Utbrent? Hva nå?

[AnonymBruker]

Jeg har over en periode på ca tre år, stått i et vanvittig press på jobb. Den ene krisen har overlappet den andre. På nyåret skulle mye løse seg og jeg hadde fått beskjed om at det ville bli bedre. Så skjedde det to ting på engang som gjorde det stikk motsatte. Samtidig som dette ble jeg syk, og gikk med feber på jobb i en uke (kunne ikke være hjemme, da ville alt stoppet). Jeg sto i det, men merket at jeg ble veldig fort oppfarende og sint. 
 

Nå er jeg egentlig frisk av sykdommen. Men jeg er helt tom. Det er som om kroppen ikke makter mer. Jeg stirrer bare tomt fremfor meg på jobben og klarer ikke løse selv de enkleste oppgaver. Etter jobb ligger jeg bare på sofaen og orker ingenting. Prøver å trene, men orker ikke. Avlyser avtaler med venner for blir uvel av tanken. Dropper lunsjen på jobb for orker ikke være sosial. Orker ikke engang å se på tv, for lyden er så slitsom. Siden jeg ikke klarer å konsentrere meg blir jeg hengende etter med arbeid. Jeg våkner om natten og blir liggende å kaste meg frem og tilbake og tenke på alt som burde vært gjort. Sovner gjerne igjen på morgenkvisten med den konsekvens at det er helt grusomt å våkne. Vil bare gråte når klokken ringer. 
 

Noen som har opplevd liknende? Hva kan jeg gjøre for at det skal bli bedre?

Anonymkode: 78788...dee

[AnonymBruker]

Dette er det sykemelding er til for! Sykemelding gjelder ikke bare brukne ben, men også bruken psyke! 💗

Anonymkode: 28242...0f4

[AnonymBruker]

Gå til fastlegen og si det du skriver her. Du er sykelig sliten. 

Anonymkode: bcd6c...ce9

[AnonymBruker]

Og dessverre ser det ut til at du har latt det gå alt for langt! Da tar det mer enn to uker, det har jeg prøvd. Ta vare på deg selv, det gjør sjelden arbeidsgiver. Hilsen dame med endelig mindre "flink pike" syndrom. 

Anonymkode: 28242...0f4

[AnonymBruker]

Ville tenke at du bør finne deg en annen jobb, når jobben gjør deg slik. 

Anonymkode: ea890...80f

[AnonymBruker]

Hvis du drar det lenger klarer du til slutt ikke jobbe eller i det hele tatt komme deg ut av senga. Snakker av erfaring. Bestill time til fastlege asap.

Anonymkode: 0b1f8...3aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ville tenke at du bør finne deg en annen jobb, når jobben gjør deg slik. 

Anonymkode: ea890...80f

Jeg har forsøkt en stund å finne ny jobb. Kommer til annengangsintervju hver gang, men så blir en annen valgt foran meg. Mister selvtilliten av å aldri få tilbud, og føler meg låst til en jobb som gjør meg syk. Og blir enda mer sliten av påkjenningen med intervjuer (har ikke tid til det heller). Nå er jeg så tappet at jeg aner ikke hvordan jeg skal orke å selge inn meg selv noe sted. 

Anonymkode: 78788...dee

[AnonymBruker]

Kom deg til fastlegen, du trenger å bli langtids sykmeldt. Dette kommer til å ta lang tid å bli bedre av. Har selv kjørt meg selv så hardt at jeg endte opp med å bli uføretrygdet tilslutt, etter år med hardt kjør og mye sykdom.

Anonymkode: e98f8...8be

[AnonymBruker]

Slik har jeg det på 5.mnd.  Er SM.

Anonymkode: a9c3f...c73

[AnonymBruker]

Jeg tok meg sammen, og fortsatte... 

Den dagen jeg til slutt kollapset, så hadde jeg ikke noe valg lengre, og måtte oppsøke legen. 
3-4 år senere kunne jeg begynne jobbe deltid igjen. Og hadde så stort behov for behandling at frikortet ble oppnådd i løpet av halvannen måned. 

Er veldig veldig glad for at jeg bodde alene uten familie da, for jeg klarte ikke forholde meg til mennesker utenom på behandling. Jeg klarte ikke lage middag, og bare det å dusje 1-2 ganger i uka var ett gigantisk tiltak. 
Gå ut med søpla ble gjort etter normal sengetid, så jeg slapp møte naboer. Tok vel ett år før jeg klarte gå på butikken å handle som normalt. 

Anonymkode: 08777...6cf

[AnonymBruker]

Nå er du der som de sier overfor, at du må sykmelde deg. Og du må være forberedt på at du må være sykemeldt en god stund. Til å begynne med skal du ta helt fri, hvilket vil si at du ikke skal tenke jobb i det hele tatt. Dette er viktig for å klare å hente deg inn. Først når det er gått en god stund skal du tenke på jobb; om noe kan endres på der du er, enten oppgavene eller noe redusert arbeidstid, eventuelt ny jobb som noen trenger for å komme videre og få ny gnist.
Dette er ikke uvanlig dessverre, du er ikke alene, og man vet at det vil ordne seg til det bedre så ikke mist troen på det. 

Anonymkode: 1d3ec...e31

[Snublefot62]

Når jeg gikk til legen så var det fordi jeg trodde jeg hadde influensa jeg ikke ble kvitt. Legen mistenkte med en gang hva det var og ville sykemelde meg for å se hvordan det hjalp. Jeg nektet først og etter noen dager ringte jeg tilbake og spurte om å bli sykemeldt allikevel.

Nå halvannet år etterpå er jeg fortsatt ikke frisk men jeg er tilbake på jobb. På mange måter alt for tidlig.

Ta dette alvorlig. Kroppen bestemmer ALLTID til slutt. Problemet er at da kan det være for sent og du kan permanent bli ute av stand til å jobbe igjen.

 

Jeg kjenner selv at jeg er permanent påvirket. Arbeidskapasiteten min er endret og ikke i nærheten av det den en gang var. Bare bilkjøring kan slå meg ut etter 1-2 timer sammenhengende.

Det som skjer på jobb er faktisk ikke ditt personlige ansvar. Det er kanskje ansvaret ditt i arbeidstiden din, men klarer du ikke å få unna oppgavene dine i de timene du er på jobb så er det arbeidsgivers ansvar. Ikke ditt.

Lykke til. Begynn med å gå til legen.

[AnonymBruker]

Vær så snill å sykemeld deg! Jeg var utbrent i totalt fem år hvorav ute av stand til å jobbe i tre av dem. Ødela store deler av trettiårene mine. Ingen er uerstattelig, jobben takker deg ikke for å bli ødelagt, det er det kun du som må slite med.

Anonymkode: 73498...df3

[AnonymBruker]

Jeg var der i desember.

Var fullt sykemeldt i noen uker, jobber 20% nå. Fikk tydelig beskjed av legen om at hvis min leder ikke kunne garantere at jeg kun skulle jobbe de 20% og ikke masse utenom osv, så fikk jeg ikke jobbe i det hele tatt. Tok det videre med legen, og det har i all hovedsak funket sånn nogenlunde.

Jeg er ikke klar for veldig mye mer enda, men godt å ha litt kontakt med jobben uten å være den som strekker seg i alle ender og alltid skal fikse alt.

Du ender med en skikkelig smell, jeg vet flere har brukt år på å komme tilbake. Det vil du ikke.

Anonymkode: f12b7...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg var der i desember.

Var fullt sykemeldt i noen uker, jobber 20% nå. Fikk tydelig beskjed av legen om at hvis min leder ikke kunne garantere at jeg kun skulle jobbe de 20% og ikke masse utenom osv, så fikk jeg ikke jobbe i det hele tatt. Tok det videre med legen, og det har i all hovedsak funket sånn nogenlunde.

Jeg er ikke klar for veldig mye mer enda, men godt å ha litt kontakt med jobben uten å være den som strekker seg i alle ender og alltid skal fikse alt.

Du ender med en skikkelig smell, jeg vet flere har brukt år på å komme tilbake. Det vil du ikke.

Anonymkode: f12b7...96c

Takk for svar. Har du klart å legge jobben vekk når du går hjem etter 20%? Jeg har en type stilling der jeg ser for meg at å jobbe deltid vil gjøre vondt verre. Da vil alt bare henge i luften og gjøre meg enda mer stresset. 

Anonymkode: 78788...dee

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for svar. Har du klart å legge jobben vekk når du går hjem etter 20%? Jeg har en type stilling der jeg ser for meg at å jobbe deltid vil gjøre vondt verre. Da vil alt bare henge i luften og gjøre meg enda mer stresset. 

Anonymkode: 78788...dee

Nå var det ikke meg du spurte men jeg våger meg på å svare

Dette var kanskje det tøffeste av alt når jeg kom tilbake på jobb. I starten jobbet jeg to halve dager i uka. Det var ikke i nærheten av nok til å få kontroll på oppgavene mine. Og jeg sleit veldig med samvittigheten ovenfor alt jeg ikke fikk gjort.

Men jeg hadde kollegaer og en sjef som respekterte dette. Og som samtidig visste at dette var viktig. Så når min arbeidsdag var over var det ingen meldinger eller telefoner om noe. Og heller ingen guilt-tripping når jeg kom tilbake igjen om det som ikke var gjort.

Fastlegen min og behandler (psykomotirks fysioterapeut) var tydelig på at sykemeldingsprosenten skulle ikke flyttes på før jeg klarte å skille jobb og privat.

Det tok ekstremt lang tid (føles det) å bli vant med å legge jobb fra meg når jeg dro fra jobb. Nå når klokka er der logger jeg av, slår av PC'en, pakker den med meg og kjører hjem. Hjemme er jeg hjemme. Og det er enormt godt å ha det sånn.

Først nå forstår jeg hvor viktig det er med jobb-privat balanse. Jeg skulle gjerne forstått dette før. For før kunne jeg logge på jobb igjen når jeg kom hjem for å fullføre en e-post. Eller fullføre dokumenter/prosjekter. Eller påbegynne nye. Eller dra hjem i 22-23 tiden for å legge meg før jobb igjen dagen etterpå. Sosialt liv? Nada.

Når jeg kommer på jobb nå kan det brenne rundt bena hos alle fordi jeg ikke ble ferdig med noe dagen før. Koster meg ikke en kalori i bekymring lenger. Vet jeg det skjer informerer jeg naturligvis sjefen før jeg drar hjem, men ut over det så er det kjipt men ikke noe som påvirker meg utenfor jobb. Er det ikke nok folk så er det arbeidsgiver sitt problem, ikke mitt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Takk for svar. Har du klart å legge jobben vekk når du går hjem etter 20%? Jeg har en type stilling der jeg ser for meg at å jobbe deltid vil gjøre vondt verre. Da vil alt bare henge i luften og gjøre meg enda mer stresset. 

Anonymkode: 78788...dee

Jeg prøvde meg tilbake i 20% etter 9 måneder, og klarte ikke kun jobbe de 20%. Så jeg ble stresset, og ble satt tilbake til start. 

Anonymkode: 08777...6cf

[AnonymBruker]

Det er derfor det er best å holde seg helt borte en god stund. Kan godt starte i 20% når tiden er inne, med tanke på videre opptrapping innen noen uker, men er man ikke klar for det, gjør 20% bare vondt verre. 

Anonymkode: 1d3ec...e31

[AnonymBruker]

Du beskriver din situasjon nøyaktig slik jeg selv hadde det for ca ti år siden. Det tok en tid før jeg skjønte hva som hadde rammet meg, jeg hadde sett på meg selv som et robust menneske, men alle har en grense. 
Jeg oppsøkte først bedriftslege som målte blodtrykket mitt til 200 over 120. Hun så strengt på meg og sa DU MÅ SYKMELDES og det må du og. 
Jeg hadde litt vanskelig for å gi slipp, logget meg på, leste mail - ikke gjør det, er mitt råd. Jeg vil også fraråde deg å prøve og jobbe deltid, det går nemlig ikke, men noen prøver jo før de ser det selv. 
Denne tilstanden, som ikke er en diagnose i systemet, er en sjellsettende opplevelse, livet vil aldri bli det samme. Det behøver slett ikke være kun negativt. Jeg har lært å ta pauser ved å unngå tettpakket timeplan, blitt et mer empatisk menneske, sier nei når det kreves fordi jeg har lært at kreftene er begrenset, setter mer pris på å være ute i naturen og blitt mer oppmerksom på mine nærmeste. Jeg går fortere tom for krefter etter denne tiden. Jeg begynte gradvis på jobb etter ca ett år med sykemelding og etter et snaut år med AAP kombinert med jobb var jeg tilbake i 100 % stilling, men i en helt annen profesjon. 
De fleste kan rett og slett ikke gå tilbake til samme arbeidsplass for da havner de i samme uføre igjen, men hos meg gikk det fint siden jobben var noe helt annet og lederskapet ble også byttet ut. 
Jeg blir litt oppgitt over mennesker som sier de tar et par uker sykemelding fordi de er «utbrent». De er nok ikke det, de er bare ufattelig slitne, utbrenthet er i en annen divisjon.

Jeg vet ikke om dette gir mening for deg, ts - ingen er like, men det er en vei ut, men først må du sykemeldes og dette tar veldig lang tid for kropp og sjel har vært utsatt for et råkjør og må få tid til helbredelse. 💚

Anonymkode: 0818a...042