Should i stay or should i go?

[AnonymBruker]

Jeg er frustrert pga min situasjon, og er usikker på om jeg skal gå fra samboer. Lang historie : møttes 2011 på seinsommeren. Gikk sakte frem med dater, klining og skulle ha sex første gang ca 4.date. Jeg brukte ikke kondomer på dette tidspunktet, og krav om det kombinert med alkohol så ble det ikke noe samleie ut av det. Pga jobb reiste jeg deretter bort en periode. Det visste jeg ikke da, men en uke etter mitt mislykka forsøk lå hin med en hun hadde en fling med i perioden fra før jeg møtte henne. Jeg kom tilbake, vi fortsatte, begynte raskt å ha sex og innen 2mnd etter at hun lå med han andre var jeg med henne til storfamilien (feiring av rund dag). Ila denne perioden var det tema, men hun sa klart st hun ikke hadde møtt noen mens vi datet (vi snakket også spesifikt om denne mannen, vi var voksne og folk har jo et histirie, så er Ingen kristenkonservativ i så måte. Hun sa flere ganger at hun kuttet han da vi begynte å date.). Men tiden går og sakte men sikkert får jeg vite om at hun møtte han mens jeg var bortreist. Hun sier at det er umulig for henne å huske hva som skjedde, og at hun ikke visste hvor vi stod så da ble det slik. At de hadde sex regner hun med. Huk mener hun ikke la noe mer i det. Og jeg kan jo gi henne litt rett: Jeg var treig i starten. De hadde nok vært av og på over ett år på dette tidspunktet, så jeg forstår jo at de da var nærmere enn oss. Litt tilfeldigheter og at vi faktisk har hatt det trivelig sammen gjøre at vi 12 år senere står med barn og alt som hører med. Det er viktig å presisere her at hun er dårlig til p snakke om ting, har aldri beklaget dette el villet snakke særlig om det, og jeg har vært klar på at vi har ingen «starten», datingperiide, datoen vi bie sammen har jeg gitt beskjed om betyr ingenting for meg o.k. Det prater vi ikke om, og jeg hater temaet. Hun prøver av og til med å si «husker du hvor mye vi klina i starten?» o., men da blir jeg forbanna. Jeg sliter med å se for meg giftemål, delvis fordi jeg tror vi splittes geografisk når barn er ute. Men også fordi jeg ikke orker snakk om «vi husker da vi hørte om denne unge mannen», typ bryllupstaler. Ja, den tiden jeg var betatt og hun lå med andre liksom… Selvom jeg ser at det er en tidslinje her, så føles det lite kult at det var slik.  Jeg har siste tiden prøvd å innstille meg på pult er pult, og der og da opplevde jeg datingperioden som elektrisk (det skal være sagt at etter jeg kom fra reise så gikk det fort frem, fra 4-5 møter på 3 mnd, til flere ganger i uka og vi bodde med hverandre når det gikk og hadde kaninperiode, dater, opplevelser o.l). Så hun har jo litt rett i at det ikke tok fyr før etter dette. Men jeg klarer det ikke, jeg har åpnet en boks som jeg ikke klarer å stenge igjen i denne prosessen, og tror jeg må si at giftemål er uaktuelt. Jeg føler meg jo som en dust, jeg vil jo ikke at barn skal vokse opp med 50/50 pga noe som skjedde for 10-12 år siden. Men alle par ser jo tilbake på starten som magisk, og det man prøver gjenskape når hverdager gnager? Jeg vil si at jeg er sikker på at hun brøt med han etter dette, men st hun (visst nok på spøk) sa da han tok kontakt etter ett år og spurte om hun ville møtes at hun hadde får type fordi «jeg kunne jo ikke vente lenger på deg». Den svei, selvom hun selvfølgelig mener det ikke lå noe i det. Hun sa også at han var en som ikke helt ville forsvinne, med henvisning til at han nå tok kontakt. Det svir, trolig nok også litt fordi han var en del eldre og på det tidspunktet sikkert kan kalles en «bedre pakke», selvom jeg med åra vil si jeg sånn sett har blitt en bedre pakke enn han (tenker her på livssituasjon, jobb, utdanning osv.). Jeg er ikke interessert i «hun gjorde ingenting galt», rent teknisk er kanskje det riktig. Men jeg var ikke der, og det føles for meg som et svik. Og man styrer jo ikke alltid egne tanker og følelser! Så hva gjør jeg? Å bli, men bare utsette og trenere bryllup er jo også litt dårlig gjort mot henne. Å avslutte er en jævla katastrofe personlig med barn og slik. Å gifte seg kjennes uaktuelt…

Anonymkode: c4309...f35

[AnonymBruker]

Du høres ut som du ikke elsker henne og planlegger å gå videre uten henne. 

Anonymkode: ee365...223

[AnonymBruker]

Takk for ærlig svar, jeg snakker jo ikke med folk om dette. Du kan ha rett, derav en litt lang, desperat og klønete tråd her. Dette er ingen forsvarstale, men kan du sette fingeren på hva i min beskrivelse som indikerer det? 😊Hilsen TS

Anonymkode: c4309...f35

[ESFP]

Hun hadde altså sex med noen mens dere datet og før dere hadde bestemt at dere var et par? Er det dette som er problemet eller er det andre ting? Hvis du har overtenkt dette i 12 år kan det være lurt å få hjelp til å sortere følelser og tanker. Det er dumt om du holder tilbake i forholdet fordi du ikke får ro i sjelen over noe som skjedde for 12 år siden. Det kan tenkes å være en enkel løsning å gå fra henne, men med en ny dame vil det garantert oppstå ny usikkerhet i en datingfase. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg er enig i det, jeg vil jo at det skal slippe taket. Jeg er bare redd det vil kreve engasjement fra henne på en måte, og det forventer jeg ikke nå. Det er dumt, men så kan jeg jo også forstå det på en måte…! Mine følelser knyttet til dette er flere, tror jeg. Jeg kommer ofte tilbake til at dette er det fundamentale problemet, men det kan være at det for meg er en knagg å henge det på. Men jeg mener 1) vi har ikke noe «fundament» fra forelska-tiden, to år av oss er liksom bare fjerna fra agendaen inntil siste tiden, selvom det objektivt sett var en fin tid, tror jeg. Det har liksom bare blitt holdt på avstand i 10 år. 2) jeg er vel en greit «attraktiv» partner på papiret, men lever med en frykt for at jeg ikke er førstevalget her. En viss trøst i at han faktisk tok kontakt med henne ett år senere uten at hun «bytta meg ut», men jeg er helt ærlig ikke sikker p at hun ikke hadde kommet til å møte han om ikke jeg forstod noe var i gjære. Med fare for å bære cocky, så er jeg såpass lite A4 at jeg er sikker på at noen der ute ville synes det var dritkult å være med meg 🙃 3) tillit - en slags innebygd frykt om at ting hun sier på mange området ikke er sant. Jeg vet at hun har løgn i seg liksom.  Det kan være at usikkerheten stammer fra meg og ikke situasjonen, og at det vil være nye problemet med ny partner. Godt innspill. 
 

jeg setter pris på at noen gidder å svare, dette har kun vært tanker i 10 år…

Anonymkode: c4309...f35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er ingen forsvarstale, men kan du sette fingeren på hva i min beskrivelse som indikerer det? 😊Hilsen TS

Anonymkode: c4309...f35

Ordvalgene dine:

Frustrert 

Usikker

Krav

Mislykket

Umulig 

Treig

Tilfeldig 

Faktisk trivelig 

Hater 

Forbanna 

Orker ikke

Splittes

Svir

Bedre pakke

Rent teknisk 

Styrer ikke

Trenerer

Svik 

Jævla katastrofe 

Du bruker kun negative eller nøytale ord. Du har noen fine ord om den første tida (elektrisk, magisk) men i neste øyeblikk mistror du opplevelsen.

 

Anonymkode: ee365...223

[Btw]

Hun har jo valgt deg og det høres ut som hun vil også gifte seg med deg. Så jeg skønner ikke hva som er problemet? 

Hvis hun behandler deg på noe måte dårlig i deres hverdag og ikke er en bra partner gjennom 10år så skjønner jeg det. 

Om du ønsker at det skal være forelsker og ild  mellom dere så må du nesten fokusere på å fyre det opp istedenfor å fokusere på alle tanker slukke det ut. 

Hva er foresten grunnen til at du tar opp dette nå etter 10år og barn og ikke før? 

[Gjest Beelzebub]

Ingen tvil om at hun tok til takke med deg den gangen, fordi hun ikke klarte å låse fast en hun egentlig ville ha. Tror ikke du vil komme noen vei med å bortforklare den for deg selv, når både magefølelsen din og de konkrete eksemplene du nevner vitner om det.

Så det eneste reelle valget du har er mellom å bare akseptere at det var sånn det startet, eller å ikke akseptere det. Du kan enten fokusere på her og nå, og se fremover. Eller du kan stikke fingeren i jorda, og konkludere med at den ydmykelsen som ligger til grunn i forholdet deres vil fortsette og fortsette så lenge dere er sammen. 

I og med at du allerede har så mye investert (unger, felles bolig, år av ditt liv o.s.v.) er det forståelig at du aller helst ønsker å bare kunne la det gå. Det er definitivt det minst kompliserte om du får det til, men også det mest kompliserte om du ikke får det til. 

I så fall må du ta en vurdering på hvordan ståa er her og nå. Så hvis du kun ser på her og nå, føler du at dynamikken mellom dere tilsier at hun ser på deg som det absolutt beste hun kunne gjøre? Snakker hun til deg som om du er det? Er hun generelt tilfreds i livet? Opplever du at hun er entusiastisk deltakende i sexlivet deres? Dersom svaret på disse tingene er et klart og rungende "ja", er det nok det beste å bare la fortid være fortid. 

Her er noen tegn på at du ikke er førstevalget:

- Mye grensesetting i forhold til sex. Spesielt manko på seksuelle aktiviteter som går ut på å please deg (liker ikke å gi blow jobs f.eks.).

- Hun pirker mye i deg unødvendig, kritiserer deg mye. Noe kritikk vil det så klart alltid bli begge veier i et forhold, men det er mye av det, og over urettferdige eller banale ting. 

- Kritikk av deg foran andre. Stort rødt flagg. Et av de klareste tegnene på at hun ikke respekterer deg.

- Generelt mye misfornøydhet i livet. Mye negativt fokus, og da ikke bare når det gjelder ting som går direkte på deg. I det store og hele nokså miserabel fremtoning. En energityv overfor deg.

- Gir deg ikke verbale og fysiske komplimenter på ting som går på rå tenning. Hun kan kanskje kalle deg "snill" og "god" og "flink", og si at hun elsker deg, men hun sier og gjør ikke noe som tilsier at du er "sexy", og får det til å kile litt i underlivet hennes. F.eks. å kjenne på armene dine, rumpa di, skuldrene dine, eller å si det rett ut at hun elsker kuken din (bare eksempler så klart, og det trenger ikke foregå akkurat sånn, men ting i nærheten av i den gata).

Så hvis du tar en vurdering på forholdet ditt sånn som det ser ut bare her og nå, hva ser du da? Ser du noen som gjør en effort for å holde på deg? Ser du noen som gjør det til en prioritet, fordi det er grunnleggende for hennes identitet forbi bare det praktiske?

I så fall: la det gå.

Å gifte deg med henne kan du droppe dersom det skulle bringe fram negative følelser knyttet til fortiden. Alle valg har konsekvenser, det kan være hennes konsekvens. Det kan også være en grei måte å få noen svar på. Dersom hun virkelig føler at du er det beste hun kan gjøre, vil hun allikevel bli med deg, spesielt siden dere allerede har barn og alt det der. Hvis hun dumper deg over det, har du svaret ditt. Da er du bare nyttig for å oppnå noen mål i livet som hun har (barn, bryllup, ring på fingeren etc.).

Endret 7. februar 2023 av Beelzebub

[AnonymBruker]

Btw skrev (2 timer siden):

Hun har jo valgt deg og det høres ut som hun vil også gifte seg med deg. Så jeg skønner ikke hva som er problemet? 

Hvis hun behandler deg på noe måte dårlig i deres hverdag og ikke er en bra partner gjennom 10år så skjønner jeg det. 

Om du ønsker at det skal være forelsker og ild  mellom dere så må du nesten fokusere på å fyre det opp istedenfor å fokusere på alle tanker slukke det ut. 

Hva er foresten grunnen til at du tar opp dette nå etter 10år og barn og ikke før? 

Dette er tatt opp før, det var stor runde på det lenge ca 1-2 år etter vi traff hverandre, men hun ga ingenting på det. Det ble en aksepter el stikk, hvor jeg dessverre valgte fortreng. Det er det begge stort sett gjør, vi unngår for det meste to første åra våre. Stikk hodet i sanden, som sagt så liker hun ikke ubehagelige samtaler. Jeg kan til gjengjeld være litt hard. Merkelig dynamikk, når startfasen der og da var gledelig. Flere ganger planla jeg å gjøre det slutt (pga jobb/studier så var det avstandsforhold en periode). Men det er jo problemet her: når vi møttes var det jo akk så trivelig. det som alltid har trigga meg i forholdet er at vi er veldig ulike, som trolig bidro til at det tok lang tid før det klikka for henne. Jeg var hele tiden trigga  av nettopp det. 

Vi har perioder hvor vi er flinke til å fyre, men jeg detter jo tilbake i dette sporet da. Jeg kan gi så mye, men så må jeg ta ut litt avstand. Partnerskapet er vel greit, vi samarbeider bra på ting, selvom jeg også mener at for henne er jeg kanskje ikke den riktige - jeg tror det finnes mennesker objektivt passer bedre til henne. 

jeg tror hun har valgt meg nå, og virker happy med det. Vi har hatt problemer, som andre, men jeg tror hun er happy. Men en tanke om at hun ser en annen sitte der når hun evt går opp kirkegulvet er jeg redd aldri slipper. Sånn sett kan vi sikkert holde ut til plikter er oppfylt, men det er kanskje ikke rettferdig ovenfor seg selv eller henne. Og om vi må sensurere de første åra våre, fordi de ble basert på at hun løy, så er det ikke et ekteskap jeg ønsker å være del av. 

Anonymkode: c4309...f35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ordvalgene dine:

Frustrert 

Usikker

Krav

Mislykket

Umulig 

Treig

Tilfeldig 

Faktisk trivelig 

Hater 

Forbanna 

Orker ikke

Splittes

Svir

Bedre pakke

Rent teknisk 

Styrer ikke

Trenerer

Svik 

Jævla katastrofe 

Du bruker kun negative eller nøytale ord. Du har noen fine ord om den første tida (elektrisk, magisk) men i neste øyeblikk mistror du opplevelsen.

 

Anonymkode: ee365...223

Det er godt spotta. Det handler også litt om at jeg setter en grense, litt hit men ikke lenger (starten typ magisk, men helt ubetydelig). Og jeg tror du har rett: Jeg tror ikke vi blir gamle sammen. Så pt er nok pliktene sterkere enn kjætligheten

Anonymkode: c4309...f35

[AnonymBruker]

Beelzebub skrev (3 timer siden):

Ingen tvil om at hun tok til takke med deg den gangen, fordi hun ikke klarte å låse fast en hun egentlig ville ha. Tror ikke du vil komme noen vei med å bortforklare den for deg selv, når både magefølelsen din og de konkrete eksemplene du nevner vitner om det.

Så det eneste reelle valget du har er mellom å bare akseptere at det var sånn det startet, eller å ikke akseptere det. Du kan enten fokusere på her og nå, og se fremover. Eller du kan stikke fingeren i jorda, og konkludere med at den ydmykelsen som ligger til grunn i forholdet deres vil fortsette og fortsette så lenge dere er sammen. 

I og med at du allerede har så mye investert (unger, felles bolig, år av ditt liv o.s.v.) er det forståelig at du aller helst ønsker å bare kunne la det gå. Det er definitivt det minst kompliserte om du får det til, men også det mest kompliserte om du ikke får det til. 

I så fall må du ta en vurdering på hvordan ståa er her og nå. Så hvis du kun ser på her og nå, føler du at dynamikken mellom dere tilsier at hun ser på deg som det absolutt beste hun kunne gjøre? Snakker hun til deg som om du er det? Er hun generelt tilfreds i livet? Opplever du at hun er entusiastisk deltakende i sexlivet deres? Dersom svaret på disse tingene er et klart og rungende "ja", er det nok det beste å bare la fortid være fortid. 

Her er noen tegn på at du ikke er førstevalget:

- Mye grensesetting i forhold til sex. Spesielt manko på seksuelle aktiviteter som går ut på å please deg (liker ikke å gi blow jobs f.eks.).

- Hun pirker mye i deg unødvendig, kritiserer deg mye. Noe kritikk vil det så klart alltid bli begge veier i et forhold, men det er mye av det, og over urettferdige eller banale ting. 

- Kritikk av deg foran andre. Stort rødt flagg. Et av de klareste tegnene på at hun ikke respekterer deg.

- Generelt mye misfornøydhet i livet. Mye negativt fokus, og da ikke bare når det gjelder ting som går direkte på deg. I det store og hele nokså miserabel fremtoning. En energityv overfor deg.

- Gir deg ikke verbale og fysiske komplimenter på ting som går på rå tenning. Hun kan kanskje kalle deg "snill" og "god" og "flink", og si at hun elsker deg, men hun sier og gjør ikke noe som tilsier at du er "sexy", og får det til å kile litt i underlivet hennes. F.eks. å kjenne på armene dine, rumpa di, skuldrene dine, eller å si det rett ut at hun elsker kuken din (bare eksempler så klart, og det trenger ikke foregå akkurat sånn, men ting i nærheten av i den gata).

Så hvis du tar en vurdering på forholdet ditt sånn som det ser ut bare her og nå, hva ser du da? Ser du noen som gjør en effort for å holde på deg? Ser du noen som gjør det til en prioritet, fordi det er grunnleggende for hennes identitet forbi bare det praktiske?

I så fall: la det gå.

Å gifte deg med henne kan du droppe dersom det skulle bringe fram negative følelser knyttet til fortiden. Alle valg har konsekvenser, det kan være hennes konsekvens. Det kan også være en grei måte å få noen svar på. Dersom hun virkelig føler at du er det beste hun kan gjøre, vil hun allikevel bli med deg, spesielt siden dere allerede har barn og alt det der. Hvis hun dumper deg over det, har du svaret ditt. Da er du bare nyttig for å oppnå noen mål i livet som hun har (barn, bryllup, ring på fingeren etc.).

Takk for et ærlig svar. Det er ganske beskrivende: En ydmykelse til grunn. Hun sa en gang «du ser jo at jeg har mer kontakt med han etter det”, som om det er noe hun skulle ha skryt for og som jeg skal være glad for.

Når det gjelder effort så varierer det, hun er flink til å gjøre det lille ekstra sånn med å gjøre det koselig med mat o.l. Når det gjelder seksuelt så har det variert, men jeg kan vel kanskje ikke si at hun gjennom åra liksom har kasta seg over meg. Det har ofte føltes, igjen, som at jeg stiller opp med et verktøy og gjøt en jobb. Jeg føler litt som du sier - jeg står igjen som snill og stabil liksom, et godt alternativ…
 

Men bryllup er jo lite verdt, utover at man har en fin fest og «blir enige» om å være sammen til man dør. Ved å si jeg ikke vil gifte meg så sier jeg jo at jeg ikke ønsker det. Kan man forstå om hun bare kan tenke seg å se om det er noen der ute som vil knytte seg for livet? Før hun blir gammel. Bør jeg være ærlig på at det er tvil på om det er oss 4life? Og kan man si 12 år senere, forresten, til tross for alt så tror jeg ikke jeg var førstevalget. Kan man forstå om hun ser på det som en vanskelig sak å «debattere»?
 

Jeg klarer neppe å la det gå, det må nok opp i dagen. Kan jeg ikke snakke om starten så forplikter jeg meg ikke til slutten. Og jeg kan se hennes side om hun stikker da! 

Anonymkode: c4309...f35

[AnonymBruker]

Oi, shit! Dette var mye negativitet og bitterhet på en gang! 

Her må du dessverre bare ta et valg. Du får ikke dine barns mor di til å si unnskyld, og du får ikke gjort ting ugjort heller. 

Du oppfører deg umodent, og gjør livet ditt og hennes til et dårligere liv enn nødvendig. Hvis ikke du vil gifte deg, helt ok, men legg nå for fs ikke skylda på henne mtp det, det er bare kvalmt. At du er bitter nok til å ikke legge innsats i det, men blir pga praktiske årsaker gjør at du høres ut som en dust. 

Snu tankegangen din eller fortsett å ødelegge livet ditt. Jeg kan komme med min erfaring, som den som lenge ventet og verket: 

Jeg var på vei ut av forholdet,  fordi min samboer ikke viste at han elsket meg. Jeg ville gjerne gifte meg, han ville ikke. Og min kjærlighet forsvant sakte men sikkert. Etter ren diskusjon en gang, rundt akkurat dette,så spurte han om ikke vi bare skulle gifte oss da.

Nå vil jeg ikke lenger fordi, jeg ikke tror jeg elsker ham. Fordi han spør når jeg er på vei ut av forholdet istedenfor å spørre når jeg er 10 år yngre og fremdeles kan ha et ekte bryllup, når jeg fremdeles er full av lidenskap.  Fordi han ikke spurte når jeg virkelig elsket ham istedenfor å spørre fordi jeg kanskje ikke lenger gjør det. 

jeg skrev at jeg VAR på vei ut av forholdet. Usikker på neste steg, kanskje blir det ekteskap, bare for å se om jeg får følelsene tilbake. Han har uansett ranet meg for en opplevelse jeg er blitt for gammel til å få. Neste skritt rådhuset, liksom, om jeg velger å bare ta det steget. 

Anonymkode: 22753...6a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Oi, shit! Dette var mye negativitet og bitterhet på en gang! 

Her må du dessverre bare ta et valg. Du får ikke dine barns mor di til å si unnskyld, og du får ikke gjort ting ugjort heller. 

Du oppfører deg umodent, og gjør livet ditt og hennes til et dårligere liv enn nødvendig. Hvis ikke du vil gifte deg, helt ok, men legg nå for fs ikke skylda på henne mtp det, det er bare kvalmt. At du er bitter nok til å ikke legge innsats i det, men blir pga praktiske årsaker gjør at du høres ut som en dust. 

Snu tankegangen din eller fortsett å ødelegge livet ditt. Jeg kan komme med min erfaring, som den som lenge ventet og verket: 

Jeg var på vei ut av forholdet,  fordi min samboer ikke viste at han elsket meg. Jeg ville gjerne gifte meg, han ville ikke. Og min kjærlighet forsvant sakte men sikkert. Etter ren diskusjon en gang, rundt akkurat dette,så spurte han om ikke vi bare skulle gifte oss da.

Nå vil jeg ikke lenger fordi, jeg ikke tror jeg elsker ham. Fordi han spør når jeg er på vei ut av forholdet istedenfor å spørre når jeg er 10 år yngre og fremdeles kan ha et ekte bryllup, når jeg fremdeles er full av lidenskap.  Fordi han ikke spurte når jeg virkelig elsket ham istedenfor å spørre fordi jeg kanskje ikke lenger gjør det. 

jeg skrev at jeg VAR på vei ut av forholdet. Usikker på neste steg, kanskje blir det ekteskap, bare for å se om jeg får følelsene tilbake. Han har uansett ranet meg for en opplevelse jeg er blitt for gammel til å få. Neste skritt rådhuset, liksom, om jeg velger å bare ta det steget. 

Anonymkode: 22753...6a6

Jepp, det er jeg klar over, og jeg er enig i det du sier om at jeg gjør livet kjipere for både meg og henne. Men, cant fake it. Nå er selvfølgelig det du leser en «kraftpakke», og vi holdt jo sammen i flere år uten at vi hadde noen formelle forpliktelser. Jeg ga henne et skikkelig og genuint frieri, så lysten har vært der, men den er på et vis borte nå. Faktum er for øvrig at bryllup ikke har vært tema på lang tid, så ikke sikkert hun er gira lenger heller.
 

Jeg legger også en del innsats inn i å finne ut av det ved bruke tid med henne, vi går ut på middager når vi kan, prøver å sette av tid til hverandre. Og ved å gå inn på et forum for faktisk få ærlige tilbakemeldinger på noe jeg liksom har brent inne med veldig lenge, slik som din tilbakemelding 😊 Takk for det.
Akkurat det med å frarøve opplevelsen synes jeg er spot on, det er leit at du har det slik, men det er jo akkurat det jeg egentlig ikke vil ta fra henne. Skal jeg gifte meg så er det kirke, fest, venner og familie - men det må være ekte. Jeg vil si at av to onder så er kanskje et bryllup med en som innerst inne ikke vil kanskje verre enn intet bryllup?

Jeg synes det høres ut som en kjip situasjon du er i. Nå har du ikke spurt dusten om råd, men fra mitt perspektiv høres det ut som en dårlig plan å prøve ekteskap for å få tilbake følelser. Det gir kanskje en liten peak. Giftemål, for meg, er tvert imot en offentlig bekreftelse og fest av nettopp de følelsene. 

Anonymkode: c4309...f35

[AnonymBruker]

Beelzebub skrev (12 timer siden):

Ingen tvil om at hun tok til takke med deg den gangen, fordi hun ikke klarte å låse fast en hun egentlig ville ha. Tror ikke du vil komme noen vei med å bortforklare den for deg selv, når både magefølelsen din og de konkrete eksemplene du nevner vitner om det.

Så det eneste reelle valget du har er mellom å bare akseptere at det var sånn det startet, eller å ikke akseptere det. Du kan enten fokusere på her og nå, og se fremover. Eller du kan stikke fingeren i jorda, og konkludere med at den ydmykelsen som ligger til grunn i forholdet deres vil fortsette og fortsette så lenge dere er sammen. 

I og med at du allerede har så mye investert (unger, felles bolig, år av ditt liv o.s.v.) er det forståelig at du aller helst ønsker å bare kunne la det gå. Det er definitivt det minst kompliserte om du får det til, men også det mest kompliserte om du ikke får det til. 

I så fall må du ta en vurdering på hvordan ståa er her og nå. Så hvis du kun ser på her og nå, føler du at dynamikken mellom dere tilsier at hun ser på deg som det absolutt beste hun kunne gjøre? Snakker hun til deg som om du er det? Er hun generelt tilfreds i livet? Opplever du at hun er entusiastisk deltakende i sexlivet deres? Dersom svaret på disse tingene er et klart og rungende "ja", er det nok det beste å bare la fortid være fortid. 

Her er noen tegn på at du ikke er førstevalget:

- Mye grensesetting i forhold til sex. Spesielt manko på seksuelle aktiviteter som går ut på å please deg (liker ikke å gi blow jobs f.eks.).

- Hun pirker mye i deg unødvendig, kritiserer deg mye. Noe kritikk vil det så klart alltid bli begge veier i et forhold, men det er mye av det, og over urettferdige eller banale ting. 

- Kritikk av deg foran andre. Stort rødt flagg. Et av de klareste tegnene på at hun ikke respekterer deg.

- Generelt mye misfornøydhet i livet. Mye negativt fokus, og da ikke bare når det gjelder ting som går direkte på deg. I det store og hele nokså miserabel fremtoning. En energityv overfor deg.

- Gir deg ikke verbale og fysiske komplimenter på ting som går på rå tenning. Hun kan kanskje kalle deg "snill" og "god" og "flink", og si at hun elsker deg, men hun sier og gjør ikke noe som tilsier at du er "sexy", og får det til å kile litt i underlivet hennes. F.eks. å kjenne på armene dine, rumpa di, skuldrene dine, eller å si det rett ut at hun elsker kuken din (bare eksempler så klart, og det trenger ikke foregå akkurat sånn, men ting i nærheten av i den gata).

Så hvis du tar en vurdering på forholdet ditt sånn som det ser ut bare her og nå, hva ser du da? Ser du noen som gjør en effort for å holde på deg? Ser du noen som gjør det til en prioritet, fordi det er grunnleggende for hennes identitet forbi bare det praktiske?

I så fall: la det gå.

Å gifte deg med henne kan du droppe dersom det skulle bringe fram negative følelser knyttet til fortiden. Alle valg har konsekvenser, det kan være hennes konsekvens. Det kan også være en grei måte å få noen svar på. Dersom hun virkelig føler at du er det beste hun kan gjøre, vil hun allikevel bli med deg, spesielt siden dere allerede har barn og alt det der. Hvis hun dumper deg over det, har du svaret ditt. Da er du bare nyttig for å oppnå noen mål i livet som hun har (barn, bryllup, ring på fingeren etc.).

Er det lov å spørre om dette er en manns eller kvinnes perspektiv? 😊

Anonymkode: c4309...f35

[AnonymBruker]

Hvorfor er du så opptatt av giftemål? MÅ man gifte seg? eller tenker du at det er liksom noe som ligger fremfor dere, siden dere nå har barn og det som står med

Det er ingen som MÅ gifte seg. men om hun klart ønsker å gifte seg, og du ikke. Så må det kanskje til ett kompromiss mellom dere om dere to skal være sammen resten. 

Du er tydelig bitter i teksten din, og dessverre får man ikke gjort noe med fortiden. Her vil jeg anbefale deg å jobbe med deg selv. Enten så må du gi slipp på fortiden til dama di, eller så må du gi slipp på forholdet med henne.
Sånn ellers er jeg enig med flere her, du bruker negative ord, du beskriver det hele ganske negativt. Så utifra teksten du har skrevet, er ikke dette liv laga for resten av livet ditt. 

Anonymkode: e9f9f...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvorfor er du så opptatt av giftemål? MÅ man gifte seg? eller tenker du at det er liksom noe som ligger fremfor dere, siden dere nå har barn og det som står med

Det er ingen som MÅ gifte seg. men om hun klart ønsker å gifte seg, og du ikke. Så må det kanskje til ett kompromiss mellom dere om dere to skal være sammen resten. 

Du er tydelig bitter i teksten din, og dessverre får man ikke gjort noe med fortiden. Her vil jeg anbefale deg å jobbe med deg selv. Enten så må du gi slipp på fortiden til dama di, eller så må du gi slipp på forholdet med henne.
Sånn ellers er jeg enig med flere her, du bruker negative ord, du beskriver det hele ganske negativt. Så utifra teksten du har skrevet, er ikke dette liv laga for resten av livet ditt. 

Anonymkode: e9f9f...3d9

Må og må…det er liksom det man gjør i vår krets/familier da, så det er en viss forventning. Og jeg tenker selv at bryllup for å markere kjærlighet er en fin ting, så lenge man ikke lyver på når man sier ja…

Jeg er veldig bitter for dette, og jeg er jo redd for at du har helt rett i at det ikke er liv laga. Jeg kommer nok aldri til å slutte å være det, og det vil alltid plage meg. Tid leger alle sår, men jeg ser ikke helt hva 10 nye år skal gjør som ikke de 10 foregående burde gjort. 

Anonymkode: c4309...f35

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en fyr som var i en litt liknende situasjon som deg. Han var interessert i/flørta med ei som hadde en av og på-greie med en annen fyr, litt sånn spennende, kjekk badboyfyr som ikke ville binde seg og få familie med henne. Og så valgte hun i stedet min bekjente, som var helt klar for barn. 

Det høres jo fælt ut. Men tingen er at for min bekjente var dette annerledes enn for deg. Han ser på hele greia som et slag han andre fyren tapte (ved å være idiot/ useriøs). Han fikk dama, fikk nok motivasjon til å ta tak i livet sitt på alle måter (de møttes via hobby, han er blitt ultraseriøs i den hobbyen, han hadde en kjip jobb men tok tak og fikk seg noe bedre osv) og han ELSKER å være pappa. Han ser oppriktig på seg selv som den heldigste mannen i verden, og forteller tom historia til folk han ikke er nær venn med.

Men den store forskjellen er nok at de to har prata sammen om dette. Det er ikke sårt for ham. Tvert imot, han andre var ikke mann nok i hans øyne. Han selv vant. 

Anonymkode: ee365...223

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kjenner en fyr som var i en litt liknende situasjon som deg. Han var interessert i/flørta med ei som hadde en av og på-greie med en annen fyr, litt sånn spennende, kjekk badboyfyr som ikke ville binde seg og få familie med henne. Og så valgte hun i stedet min bekjente, som var helt klar for barn. 

Det høres jo fælt ut. Men tingen er at for min bekjente var dette annerledes enn for deg. Han ser på hele greia som et slag han andre fyren tapte (ved å være idiot/ useriøs). Han fikk dama, fikk nok motivasjon til å ta tak i livet sitt på alle måter (de møttes via hobby, han er blitt ultraseriøs i den hobbyen, han hadde en kjip jobb men tok tak og fikk seg noe bedre osv) og han ELSKER å være pappa. Han ser oppriktig på seg selv som den heldigste mannen i verden, og forteller tom historia til folk han ikke er nær venn med.

Men den store forskjellen er nok at de to har prata sammen om dette. Det er ikke sårt for ham. Tvert imot, han andre var ikke mann nok i hans øyne. Han selv vant. 

Anonymkode: ee365...223

Det er et veldig fint innspill, takk for det. Det er også en måte å se det på - og man kan vel si at i det jeg kom tilbake så var det forsåvidt «oss», uten at jeg vet hvor tankene hennes var (jeg hadde en jobb på den tida der jeg reiste bort i perioder og ikke var tilgjengelig på telefon, så vi kommuniserte heller ikke i den perioden jeg var borte). 
 

Jeg har respekt for han som ser det slik, mulig han er tryggere i seg selv enn meg 🙃 Kunne kanskje ha sett det slik om det ikke var for kommentarer om «sammen med meg fordi kunne ikke vente lenger på han» og «vil ikke helt forsvinne»… Jeg har har hatt løselige relasjoner selv, og forventer også at hun skal ha vært gjennom noen menn siden vi var i 20-års da vi møttes, men dette var for å være ærlig første gang jeg gikk inn i det med hud og hår. Problemet mitt er at jeg har slåss med tankene om at jeg er alternativet (skyggebokser? Etter din smarte venns logikk så er jo motstanderen i canvasen for over ett tiår siden!). Men kommunikasjon er vel key her - det er vel en grunn til at jeg blottlegger mitt indre i anonym form på et forum med kun fremmede! 😊

Kan jeg spør om dette på noe tidspunkt var et problem for han, el om det ble prqta omfordi det var et problem? Og visste han om at hun var i en greie med en annen underveis, evt når fikk han vite det? Og er han av den forståelse at dersom den andre ville gått for henne på en seriøs måte så ville hun valgt han?

Anonymkode: c4309...f35

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres ut som du trenger å jobbe med deg selv og egen selvfølelse. Greit nok at det er sårt at hun også var interessert i en annen, men hun valgte deg. Hun kunne ventet på han andre, eventuelt ventet på en annen. Hvis hun virkelig hadde elsket og ønsket han andre, tror jeg hun hadde gjort en større innsats. Hun hadde også gått da hun hadde sjansen. Skal jeg være helt ærlig synes jeg det høres ut som at du trenger å snakke med noen og at du har mindreverdighetskomplekser, uten at jeg ønsker å høres kvass ut. Her har du laget en familie og det virker ikke som det er noen store problemer, også vurderer du å gå/ikke satse på bakgrunn av noe som skjedde for 10-12 år siden!

Kan det være at hun skrev at hun ikke kunne vente på ham fordi hun ønsker at han skal angre? Ingen mennesker liker å føle seg avvist, og selv om man har hjertet et annet sted ønsker man jo at andre man har hatt et forhold til/en interesse for skal føle litt på det. Det tror jeg er ganske naturlig. Forøvrig synes jeg det er direkte slemt av henne å fortelle dette til deg, men slik jeg er skrudd sammen ville jeg nesten heller sett på det som et tegn på at hun ønsker å gjøre deg sjalu. Kanskje hun ønsker å få frem at andre også vil ha henne? Jeg vet ikke, men jeg synes det er rart hvis hun fremdeles føler noe for ham og er ærlig med deg. Hadde hun virkelig hatt følelser for ham fremdeles, tror jeg hun ikke hadde snakket med deg om det. Men det er min mening, og jeg synes det høres ut som at dere tar en ordentlig prat. Eventuelt med hjelp av en profesjonell hvis det er slik at hun/dere er dårlige til å snakke sammen. Tankegangen du har nå er hvert fall veldig selvdestruktiv, og det hjelper hverken deg, henne eller deres felles barn. Om det er med henne eller uten tror jeg hvert fall du hadde hatt godt av å snakke med en profesjonell, for virker som du har vært inne i et negativt mønster veldig lenge. Av erfaring vet jeg at det kan være vanskelig å komme seg ut av på egen hånd. Lykke til❤️

Anonymkode: a151c...819

[Carrot]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Oi, shit! Dette var mye negativitet og bitterhet på en gang! 

Her må du dessverre bare ta et valg. Du får ikke dine barns mor di til å si unnskyld, og du får ikke gjort ting ugjort heller. 

Du oppfører deg umodent, og gjør livet ditt og hennes til et dårligere liv enn nødvendig.

Anonymkode: 22753...6a6

Dette er viktig å tenke på TS, slik jeg leser deg er det du som ødelegger eget forhold her.