Fortvilet stemor

[AnonymBruker]

Okei, så jeg er stemor til ei jente på 4. jeg har vært i livet hennes de siste 2 årene. 
Det er ikke henne jeg har problemer med, men det er far, altså kjæresten min. Han sier til meg at han forventer at jeg skal være som en mor for jenta, men han lar meg ikke være det. Jeg får ikke sette grenser, og fortelle min mening om oppdragelsen av jenta. Nå har det gått så langt at jeg har nesten meldt meg ut av oppdragelsen, siden han ikke lar meg delta, ser jeg ikke poenget med å pushe det lenger. 
 

Han blir så sur på meg fordi han mener jeg ikke bryr meg. Jeg har prøvd de siste to årene å legge alt inn i relasjonen med stedatteren min, men uansett hva jeg gjør er det ikke godt nok for far. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Et eksempel han blir sur for er at jeg sover litt inn på morgenen. Han står opp med datteren rundt klokken 6-7 hver gang hun er er. (Annenhver helg). Uten å vekke meg, så jeg sover derfor til rundt 9, han blir da sur på meg fordi jeg sover «hele dagen», som han liker å kalle det. Men jeg ser faktisk ikke problemet med å sove litt lenger. Når de står opp skrur han på tv for jenta og han legger seg til å sove på sofaen. Det irriterer meg veldig. 
 

Det er umulig å oppnå hans forventninger. Og hver gang hun kommer endrer holdningene hans seg veldig overfor meg. Til vanlig er han så kjærlig, snill og god. Men så fort hun kommer inn døra, blir han spydig mot meg, overser meg og hakker på alt jeg gjør. Og jeg blir gal av det. Han er heller ikke den beste på å kommunisere, så så fort jeg tar opp dette får han piggene ut med engang. 
 

Noen som har noen råd til en fortvilet stemor?

Anonymkode: 1b549...fef

[AnonymBruker]

Har du virkelig lyst til å leve med en mann som tydeligvis ikke respekterer deg? 

Anonymkode: 62de2...8f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Okei, så jeg er stemor til ei jente på 4. jeg har vært i livet hennes de siste 2 årene. 
Det er ikke henne jeg har problemer med, men det er far, altså kjæresten min. Han sier til meg at han forventer at jeg skal være som en mor for jenta, men han lar meg ikke være det. Jeg får ikke sette grenser, og fortelle min mening om oppdragelsen av jenta. Nå har det gått så langt at jeg har nesten meldt meg ut av oppdragelsen, siden han ikke lar meg delta, ser jeg ikke poenget med å pushe det lenger. 
 

Han blir så sur på meg fordi han mener jeg ikke bryr meg. Jeg har prøvd de siste to årene å legge alt inn i relasjonen med stedatteren min, men uansett hva jeg gjør er det ikke godt nok for far. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Et eksempel han blir sur for er at jeg sover litt inn på morgenen. Han står opp med datteren rundt klokken 6-7 hver gang hun er er. (Annenhver helg). Uten å vekke meg, så jeg sover derfor til rundt 9, han blir da sur på meg fordi jeg sover «hele dagen», som han liker å kalle det. Men jeg ser faktisk ikke problemet med å sove litt lenger. Når de står opp skrur han på tv for jenta og han legger seg til å sove på sofaen. Det irriterer meg veldig. 
 

Det er umulig å oppnå hans forventninger. Og hver gang hun kommer endrer holdningene hans seg veldig overfor meg. Til vanlig er han så kjærlig, snill og god. Men så fort hun kommer inn døra, blir han spydig mot meg, overser meg og hakker på alt jeg gjør. Og jeg blir gal av det. Han er heller ikke den beste på å kommunisere, så så fort jeg tar opp dette får han piggene ut med engang. 
 

Noen som har noen råd til en fortvilet stemor?

Anonymkode: 1b549...fef

Han driver jo med hersketeknikker, utrolig provoserende med slike påstander (du sover hele dagen) - når man faktisk bare har sovet til kl 09. Han virker jo ikke helt riktig klok. Her hadde jeg satt ned foten for lenge siden, sagt rett ut at

"det går faktisk ikke an å ha slike forventninger som du har, jeg klarer aldri leve opp til dine forventninger. Du mener jrg skal være en mor for jenta og at vi skal være en familie, men uansett hva jrg gjør er det feil. Jeg får ikke irettesette jenta eller ta deli noe. Dette orker jeg ikke mer, hvis dette ikke forandrer seg så forlater jeg deg". 
 

Drit i piggene hans, det er tydelig at dette er noe som er vanskelig for han, men han er faktisk en voksen mann å må takle at samboeren har noe å si. Dette forholdet virker ganske dødfødt, dessverre.

Anonymkode: fbb55...dc5

[fru Alving]

Finn deg en mann uten barn TS, høres ikke ut som om du har gjort et varp der du er.

[AnonymBruker]

Pakk sakene dine og reis!

Få for all del ikke fellesbarn med denne mannen. 

Anonymkode: cb684...9eb

[AnonymBruker]

Det beste rådet er at du aksepterer at han har valgt deg for at han skal kunne bruke deg som en barnepike, ettersom han ikke gidder å ivareta sitt eget barn selv. Hvis du skal fortsette forholdet så må du tilpasse forventningene dine.

Anonymkode: 242f9...a7e

[AnonymBruker]

Det er i bunn og grunn hans barn. En del menn har en tendens til å skulle skyve ansvaret for sitt barn over på kvinnelige partnere. 

Min mann var også som du beskriver helt forferdelig hver gang hans sønn kom på besøk før. Han hadde en forventning om at jeg skulle ta helt morsansvar og fikse og ordne, npr forventningene ikke ble innfrid ble det mye diskusjoner og krangler. Vi jo bet oss igjennom det, men vær tydelig. Hvorfor i all verden skal du stå opp kl.7 for å ligge på sofaen med dem for å se på tv? Hvis dere har noen konkrete planer i helgen er det noe annet. 

Anonymkode: 0a80a...c86

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt opp det med at han endrer oppførsel og gjort det klart for han at hans oppførsel vil vere hva datteren anser som normalen i forhold. En part er spydig, hakker på og overser den andre. En part har all bestemmelsesrett, den andre skal ta imot alt uten å mukke. 

Anonymkode: bd63c...5ef

[AnonymBruker]

Ta en prat med ham på et tidspunkt dere ikke har datteren og dere ikke har andre aktive konflikter. 

La ham si åpent hvilke forventninger han har (at du står opp sammen med dem? At dere deler på å stå opp? At du lar ham bestemme alle regler selv, men at du følger dem?), og du sier hvilke du har (At dere blir likestilte mtp oppdragelse? At du kan sove til 9 uten å få "kjeft" siden det tross alt ikke er ditt barn?). Så må dere bli enige om hva som er fair for begge.  Det er IKKE fair at han krever og krever av deg. Det er fantastisk at du vil delta og bidra, men det er ikke ditt barn eller ditt ansvar. 

Anonymkode: 3ee74...17d

[AnonymBruker]

Jeg kommer nok ikke til å gå fra han. Jeg vet bakgrunnen hans og har en forståelse for hvorfor han er slik, og det viser jeg forståelse for. 
det er bare vanskelig å forholde seg til at han sier at han vil jeg skal være som en mor, men at han viser noe annet. 
Og når jeg prøver å spørr han om hvilke forventninger han har til meg og min innblaning i oppdragelsen. Får jeg bare høre at jeg må se på hun som mitt eget. Ikke noe mer enn det. Og det gjør jeg allerede. Det er bare fryktelig komplisert.. så er litt lost

Anonymkode: 1b549...fef