Hvordan håndterer dere konflikter i parforholdet? ?

[AnonymBruker]

Som overskriften sier:

Hvordan håndterer dere konflikter i parforholdet? Store og små.

Hvordan løse de på gode måter? 

Hva er greit og ikke greit? 

Kom gjerne med eksempler. 

Anonymkode: 50212...e2c

[AnonymBruker]

Mannen min sier ikke i fra, og blir skuffa/fornærma, og det kan komme fram lenge etterpå. Ofte er han stille ogman merker det er noe galt. Ender med at jeg må spørre hva det er, og så kommer det kanskje. 

Jeg sier i fra om ting når jeg er sikker på at jeg har grunn til det. 

Men nå vet jeg ikke om jeg orker det stillegreiene lenger. Det er utrolig vanskelig å forholde seg til. Jeg har sagt flere ganger at det er så mye bedre å bare ta det med en gang, enn å la folk (meg) lure på hva det er. Hele julaften var han stille pga noe lite jeg hadde sagt som han hadde tolka feil. 

Dette er hvertfall ikke en god måte å gjøre det på. 

Nb: jeg har aldri gitt han noen grunn til å ikke si fra, men har grått et par ganger når det har vært noe (ofte fordi vi har drukket når sånt blir tatt opp) Mistenker at han ikke takler gråt, jeg vet ikke. Men har sagt at det ikke er nøye, det er sykt mye verre med stillhet. 

Anonymkode: f651c...305

[AnonymBruker]

Nøkkelordet er god kommunikasjon. Lytte til hverandre, ville hverandre godt. Kan være vanskelig til tider, men man må være ydmyk nok til å legge stoltheten til side. 

Anonymkode: 50212...e2c

[AnonymBruker]

Dere bør ta ting opp edru. 

Anonymkode: 09506...49a

[AnonymBruker]

Nja, kan ikke si at vi håndterer konflikter så bra hos oss. Her er det silent treatment fra hans side så raskt det blir for vanskelig... jeg pleide å få utbrudd da, for det føles så elendig. Men har gitt opp. Så nå kan vi gå dager uten å snakke, stemningen er dårlig, og til slutt skyves det under teppe. For meg er det der fremdeles, da jeg føler jeg ikke er verdt å ordnes opp med. Det er det verste, ikke hva krangelen handlet om i første omgang! 

Anonymkode: 50212...e2c

[AnonymBruker]

Vi bruker å snakke om det når det har gått litt tid og vi har roet oss ned. 

Anonymkode: 6a8ce...e67

[AnonymBruker]

Sette ord på ting, men med empati og respekt

Anonymkode: 7e898...ba7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mannen min sier ikke i fra, og blir skuffa/fornærma, og det kan komme fram lenge etterpå. Ofte er han stille ogman merker det er noe galt. Ender med at jeg må spørre hva det er, og så kommer det kanskje. 

Jeg sier i fra om ting når jeg er sikker på at jeg har grunn til det. 

Men nå vet jeg ikke om jeg orker det stillegreiene lenger. Det er utrolig vanskelig å forholde seg til. Jeg har sagt flere ganger at det er så mye bedre å bare ta det med en gang, enn å la folk (meg) lure på hva det er. Hele julaften var han stille pga noe lite jeg hadde sagt som han hadde tolka feil. 

Dette er hvertfall ikke en god måte å gjøre det på. 

Nb: jeg har aldri gitt han noen grunn til å ikke si fra, men har grått et par ganger når det har vært noe (ofte fordi vi har drukket når sånt blir tatt opp) Mistenker at han ikke takler gråt, jeg vet ikke. Men har sagt at det ikke er nøye, det er sykt mye verre med stillhet. 

Anonymkode: f651c...305

Silent treatment er en forferdelig hersketeknikk! 

Enig med deg om at ting må tas opp og ordnes opp i, istedenfor å dra det ut! 

Anonymkode: 50212...e2c

[AnonymBruker]

Her må det jobbes da vi begge er så sta! Vi må roe oss ned, og ikke ta alt i værste mening. Ikke enkelt, men hvis vi begge klarer det så pleier det å gå bra! Ha forståelse for den andre selv om man ikke er enig. 

Anonymkode: 50212...e2c

[AnonymBruker]

Jeg fyrer meg opp og raser/bitcher/smeller.

 

Mannen min sier jaha okei jeg ser du er sinna så hvordan skal vi fikse det mens han ler litt av temperamentet mitt.

 

Jeg innser at jeg er totalt urimelig og sier unnskyld og ler jeg også.

 

Vi klemmer og finner en løsning.

 

Vi har ikke hatt mange store problemer selv etter 6 år og barn, men de gangene vi har trengt å snakke om noe så har vi satt oss ned i sofaen og pratet igjennom det. Mannen min er en fantastisk lytter og har svært mye omsorg, så jeg blir møtt nesten uansett hva jeg har å komme med. Tilbake er han ganske ukomplisert. Vi har det egentlig stort sett veldig fint sammen og har aldri konflikter som ikke løses før det blir en stor greie.

Anonymkode: ae6e2...56e

[AnonymBruker]

Jeg hater silent treatment, etter at min mor kommuniserte slik under oppveksten. Så jeg har sagt fra om at jeg foretrekker at han sier hva som er galt rett ut, og tåler heller en utblåsning enn den psykologiske terroren silent treatment er. 

Selv tar jeg timeout til jeg har fått roet meg og vi kan snakke om det når begge er rolige og avbalanserte. Da har det som regel gått over hva det nå enn var vi var irriterte over.  Ingen av oss er langsinte, så det hjelper jo veldig.

Anonymkode: 1074a...f5a

[servitrise&suppe]

Det viktigste er å høre ordentlig etter når den andre snakker. Jeg gjorde det, men begynte å analysere ting. Det er ikke greit! Det er bare å høre etter og ta stilling til det den andre sier, uten å analysere og tolke ( som vi kvinner ihvertfall er ekstremt flinke til ). Ta det den andre sier på alvor og tenk alltid at ingen har rett eller feil i utgangspunktet. 

[AnonymBruker]

Er ein person som ønsker å "seie min mening" når det er noe eg ikkje er fornøyd med, og det bør vera grunnlag for ein dialog. 

En av mine overordna på jobben sa engang at det verste han viste å ha medarbeidere som ikkje turde sei sin oppriktige mening.  Noen er på styremøter etter styremøtet er holdt, og er konfliktskye overfor  sin øverste sjef, og slike personer er noe av det verste ein kommer utfor. 

Har ein nabo som  har eit ekstermt temprament, og kverulerer på det aller mest, og blir sint når han blir motsagt.  Følgen er blitt at eg nå  ikkje lenger ønsker å føre noen diskusjon med han, og har ikkje snakket med han på 3 år- 

Anonymkode: b8689...726

[starken]

Vi har hatt lite konflikter hittil i forholdet, men når det først er konflikt så tar vi og snakker om det ganske raskt. Vi er begge klar over at vi kan bli bedre på enkelte ting, så da prøver vi på det. 

[AnonymBruker]

Ein løyser  sjelden en konflikt ved  å vegre seg for å sei sin mening iden hensikt at ein føler ein ønsker å skåne partneren. I dei aller fleste tilfelle blir ein igjennomskuet, og da er det  bedre å  heller bruke tid på  lære seg å "snakke saman" på ein diplomatisk måte.  Det er  på den måten ein også lærer hverandre bedre  kjenne, også følelsesmessig. 

 

Anonymkode: b8689...726

[Fremmed fugl]

Vi trives begge med å ikke gjøre noe særlig av "småting", samtidig som vi gir hverandre rom for enn hel del selvstendighet. Noen som ser på oss utenifra, hadde nok sagt at vi har en unnvikende kommunikasjon vedrørende det som kunde skape konflikter. Utfordringen med vår metode er selvfølgelig at vi har alt for høy terskel for noe som faktisk ikke er "småting". Så det er noe som vi og andre som er som oss bør passe på. Men som jeg har skjønt finnes det fallgruver også hvis man kommuniserer annorledes. Som vi gjør det, passer begges personligheter og det har blitt sånn naturlig. Men hvis det faktisk er noe vi ser at vi må ta seriøst, så føler jeg at begge prøver å se det fra den andres perspektiv.

[AnonymBruker]

Vi snakker veldig godt. Ingen av oss har det bra om det er en uenighet, så det er felles vilje om å prate til vi blir enige. 

Så her er det ingen høye stemmer, smelling med dører eller hersketeknikker. 

I praksis har vi kun to typer konflikter; Vi er uenige om hva vi skal gjøre, hvor vi skal reise og slikt. Eller han har rotet til ett eller annet. 

Når det gjelder første typen konflikt leser vi hverandre godt etter mange år sammen, og blir raskt enig om hva som er "felles beste". Når det gjelder den andre typen legger han seg ganske umiddelbart langflat, og kompenserer for situasjonen om det er mulig. 

Anonymkode: ef0e2...f24

[Hjelpsom]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Som overskriften sier:

Hvordan håndterer dere konflikter i parforholdet? Store og små.

Hvordan løse de på gode måter? 

Hva er greit og ikke greit? 

Kom gjerne med eksempler. 

Anonymkode: 50212...e2c

Vi eller jeg håndterte dem dårlig. Vi kommuniserte dårlig og ble steile og jeg glemte å lytte. Så kommunikasjon er ekstremt viktig. Og prøv å sørg for å nå frem. Ikke la deg avfeie og forlang at om motparten lover noe så må det følges opp. Ja er greit å feile en skjelden gang i starten, men skal følges opp

Ikke hold inne småting. Prat om dem med en gang i stedet for å samle opp og komme med en masse på samme tid. Da føler motparten at det bare går en vei og bare kritikk og da ender det i krangel i stede for at man finner løsninger og kommuniserer om problemet. Selv om småting kan virke som bagateller så blir det store etterhvert om det samler seg opp.

Det er ikke greit å gå i forsvarsmodus. Bli sint eller komme med "angrep" tilbake. Kjenner man at man blir "sint", så si at man kjenner at det blir vanskelig akkurat nå. Kan vi prate om en time når jeg har tenkt meg om eller noe lignende.

Selv evnet jeg ikke å gjøre noen av disse delene. Jeg reagerte med sinne, kritikk og motangrep. Alle konflikter eskalerte og vi kom ingen vei. Men det finnes vel ingen fasit støpt i stein. Alle forhold er forskjellige og vi alle tåler mer eller mindre fra motparten.

[AnonymBruker]

Tja, satt på spissen:

• Hun føler det er en problemstilling i forholdet, tar det opp, jeg må beklage og endre adferden slik at hun føler seg bedre/sett.
• Jeg føler det er en problemstilling i forholdet, tar det opp, og må beklage etter alt blir snudd mot meg. Ingen endring.

Dermed tar jeg ikke opp problemstillinger lengre, jeg omgår dem.

Anonymkode: aa762...e3a

[Hjelpsom]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Tja, satt på spissen:

• Hun føler det er en problemstilling i forholdet, tar det opp, jeg må beklage og endre adferden slik at hun føler seg bedre/sett.
• Jeg føler det er en problemstilling i forholdet, tar det opp, og må beklage etter alt blir snudd mot meg. Ingen endring.

Dermed tar jeg ikke opp problemstillinger lengre, jeg omgår dem.

Anonymkode: aa762...e3a

Godt oppsumert. Jeg var en kategori 2 man. Ble for opptatt av meg selv og snudde mesteparten på hodet. Hun sluttet å ta opp problemene og begynte å omgå dem og til slutt forlot hun meg, som er meget forståelig.

Så å løse problemer sammen uten å fordele skyld er det viktige.