Stefedre

[Gjest Gjest]

Hvor mye mener dere stefedre skal kunne være med på å bestemme. Jeg er gift med verdens flotteste mann, men han går ikke spesielt godt overens med min yngste datter på 13 år. De krangler stort sett hver dag. Han synes hun får for mye lommepenger, er ute for lenge og stort sett irritert på henne for ett eller annet hele tiden. Hun er på grensen til frekk mot han, og svarer han når hun blir irettesatt. Dette sliter veldig på nervene mine, og jeg går omkring og venter på neste utbrudd. Synes dere han kan bestemme om hun får lov å pierce nesen f.eks. Når hun spør meg om slike ting og jeg svarer nei er det greit, men svarer jeg ja så blir han irritert for at han ikke er blitt rådført. Dette gjelder lommepenger også. Hun får ingen fast sum, men etter behov. Jeg er nok snillere enn han, og han synes hun får for mye penger. Dette har i det siste blitt så ille at jeg har bedt henne om å holde det hemmelig hvis jeg gir henne en femtilapp til kantina på skolen f.eks. Jeg går dermed bak hans rygg når det gjelder penger hun får. Dette er jo ikke rett mot han iom at vi har felles økonomi. Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Gjest_marstad_*]

åååå som jeg kjenner meg igjen. men da som datter i denne settingen. jeg er vokst opp med mor og stefar fra jeg var 14 år . og de første 5 årene må ha vært et mareritt for stefar.. jeg og mamma hadde det akkurat som deg og din datter . og mamma hadde det nok som deg . mellom barken og veden.

Hvis det er noen trøst for deg , har alle et fantastisk forhold idag. nå er jeg 30 da.

[Laina]

Har dere felles økonomi, bør dere absolutt enes om hvor mye din datter skal få. Og å gå bak ryggen på din mann syns jeg ikke er riktig. Jeg syns heller ikke det er riktig å be et barn om å holde på slike hemmeligheter. På den måten lærer du henne helt gale verdier ift hvordan man som voksen skal oppføre seg mot hverandre.

Når det gjelder forholdet mellom henne og stefar, kan det kanskje være lurt å ha et "familieråd"? Å bli ansvarliggjort som 13-åring er positivt. La henne gi uttrykk for hva hun er misfornøyd med, ta henne på alvor, og la din mann gjøre det også. Din mann må også få uttrykke sin misnøye ift henne, så lenge det gjøres med respekt. At hun ikke føler det som et angrep på henne som person. Prøv å komme frem til regler om hvordan man oppfører seg mot hverandre, i fellesskap. Hva er akeptabelt? Hva er ikke akeptabelt. Hva er passende irettesetting dersom regler brytes? DErsom din datter tas med i "forhandlingene" og føler at hun blir verdsatt og tatt på alvor, er det stor mulighet for at hun lettere vil følge de reglene dere blir enige om. Dette forutsetter selvfølgelig at din mann er voksen nok til å oppføre seg ordentlig i en slik setting... Det er det dessverre ikke alle som kan. Dette kan også være en grei måte å enes om det økonomiske på, forutsatt at du og din mann har tatt den grunnleggende diskusjonen på forhånd. Bli enige om et minimum og et maksimum av hva din datter kan få. Siden kan hun tas med på råd, og dere kan f.eks bli enige om forskjellige oppgaver hun må utføre dersom hun ønsker mer.

[Gjest Gjest]

Hm, spørs jo litt...

Kjenner til en lignende situasjon, der stefar kom flyttende inn til mor og datter på 13 og stefar skulle plutselig endre alle regler og kjefte på datteren hvis disse ikke ble følgt. Min oppfatning er at han ikke har noe med det å gjøre, det er han som flytter inn i hennes hus, han får tilpasse seg, ikke motsatt.

Mitt råd er at du sier fra til mannen din at han bør skjerpe seg, ellers er det på hue ut

[Gjest Gjest]

Hm, spørs jo litt...

Kjenner til en lignende situasjon, der stefar kom flyttende inn til mor og datter på 13 og stefar skulle plutselig endre alle regler og kjefte på datteren hvis disse ikke ble følgt. Min oppfatning er at han ikke har noe med det å gjøre, det er han som flytter inn i hennes hus, han får tilpasse seg, ikke motsatt.

Mitt råd er at du sier fra til mannen din at han bør skjerpe seg, ellers er det på hue ut 

←

He he, vi har flyttet inn i hans hus.

Starta tråden

[Gjest Piper]

Hm, spørs jo litt...

Kjenner til en lignende situasjon, der stefar kom flyttende inn til mor og datter på 13 og stefar skulle plutselig endre alle regler og kjefte på datteren hvis disse ikke ble følgt. Min oppfatning er at han ikke har noe med det å gjøre, det er han som flytter inn i hennes hus, han får tilpasse seg, ikke motsatt.

Mitt råd er at du sier fra til mannen din at han bør skjerpe seg, ellers er det på hue ut 

←

Beklager men jeg er ikke enig i dette, for en 13 åring styrer IKKE et helt hjem.

Flytter det inn et annet voksen menneske sammen emd mor eller far, bør det voksne menneske få like mye å si til om. Hvordan det blir gjort er opp til den foresatte. men h*n har noe h*n skulle ha sagt.

Hvordan i all verden skal denne personen kunne bli integrert i familien, om personen ikke får si noe? Hva tror du en tenåring tenker, om h*n han får behandle stfar*stemor som de vil? Beklager, men selv tenåringer må belage seg på at ting blir annerledes, og en tenåring bestemmer ikke noe i hjemmet.

Det kunne aldri falt meg inn i si ja til mine barn, uten at stefaren deres var enig. Dette gjelder selvfølgelig store ting, for småting kan vi begge ta avgjørelser over uten å måtte snakke med den andre.

Velger man å ta inn en ny mann/dame, så velger man også å dele livet med denne personen. Det livet man da deler er alt fra husarbeid, til oppdragelse av barna. Jeg ville heller ikke bodd sammen med en som ikke følte at han kunne si noe til barna, for da ville jeg følt at han ikke var en del av livet vårt.

Derfor bestemmer vi sammen, og det vet barna.

Hilsen mor til tre som har tatt inn en ny mann i livet sitt, som er den beste "faren" barna kunne fått. Fordi han tar del i alt.

[Gjest Gjest]

Om du som mor med barn fra før velger å gifte deg på nytt, mener jeg det er ditt ansvar å klarlegge familieforholdene for alle. Din datter har selvsagt ikke valgt å få ny stefar, men som fortsatt barn må hun innrette seg de viksne ansvarspersonene hun lever med. Og pubertet har kanskje noe å si nå, opprør mot alt og alle?

Jeg ser det som en selvfølge at din mann skal delta i barneoppdragelsen på lik linje med deg, all den tid dere bor sammen.

Jeg har vært stemor, og hvis jeg ikke hadde fått lov til å ta fornuftige beslutninger vedr. dagliglivet til barna, hadde jeg ikke vært kjæreste med mannen. De som bor under samme tak må fungere som en familie, det innebærer bl.a. at voksne støtter/veileder/setter grenser for barn, men også stiller opp for dem. At barn innordner seg så lenge de ikke er 18 eller har flyttet hjemmefra, er en selvfølge for meg. SOm en over her sa; En 13-åring skal ikke styre en hel familie!

[Gjest Gjest]

Som både tidligere stedatter og som en som generelt er veldig interessert i familierelasjoner, og derfor har studert emnet grundig, vil jeg si at dette er ganske typisk.

Jeg hatet min mors tidligere samboer hett og intenst, jeg hadde en pappa og hadde ikke bruk for en til. Jeg var 8 da de ble sammen. At det i tillegg var mange problemer mellom mamma og sambo hjalp ikke. Enden på visa ble at jeg flyttet ut så snart jeg hadde mulighet, jeg satte et ultimatum om han eller meg, jeg var enda ikke 16. Deres forhold tok slutt et par år senere etter å ha hanglet i maaange år (hadde aldri satt et ultimatum hvis de hadde hatt et bra forhold), nå kommer jeg og "stefar" greit over ens som vanlige bekjente når vi møtes, jeg er i dag 29.

Jeg tror ikke man kan tvinge noen til å akseptere en ny "pappa", enten biologisk far er inne i bilde eller ikke. Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, men jeg tror det blir vanskeligere jo eldre barnet er, så fremt barn og ny partner ikke kommer naturlig godt over ens. Selv om du synes han er verdens flotteste er det ikke sikkert hun er enig, og i tillegg er hun midt i puberteten der alle voksne er idioter, m.a.o. ikke det beste tidspunktet å introdusere en ny autoritetsperson.

Jeg er absolutt ikke enig i at en stefar automatisk skal ha like mye å si som mor, det forutsetter faktisk at det ligger en aksept fra begge parter for at det skal være slik, det er ikke lenger slik at man kan overkjøre barn fullstendig og at de bare har å innordne seg. En 13 åring er dessuten på god vei til å bli voksen, selv om det er en stund til enda.

Husregler og generelle ting som påvirker hans hverdag er en ting, han skal jo ikke akseptere hva som helst, men ukepenger, utetider, piercing, kjæresteting når det kommer og andre personlige ting som ikke påvirker ham direkte den ene eller andre veien bør mor ha ansvar for. Du kan selvfølgelig diskutere og avklare med stefar først, men selve ja/nei bør komme fra deg. Penger er vel strengt tatt din sak, hvis du tjener dine egne og ikke skjemmer henne helt bort da, du kan jo sjekke her inne hva det er normalt at en 13 åring får. Hvis han forsørger dere kan ukepenger etc. tas fra barnetrygden.

Først og fremst bør du sette deg ned med henne og spørre hvorfor hun har problemer med å forholde seg til ham, liker hun ham ikke? Er hun sjalu på dere? Savner hun pappa (hvis de har kontakt)? Kan problemet løses er jo ikke noe bedre enn det, men tenk deg selv om noen du ikke liker i det hele tatt skulle komme inn i livet ditt og bestemme over deg uten at du hadde noe å si, hadde du likt det? Akseptert det uten kamp?

[Gjest vsn]

Når hun bor sammen med dere begge, mener jeg at han også har noe han skulle ha sagt. Dere bør bli enige om felles regler for å gjøre det enklere for dere selv. Men samtidig så betyr det jo ikke at du må rådføre deg med han hele tiden. Har han et veldig kontrollbehov eller??

Nå vet datteren din at hun kan få viljen sin hos deg, mens han er mye strengere. Da er det jo ikke rart at de to ikke kommer overens. Dette utnytter nok hun til det fulle.

[Malama]

Dere har felles økonomi, du "stjeler" derfor fra ham, og ber henne holde dette hemmeig. Hvilke verdier er det du gir din datter?

En stefar eller en stemor som bor sammen med barnet skal selvsagt ha sitt å si i oppdragelsen av dette barnet. Les bare litt om hvilke meinger folkr hr når det gjelder en stemor som ikke får noe å si i forhold til min manns barn, da får hun all støtte, selvsagt skal hun ha noe å si når hun bor sammen med faren, enten brnet bor der eller er på besøk. Så selvsagt skal også en stefar ha denne retten.

du har valgt ham som partner. Hun har ikke valgt ham. Han skal ikke være hennes far, hun har en far (vel, i noen tilfeller blir stefedre oppfattes som fedre fordid de f.eks ikke hr kontakt med egen far, men dt er en annen sak) Men han er en voksenperson som har ansvaret for henne. En omsorgsperson med oppdragelsesplikter. SELVSAGT skal han ha noe å si, og dere to må snakke sammen. Hun trenger ikke å like ham, men hun må respektere ham likevel. Og dere to må finne frem til felles regler.

Det først du gjør er å slutte å lære henne at det er greit å stjele og bedra. Deretter tar du en samtale med din mann om dette (hennes oppdragelse generelt, økonomisk og annet) slik at dere er enig om grunnreglene. Og så er nok et husmøte slett ikke dumt nei.

[Helene]

Hvor er faren til barnet ditt? Jeg bare spør fordi jeg kjenner igjen problemstillingen fra noen jeg kjenner. Der ble faren og moren enige, det er jo de som er foreldrene, og stefar ble tatt med på råd etterpå.

[Gjest Gjest]

Hvor er faren til barnet ditt? Jeg bare spør fordi jeg kjenner igjen problemstillingen fra noen jeg kjenner. Der ble faren og moren enige, det er jo de som er foreldrene, og stefar ble tatt med på råd etterpå.

←

Faren til barnet er i høyeste grad innvolvert i hennes liv, og er med og tar avgjørelser som påvirker hennes hverdag. Han er vel strengere enn meg han også, så han og stefar er ofte enige om saker og ting. Mitt poeng er at hva vet vel voksne menn om det å være tenåringsjente med de behov det medfører. Strenge straffereaksjoner må spares til barna gjør noe farlig eller ulovlig mener jeg. Husarrest for ikke å ha ryddet rommet i tide er etter min mening for strengt, eller ingen data for eksempel.

[Laina]

Faren til barnet er i høyeste grad innvolvert i hennes liv, og er med og tar avgjørelser som påvirker hennes hverdag. Han er vel strengere enn meg han også, så han og stefar er ofte enige om saker og ting. Mitt poeng er at hva vet vel voksne menn om det å være tenåringsjente med de behov det medfører. Strenge straffereaksjoner må spares til barna gjør noe farlig eller ulovlig mener jeg. Husarrest for ikke å ha ryddet rommet i tide er etter min mening for strengt, eller ingen data for eksempel.

←

Etter min mening er husarrest en straffereaskjon som for lengst burde opphørt i barneoppdragelse! Men meg om det...

Som steforelder, bør man inrette seg etter hvilke konsekvenser barna er vant til å få. Det er jo ikke rart din datter misliker ham om han gir henne husarrest, der du har vært langt mildere i reaksjon. Derfor bør dere enes om hvilke reaksjoner forskjellige hendelser bør få. Igjen vil jeg foreslå familieråd. Som 13-åring er man stor nok til å begynne å ta litt ansvar for seg selv, og for at familielivet skal fungere.

For meg høres det litt ut som mor og stefar er svært uenige om barneoppdragelsen, og slikt merker barn fort. Det er også helt normalt at barn i slike familiære forhold spiller på det. Jeg syns det første du bør gjøre er å bli enig med stefar om det økonomiske, og om de viktigste rammene rundt evt. straff. Ellers vil dere aldri kunne samarbeide om oppdragelsen. Og å gå bak ryggen på din mann, med din datters viten underbygger ham ennå mer som forbilde og oppdrager. Det du gjør er jo rett og slett å latterliggjøre hans avgjørelser.

[Varja]

Synes ikke man skal få husarrest for ikke å rydde rommet. Jeg tror ikke jeg ryddet rommet mitt noe særlig da jeg var 13, men jeg fikk ikke husarrest for det. Hennes rom er hennes rom spør du meg. Blir det rotete nok så rydder hun nok opp av seg selv. Ikke morsomt å ha veninner på besøk med klær, bøker og annet flytende rundt på gulvet.

Med mindre du er ekstremt ettergivende så synes jeg det er din mening om barneoppdragelsen som skal veie tyngst. Men det er umulig å vite hva som er riktig i dette konkrete tilfellet. Hvis du gir datteren din store summer penger hver måned som hun "sløser" bort så kan jeg selvfølgelig forstå stefars reaksjon. Dreier det seg om forbruk innenfor rimelighetens grenser og dere har normalt velordnet økonomi synes jeg ikke han skal blande seg.

Hva med å bli enige om at hun får en fast sum i måneden i lommepenger som dere begge kan leve med? Ville jo være enklere for alle å forholde seg til, så lærer hun å tenke littegrann mer langsiktig om økonomi selv og det slipper å bli et kranglingsmoment mellom dere hver gang hun skal ha penger.

Endret 22. desember 2005 av Varja