Er dette forholdet over? Jeg trenger sårt hjelp 😥

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 5 år, vi har ei datter på snart 2 år. 

Ganske tidlig i forholdet merket jeg til sinnetproblemet hans, han kunne klikke av den minste ting, noe som skremte meg veldig. Han gikk etterhvert med på å prøve å få hjelp med sinnet sitt,dette har hjulpet det noe, men det kommer fortsatt frem titt og ofte. Da jeg ble gravid, var forholdet i en fin periode.

Like etter ble det ustabilt igjen, jeg føler jeg hele tiden må gå på tåhev for å ikke gjøre han irritert. Hverdagslige spørsmål vrir han alltid på, og svarer irritert tilbake da han tror jeg er irritabel da jeg stiller spørsmålene. Dette kan være helt vanlige spørsmål som "husket du å skifte bleia hennes i sta?", hvor han irritert/spydig svarer "ehh ja, det gjorde jeg jo i ste". Altså jeg spør et helt vanlig undrende spørsmål i tilfelle han ikke fikk det med seg eller lignende, hvor han alltid svarer i affekt. Generelt alt jeg spør om, svarer han med negativt tonefall.

Nå begynner jeg å bli skikkelig sliten og lei, jeg føler alt jeg gjør og sier er feil. Dette blir jo til at vi begynner å diskutere,da jeg spør hvorfor han må være så negativ, hvor han da sier at jeg er nærtagen og må tåle at han snakker på sånn måte. Jeg mener at det må jo gå an å ha en hyggeligere tone, men jeg er nærtagen og må tåle såpass. Tror vi er i en ganske så negativ spiral, det går jo i sirkel, jeg har sagt at jeg har forbedringspotensial selv,men om han ikke kan begynne å være mildere mot meg, men han mener jeg skal tåle såpass - så da er vi like langt. Jeg syns ikke det er greit å bli behandla sånn, han snakket jo ikke sånn til meg i starten (han mener han alltid har snakket sånn)...

Da jeg er bortreist over flere dager sender han heller ingen melding eller ringer meg, jeg må ta kontakt,ellers blir det ingen. Føler liksom at alt bare ebber ut, han irriterer seg over det meste og vil helst holde på med sin egen hobby. Jeg er for å ha egentid og egne interesser,men føler ikke jeg er en av hans interesser lengre. 

Når jeg sier vi burde gå å snakke med familieterapeut sier han at da kan vi bare slå opp, han ser ikke vitsen med å snakke med noen og virker heller ikke interessert i å prøve å få det bedre. Ganske gjentagende i forholdet har vi hatt store krangler som ender opp med at "nå er det nok, vi slår opp", som igjen ender til at det går seg til og at vi starter på nytt igjen. Men greia er at dette skjer _ofte_. 

Han sier i dårlige perioder at han ikke liker personligheten min, hvor han andre dager sier han vil være sammen med meg og at vi har det jo ganske fint sammen når vi har det fint.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette og skjønner dette ble et rotete innlegg - men jeg vil jo gjerne at vi skal klare å holde sammen pga barnet vårt, men på en annen side føler jeg at jeg fortjener noen som setter mer pris på meg og ikke skyver meg mer og mer ned 😔

Jeg er 35 år og føler også på at om jeg skal bli singel, så kan jo ikke jeg kaste bort tiden heller, jeg hadde jo sett for meg flere barn, men føler ikke jeg burde gå for det med han på nåværende tidspunkt heller. 

Noen med innspill? Hva burde jeg gjøre? 

Kjenner selv at uten barn og hus, hadde jeg nok dratt for lenge siden - men alt blir så mye større med barn i bildet 🥹 Men jeg unner jo meg selv å være mer lykkelig enn jeg er nå også...

 

 

Anonymkode: a122d...000

[AnonymBruker]

Klart det ikke er over. Du kommer til å legge deg paddeflat og unnskylde han for resten av livet fordi du tillater deg selv å være en dørmatte. Du aksepterer å la deg tråkke på, gå på eggeskall og stryke han med hårene fordi du ønsker en kjernefamilie som ikke eksisterer. 

Uansett hva vi sier så blir du hos han. Også den dagen han tøyer strikken så langt at han skriker på barnet og barnet blir redd sin egen far. 

Gjør hva du vil med den informasjonen. Du vet hva som er riktig valg, men om du er glad nok i deg selv og ditt barn til å gjøre det, er noe annet. 

Anonymkode: c4049...5c7

[svartkatt]

Du fortjener en bra mann. Et bra forhold. Å få flere barn er strengt tatt noe du burde se på som en bonus den dagen det eventuelt skjer. 

[AnonymBruker]

Planlegg exiten nå. Bygg opp buffer. Finn ny bolig (hvis du ikke kan overta hus). Flytt ut før sommeren. Det blir bedre. 

Anonymkode: be4a3...ad7

[AnonymBruker]

Husk at barnet ditt suger til seg alt av stemning i heimen, og lærer også hvordan et parforhold skal være. Hva ville du sagt til henne om hun kom og fortalte alt dette om sitt forhold? Det er du som viser henne hva man skal akseptere og ikke. Det er slik vold i familier feks går i arv. Både fysisk og psykisk. En dag i fremtiden vil hun søke slike forhold som hun har sett deg ha. Så… hva med å ikke lære henne at dette er slik en mann skal oppføre seg mot henne? At det er kjærligheten liksom. 
 

Håper du nå ser at du ikke gjør barnet ditt noen tjeneste ved å bli i dette forholdet. For ikke å snakke om hvor usikre og urolige barn blir av å leve i et hus med slik stemning. Barn må være trygge for å utvikle seg optimalt. Å kjenne på seg at mamma må gå på tå rundt pappa..er ikke trygghet. Så dette er på ingen måte bra for henne! 
 

og så er det ikke bra for deg heller, men den er vanskelige er bruke som motivasjon i et forhold med psykisk vold. Men at du bør få barnet ut av dette, det er bør vekke motivasjonen til å få avsluttet dette. på høy tid virker det som. Dette forholdet har vært over lenge, han har sagt det mange ganger! Du må tørre å slippe han. For datteren din sin skyld. Han kan være en god pappa uten å være i forhold med deg. Hvis han vil. Men du kan ikke styre hva han gjør, du kan bare styre det du gjør, og huske at alt man gjør som mor, er å vise barnet hvordan det er å være voksen kvinne. Hun vil bli som deg. Er du lykkelig? Nope. Gi henne sjansen til å finne lykke, ikke en voldelig kjæreste fordi det virker så riktig for henne.

Anonymkode: d578e...49f

[AnonymBruker]

Ja, men jeg må også meddele at han er en hyggelig og snill fyr. Han er ikke bare vond, men ja, jeg ser jo at jeg muligens fortjener bedre. Men jeg syns synd i barnet og kanskje meg selv som ikke får se henne like ofte. Muligens egoistiske tanker og dårlig grunnlag for å bli..

Takk for innspill,det er det jeg trenger. Det er jo vanskelig å ta en så stor avgjørelse og syns det er vanskelig å ta dette opp med familie og venner - også da jeg er skilt fra før og føler jeg bare "failer" i forhold nå (og også er opptatt av hva alle andre tenker/sier..).

Vet jeg ikke burde bry meg om andres meninger, men sånn er jeg 🥲 

Ts

 

Anonymkode: a122d...000

[AnonymBruker]

Det blir ikke bedre med han det kan jeg garantere deg.

Du failer i forhold om du blir, ikke om du går. Da vinner du tilbake livet og deg selv og muligheten for å få et bra forhold med en annen en annen gang når du er klar

Anonymkode: 7f5d8...f48

[Hjelpsom]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 5 år, vi har ei datter på snart 2 år. 

Ganske tidlig i forholdet merket jeg til sinnetproblemet hans, han kunne klikke av den minste ting, noe som skremte meg veldig. Han gikk etterhvert med på å prøve å få hjelp med sinnet sitt,dette har hjulpet det noe, men det kommer fortsatt frem titt og ofte. Da jeg ble gravid, var forholdet i en fin periode.

Like etter ble det ustabilt igjen, jeg føler jeg hele tiden må gå på tåhev for å ikke gjøre han irritert. Hverdagslige spørsmål vrir han alltid på, og svarer irritert tilbake da han tror jeg er irritabel da jeg stiller spørsmålene. Dette kan være helt vanlige spørsmål som "husket du å skifte bleia hennes i sta?", hvor han irritert/spydig svarer "ehh ja, det gjorde jeg jo i ste". Altså jeg spør et helt vanlig undrende spørsmål i tilfelle han ikke fikk det med seg eller lignende, hvor han alltid svarer i affekt. Generelt alt jeg spør om, svarer han med negativt tonefall.

Nå begynner jeg å bli skikkelig sliten og lei, jeg føler alt jeg gjør og sier er feil. Dette blir jo til at vi begynner å diskutere,da jeg spør hvorfor han må være så negativ, hvor han da sier at jeg er nærtagen og må tåle at han snakker på sånn måte. Jeg mener at det må jo gå an å ha en hyggeligere tone, men jeg er nærtagen og må tåle såpass. Tror vi er i en ganske så negativ spiral, det går jo i sirkel, jeg har sagt at jeg har forbedringspotensial selv,men om han ikke kan begynne å være mildere mot meg, men han mener jeg skal tåle såpass - så da er vi like langt. Jeg syns ikke det er greit å bli behandla sånn, han snakket jo ikke sånn til meg i starten (han mener han alltid har snakket sånn)...

Da jeg er bortreist over flere dager sender han heller ingen melding eller ringer meg, jeg må ta kontakt,ellers blir det ingen. Føler liksom at alt bare ebber ut, han irriterer seg over det meste og vil helst holde på med sin egen hobby. Jeg er for å ha egentid og egne interesser,men føler ikke jeg er en av hans interesser lengre. 

Når jeg sier vi burde gå å snakke med familieterapeut sier han at da kan vi bare slå opp, han ser ikke vitsen med å snakke med noen og virker heller ikke interessert i å prøve å få det bedre. Ganske gjentagende i forholdet har vi hatt store krangler som ender opp med at "nå er det nok, vi slår opp", som igjen ender til at det går seg til og at vi starter på nytt igjen. Men greia er at dette skjer _ofte_. 

Han sier i dårlige perioder at han ikke liker personligheten min, hvor han andre dager sier han vil være sammen med meg og at vi har det jo ganske fint sammen når vi har det fint.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette og skjønner dette ble et rotete innlegg - men jeg vil jo gjerne at vi skal klare å holde sammen pga barnet vårt, men på en annen side føler jeg at jeg fortjener noen som setter mer pris på meg og ikke skyver meg mer og mer ned 😔

Jeg er 35 år og føler også på at om jeg skal bli singel, så kan jo ikke jeg kaste bort tiden heller, jeg hadde jo sett for meg flere barn, men føler ikke jeg burde gå for det med han på nåværende tidspunkt heller. 

Noen med innspill? Hva burde jeg gjøre? 

Kjenner selv at uten barn og hus, hadde jeg nok dratt for lenge siden - men alt blir så mye større med barn i bildet 🥹 Men jeg unner jo meg selv å være mer lykkelig enn jeg er nå også...

 

 

Anonymkode: a122d...000

Du bør forlange at han melder seg på sinnemestringskurs og at dere går til samtaler på Fvk siden dette blir for vanskelig for deg. Jeg har vært en lignende sint mann selv og forsto for sent hvor ille dette ble for min partner, som til slutt mistet følelsene min og begynte å forrakte meg. Av hensyn til min sønn og videre samarbeid med eksen så er jeg nå påmeldt på kurs og jobber med å snu mine holdninger. Jeg er bipolar og har endret medisindosen. 

Din mann virker veldig opp og ned og jeg mistenker at det ikke bare er et sinneproblem, Det kan godt være at han har andre problemer som medfører sinne og dårlig mestringsevne. For ene øyeblikket er han glad i deg og andre øyeblikket kan han virke uintereset i deg og bare være opptatt av seg selv.

Hvis du fortsatt mener at du vil satse på han så er sinnemestringskurs og familieterapaut et must for at dette skal gå, ellers ender det opp med at du til slutt kommer til å forakte han, Deres datter nærmer seg også en alder der hannes væremåte vil smitte over på henne og hans sinneutbrudd kan skremme deres datter å gjøre henne usikker. Så forlang, og er han ikke villig på noen måte så er han heller ikke villig til å satse på forholdet. Men det kan hende at han er helt imot i starten men gjør som du vil når han skjønner at dette er noe han må gjøre for at du ikke skal forlate han.

[AnonymBruker]

Useless skrev (16 timer siden):

Du bør forlange at han melder seg på sinnemestringskurs og at dere går til samtaler på Fvk siden dette blir for vanskelig for deg. Jeg har vært en lignende sint mann selv og forsto for sent hvor ille dette ble for min partner, som til slutt mistet følelsene min og begynte å forrakte meg. Av hensyn til min sønn og videre samarbeid med eksen så er jeg nå påmeldt på kurs og jobber med å snu mine holdninger. Jeg er bipolar og har endret medisindosen. 

Din mann virker veldig opp og ned og jeg mistenker at det ikke bare er et sinneproblem, Det kan godt være at han har andre problemer som medfører sinne og dårlig mestringsevne. For ene øyeblikket er han glad i deg og andre øyeblikket kan han virke uintereset i deg og bare være opptatt av seg selv.

Hvis du fortsatt mener at du vil satse på han så er sinnemestringskurs og familieterapaut et must for at dette skal gå, ellers ender det opp med at du til slutt kommer til å forakte han, Deres datter nærmer seg også en alder der hannes væremåte vil smitte over på henne og hans sinneutbrudd kan skremme deres datter å gjøre henne usikker. Så forlang, og er han ikke villig på noen måte så er han heller ikke villig til å satse på forholdet. Men det kan hende at han er helt imot i starten men gjør som du vil når han skjønner at dette er noe han må gjøre for at du ikke skal forlate han.

Som jeg sa innledningsvis så har han fått hjelp,og dette var sinnemestringskurs. Det har hjulpet å ta de største "toppene", men han har nok det ikke helt under kontroll enda. Dette (sinnet) har mye med oppvekst og gjøre også, jeg mener han også burde snakke med noen om oppveksten, men han mener han er ferdig med det og tilgitt foreldrene. Så da er vi like langt. Han er en veldig fin og god fyr, men med bagasjen og staheten i han som mener han ikke trenger endre seg, ser jeg selv at det kan bli vanskelig å forholde seg til han resten av livet. Jeg vil jo så gjerne, og synes jo også synd i han med alt han har opplevd, men jeg kjenner jeg ikke er lykkelig sånn jeg har det nå.

Anonymkode: a122d...000

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2023 den 21.37):

Klart det ikke er over. Du kommer til å legge deg paddeflat og unnskylde han for resten av livet fordi du tillater deg selv å være en dørmatte. Du aksepterer å la deg tråkke på, gå på eggeskall og stryke han med hårene fordi du ønsker en kjernefamilie som ikke eksisterer. 

Uansett hva vi sier så blir du hos han. Også den dagen han tøyer strikken så langt at han skriker på barnet og barnet blir redd sin egen far. 

Gjør hva du vil med den informasjonen. Du vet hva som er riktig valg, men om du er glad nok i deg selv og ditt barn til å gjøre det, er noe annet. 

Anonymkode: c4049...5c7

Dette høres ut som min mor og far og meg. Husker at pappa hadde så kort lunte og ble sur for den minste ting. Hisset seg voldsomt opp om mamma spurte om han kunne hjelpe litt mer til hjemme. Jeg var redd min far da jeg var liten. Da jeg ble tenåring begynte jeg å hate han. Syns han var et dass. Mine foreldre er fortsatt gift og jeg har et anstrengt forhold til dem. Jeg sliter også med andre ting  

Vet ikke hva jeg vil med dette annet enn å si at det er skadelig for barn å være rundt irritable og sinte foreldre. 

Anonymkode: b4749...6db