Uplanlagt gravid

[AnonymBruker]

Har nylig funnet ut at jeg er gravid. Min samboer tar dette veldig tungt, da han virkelig føler seg ferdig med barn. 

Jeg er 32 og han er 40år. 

Vi har ingen barn sammen. Han har barn på 19, 15 og 12 år. Jeg har ett barn på 13. 

Jeg kjenner at jeg har veldig lyst på dette barnet, selv om det ikke passer inn i "fremtidsplanen". Jeg blir trist bare av tanken på abort og kjenner en enorm tilknytning allerede, selv om det er tidlig. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å få en ordentlig knekk på psyken min dersom jeg velger det bort.

Min samboer ønsker ikke flere barn, men forstår min side og er klar på at vi har jo vært to om det, selv om det skjedde uventet med prevensjon. Han er dog likevel negativ til enhver tanke om å ønske barnet velkommen. Han har slitt med psyken en stund og har en skade i en arm som også drar han noe ned. 

Han bruker dette og sier at han ikke vet om psyken klarer ett barn til, og at (selv om han vet det kanskje høres egoistisk ut, sier han selv) det ødelegger alle planene han hadde for oss i fremtiden. (Noe urealistiske planer som han ikke har delt med meg).

Men igjen, så prøver han å si at han likevel forstår min side og at jeg vil ha barnet. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker denne mannen og livet vi har sammen. Og hadde jeg ikke blitt uplanlagt gravid, hadde jeg nok klart meg uten flere barn. Men han visste også at jeg kunne tenke meg flere barn, hvis det var en mulighet. 

Dermed er problemet. Jeg føler jeg overkjører hans følelser og psyke, og er redd for at han kommer til å bebreide meg resten av livet om jeg beholder barnet. 

Men jeg føler at jeg skader min egen psyke hvis jeg velger bort dette barnet. Jeg vet også at kommende storesøsken kommer til å elske dette barnet og ta det imot med stor kjærlighet. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men måtte kanskje få ut noen tanker og følelser. 

Anonymkode: 7f553...dfa

[Mt3]

Han føler seg ferdig med barn og har så langt hatt over 12 år på å sterilisere seg, han er litt nedstemt og deprimert nå og mener ett barn vil ødelegge de 'urealistiske planene' han har lagt for deres felles fremtid, men som han ikke har delt med deg tidligere og som du mener er urealistiske. 

Du føler glede/tilknytning til fosteret/barnet allerede, du tenker du vil slite med følgene av en evt abort og du tror storesøsken vil bli glad om dette barnet kommer til verden.

Jeg tenker du bør lytte til ditt ønske, kanskje fører det til brudd men det ville mest sannsynlig kommet uansett da du vil slite med aborten og han bare vil se på det som en god avgjørelse.

[AnonymBruker]

Ehm. Unnskyld meg, men HVORFOR er han sammen med en dame på 32 med barneønske dersom han ikke vil ha flere barn??? Det er jo bare kjipt av han. Mannfolk som er så ferdige med barn burde sterilisere seg eller drite i å bli sammen med damer i fertil alder som ikke føler seg ferdige. Da reduserer man sjansen for slike vanskelige situasjoner hvor man føler seg presset til abort.

Du burde beholde hvis det er det du ønsker.

Anonymkode: 3e425...cd7

[AnonymBruker]

Hvis han virkelig ikke ønsket barn, og du var enig, burde dere snakket om sterilisering. Han visste du kunne tenke deg flere barn, og prevensjon er aldri 100% trygt, det KAN skje noe likevel. 

Det er vanskelig å mene noe bastant om hva dere skal gjøre, det må man kjenne på selv, men jeg syns dere virkelig skal sette dere ned og snakke sammen. Finnes det en løsning på dette? Hvilke fremtidsplaner er det som blir "ødelagt" nå med et ekstra barn? Ønsker han ikke barnet akkurat nå fordi han er i en dårlig periode, kan det forandre seg? Kan dere snakke med noen sammen og lufte begges sak? 

Anonymkode: 74933...9f9

[Amatariel]

Ikke uvanlig at en nylig oppdaget graviditet blir tatt tungt om den var uplanlagt. Gi det tid...

Min kjæreste ville ikke bli far da jeg ble gravid, og var veldig klar i sin tale om abort. Tok temaet jevnlig opp helt til uke 12... da måtte han nesten innse at jeg ikke kom til å gjøre det 🙄 Men sakte men sikkert ble han vant til tanken, og da ultralyd kom syns han det var spennende. Innen barnet skulle bli født gledet han seg. Og fra den dagen det ble født ble han verdens beste pappa. Nå er vi gift og har fire barn sammen.

Ikke helt det samme som din historie, men poenget er at det fint kan snu i løpet av et svangerskap. Og at situasjonen ikke vil 'ødelegge alle planer'. Man må kanskje legge om livet litt, planlegge annerledes. Men man kan fortsatt oppnå drømmer og mål.

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av menn som ikke klarer å tenke. Steriliser deg for helvete da, det er ikke så forbanna vanskelig. 

Anonymkode: 42289...374

[AnonymBruker]

Han synes det er rart at jeg "plutselig" har endret mening. Selv om han visste at jeg hadde lyst på flere barn hvis det var et tema. 

Ja, jeg hadde sagt jeg var tilfreds med det vi hadde, men han forstår tydeligvis ikke at det blir helt annerledes når man plutselig står i situasjonen. 

Han har begynt å snakke om sterilisering NÅ... 

Han hadde visst planlagt i hodet sitt at om 5-6 år, så hadde vi "frihet" fra barna, som da er myndige. Og da kunne vi begynne å reise rundt og oppleve ting. 

Jeg ser ikke dette som veldig realistisk, da jeg er under utdanning nå, er ferdig til neste år(uten graviditet og permisjon) og så skal ut i jobb. Jeg vil da om 5,6 år ha jobbet i rundt 4-5 år og er ikke realistisk i en posisjon som tilsier at jeg kan reise rundt og har økonomi til allverden da heller. 

Jeg føler ikke han tvinger meg til abort. Men er så redd det skal ødelegge forholdet vårt om jeg beholder. 

Vi har vært et par i snart 6 år. 

Anonymkode: 7f553...dfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han synes det er rart at jeg "plutselig" har endret mening. Selv om han visste at jeg hadde lyst på flere barn hvis det var et tema. 

Ja, jeg hadde sagt jeg var tilfreds med det vi hadde, men han forstår tydeligvis ikke at det blir helt annerledes når man plutselig står i situasjonen. 

Han har begynt å snakke om sterilisering NÅ... 

Han hadde visst planlagt i hodet sitt at om 5-6 år, så hadde vi "frihet" fra barna, som da er myndige. Og da kunne vi begynne å reise rundt og oppleve ting. 

Jeg ser ikke dette som veldig realistisk, da jeg er under utdanning nå, er ferdig til neste år(uten graviditet og permisjon) og så skal ut i jobb. Jeg vil da om 5,6 år ha jobbet i rundt 4-5 år og er ikke realistisk i en posisjon som tilsier at jeg kan reise rundt og har økonomi til allverden da heller. 

Jeg føler ikke han tvinger meg til abort. Men er så redd det skal ødelegge forholdet vårt om jeg beholder. 

Vi har vært et par i snart 6 år. 

Anonymkode: 7f553...dfa

Uff 😕 Du får kjenne på det da... Hva ødelegger forholdet mest, et barn eller at han presser deg til en abort du ikke ønsker?

Anonymkode: 3e425...cd7

[AnonymBruker]

Om det hjelper så var mine foreldre i samme situasjon. Min mor greide ikke møte opp til timen for abort, og i dag er de veldig glad for at de ikke gjorde det. Det ble jo lille gullklumpen!

Anonymkode: 002f8...6d9