prøver å date litt osv. Tiden vi tilbringer sammen går 90% med til å prate om henne og livet hennes, hva hun sliter med osv. 

 

Det jeg skal fram til er at jeg føler selv at jeg veldig fort får innblikk i andres liv og blir kjent med liver deres, mens har inntrykk av at veldig mange ikke gidder setter seg inn i mitt liv, at de ikke hører etter eller hva det er. 

Er ganske lei meg for dette for jeg hadde håpet  å få meg hvertfall en litt nærere venn som jeg kan åpne meg opp for og betro meg til. Men føler egentlig ingen kjenner meg men at jeg står på pinne for alle andre. Både på Internett og IRL

 

 

Anonymkode: c3a69...750

[AnonymBruker]

Jeg kan tenke meg at det er mange som vil være med deg når du er lyttende og engasjert i deres liv. De fleste er dessverre altfor mye opptatt med bare seg selv. 

Opplever vel selv å ha det sånn. Jeg har mange som tar kontakt og vil være med meg og tømme seg for deres egne opplevelser. Men synes slett ikke de er så interessert i mine ting. 

Føler meg litt lei til tider. Så godt å være litt alene også. Men godt å ha mennesker som vil ha kontakt også. Må si at jeg har mange rundt meg som inviterer meg til middag og damekvelder, men jeg gjør jo mye det selv også.

 

 

Anonymkode: d0db9...489

[AnonymBruker]

Herregud så kjedelig da, bare snakke om seg selv, og den andre venter på å få snakke om seg selv? Hvorfor snakker dere ikke heller om noe interessant? Politikk, kunst, trening, kosthold, landbruk, krig og fred, transaktivister og eldrebølgen og rikfolk som flytter til Sveits og insekter i maten og whatever. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å høre på noen snakke om seg selv, og lever heller ikke i villfarelsen om at mitt liv er så interessant for andre.

Anonymkode: 43e7c...d17

[AnonymBruker]

De aller fleste er vel mer interesserte i å snakke om dem selv. 

Liksom "meg! meg! meg! meg!" hele tiden. Men de liker vel at du hører dem preike om deres eget liv, så kanskje dere klarer å bli venner likevel? 

Anonymkode: aa044...b39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.2.2023 den 9.44):

I snart 2 år nå har jeg på ulike måter prøvd å få nye relasjoner, først og fremst venner. Gikk i gang med dette etter at jeg og eksen flyttet fra hverandre etter mange år sammen. Da innså jeg hvor alene jeg var. 

Så jeg har vært ganske flink til å melde meg på mye av det som er av aktiviteter i kommunen, både idrett og hobby. Strikkekafe osv. Har også prøvd å skaffe meg nettvenner på diverse plattformer på nett. Både Hey Vina og et par andre.

Idag sitter jeg her og føler egentlig ikke jeg har fått noen nye ordentlige venner. Føler jeg har lyttet, vært engasjert osv, ikke vært redd for å drite meg ut eller by på meg selv, stilt spm og vist interesse.

Synes de fleste er veldig opptatt av å prate om sitt liv. Jeg prøver hele tiden å flette inn ting fra mitt liv, begynne å prate om hva jeg har gjort siden sist osv. Men føler de andre alltid "vinner" ved at det er deres liv, interesser osv som er viktigst i enhver samtale. Jeg og en dame jeg drakk kaffe med tre fire ganger har samme sykdom så vi har hatt mye å prate om, og sist gang vi møttes trodde hun jeg hadde samboer. Selv om jeg har vært singel i 2 år og flere ganger har forklart henne at jeg er singel, prøver å date litt osv. Tiden vi tilbringer sammen går 90% med til å prate om henne og livet hennes, hva hun sliter med osv. 

 

Det jeg skal fram til er at jeg føler selv at jeg veldig fort får innblikk i andres liv og blir kjent med liver deres, mens har inntrykk av at veldig mange ikke gidder setter seg inn i mitt liv, at de ikke hører etter eller hva det er. 

Er ganske lei meg for dette for jeg hadde håpet  å få meg hvertfall en litt nærere venn som jeg kan åpne meg opp for og betro meg til. Men føler egentlig ingen kjenner meg men at jeg står på pinne for alle andre. Både på Internett og IRL

 

 

Anonymkode: c3a69...750

Så du klager på at alle bare prater om seg selv, fordi du da ikke får pratet om deg selv.

Spennende.

Anonymkode: 1ff2a...b19