Har jeg vært for krass?

[Gjest anonym idag...Dårlig samvittighe]

Jeg er så usikker på om jeg har vært for krass mot ei ungjente som sliter med det meste... For å fortelle litt om bakgrunnen, så er denne jenta ei som jeg kjente da hun var barn, men vi har ikke hatt kontakt på mange år før nå for ca 6 mnd. siden. Kontakten har vært sporadisk, og mest når hun har behøvd hjelp til et eller annet som f.eks. Kjøring, møte med sosialkontor, ubehagelige telefoner som hun foretrekker å ikke ta selv, mat, penger, en skulder å gråte på.... Ja egentlig det meste... Jeg droppet den eneste lesedagen min før eksamen for å hjelpe henne med å ordne opp i noe praktiske greier... Ja, eksemplene er mange, men det er egentlig ikke så mye det jeg har gjort eller gjør som betyr noe.

Nå er hun gravid, og jeg har sagt at jeg skal stille opp for henne, men av mange og alvorlige årsaker har jeg da forlangt at hun SKAL svare meg på telefonen når jeg ringer eller sender SMS. Hun behøver ikke gjøre så mye annet enn å bekrefte at hun har det bra, men såpass har jeg forlangt av henne.

Så på tirsdag ringte jeg mange ganger uten å få svar, jeg sendte også meldinger, der jeg ba om bekreftelse på at alt er greit, men ingenting skjer, ikke et ord tilbake som kan bekrefte at det er bra med henne. Får til slutt tak i moren hennes og ber henne forsøke også, da jeg er veldig bekymret for at det skal ha skjedd henne noe, hun spør henne også hvorfor hun ikke har svart meg, men hun oppgir ingen grunn til det...

Etter å ha tenkt meg om en stund, sender jeg en melding og gir beskjed om at nå er det slutt på forsøk på kontakt fra min side, og neste trekk er er opp til henne.....

Jenta er noen år over 20, men har hatt det stritt i sitt unge liv på mange måter. Jeg har vært veldig overbærende, men også av hensyn til meg selv og min familie vurdere jeg nå å kutte ut, da jeg hele tiden er på tilbudssiden for henne, men altså ikke noe respons å få tilbake. Da tenker jeg meg at hun tenker "kjekt å ha", men bare når jeg trenger noe....

Dum eller forståelig reaksjon av meg?

[Gjest Piper]

Jeg må si at min reaksjon er at hun utnytter deg, for du er grei å ha når det "butter" i mot. Når hun har det bra behøver hun ikke deg, og behøver derfor ikke snakke med deg.

Du må avgjøre om du ønsker å være der for henne når hun behøver deg, men ikke forvente noe tilbake. Kan du leve med det, er det bare til å fortsette som nå. Ellers ville jeg valgt å bryte all kontakt, for slike mennesker har en tendens til å sliten en ut til slutt.

[Potetoline]

Det syns jeg var helt forståelig. Jenta er voksen og må skjønne at man kan ikke bare ta, man må gi også. Hun er nok voksen nok til at hun skjønner at du blir redd og bekymra. Sliter også med en sånn venninne som har to små barn. Hun er psykisk ustabil og jeg og min mann strekker oss laaaaaangt for denne, til tider ufordragelige, venninnen.

Nå får det være opp til henne å komme til deg. På den måten skjønner du om hun får noe ut av å være sammen med deg eller om hun bare syns du var kjekk å ha å mase på. Tenk først og fremst på deg selv og din egen familie. Lykke til!

[Gjest For krass?]

Du må avgjøre om du ønsker å være der for henne når hun behøver deg, men ikke forvente noe tilbake. Kan du leve med det, er det bare til å fortsette som nå. Ellers ville jeg valgt å bryte all kontakt, for slike mennesker har en tendens til å sliten en ut til slutt.

←

Jeg har følt at hun er i ferd med å slite meg ut ja. Men har jo unnskyldt henne hele tiden med at hun ganske sikkert og visst ikke har hatt det bra, hverken som barn eller i ungdommen. Og det er vel kanskje den dårlige samvittigheten for at jeg aldri tok affære da hun var barn som har plaget meg, og gjort at jeg har strukket meg til det ytterste og nesten forsømt min egen familie i visse situasjoner, når "nøden" har vært størst hos henne. Men jeg tror ikke jeg orker å leve med kontakt på denne måten, jeg vil alltid bekymre meg for om det har skjedd henne noe, og jeg vil bli forbanna på meg selv også, når hun er fullstendig likgyldig med tibakemeldinger. Ja, ja vi får se hva neste rekk blir, imens skal jeg nok konsentrere meg om det som er på hjemmefronten, og forsøke å legge forholdene til rette for at i allefall mitt lille barn skal få ett bra grunnlag før hun skal ut i verden..

[Gjest Gjest]

Når du til og med avlyser din egen lesedag før eksamen er du i mine øyne en dum-snill dørmatte. Og selvutslettende.

[Gjest Piper]

Hun er nå voksen og må stå til ansvar for sine valg, for hun velger hva hun vil gjøre. Tar hun ikke kontakt med deg, svarer på telefon fra deg osv er det valg fra hennes side. Det har ikke noe med hennes bakgrunn å gjøre, for det blir for lett å unnskylde hele hennes oppførsel på det.

[Gjest Dårlig samvittighet?]

Det syns jeg var helt forståelig. Jenta er voksen og må skjønne at man kan ikke bare ta, man må gi også. Hun er nok voksen nok til at hun skjønner at du blir redd og bekymra. Sliter også med en sånn venninne som har to små barn. Hun er psykisk ustabil og jeg og min mann strekker oss laaaaaangt for denne, til tider ufordragelige, venninnen.

Nå får det være opp til henne å komme til deg. På den måten skjønner du om hun får noe ut av å være sammen med deg eller om hun bare syns du var kjekk å ha å mase på. Tenk først og fremst på deg selv og din egen familie. Lykke til!

←

Det som forundrer meg er at folk mer eller mindre forventer at man skal være der hele tiden når de har det vanskelig. Synes egentlig at de er helt OK å stille opp, men synes ikke det er greit at det bare skal gå en vei, og når behovet for hjelp er størst... Og at kravet om ett minimum av høflighet ikke respekteres. Er såpass i tvil nå at jeg vurderer en bekymringsmelding til sosialkontor og barnevern på grunn av babyen hun har i magen....

Hadde egentlig planer om å kjøpe symaskin til denne jenta til jul, men jeg har ombestemt meg (og det føles flott!!!!) da hun sikkert kommer til å selge den.

[Gjest Miloine]

Nei, du har ikke vært for krass med henne!

Du har jo stillt opp for henne vær gang hun har ringt til deg, og har trengt råd, trøst og støtte, og du stilte jo henne et krav om at hun skal svare deg når du ringer.

Når hun ikke svarer på hendvendelser fra deg, selv om du fikk bekreftet av moren at hun var hjemme- syntes jeg du gjorde det eneste riktige ved å sende henne denne smsén.

Har hun svart på den meldingen da?

Har hun noen gang ringt deg når det ikke er en tjeneste du skal gjøre for henne?

Din reaksjon er forståelig, og jeg syntes du nå skal tenke mer på deg selv og din familie.

[babyboy]

Hvem er dette? Er det dattera di? Er hun i familie med deg?

Familie: Vær der for henne.

Ikke-familie: Behandle henne slik hun behandler deg.

-Babyboy

[Gjest gjest1]

Jeg ville reagert på samme måte som deg. Å be om at hun svarer, om så ikke for annet enn å forsikre om at alt er ok, er ikke for mye. Når man får et sånt forhold til mennesker som du har til henne, så blir du naturligvis bekymret når du ikke får tak i henne, og dette har hun ikke vondt av å bli fortalt og skjønne rekkevidden av.

Stå på ditt du. Ikke gi deg.

[Gjest Gjest]

Jeg vil selv alltid ha et litt usikkert skille mellom når man bør hjelpe, og når man må være streng og stille vanskelige krav.

En person med psykiske problemer makter ofte ikke å "ta seg sammen" og jobbe seg ut av gjørma, og vil derfor til tider fremstå som usympatisk og vil slite ut alle "gode hjelpere". Jeg jobbet på et sosialkontor med noe et par dager, og det var helt klart mange der som skulle vært innlagt et sted for å få hjelp i rammer uten stress for å "ordne opp i eget dagligliv", som ikke hadde NOE på et sosialkontor å gjøre.

At de ikke ser at de sliter ut folk skyldes heller at mange psykiske lidelser gjør folk ekstremt selvsentrerte, og innlevelse for andre er lik null.

Jeg har selv prøvd å stille opp for venninne med problemer, men det har resultert i at jeg lar meg spise opp, og jeg blir så sliten og frustrert fordi vedkommende ikke bidrar selv for å komme ut av det som er vanskelig. For min del har jeg måttet kutte henne ut, for å beholde min egen fornuft.

På den ene siden er de syke, men på den andre siden må de også selv jobbe hardt for å hjelpe seg selv (under veiledning).

"Det er vanskelig å forandre seg, men det er det eneste som nytter."

[Gjest Dårlig samvittighet?]

Har hun svart på den meldingen da?

←

Nei, hun har ikke det...

Har hun noen gang ringt deg når det ikke er en tjeneste du skal gjøre for henne?

←

Nei, hun har ikke det...

Det begynner å gå ett lys for meg, om at jeg bare skal kutte ut denne typen bekymring.. Jeg kjenner at jeg engasjerer meg for mye og blir skuffet når hun ikke engang gidder å bekrefte at det er greit... Kjæresten hennes er ikke mors beste barn heller, men jeg tror jeg får la de profesjonelle ordne opp og trekke meg ut av noe som kanskje blir enda værre. Og jeg tenke med gru på hva som kommer av bekymringer når barnet blir født...

[Gjest Gjest]

Hvem er dette? Er det dattera di? Er hun i familie med deg?

Familie: Vær der for henne.

Ikke-familie: Behandle henne slik hun behandler deg.

-Babyboy

←

Herremin hva for et svar er dette,hjelp gir man av kjerlighet og fordi man bryr seg om medmennesket,til og med familien kan være utnyttende og utspekulerte,man setter da grenser for seg selv om det er familie eller ikke.