Dårlig forhold

[AnonymBruker]

 

Hei. Håper virkelig noen tar seg tid til å lese dette, da jeg virkelig ikke vet hva jeg skal gjøre snart..

Jeg har en samboer som jeg har vært sammen med i 13 år nå.. forholdet har vært av og på helt fra start, pga mye forskjellige problemer.

Vi møttes ganske unge, og hadde ingen erfaring fra før. Alrså, vi er hverandres første i alt.(seriøse ting). Han har et «langt» forhold før meg (1år), men de var unge, så det var ikke veldig seriøst.

 

Forholdet startet skeivt ut med at han ville holde forholdet skjult pga eksen, han sa den gang at han ikke orket pes fra hu. Husker også fra den perioden at han var på fester hos hu som hu hadde holdt han i hånda (han fortalte meg) og prøvd å få han tilbake. Jeg var ekstremt usikker på denne tiden og turte ikke si noe om hva jeg følte om det, og han fortsatte å møte ex’en og dra hjem til hun, samtidig som han sa til meg at hun var gal..  

 

Etter litt tid tok vi steget til å prøve sex. Jeg husker jeg syntes det var kjempegøy å eksperimentere og la han se og gjøre hva han ville med meg, mens han var mer usikker og gjemte kroppen mer unna. Han var veldig usikker på underlivet sitt så det fikk jeg ikke se. 

Etter noen ganger med sex, så fikk jeg beskjed en gang jeg runket han at «alle andre har gjort dette bedre enn deg», husker jeg ble helt satt ut og lei meg, da jeg trodde han var jomfru. Han sa det var tull senere, men heg slet med å tro han.. etter dette ble jeg veldig usikker på å ta iniativ og å ta på han. Fortsatt den dag i dag knyter det seg inni magen min og jeg får lyst til å gråte hvis jeg prøver å ta iniativ.. 

Han ville også ha meg til å suge han til enhver tid, jeg gjorde det. Og etterhvert fikk jeg aldri noe tilbake. Skulle han ned på meg, måtte jeg ned på han samtidig eller ingenting..i tillegg til tullete kommentarer som at jeg så ut som en rosin, og at han ikke ville pga rar smak og lukt, dette også såret meg, og jeg ble etterhvert usikker på eget underliv. 

 

Jeg ble også tilsidesatt ute blandt andre jente venner av han, og satt egentlig bare som en statue ved siden av mens han gravde i dems liv. Husker jeg syntes det var vondt å høre at han ville ha intime detaljer om andre jenters sexliv. Jeg ble veldig sjalu, og etterhvert ville jeg ikke at han skulle ha kontakt med disse, som igjen resulterte i at han møtte de PG kontaktet de bak ryggen min. Derav ble jeg enda mer sjalu og enda mer usikker.. 

 

Alltid da han dro på fester kunne jeg ikke bli med fordi det var «guttekvelder» med bare gutta, jeg hadde Facebook passordet hans denne perioden og var kontrollerende av mrg. Etter hver fest fikk han venne forespørsler av jenter(som viste seg å være fra festene jeg ikke kunne være med på), i tillegg til planlegging med gutta der det stod tydelig flere jenter som skulle komme. Igjen, dette resulterte i enda mer kontrollerende atferd fra min side, og jeg ble rett og slett sykelig sjalu og kontrollerende. Jeg hadde ofte ekstrem angst hvis han var med kompiser eller skulle på fest, og kunne gråte hele natta helt til jeg visste han var hjemme igjen.. 

 

Gjennom alt dette slo han sikkert opp meg med flere ganger også, fordi jeg var «sjalu» og «gal».  Men han kom alltid tilbake, og jeg tok alltid imot med åpne armer..selvom jeg var lykkeligere uten han.. 

 

Jeg hadde også problemer med porno, siden han kasta meg ut for å se på det. Jeg husker jeg følte at jeg ikke var bra noi. Hvorfor kunne han ikke bare ha sex med meg? Jeg tilbydde meg å lage videoer av meg selc, eller oss sammen. Dette sa han ikke var noe poeng i, og at han skulle slutte med porno. Men porno ble løyet i 10 av disse årene.. og det også har ødelagt litt for meg og min selvtillitt i senga. 

 

Det meste av dette skjedde i alder 15-22 år. 

 

Etterhvert som livet roet seg og det ble mindre fest og jeg lærte meg til å ikke være kontrollerende og snoke. Har jeg lagt merke til at jeg sliter mye..

Jeg er livredd hvis han drar på fest, jeg tør ikke å røre telefonen hans. Hvis han ber meg sette på en sang f.eks får jeg helt angst, for jeg er redd for å finne porno, andre meldinger fra jenter eller lignende, altså har jeg fått ekstremt angst. 

 

Jeg er også så redd for porno, at jeg ofte har sex mot min vilje bare for å betrygge meg selv at han ikke ser på det. 

 

Sist gang det var slutt husker jeg at jeg følte en lettelse i livet. (Etter en jævlig kjærlighetssorg hvor jeg gråt nesten konstant i lang tid). Har også hørt fra andre at jeg blir så sint da jeg er sammen med han..kanskje det er fordi jeg ikke har det bra? Jeg vet ikke..  

Men han kom tilbake, og jeg angret fra dag 1 på at jeg tok han inn. Men jeg klarte ikke å slippe han ut igjen, det er akuratt som om jeg bare må ha han, og det er helt jæviig. 

 

Fortsatt ble jeg med på å kjøpe oss hus. For jeg elsker han jo i alt dette, og ville at ting skulle bli bra. 

Så, ble jeg gravid. Det er det verste jeg noengang har oppleve. Jeg hadde så store forventninger, og gledet meg. Og han lovet han skulle bli bedre og være en bra far og partner. 

Svangerskapet var et rent helvete, der jeg gjorde 100% husarbeid alene, mens han slappet av. 

Hvis jeg spurte om han ville kjenne på magen min, fikk jeg beskjed om at det var kjedelig. 

Jeg spurte rett ut om han kom til å kjenne på kusina hans sin mage ( hu har gravid samtidig). Da fikk jeg grei beskjed om at «jeg gjør hva faen jeg vil uten at du skal blande deg». 

Han hjalp kusina si med barnerom, mens her har han ikke fikset barnerom enda.. 

han sa tilogmed en gang jeg hadde et sammenbrudd, at han skulle ønske barnet døde i magen min. 

 

Da barnet kom ble vi liggende på sykehuset. Der lå han på telefonen hele tiden. Jeg prøvde å inkludere han i barnet, men der og fikk jeg beskjed om at det var kjedelig.

Hjemme også gjorde jeg 100% arbeid. Så jeg orket ikke sove med samboer mer, jeg ble bare forbanna da han aldri gadd å stå opp..derfor måtte jeg inn på eget rom for mitt og barnets skyld.. 

 

Etter 4 mnd finner jeg ut at jeg er gravid igjen( tross prevensjon). Igjen lovte han at denne fangen skylle han behandle meg bedre enn sist, og at det skulle bli bedre men ikke 100%. Dum og naiv som jeg var, trodde jeg på dette. Men alt han bekymret seg om mens jeg gikk gravid var at han skulle ha navnet sitt på papirene. 

Denne gangen ble jeg dårlig og trengte mer hjelp hjemme. 

Husker jeg ringte han en gang mens han var på jobb og spurte om han kunne komme hjem fordi jeg følte meg «lam» i hendene og ikke klarte å løfte barnet vårt. Da fikk jeg beskjed om at jeg kunne dra til helvete og at han måtte jobbe. Med andre ord jeg måtte krangle meg til at han skulle hjelpe meg.. han kom til slutt, men var dårlig stemning hele den dagen.. 

og han hjalp heller ikke til noe mer denne gangen. 

Da barnet endelig kom og jeg så frem til en bedre start, ble det bare verre. 

Vi lå på barsel.. jeg med barn og han med telefon. Jeg hentet min egen mat fordi han var sliten og hadde angst og han gjorde ikke stort annet enn å kjede seg. Han kjeftet på meg fordi jeg var usikker på meg selv til behandlig av barnet(at jeg spurte de ansatte), jeg burde visst skamme meg som ikke visste dette da vi hadde barn fra før. 

 

Vi kom hjem og jeg slet veldig med noe jeg nå tror var begynnende depresjon. Hjalp lite at han var frekk og spydig. Jeg fikk høre jeg hadde hengemage, at jeg hadde fått strekkmerker osv. 

alt han fokuserte om var «5 uker til vi kan ha sex». 

Da de 5 ukene endelig kom var jeg ikke klar, men jeg gjorde det. Jeg følte meg kvalm og hadde lyst til å gråte. Men jeg fortsatte å ha sex, fordi han ville.

Jeg spurte om han kunne gjøre mer for meg enn bare det, men det gjorde han aldri, lun sex. 

Han jugde om småting, hjalp lite hjemme og ville bare ha sex. 

 

Jrg følte at forholdet var fælt og orket ikke mer om han ikke endret seg, dette sa jeg. Det resulterte i at noen uker senere sa han det samme og han slo opp. reaksjonen min var å trygle han om å prøve mer, og jeg forstår ikke seøv hvorfor jeg reagerte sånn.. 

 

Vi «prøvde» videre, men han endret seg ikke.

Glemte å si oppi alt dette har han igså vært uansvarlig mot barna. Legger eeg til å sove mens de går alene rundt, driver med tlf eller ser på tv, gidder aldri sitte på gulvet med de, følger ikke med hvis de slår seg, lar dem tulle med hunden mens han har mat(selvom hunden kan knurre til meg tilgomed). Han er ofte sint mot de, og han ba tilogmed ene barnet om å «gi faen» i å gråte, da barnet våknet på natten engang. Napper ting ut av hendene til barna, holder fast mot dems vilje hvis de ikke gjør som han vil og mye mer. Så jeg har helt angst da han er alene med barna, noe jeg prøver å unngå. Han har blitt bedre, men jeg er redd det kun er foran meg.. 

 

Oppi alt dette har jeg blitt helt nummen følelsesmessig, jeg klarer ikke gråte lenger, jeg er ikke så glad rundt barna mine, og jeg blir ofte sur og irritert på både barna og andre.. uten at jeg vil eller mener det. Jeg har også blitt et helt grusomt menneske mot samboeren min, heldigvis er ikke barna til stede da. Men jeg blir så inderlig sint og skjeller han ut med alt jeg vet, og dette er ikke meg, og jeg får så vondt inni meg etterpå og føler meg helt gal.. og jeg gråter nesten hver gang jeg er alene for å slippe ut alt det vonde.

fra hans side er jeg den som er gal og sjalu. Og at oppførselen hans er pga meg, han sier han blir så sint på meg så Han vil ikke leke med barna osv. 

han sier også at jeg tvinger han til å si ting han ikke mener, og at han ofte sier ting for å gjøre meg blid. Dette også gjør sykt vondt, for jeg føler ikke dette selv. Og det får meg til å tenke at jeg er helt gal i hodet som gjør ting jeg ikke vet om? 

jeg hører også ofte at han bor i et fengsel. Og det forstår jeg, men samtidig har jeg spurt om han ikke kan dra et annet sted (enn dit det har skjedd ting og han har løyet), da sier han ting slm «jeg gir heller f i å reise ut da, gidder ikke det». Og da føler jeg han velger det litt selv igjen, eller er det jeg som er feil?

har også sagt at det er mye bedre for meg at han drar ut, hvis han hjelper meg litt hjemme først med husarbeid og barna. Og at jeg også trenger å slappe av litt. Da velger han heller å sitte hjemme å ikke gjøre noe, istedenfor å hjelpe meg litt for så å dra ut.. 

 

Alt i alt vil jeg bort fra dette. Men jeg sliter fortsatt med sjalusi og skulle ønske innerst inne at han ble en bedre person og endret seg. Jeg er livredd for at jeg ikke skal takle han med en annen dame, det var jo meg og han..samtidig er jeg livredd jeg ikke klarer meg alene økonomisk, følelsesmessig, og om jeg evt blir alene resten av livet. 

 

Andre veien er jeg livredd for at han skal ha barna alene over natta. Han sover ofte gjennom gråt eller blir sur hvis dem våkner på natten. Og jeg syntes det er for mye for små barn og gå gjennom. Man skal jo ikke få kjeft hvis man har mareritt eller er syk.. 

er også redd det skal skje barna noe mens de er hos han, da han er uansvarlig..

 

Jeg har gått så langt oppi hodet mitt at jeg noen ganger lurer på om jeg orker å leve mer, for jeg orker ikke dette. Men da har barna kun han, så jeg kan ikke gå den veien heller. 

 

Har også blitt redd for at jeg kan være psykopat eller narsissist, siden jeg er sjalu, kontrollerende og tenker så mye negativt om han. Alt i alt begynner jeg å bli gal. Og jeg har ikke råd til psykolog. Og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Jeg vil bare være lykkelig med barna mine, og at barna mine skal få en fin oppvekst med mye kjærlighet 😭😭

Vet ingen kan hjelpe meg, men jeg er så lei av å vandre i mitt eget hode, så jeg må få luftet tankene.

Pdd har barnefar slått opp, så jeg venter på et nytt sted å bo. Men er så redd for å ha barna hos han😢 

jeg veksler daglig på «endelig kommer jeg meg vekk» , «dette går ikke, jeg klarer meg ikke alene», «jeg vil ha han og prøve mer» osv.  i tillegg har jeg fortsatt den tomme følelsen inni meg, jeg er redd jeg aldri får følelsene mine tilbake igjen.. og at jeg aldri skal bli glad og snill mot andre igjen😥

 

 

Anonymkode: 1d097...c59

[AnonymBruker]

Det er forferdelig å høre at du har levd med dette monsteret i så mange år av livet ditt! Barn sammen eller ei, du kan ikke ødelegge mer av livet ditt på dette forholdet!

Det blir aldri bedre, og selvom du føler at du ikke vil kaste bort alt du har investert så endrer det seg ikke av at du gir han mer tid og sjanser. Det blir bare enda mer investert fra din side forgjeves!

Ta kontakt med familievern kontoret og krisesenter for samtaler og råd om hva du kan gjøre i forhold til barna og samvær.

Anonymkode: 503f1...467

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg fikk utrolig vondt inni meg av å lese dette. Ta kontakt med fastlege eller krisesenter, du trenger profesjonell hjelp. Ikke la han ødelegge mer av livene deres. Her har det skjedd for mye skade til at noe som helst kan komme til å endre seg. Du sier at du vil være lykkelig og at barna dine skal være lykkelige med en fin oppvekst. Da må du ta tak nå. Du virker som en flott og samvittighetsfull person, og jeg tror du med dette innlegget er på vei til å gjøre det som er riktig for deg selv og dine barn. Det er aldri for sent å snu. Det at barnefar har gjort det slutt med deg er din mulighet til å komme deg videre i livet. Ting kommer ikke til å ordne seg av seg selv, her må du faktisk gjøre noen aktive valg for å skape et nytt liv. Det første steget er å ta imot profesjonell hjelp, du må snakke med fastlegen eller krisesenter om hvilke muligheter du har siden du sier du ikke har råd til psykolog. Det finnes muligheter, og husk at det vil bli bedre. Du må bare gi det litt tid og ta noen gode valg fremover. Du kommer til å bli lykkelig igjen❤️ Sender deg mange styrkeklemmer.

Anonymkode: 8bb9e...92e

[AnonymBruker]

Er det noen som er psykopat her så er det han, ikke du.
Du må bare komme deg vekk først som sist, han der er det overhode ikke noe poeng i å kaste vekk mer tid på.
At noen kan behandle samboer som nettopp har født på denne måten er rett og slett sjokkerende..

Lykke til, det ordner seg nok!
 

Anonymkode: 1e0e2...053

[AnonymBruker]

Fullstendig alvorlig ts, han høres ut som en klassisk psykopat. Det er vanlig å bli voldsomt sint etter å ha blitt behandlet som drit over lang tid, og også vanlig å tvile på seg selv. Det er han som er skyld i din "overdreven sjalusi og kontrollerende atferd". Alle hadde blitt sjalu i disse sammenhengene, og de fleste hadde vel slått opp tvert (jeg håper iallefall).

Han er en slem mann. Han er slem mot deg, og barna dine, og du skal skjerme dere fra han så godt du kan. 

Du kan ikke endre han, det har ingenting med deg å gjøre. Det er ikke din feil at han behandler deg og dine som drit. Det er han som er problemet. Han har en personlighetsforstyrrelse, og vil for alltid være slik.

Så hold deg borte fra ham, uansett hvordan han prøver å smiske seg tilbake igjen. Og han kommer antakelig til å prøve. Han ønsker å ha kontroll over deg og barna, samtidig som at han ikke ønsker dere noe godt. 

 

Vær så snill å ta vare på deg selv og de små, og hold avstand fra nå ❤️

Anonymkode: 273ca...721

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen❤️ det hjelper meg litt mer til å føle at jeg ikke er helt ute å kjøre.. men det gjør meg ikke helt trygg på at jeg er «bra».

det siste året har jeg spurt meg selv om jeg manipulerer meg selv, til å tro at jeg ikke er en narsissist, og vært så usikker på meg selv. Har snakket med barnefar om dette(han er den eneste jeg har igjen rundt meg), og brått etter at jeg ble «gal» rundt dette, så har han endret seg til det bedre.. så jeg føler meg enda mer gal🥲

 

Jeg har også sagt til han at hvis han ikke slutter å gjøre sånn mot meg/barna så må jeg gjøre det jeg kan for å ikke ha barna i nærheten av han.. disse utsagnene fra meg har også fått meg til å føle at jeg er den som er syk, men det er kanskje ok å si sånt da jeg mener det ? Det er litt trusler fra min side, men jeg vet ikke hva annet jeg kunne gjøre..tenkte kanskje han forstod alvoret hvis han fikk høre at jeg vil gjøre alt jeg kan for å slippe at barna er med han.. 

 

men det eneste han gjør da jeg «klikker» er å stirre tomt på meg og smile. Hvis han blir sint nok sier han at han «ikke gidder» eller «bryr seg».. han sier aldri unnskyld for det heller.. 

han sier også at jeg får han til å si ting. Jeg kan f.eks si «har du vært utro?» så sier han «ja», så spør jeg igjen «har du det?» «nei, men du spør så da blir jeg irritert og svarer det du tror». . Dette gjør han veldig ofte, men med andre type spørsmål da.. 

de to siste årene har jeg opplevd fysiske plager også. Som svimmelhet, tomhet, jeg har begynt å avbryte andre midt i en samtale(aldri gjort dette før, da jeg syntes det er respektløst), jeg husker ikke ting 2 minutter etter det har skjedd, jeg husker ikke de siste årene ordentlig, og føler meg generelt rar i kropp og hode. Er dette plager som kan komme av hvordan jeg lever? Har tenkt det har med amming og gjøre, men syntes det har vart veldig lenge nå.. 😥

 

uff, føler meg nesten dum da jeg skriver dette. Men er litt godt å få det ut et sted.. 

 

har vagt prøvd å snakke med moren min, men hu setter han opp til skyene og ser bare feil hos meg.. at jeg må slutte å være så sint og han er sliten osv. 🥲

Anonymkode: 1d097...c59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er forferdelig å høre at du har levd med dette monsteret i så mange år av livet ditt! Barn sammen eller ei, du kan ikke ødelegge mer av livet ditt på dette forholdet!

Det blir aldri bedre, og selvom du føler at du ikke vil kaste bort alt du har investert så endrer det seg ikke av at du gir han mer tid og sjanser. Det blir bare enda mer investert fra din side forgjeves!

Ta kontakt med familievern kontoret og krisesenter for samtaler og råd om hva du kan gjøre i forhold til barna og samvær.

Anonymkode: 503f1...467

Vi er i kontakt med familievern kontoret, men jeg er redd for å si noe.

jeg er ikke redd for at han skal bli sint eller gjøre oss noe: men jeg er generelt bare redd for å si det.. tenk om jeg angrer og at han endrer seg, eller jeg vet ikke hvorfor jeg er redd😭 men jeg tør ikke.. tenk om det er meg..

Anonymkode: 1d097...c59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kjære deg, jeg fikk utrolig vondt inni meg av å lese dette. Ta kontakt med fastlege eller krisesenter, du trenger profesjonell hjelp. Ikke la han ødelegge mer av livene deres. Her har det skjedd for mye skade til at noe som helst kan komme til å endre seg. Du sier at du vil være lykkelig og at barna dine skal være lykkelige med en fin oppvekst. Da må du ta tak nå. Du virker som en flott og samvittighetsfull person, og jeg tror du med dette innlegget er på vei til å gjøre det som er riktig for deg selv og dine barn. Det er aldri for sent å snu. Det at barnefar har gjort det slutt med deg er din mulighet til å komme deg videre i livet. Ting kommer ikke til å ordne seg av seg selv, her må du faktisk gjøre noen aktive valg for å skape et nytt liv. Det første steget er å ta imot profesjonell hjelp, du må snakke med fastlegen eller krisesenter om hvilke muligheter du har siden du sier du ikke har råd til psykolog. Det finnes muligheter, og husk at det vil bli bedre. Du må bare gi det litt tid og ta noen gode valg fremover. Du kommer til å bli lykkelig igjen❤️ Sender deg mange styrkeklemmer.

Anonymkode: 8bb9e...92e

Tusen takk❤️

hadde jeg turt så skulle jeg gjort det. det eneste jeg har gjort er å «hinte» til noen i familien, men føler alltid at alle tar han sin side, tilogmed de som ikke kjenner han.. så føler jeg ikke kommer koen vei, og det gjør meg enda mer redd for at det er min skyld at han er sånn, og at det er jeg som må skjerpe meg.. 

 

etter at han har gjort det slutt med meg har jeg bare tenkt over alt jeg hwr gjort som er feil, og angrer meg på de gangene jeg var sjalu osv. og tenkt at det er for mye.. og jeg har tilogmed nevnt for han at jeg ikke vil dette flere ganger, så han vet han har meg.. noe jeg føler gjør han enda mer «høy på seg seøv» om jrg kan kalle det for det.. 😓 

Anonymkode: 1d097...c59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fullstendig alvorlig ts, han høres ut som en klassisk psykopat. Det er vanlig å bli voldsomt sint etter å ha blitt behandlet som drit over lang tid, og også vanlig å tvile på seg selv. Det er han som er skyld i din "overdreven sjalusi og kontrollerende atferd". Alle hadde blitt sjalu i disse sammenhengene, og de fleste hadde vel slått opp tvert (jeg håper iallefall).

Han er en slem mann. Han er slem mot deg, og barna dine, og du skal skjerme dere fra han så godt du kan. 

Du kan ikke endre han, det har ingenting med deg å gjøre. Det er ikke din feil at han behandler deg og dine som drit. Det er han som er problemet. Han har en personlighetsforstyrrelse, og vil for alltid være slik.

Så hold deg borte fra ham, uansett hvordan han prøver å smiske seg tilbake igjen. Og han kommer antakelig til å prøve. Han ønsker å ha kontroll over deg og barna, samtidig som at han ikke ønsker dere noe godt. 

 

Vær så snill å ta vare på deg selv og de små, og hold avstand fra nå ❤️

Anonymkode: 273ca...721

Ja, jeg må tenke på barna våre..❤️ vi er på vei bort fra han nå, men uansett hvor mye jet vil vekk, så er det noe som henger meg igjen. Selvom han rett ut har sagt han r ferdig med meg og at han ikke bryr seg om leg(han har sagt det hver gang han har slått opp), så er det nesten så jeg trygler han om å bli.. det er litt sykt egentlig 😓 

En del av neg vil vekk og en del av meg vil være med han😥 

 

Anonymkode: 1d097...c59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Hei. Håper virkelig noen tar seg tid til å lese dette, da jeg virkelig ikke vet hva jeg skal gjøre snart..

Jeg har en samboer som jeg har vært sammen med i 13 år nå.. forholdet har vært av og på helt fra start, pga mye forskjellige problemer.

Vi møttes ganske unge, og hadde ingen erfaring fra før. Alrså, vi er hverandres første i alt.(seriøse ting). Han har et «langt» forhold før meg (1år), men de var unge, så det var ikke veldig seriøst.

 

Forholdet startet skeivt ut med at han ville holde forholdet skjult pga eksen, han sa den gang at han ikke orket pes fra hu. Husker også fra den perioden at han var på fester hos hu som hu hadde holdt han i hånda (han fortalte meg) og prøvd å få han tilbake. Jeg var ekstremt usikker på denne tiden og turte ikke si noe om hva jeg følte om det, og han fortsatte å møte ex’en og dra hjem til hun, samtidig som han sa til meg at hun var gal..  

 

Etter litt tid tok vi steget til å prøve sex. Jeg husker jeg syntes det var kjempegøy å eksperimentere og la han se og gjøre hva han ville med meg, mens han var mer usikker og gjemte kroppen mer unna. Han var veldig usikker på underlivet sitt så det fikk jeg ikke se. 

Etter noen ganger med sex, så fikk jeg beskjed en gang jeg runket han at «alle andre har gjort dette bedre enn deg», husker jeg ble helt satt ut og lei meg, da jeg trodde han var jomfru. Han sa det var tull senere, men heg slet med å tro han.. etter dette ble jeg veldig usikker på å ta iniativ og å ta på han. Fortsatt den dag i dag knyter det seg inni magen min og jeg får lyst til å gråte hvis jeg prøver å ta iniativ.. 

Han ville også ha meg til å suge han til enhver tid, jeg gjorde det. Og etterhvert fikk jeg aldri noe tilbake. Skulle han ned på meg, måtte jeg ned på han samtidig eller ingenting..i tillegg til tullete kommentarer som at jeg så ut som en rosin, og at han ikke ville pga rar smak og lukt, dette også såret meg, og jeg ble etterhvert usikker på eget underliv. 

 

Jeg ble også tilsidesatt ute blandt andre jente venner av han, og satt egentlig bare som en statue ved siden av mens han gravde i dems liv. Husker jeg syntes det var vondt å høre at han ville ha intime detaljer om andre jenters sexliv. Jeg ble veldig sjalu, og etterhvert ville jeg ikke at han skulle ha kontakt med disse, som igjen resulterte i at han møtte de PG kontaktet de bak ryggen min. Derav ble jeg enda mer sjalu og enda mer usikker.. 

 

Alltid da han dro på fester kunne jeg ikke bli med fordi det var «guttekvelder» med bare gutta, jeg hadde Facebook passordet hans denne perioden og var kontrollerende av mrg. Etter hver fest fikk han venne forespørsler av jenter(som viste seg å være fra festene jeg ikke kunne være med på), i tillegg til planlegging med gutta der det stod tydelig flere jenter som skulle komme. Igjen, dette resulterte i enda mer kontrollerende atferd fra min side, og jeg ble rett og slett sykelig sjalu og kontrollerende. Jeg hadde ofte ekstrem angst hvis han var med kompiser eller skulle på fest, og kunne gråte hele natta helt til jeg visste han var hjemme igjen.. 

 

Gjennom alt dette slo han sikkert opp meg med flere ganger også, fordi jeg var «sjalu» og «gal».  Men han kom alltid tilbake, og jeg tok alltid imot med åpne armer..selvom jeg var lykkeligere uten han.. 

 

Jeg hadde også problemer med porno, siden han kasta meg ut for å se på det. Jeg husker jeg følte at jeg ikke var bra noi. Hvorfor kunne han ikke bare ha sex med meg? Jeg tilbydde meg å lage videoer av meg selc, eller oss sammen. Dette sa han ikke var noe poeng i, og at han skulle slutte med porno. Men porno ble løyet i 10 av disse årene.. og det også har ødelagt litt for meg og min selvtillitt i senga. 

 

Det meste av dette skjedde i alder 15-22 år. 

 

Etterhvert som livet roet seg og det ble mindre fest og jeg lærte meg til å ikke være kontrollerende og snoke. Har jeg lagt merke til at jeg sliter mye..

Jeg er livredd hvis han drar på fest, jeg tør ikke å røre telefonen hans. Hvis han ber meg sette på en sang f.eks får jeg helt angst, for jeg er redd for å finne porno, andre meldinger fra jenter eller lignende, altså har jeg fått ekstremt angst. 

 

Jeg er også så redd for porno, at jeg ofte har sex mot min vilje bare for å betrygge meg selv at han ikke ser på det. 

 

Sist gang det var slutt husker jeg at jeg følte en lettelse i livet. (Etter en jævlig kjærlighetssorg hvor jeg gråt nesten konstant i lang tid). Har også hørt fra andre at jeg blir så sint da jeg er sammen med han..kanskje det er fordi jeg ikke har det bra? Jeg vet ikke..  

Men han kom tilbake, og jeg angret fra dag 1 på at jeg tok han inn. Men jeg klarte ikke å slippe han ut igjen, det er akuratt som om jeg bare må ha han, og det er helt jæviig. 

 

Fortsatt ble jeg med på å kjøpe oss hus. For jeg elsker han jo i alt dette, og ville at ting skulle bli bra. 

Så, ble jeg gravid. Det er det verste jeg noengang har oppleve. Jeg hadde så store forventninger, og gledet meg. Og han lovet han skulle bli bedre og være en bra far og partner. 

Svangerskapet var et rent helvete, der jeg gjorde 100% husarbeid alene, mens han slappet av. 

Hvis jeg spurte om han ville kjenne på magen min, fikk jeg beskjed om at det var kjedelig. 

Jeg spurte rett ut om han kom til å kjenne på kusina hans sin mage ( hu har gravid samtidig). Da fikk jeg grei beskjed om at «jeg gjør hva faen jeg vil uten at du skal blande deg». 

Han hjalp kusina si med barnerom, mens her har han ikke fikset barnerom enda.. 

han sa tilogmed en gang jeg hadde et sammenbrudd, at han skulle ønske barnet døde i magen min. 

 

Da barnet kom ble vi liggende på sykehuset. Der lå han på telefonen hele tiden. Jeg prøvde å inkludere han i barnet, men der og fikk jeg beskjed om at det var kjedelig.

Hjemme også gjorde jeg 100% arbeid. Så jeg orket ikke sove med samboer mer, jeg ble bare forbanna da han aldri gadd å stå opp..derfor måtte jeg inn på eget rom for mitt og barnets skyld.. 

 

Etter 4 mnd finner jeg ut at jeg er gravid igjen( tross prevensjon). Igjen lovte han at denne fangen skylle han behandle meg bedre enn sist, og at det skulle bli bedre men ikke 100%. Dum og naiv som jeg var, trodde jeg på dette. Men alt han bekymret seg om mens jeg gikk gravid var at han skulle ha navnet sitt på papirene. 

Denne gangen ble jeg dårlig og trengte mer hjelp hjemme. 

Husker jeg ringte han en gang mens han var på jobb og spurte om han kunne komme hjem fordi jeg følte meg «lam» i hendene og ikke klarte å løfte barnet vårt. Da fikk jeg beskjed om at jeg kunne dra til helvete og at han måtte jobbe. Med andre ord jeg måtte krangle meg til at han skulle hjelpe meg.. han kom til slutt, men var dårlig stemning hele den dagen.. 

og han hjalp heller ikke til noe mer denne gangen. 

Da barnet endelig kom og jeg så frem til en bedre start, ble det bare verre. 

Vi lå på barsel.. jeg med barn og han med telefon. Jeg hentet min egen mat fordi han var sliten og hadde angst og han gjorde ikke stort annet enn å kjede seg. Han kjeftet på meg fordi jeg var usikker på meg selv til behandlig av barnet(at jeg spurte de ansatte), jeg burde visst skamme meg som ikke visste dette da vi hadde barn fra før. 

 

Vi kom hjem og jeg slet veldig med noe jeg nå tror var begynnende depresjon. Hjalp lite at han var frekk og spydig. Jeg fikk høre jeg hadde hengemage, at jeg hadde fått strekkmerker osv. 

alt han fokuserte om var «5 uker til vi kan ha sex». 

Da de 5 ukene endelig kom var jeg ikke klar, men jeg gjorde det. Jeg følte meg kvalm og hadde lyst til å gråte. Men jeg fortsatte å ha sex, fordi han ville.

Jeg spurte om han kunne gjøre mer for meg enn bare det, men det gjorde han aldri, lun sex. 

Han jugde om småting, hjalp lite hjemme og ville bare ha sex. 

 

Jrg følte at forholdet var fælt og orket ikke mer om han ikke endret seg, dette sa jeg. Det resulterte i at noen uker senere sa han det samme og han slo opp. reaksjonen min var å trygle han om å prøve mer, og jeg forstår ikke seøv hvorfor jeg reagerte sånn.. 

 

Vi «prøvde» videre, men han endret seg ikke.

Glemte å si oppi alt dette har han igså vært uansvarlig mot barna. Legger eeg til å sove mens de går alene rundt, driver med tlf eller ser på tv, gidder aldri sitte på gulvet med de, følger ikke med hvis de slår seg, lar dem tulle med hunden mens han har mat(selvom hunden kan knurre til meg tilgomed). Han er ofte sint mot de, og han ba tilogmed ene barnet om å «gi faen» i å gråte, da barnet våknet på natten engang. Napper ting ut av hendene til barna, holder fast mot dems vilje hvis de ikke gjør som han vil og mye mer. Så jeg har helt angst da han er alene med barna, noe jeg prøver å unngå. Han har blitt bedre, men jeg er redd det kun er foran meg.. 

 

Oppi alt dette har jeg blitt helt nummen følelsesmessig, jeg klarer ikke gråte lenger, jeg er ikke så glad rundt barna mine, og jeg blir ofte sur og irritert på både barna og andre.. uten at jeg vil eller mener det. Jeg har også blitt et helt grusomt menneske mot samboeren min, heldigvis er ikke barna til stede da. Men jeg blir så inderlig sint og skjeller han ut med alt jeg vet, og dette er ikke meg, og jeg får så vondt inni meg etterpå og føler meg helt gal.. og jeg gråter nesten hver gang jeg er alene for å slippe ut alt det vonde.

fra hans side er jeg den som er gal og sjalu. Og at oppførselen hans er pga meg, han sier han blir så sint på meg så Han vil ikke leke med barna osv. 

han sier også at jeg tvinger han til å si ting han ikke mener, og at han ofte sier ting for å gjøre meg blid. Dette også gjør sykt vondt, for jeg føler ikke dette selv. Og det får meg til å tenke at jeg er helt gal i hodet som gjør ting jeg ikke vet om? 

jeg hører også ofte at han bor i et fengsel. Og det forstår jeg, men samtidig har jeg spurt om han ikke kan dra et annet sted (enn dit det har skjedd ting og han har løyet), da sier han ting slm «jeg gir heller f i å reise ut da, gidder ikke det». Og da føler jeg han velger det litt selv igjen, eller er det jeg som er feil?

har også sagt at det er mye bedre for meg at han drar ut, hvis han hjelper meg litt hjemme først med husarbeid og barna. Og at jeg også trenger å slappe av litt. Da velger han heller å sitte hjemme å ikke gjøre noe, istedenfor å hjelpe meg litt for så å dra ut.. 

 

Alt i alt vil jeg bort fra dette. Men jeg sliter fortsatt med sjalusi og skulle ønske innerst inne at han ble en bedre person og endret seg. Jeg er livredd for at jeg ikke skal takle han med en annen dame, det var jo meg og han..samtidig er jeg livredd jeg ikke klarer meg alene økonomisk, følelsesmessig, og om jeg evt blir alene resten av livet. 

 

Andre veien er jeg livredd for at han skal ha barna alene over natta. Han sover ofte gjennom gråt eller blir sur hvis dem våkner på natten. Og jeg syntes det er for mye for små barn og gå gjennom. Man skal jo ikke få kjeft hvis man har mareritt eller er syk.. 

er også redd det skal skje barna noe mens de er hos han, da han er uansvarlig..

 

Jeg har gått så langt oppi hodet mitt at jeg noen ganger lurer på om jeg orker å leve mer, for jeg orker ikke dette. Men da har barna kun han, så jeg kan ikke gå den veien heller. 

 

Har også blitt redd for at jeg kan være psykopat eller narsissist, siden jeg er sjalu, kontrollerende og tenker så mye negativt om han. Alt i alt begynner jeg å bli gal. Og jeg har ikke råd til psykolog. Og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Jeg vil bare være lykkelig med barna mine, og at barna mine skal få en fin oppvekst med mye kjærlighet 😭😭

Vet ingen kan hjelpe meg, men jeg er så lei av å vandre i mitt eget hode, så jeg må få luftet tankene.

Pdd har barnefar slått opp, så jeg venter på et nytt sted å bo. Men er så redd for å ha barna hos han😢 

jeg veksler daglig på «endelig kommer jeg meg vekk» , «dette går ikke, jeg klarer meg ikke alene», «jeg vil ha han og prøve mer» osv.  i tillegg har jeg fortsatt den tomme følelsen inni meg, jeg er redd jeg aldri får følelsene mine tilbake igjen.. og at jeg aldri skal bli glad og snill mot andre igjen😥

 

 

Anonymkode: 1d097...c59

Herregud, orket ikke lese alt. Ble bare så sjokkert over at du faktisk valgte å være kjæresten ham etter alle de nedsettende kommentaren. Han har bedrevet psykisk mishandling mot deg fra dag 1, han må ha en sinnssyk diagnose. 
 

Su klarer deg utmerket alene. Du burde kontakte Krisesenter og ta med barna dit. 

Anonymkode: 14ea9...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, jeg må tenke på barna våre..❤️ vi er på vei bort fra han nå, men uansett hvor mye jet vil vekk, så er det noe som henger meg igjen. Selvom han rett ut har sagt han r ferdig med meg og at han ikke bryr seg om leg(han har sagt det hver gang han har slått opp), så er det nesten så jeg trygler han om å bli.. det er litt sykt egentlig 😓 

En del av neg vil vekk og en del av meg vil være med han😥 

 

Anonymkode: 1d097...c59

Sånn er det når man er i forhold med en narsissist/psykopat, de knekker deg totalt - for du skal sitte med følelsene av at det kun er den personen, de gjør slik at man føler seg 100% avhengig av personen for å overleve og ha et godt liv. Disse følelsene du har kommet pga manipulasjon og mishandling. Du må få hjelp til å bearbeide dette. 

Anonymkode: 14ea9...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Tusen takk for svar alle sammen❤️ det hjelper meg litt mer til å føle at jeg ikke er helt ute å kjøre.. men det gjør meg ikke helt trygg på at jeg er «bra».

det siste året har jeg spurt meg selv om jeg manipulerer meg selv, til å tro at jeg ikke er en narsissist, og vært så usikker på meg selv. Har snakket med barnefar om dette(han er den eneste jeg har igjen rundt meg), og brått etter at jeg ble «gal» rundt dette, så har han endret seg til det bedre.. så jeg føler meg enda mer gal🥲

 

Jeg har også sagt til han at hvis han ikke slutter å gjøre sånn mot meg/barna så må jeg gjøre det jeg kan for å ikke ha barna i nærheten av han.. disse utsagnene fra meg har også fått meg til å føle at jeg er den som er syk, men det er kanskje ok å si sånt da jeg mener det ? Det er litt trusler fra min side, men jeg vet ikke hva annet jeg kunne gjøre..tenkte kanskje han forstod alvoret hvis han fikk høre at jeg vil gjøre alt jeg kan for å slippe at barna er med han.. 

 

men det eneste han gjør da jeg «klikker» er å stirre tomt på meg og smile. Hvis han blir sint nok sier han at han «ikke gidder» eller «bryr seg».. han sier aldri unnskyld for det heller.. 

han sier også at jeg får han til å si ting. Jeg kan f.eks si «har du vært utro?» så sier han «ja», så spør jeg igjen «har du det?» «nei, men du spør så da blir jeg irritert og svarer det du tror». . Dette gjør han veldig ofte, men med andre type spørsmål da.. 

de to siste årene har jeg opplevd fysiske plager også. Som svimmelhet, tomhet, jeg har begynt å avbryte andre midt i en samtale(aldri gjort dette før, da jeg syntes det er respektløst), jeg husker ikke ting 2 minutter etter det har skjedd, jeg husker ikke de siste årene ordentlig, og føler meg generelt rar i kropp og hode. Er dette plager som kan komme av hvordan jeg lever? Har tenkt det har med amming og gjøre, men syntes det har vart veldig lenge nå.. 😥

 

uff, føler meg nesten dum da jeg skriver dette. Men er litt godt å få det ut et sted.. 

 

har vagt prøvd å snakke med moren min, men hu setter han opp til skyene og ser bare feil hos meg.. at jeg må slutte å være så sint og han er sliten osv. 🥲

Anonymkode: 1d097...c59

Dere har vært sammen i 13 år, selvfølgelig forandrer han seg ikke. Han er jo klin gæren, han er en psykopat. Sitter å smiler og ser tomt på deg når du er fortvilet, herregud for en unormal oppførsel. Det er jo han som er gal, men det er slik her en psykopat får deg til å føle. Du må kutte navlestrengen og stå opp for deg selv, ikke legg skjul på noen ting imøte med hjelpeapparat, men imøte med han så må du være taus. Du skal ikke vise dine følelser eller ha utbrudd mot han, han bryr seg ikke og det eneste du får igjen for det er å bli enda mer fortvilet. Du må ignorere han helt. Uavhengig om dere bor sammen, ignorer han - svar kun kort og konsist, ikke noe utbroderinger.

Anonymkode: 14ea9...d95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Herregud, orket ikke lese alt. Ble bare så sjokkert over at du faktisk valgte å være kjæresten ham etter alle de nedsettende kommentaren. Han har bedrevet psykisk mishandling mot deg fra dag 1, han må ha en sinnssyk diagnose. 
 

Su klarer deg utmerket alene. Du burde kontakte Krisesenter og ta med barna dit. 

Anonymkode: 14ea9...d95

Det var ikke så ille i starten, og vi var veldig unge.

han startet tidlig å anklage neg for å være «svak», «gal» og «sjalu», jeg trodde jeg var problemet.. i tillegg er det fine stunder oppi dette også😪

Anonymkode: 1d097...c59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Dere har vært sammen i 13 år, selvfølgelig forandrer han seg ikke. Han er jo klin gæren, han er en psykopat. Sitter å smiler og ser tomt på deg når du er fortvilet, herregud for en unormal oppførsel. Det er jo han som er gal, men det er slik her en psykopat får deg til å føle. Du må kutte navlestrengen og stå opp for deg selv, ikke legg skjul på noen ting imøte med hjelpeapparat, men imøte med han så må du være taus. Du skal ikke vise dine følelser eller ha utbrudd mot han, han bryr seg ikke og det eneste du får igjen for det er å bli enda mer fortvilet. Du må ignorere han helt. Uavhengig om dere bor sammen, ignorer han - svar kun kort og konsist, ikke noe utbroderinger.

Anonymkode: 14ea9...d95

 

Anonymkode: 1d097...c59

[AnonymBruker]

Og til dere som sier krisesenter/familievern, om jeg så fortalte om dette. Hvordan skal det hjelpe meg uten bevis? 

Jeg vet ikke hva han hadde gjort om jeg hadde fortalt dette, og vil helst ikke vite det heller😪

 

Anonymkode: 1d097...c59