Er det bare jeg som syns det er så stress å komme seg ut med 1-åring?

[AnonymBruker]

Før jeg fikk barn tenkte jeg at jeg ville være en sånn forelder som var masse ute med barnet. Foreløpig går det ikke så bra. Barnet er 1,5 år. 

Et eksempel fra i dag, hvor vi var hjemme. Vi var godt i rute for å komme oss ut før lunsjtid, hadde kost oss med frokost og lek på gulvet. 1-åringen var kjempeglad for å gå ut og huske, og sa "huske, huske" da jeg sa vi skulle ut. 

Så da må vi kle på oss. Hun tar først på egne sko, som er kjempeflott! Men de må jo av igjen for å ta på bukse og dress. da er det gråt og frustrasjon pga det. Vi får på bukse, genser, beina på dressen, før hun åler seg ut av fanget mitt som en slange og kommer seg ut av dressen, jeg får hanka henne inn igjen med voldsom anstrengelse, får på beina på dressen igjen, før jeg skal prøve å ta på vottene. de jævla vottene hvor det er så og si umulig å få tommelen på rett sted. Hun prøver å komme seg unna nå også, og til slutt gir jeg opp det med tommelen og hun får på vottene uten tommelen riktig. Jeg får på resten av dressen (den er forøvrig alt for stor), skoene, lue, og nå er hun så utålmodig at hun hyler og prøver av all kraft å komme seg vekk fra meg innen jeg er ferdig. Mens jeg kjapt kler på meg mine sko og bukse prøver hun å komme seg rundt i stua, men hun faller bare overende og slår seg flere ganger, siden dressen er for stor og det er masse leker på gulvet. Det er bare gråting og kaos innen vi får låst døra. 

Men så kommer vi oss endelig ut. "Nå skal vi huske!" Sier jeg så glad og entusiastisk jeg bare kan, og humøret hennes er på vei opp igjen. Det er bare 100 meter til lekeplassen, så jeg tenker det er en fin anledning for å få øvd seg på å gå litt ute, ikke bare bli bært. Hun er ikke enig. "Nå kan du gå litt" sier jeg. "Bære" Sier hun. "Nei, vi prøver å gå et lite stykke". "Bære!" Roper hun nå og strekker armene opp mot meg. Jeg merker hvor sint og frustrert hun blir. Men vi har god tid, og dette er en bra anledning til å "ta kampen". Så jeg setter meg ned og prøver å gjøre det jeg har lært på COS-kurs. "Jeg skjønner at du vil at mamma skal bære deg," osv. Validere følelsene eller hva det heter. Og det funker faktisk. Hun går fem meter, før det er påan igjen. Bææære! Roper hun og begynner å gråte. 

Det hele ender med at jeg bærer henne halve veien, og hun går halve. Det er ikke verst, og jeg er fornøyd med tålmodigheten min. Vi brukte hvertfall 10 minutter på de 100 metrene. Men der er huska! 

Og vi husker og hun elsker det. Vi holder på hvertfall en halvtime. Så begynner hun å bli kald, blå i kinnene, og jeg sier at vi snart skal gå inn igjen og spise lunsj. Nei! Sier hun. Jo, sier jeg. Vi kan huske litt til, men så er vi ferdig. Nei! Nei er yndlingsordet for tida. Selvfølgelig vil hun ikke inn. Hun vil aldri avslutte noe som er gøy. Hun kunne sikkert huska til det ble leggetid 

På tilbaketuren prøver jeg samme metode for å få henne til å gå. Denne gangen er protestene enda høyere når hun legger seg ned og hyler, tårene triller. Jeg blir bekymra for at hun aldri skal lære seg å gå selv, kanskje bærer jeg på en 10-åring om ni år. Grøss, la oss ikke håpe det. Jeg får henne utrolig nok til å gå de siste 10 metrene til døra (jeg endte med å bære henne etter den voldsomme protesten). Og vi kommer oss inn, får av klærne, hun gråter, er sulten, ingenting er rett. 

Hvis du har kommet helt hit😅 så er poenget: hvorfor gidder vi egentlig å gå ut i det hele tatt?😂 de det tankene om hvordan jeg skulle bli som forelder er hvertfall kasta på båten for lenge sida. 

Anonymkode: 310be...6ae

[AnonymBruker]

Søt historie, du er en god forteller! Kjenner meg igjen i alt. Man møter seg selv i døra hele tiden som forelder, hehehe.

Anonymkode: e6a18...217

[AnonymBruker]

Jeg er veldig for disse kursene, og har hørt om gode tips fra de kursene. Samtidig er ungen din 1 år, la ungen være liten den korte tiden de faktisk er små.

Jeg kler på meg selv først, utenom jakke. Lue og votter slenger jeg i vogna og tar på meg når vi er kommet ut. Så kler jeg på ungen, og åpner døra underveis slik at vi slipper å kjenne på den intense varmen i kampens hete. Jeg har også kun kledd på ullklær når det faktisk har vært umulig, så har vi gått ut for å kle på resten. Da forstår de at de faktisk må ha på klær for å kunne leke ute. Jeg har alltid tatt med vogn, selv om vi bare skal i nabolaget. Da har ungen valget om å gå eller sitte i vogn, da jeg ikke orker å bære. Selv om 1 og 2 åringen er flink til å prate så er forståelsen tilsvarende alderen, så 1 åringen vil ikke forstå hvorfor du ikke kan bære. Det er ikke så lenge siden at 2 åringen er i huset har begynt å forstå når vi forklarer at vi ikke kan gjøre ditt og datt fordi et eller annet. 

Jeg må si vi har snudd i døra et par ganger også, og det er ingen skam å snu heller 🤭

Anonymkode: 1ef08...3b6

[AnonymBruker]

Enig i at det er stress å komme ut med små barn. Det er mye klær som må på, og de trenger hjelp til alt.

Samtidig tenker jeg at du bør prøve å senke skuldrene litt mer. Ikke prøv å gjøre alt så perfekt.

Min unge (11 mnd.) får på votten, og vi dropper å prøve å få tommelen i riktig rom. Kommer til å ha det slik til hen kanskje nærmer seg to (eller mer), eller til hen selv ønsker å ha bedre grep. Mine barn har hatet votter, og ofte har vi lagt vottene i hetta til de kommer ut slik at de får kjenne at de blir kalde på hendene og selv ønsker å ha på votter. Da er de eldre enn halvannet, mer 2 år eller mer, og det er selvfølgelig ikke kjempekaldt, type minus 10 ute. Bær gjerne ungen når hen ikke går ordentlig, må ha på masse klær (og for stor utedress) og der målet er å leke på lekeplassen. Det er tungt og vanskelig for små barn å bevege seg i masse klær. Etter hvert blir de flinkere til å gå, og det blir lettere å bevege seg med masse klær. La uteopplevelsen bli så fin som mulig (for både deg og barnet), for det er jo det du vil, at barnet skal bli glad i å være ute.

Jeg har tre barn, og for hvert barn blir man "slappere" og skjønner hva som er viktigst og hvilke hjørner som kan kuttes. Med førstemann blir man utslitt av å skulle gjøre alt "riktig" ❤

 

Anonymkode: 5ecf6...244

[AnonymBruker]

Hehehe nydelig 💕♥️ jeg har en som fyller to om noen mnd. Han også elsker å huske, så det må planlegges godt 😅 

Men han skal absolutt gå selv, uten å holde hånda. Og han har det ganske travelt og, han løper ikke eller noe, men marsjer bortover som om han vet hva han skal og hvor han skal. 

Synes det kan være stress å planlegge uteturene, for duppen ligger litt sånn ubeleilig til, og jeg har ei på fem år også som egentlig ikke vil ut. Så hvis vi skal rekke å være ute før dupp, må vi være ganske kjappe. Ellers kunne vi dratt ut til duppen, men da får jo ikke yngste noe glede av uteturene etc.. 

Synes det er så fint at du validerer og prater og viser forståelse med barnet ditt, det gir dem så mye når man viser at man forstår, at de blir forstått, og de føler seg respektert, lyttet til og at det de sier betyr noe 💕 

Sønnen min har begynt å prate såvidt litt mer nå de siste mnd, og det er jo fortsatt "bare jeg" som skjønner hva han sier.. Men jeg ser hvor lite frustrasjon det blir når kommunikasjonen er på plass. 

Når det kommer til bæring.. Mener du det er å forvente at de går den strekningen, så kan du kanskje gjøre noe moro ut av det, løpe litt, tulle litt på veien, hva sier katten osv.. Og når hun går, at du skryter masse💕 

 

Anonymkode: 5b13d...505

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i at det ikke er lett å kle på de barna altså 😄 Man må forsøke å planlegge og strømlinje det man kan og tåle at det blir litt kaos. Feks ta på egen sko først så barnet ikke må vente med ytterklær på for lenge. Kjapp deg å kle på dress før barnet starter med egne sko. Ta på votter og lue utenfor døra kanskje? 

Tenker og at det kan være vanskelig å gå i for stor dress så ville ikke mast for mye om det. Men fint at du sto i det da  Jeg ville nok gitt meg før.

Tenker og at det høres ut som at barnet fikk en veldig fin halvtime på lekeplassen  Føler mange aktiviteter med baby og små barn er mye logistikk og styr for at de får ha det gøy en ganske kort tid (feks lekeplass i kulda, babysvømming ++) men at det er verdt det for de små for for dem var det en super halvtime

Anonymkode: 4fb07...7d6

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du forteller hehe! Kan være styrete opplegg. Ha med litt snacks (oppskjært frukt f.eks), og vann på innerlomma. Da slipper du at ungen kapitulerer så fort foten er et steg innenfor døra igjen etter dere har vært ute ❤️

Anonymkode: d6732...a40

[AnonymBruker]

Ja det er slitsomt. Og hvis ikke du absolutt vil selv, tenker jeg det er helt fint å være hjemme.

Vi bor landlig så det er kanskje enklere, sånn at vi bare kan gå ut i hagen/jordet/skogen/grusveien. Så vi går bare så langt hun gidder, så kan vi gå inn igjen.  

Men jeg syns det er fint å heller få litt besøk av andre barn eller famile, enn å dra ut til parker osv.

Anonymkode: ade11...dfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Før jeg fikk barn tenkte jeg at jeg ville være en sånn forelder som var masse ute med barnet. Foreløpig går det ikke så bra. Barnet er 1,5 år. 

Et eksempel fra i dag, hvor vi var hjemme. Vi var godt i rute for å komme oss ut før lunsjtid, hadde kost oss med frokost og lek på gulvet. 1-åringen var kjempeglad for å gå ut og huske, og sa "huske, huske" da jeg sa vi skulle ut. 

Så da må vi kle på oss. Hun tar først på egne sko, som er kjempeflott! Men de må jo av igjen for å ta på bukse og dress. da er det gråt og frustrasjon pga det. Vi får på bukse, genser, beina på dressen, før hun åler seg ut av fanget mitt som en slange og kommer seg ut av dressen, jeg får hanka henne inn igjen med voldsom anstrengelse, får på beina på dressen igjen, før jeg skal prøve å ta på vottene. de jævla vottene hvor det er så og si umulig å få tommelen på rett sted. Hun prøver å komme seg unna nå også, og til slutt gir jeg opp det med tommelen og hun får på vottene uten tommelen riktig. Jeg får på resten av dressen (den er forøvrig alt for stor), skoene, lue, og nå er hun så utålmodig at hun hyler og prøver av all kraft å komme seg vekk fra meg innen jeg er ferdig. Mens jeg kjapt kler på meg mine sko og bukse prøver hun å komme seg rundt i stua, men hun faller bare overende og slår seg flere ganger, siden dressen er for stor og det er masse leker på gulvet. Det er bare gråting og kaos innen vi får låst døra. 

Men så kommer vi oss endelig ut. "Nå skal vi huske!" Sier jeg så glad og entusiastisk jeg bare kan, og humøret hennes er på vei opp igjen. Det er bare 100 meter til lekeplassen, så jeg tenker det er en fin anledning for å få øvd seg på å gå litt ute, ikke bare bli bært. Hun er ikke enig. "Nå kan du gå litt" sier jeg. "Bære" Sier hun. "Nei, vi prøver å gå et lite stykke". "Bære!" Roper hun nå og strekker armene opp mot meg. Jeg merker hvor sint og frustrert hun blir. Men vi har god tid, og dette er en bra anledning til å "ta kampen". Så jeg setter meg ned og prøver å gjøre det jeg har lært på COS-kurs. "Jeg skjønner at du vil at mamma skal bære deg," osv. Validere følelsene eller hva det heter. Og det funker faktisk. Hun går fem meter, før det er påan igjen. Bææære! Roper hun og begynner å gråte. 

Det hele ender med at jeg bærer henne halve veien, og hun går halve. Det er ikke verst, og jeg er fornøyd med tålmodigheten min. Vi brukte hvertfall 10 minutter på de 100 metrene. Men der er huska! 

Og vi husker og hun elsker det. Vi holder på hvertfall en halvtime. Så begynner hun å bli kald, blå i kinnene, og jeg sier at vi snart skal gå inn igjen og spise lunsj. Nei! Sier hun. Jo, sier jeg. Vi kan huske litt til, men så er vi ferdig. Nei! Nei er yndlingsordet for tida. Selvfølgelig vil hun ikke inn. Hun vil aldri avslutte noe som er gøy. Hun kunne sikkert huska til det ble leggetid 

På tilbaketuren prøver jeg samme metode for å få henne til å gå. Denne gangen er protestene enda høyere når hun legger seg ned og hyler, tårene triller. Jeg blir bekymra for at hun aldri skal lære seg å gå selv, kanskje bærer jeg på en 10-åring om ni år. Grøss, la oss ikke håpe det. Jeg får henne utrolig nok til å gå de siste 10 metrene til døra (jeg endte med å bære henne etter den voldsomme protesten). Og vi kommer oss inn, får av klærne, hun gråter, er sulten, ingenting er rett. 

Hvis du har kommet helt hit😅 så er poenget: hvorfor gidder vi egentlig å gå ut i det hele tatt?😂 de det tankene om hvordan jeg skulle bli som forelder er hvertfall kasta på båten for lenge sida. 

Anonymkode: 310be...6ae

Det gidder man fordi man må lære🥸 (å fø ut, hehe)

Det er jo sånn det er da.. Her er bebisen stort sett blid🥰 og jeg lar henne sutre litt før jeg «gir etter» her da. Stort sett glemmer hun at hun ville bæres, og så går hun videre selv. 

Anonymkode: 6f691...4b0

[AnonymBruker]

Ingenting er så PYTON som å være ute med barn under 3 år på vinterstid 🥲 Venter nr 3 nå og gruer meg helt intenst til de meningsløst lufteturene som bare ender i grining, "gjøre selv" og at jeg svett må bære og hylende unge til slutt.

 

Heldigvis er det mye fint med å være mamma, men å være ute med de når det ikke bare er snakk om å løpe ut i finvær på sommeren er noe av det værste.

Anonymkode: fc885...852

[AnonymBruker]

Sånn er 1-åringene😁 

Hvorfor vi gidder å ta de med ut? Fordi barn har godt av frisk luft, samt at det er nye omgivelser ute som stimulerer sansene. Det er jo viktig for utviklingen i seg selv.

Forøvrig, kan jo være at om dressen er alt for stor så er den tung og klumpete å bevege seg i. Det er jo nok til å utløse frustrasjon 😁

Tenk om du måtte gå med for stor dress,da hadde nok du også blitt irritert.

Anonymkode: 7a4cc...cc1

[AnonymBruker]

Har også en på 1,5 år og kjenner meg veldig godt igjen😂 all ære til barnehagelærere som kler på 15 barn flere ganger om dagen, jeg må nærmest legge meg nedpå og duppe selv etter en tur på lekeplassen 😛 gleder meg til vår og sommer når vi bare kan åpne døra og la dem løpe ut😂

Anonymkode: 4b7a6...f84

[AnonymBruker]

Kan jo ha noe med dressen å gjøre som er altfor stor. Hvor behagelig ville du tenkt det var å gå rundt med en dress som henger og slenger overalt og som veier halve kroppsvekten din?

Kom tilbake dersom dette gjelder om sommeren også der dere bare kan gå ut med engang i det står i.

Anonymkode: 143ee...4f3

[ikkeenrobot]

Så kanskje ikke turen ute var med enn 30 min, men det er jo ikke bare det som betyr noe. Barnet fikk øve seg på påkledning, teste grensene litt og sikkert mye annet pedagogisk. Sånn tenker i alle fall jeg med min 2 åring

[AnonymBruker]

Se for deg at du er skikkelig full og sjanglete, og prøver å gå med en altfor stor og tung dress og tunge sko. Da synes jeg det er slitsomt nok å gå naken. 😂

Anonymkode: ac62d...50c

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hvorfor du ikke bare tar med vogn.. Tror du virkelig hun ikke lærer seg gå uten trening? 

Anonymkode: 1ea6c...9fd

[AnonymBruker]

Nei, kjenner meg ikke igjen.

Anonymkode: 6931b...56a

[Visla]

Kjenner meg igjen! Har 4 barn selv hvor yngste er 2 år, 

mine tips:

kjøp en dress hun greier å bevege seg i

legg vottene i hetta på dressen og ta de på når hun er kald

kjøp sparkesykkel, det er gull verdt! Mine har kjørt rundt på den siden de var 1 år. 

om det er snø: akebrett eller kjelke😄 

ta med lunsjen ut:) 

[AnonymBruker]

Hehe, artig at flere kjenner seg igjen😂

Vi bor i 4. Etasje i en blokk, og vogna står i et skur litt unna blokka. Om vi hadde hatt f.eks. heis og kunne gått rett til vogna hadde det vært mye chillere! Men tenkte vi prøvde uten vogn siden lekeplassen er i borettslaget  syns det er skikkelig styr å få henne ned i vogna også. Sette henne på en glatt bakke, låse opp skuret, ta ut vogna, prøve å få de store skoene hennes ned i den trange vognposen, prøve å gli igjen. Det er også stress. My som er stress😂

Gleder meg til sommer! Da vil hun forhåpentligvis ville gå liiitt mer selv også

Ts

Anonymkode: 310be...6ae

[servitrise&suppe]

Jeg humret da jeg leste dette, og ja jeg kjente igjen mye. Særlig tiden før man kom seg ut med dem, og de tomlene som aldri kom på plass 😂