Jeg vet jeg var en dårlig mor... og har så dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Jeg var svært ung når jeg ble gravid, jeg var ikke i forhold med far og han ønsket ikke å ha noe med barnet å gjøre, så jeg ble ung alenemor. 

Jeg var ikke forberedt på hvor vanskelig og slitsomt det skulle være å plutselig stå på egne ben og i tillegg ha ansvar for et lite barn, jeg var ensom og plaget over situasjonen jeg satt i alene med baby og var mye sint på barnet mitt for at han ble født, jeg skyldte alt på barnet mitt. Allerede når min sønn var 6 mnd hadde jeg barnevakt hver helg så jeg kunne gå på fest, jeg prioriterte meg selv først og kunne fint blåse bort alle pengene på nye klær, alkohol, konserter og annet jeg synes var gøy. Jeg hatet å være alenemor. 

Frem til sønnen min var 8 år levde vi mye fra hånd til munn, jeg eide ikke økonomisk sans og klarte aldri å holde på en jobb, vi flyttet ofte og det resulterte i at han ikke kunne gå i barnehage de to siste årene før skolestart og hyppig skolebytte frem til 3. klasse. Jeg så ikke den gang at min sønn slet, han utviklet store atferdsproblemer og jeg synes bare han var vanskelig. Det ble gang på gang meldt bekymring til barnevern helt fra han var ca 9mnd,men jeg klarte å skjule hvordan ting var og alle saker ble henlagt etter kort tid. 

Jeg var mye deprimert og klarte aldri å se hans behov, jeg var verken trivelig eller tilgjengelig for hans behov. Jeg orket ikke ansvaret og han var mye overlatt til seg selv. Jeg gav han mye gaver som Lego, godteri, bilbane, nye filmer o.l for å kjøpe meg fri, jeg gav han sjelden oppmerksomhet, kjærlighet eller tid,og jeg kunne bli fryktelig sint om han krevde noe av det. 

Han var en utrolig smart og selvstendig gutt i altfor ung alder. 

I dag er han tenåring, de siste 5 årene har vært helt annerledes. Jeg innså at jeg hadde et stort problem og tok et tak, jeg ble diagnosert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og har mottatt terapi, hjelp, råd-og veiledning. Livet i dag er et helt annet. Jeg kan holde på jobber, jeg ser gleden av å være mamma, jeg ser min sønns behov og er stolt over den fine gutten jeg har, økonomien er ok og vi har det stabilt og trygt rundt oss. 

Min sønn har fremdeles atferdsvansker og han falt ut av skolen i 9.klasse. Han sliter sosialt, han klarer ikke å se framover og er ofte sint. Jeg vet jo så klart at dette er min feil, og jeg har brukt mye tid og energi for å prøve å gjøre opp for meg, jeg har vært åpen og ærlig med han og har så enormt dårlig samvittighet, det var jo ikke slik det skulle bli. Jeg forguder sønnen min og jeg håper han vet det. 

Jeg var for ung og egoistisk til å bli mor den gang. 

Anonymkode: 9e516...948

[AnonymBruker]

Tenker du må vise og fortelle sønnen din hvor mye han betyr for deg. Fortell han ærlig om hvorfor du tidligere ga han lite kjærlighet og omsorg, og at dette er noe du angrer på. Du skriver at du er åpen og ærlig, så regner med at du har gjort det allerede😊 Si unnskyld. 
 

Alle kan gjøre feil, nå må du fokusere på fremtiden❤️ Det hjelper ingen at du sliter med dårlig samvittighet nå. Hvilken hjelp og støtte har dere nå?

Anonymkode: 6f7ff...06b

[AnonymBruker]

Stakkars dere ❤️ vil bare at du skal vite at alt ikke nødvendigvis er din feil.

Her har mine fått all den kjærlighet, oppmerksomhet og stabilitet jeg har kunne gitt dem. Men likevel har de falt utenfor. Vanskeligheter med skole og det sosiale.

Mye arvelig fra fars side dessverre. Så det er ikke alt man rår over ❤️

Bra du har innsett problemene dine og har fått hjelp for dem❤️ viktigste fokuset nå bør være fremover ❤️

Anonymkode: 26cce...cf5

[AnonymBruker]

❤️❤️ Det blir bedre

Anonymkode: 67fc5...1dc

[Fireflies]

Får han nå den hjelpen han trenger?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Tenker du må vise og fortelle sønnen din hvor mye han betyr for deg. Fortell han ærlig om hvorfor du tidligere ga han lite kjærlighet og omsorg, og at dette er noe du angrer på. Du skriver at du er åpen og ærlig, så regner med at du har gjort det allerede😊 Si unnskyld. 
 

Alle kan gjøre feil, nå må du fokusere på fremtiden❤️ Det hjelper ingen at du sliter med dårlig samvittighet nå. Hvilken hjelp og støtte har dere nå?

Anonymkode: 6f7ff...06b

Jeg har sagt unnskyld, jeg har sagt at slik det var skulle det overhodet ikke være og at jeg burde gjort ting annerledes.

Jeg går fremdeles I terapi for å holde mine egne vansker i sjakk, vi har kontakt med bvt som nå har tilbudt han egen leilighet hos vertsfamilie så han kan få litt avstand fra meg om han ønsker det, han er nå 17 år. Dette skjer ikke uten mitt samtykke og jeg prøver å snakke med han for å finne ut hva han vil og om dette er riktig for han. 

Utenom det synes jeg egentlig vi har fått lite støtte. Men likevel har vi fått mye hjelp til selvhjelp som har hatt god effekt. 

Anonymkode: 9e516...948

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Stakkars dere ❤️ vil bare at du skal vite at alt ikke nødvendigvis er din feil.

Her har mine fått all den kjærlighet, oppmerksomhet og stabilitet jeg har kunne gitt dem. Men likevel har de falt utenfor. Vanskeligheter med skole og det sosiale.

Mye arvelig fra fars side dessverre. Så det er ikke alt man rår over ❤️

Bra du har innsett problemene dine og har fått hjelp for dem❤️ viktigste fokuset nå bør være fremover ❤️

Anonymkode: 26cce...cf5

Akkurat det du sier har mange sagt til meg før, spesielt i offentlige sektorer. Jeg klarer ikke helt å være enig, jeg vet jo at jeg skulle gjort ting annerledes. Men takk for støttende ord, det er godt å få ❤️

Fokuset mitt er framover, spesielt hans framtidsutsikter. Og jeg krysser fingre og tær for at ting blir bedre❤️

Anonymkode: 9e516...948

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Fireflies said:

Får han nå den hjelpen han trenger?

Det er jeg litt usikker på, han har et stående tilbud fra barnevernet om vertsfamilie om han ønsker det, ellers har han selv takket nei til bup og så er det ikke langt man kommer. Men alt dette er nylig, før var det kun jeg som mottok støtte og hjelp. 

Anonymkode: 9e516...948

[Rødstrupa]

Det viktigste nå er at du er på et bra sted og forhåpentlig viser og sier ofte at du er svært glad i han. Det viktigste for et barn er å føle seg elsket og ønsket😌♥️I og med at han sliter på sin måte og du på din måte gjennom erkjennelse om at du skulle, burde osv. ha gjort ting annerledes, evnet du tydeligvis ikke det da. Fortid møter nåtid men trenger kanskje ikke nødvendigvis få så store konsekvenser følelsesmessig for din sønns og din egen fremtid. Ved at dere sammen bruker tid på samtaler hos psykolog/terapaut vil dere kunne få gode verktøy for veien videre. Lykke til🙃👍

[AnonymBruker]

Han bør helt klart takke ja til hjelpen. Kanskje du bare må beslutte det for ham.

Anonymkode: 15387...261

[AnonymBruker]

Siden han er my sint og har falt ut av skolen, så høres det ut som han har svært dårlig selvfølelse. Har han noen arenaer som han mestrer? 
 

Jeg krysser fingrene for at han tar imot hjelp og at han får en fin vertsfamilie. En fosterfamilie hadde kanskje vært best. 

Anonymkode: 15387...261

[servitrise&suppe]

Det er riktig å fordømme handlingene dine, men det er ikke riktig å dømme deg. Her har først og fremst faren til barnet og bv sviktet, og det er ikke din skyld. Jeg skjønner også at du har dårlig samvittighet og at du har hatt en diagnose som har gjort alt veldig vanskelig for deg. Det er ikke noe poeng i at du fortsetter å klandre deg selv, og det virker som at du har god selvinnsikt og ser situasjonen som den faktisk var. Det er bare å se fremover og håpe at sønnen din får god hjelp. Å komme så skjevt ut i livet resulterer nok i problemer som voksen også, men nå må fokuset være å hjelpe ham etter beste evne. Du er en god mor nå, og det alene kan redde sønnen din fra enda større problemer. 

[AnonymBruker]

Det er ikke rart sønnen din sliter. 8 år med avvisning setter dype spor i ett barnesinn. Jeg håper ikke du blir veldig overrasket den dagen han ikke vil ha deg i livet sitt lenger. At du har tatt deg sammen nå kan være for sent. Han har ingen andre valg enn å bo sammen med deg, men han glemmer aldri hva du gjorde mot han. Vurderte du aldri å adoptere bort dette uskyldige barnet? Tenk så fint han kunne hatt det i alle år.

Er det noen jeg synes synd på her så er det sønnen din. Du hadde ett valg og valgte kun deg selv.

Anonymkode: ff8e9...318

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke rart sønnen din sliter. 8 år med avvisning setter dype spor i ett barnesinn. Jeg håper ikke du blir veldig overrasket den dagen han ikke vil ha deg i livet sitt lenger. At du har tatt deg sammen nå kan være for sent. Han har ingen andre valg enn å bo sammen med deg, men han glemmer aldri hva du gjorde mot han. Vurderte du aldri å adoptere bort dette uskyldige barnet? Tenk så fint han kunne hatt det i alle år.

Er det noen jeg synes synd på her så er det sønnen din. Du hadde ett valg og valgte kun deg selv.

Anonymkode: ff8e9...318

Dette er tatt rett ut av tankene mine... 

Anonymkode: 9e516...948

[AnonymBruker]

Det tar omtrent dobbelt så lang tid å rette opp igjen det som ble feil, enn den tiden det tok før du fikk orden på livet ditt. Noe vil du kanskje aldri kunne rette på. Det er godt mulig at noe av skaden er permanent.  Men det betyr at du må ta tiden til hjelp. Kan han i tillegg arvet noe av din sårbarhet? Det er ikke så mye annet å gjøre enn å gi den stabiliteten du har nå. Oppmuntre han til å søke og ta i mot hjelp. 

Anonymkode: 97af9...dac

[Guttibobledress]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke rart sønnen din sliter. 8 år med avvisning setter dype spor i ett barnesinn. Jeg håper ikke du blir veldig overrasket den dagen han ikke vil ha deg i livet sitt lenger. At du har tatt deg sammen nå kan være for sent. Han har ingen andre valg enn å bo sammen med deg, men han glemmer aldri hva du gjorde mot han. Vurderte du aldri å adoptere bort dette uskyldige barnet? Tenk så fint han kunne hatt det i alle år.

Er det noen jeg synes synd på her så er det sønnen din. Du hadde ett valg og valgte kun deg selv.

Anonymkode: ff8e9...318

Den eneste her det er virkelig synd på er du som skrev dette innlegget. Folk som finner glede i å trykke andre ned når de åpner seg om noe vondt… 

[AnonymBruker]

Jeg vil bare legge til at jeg skriver ut dette fordi psykologen min sa til meg at jeg skulle vite hvor lite uvanlig dette var og at vi var langt ifra de eneste som hadde hatt det slik. 

Litt som en advarsel og tankevekker til andre om noen skulle kunne kjenne seg igjen. Og litt for å bare få det ut

Ts

Anonymkode: 9e516...948

[AnonymBruker]

Guttibobledress skrev (2 minutter siden):

Den eneste her det er virkelig synd på er du som skrev dette innlegget. Folk som finner glede i å trykke andre ned når de åpner seg om noe vondt… 

Det er ikke synd på meg. Jeg hadde aldri behandlet barn som dritt. Hun hadde mulighet til abort også, men velger å få ett barn som bare er til bryderi. Beklager, men jeg klarer ikke synes synd på andre enn sønnen til ts

Anonymkode: ff8e9...318

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det er ikke synd på meg. Jeg hadde aldri behandlet barn som dritt. Hun hadde mulighet til abort også, men velger å få ett barn som bare er til bryderi. Beklager, men jeg klarer ikke synes synd på andre enn sønnen til ts

Anonymkode: ff8e9...318

Jeg skal ikke unnskylde meg, men joda, jeg kunne tatt abort den gang, jeg ble oppfordret av mange til det siden jeg var så ung. Jeg tenkte jo ikke at det skulle bli slik det var, jeg gledet meg over å skulle bli mamma og hadde veldig rosenrøde tanker dengang om hvordan nye tilværelsen skulle bli. Realiteten var en annen, jeg bodde hjemme til jeg var 7mnd på vei, hadde aldri hatt ansvar for egen økonomi, aldri stått på egne ben, aldri bodd alene. Så virkeligheten slo meg hardt. I "tåken"  jeg var i, som jeg kan kalle det, så jeg ikke det store problemet, jeg følte meg ofte som en elendig mor, men ikke nok til å søke hjelp, heller ikke nok til å innrømme hva jeg slet med og mye skjønte jeg ikke selv. 

Jeg skammer meg over hvordan ting var og over hvordan jeg var, jeg skulle gjerne skrudd tiden tilbake og gjort alt annerledes. Men det er umulig og jeg må leve med det og prøve å reparere der jeg ødela. Jeg er og innforstått med at noen vansker kan være permanente og at det er MIN feil. Jeg mente aldri å såre eller å gjøre skade på min sønn 

Anonymkode: 9e516...948

[servitrise&suppe]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg vil bare legge til at jeg skriver ut dette fordi psykologen min sa til meg at jeg skulle vite hvor lite uvanlig dette var og at vi var langt ifra de eneste som hadde hatt det slik. 

Litt som en advarsel og tankevekker til andre om noen skulle kunne kjenne seg igjen. Og litt for å bare få det ut

Ts

Anonymkode: 9e516...948

Det er ikke så klokt å forsvare deg nå. Husk at de som reagerer med sinne også sender en advarsel her fordi vi ikke aksepterer at barn lider. Det er også en tankevekker å være klar over hvordan samfunnet vil reagere på uakseptable handlinger. Du må være den som er overbærende og forståelsesfull her på ulike reaksjoner. Selv om de er usaklige og føles som angrep.