Trenger råd... Tiltrekkes bare etter emosjonelt utilgjengelige menn.

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Før jul matchet jeg med en på Tinder som jeg fikk en magisk connection med som virket som en god match for meg. Vi pratet daglig i over en måned og hadde avtalt date som vi begge gledes oss til, til han en dag ghostet og ignorerte meg som gjorde meg forvirret med mange ubesvarte spørsmål. Dette har han gjort hver gang det er snakk om å møtes og årsaken han har kommet med er bare bullshit i følge mine venner.

Etter gang nummer tre med en avtale om å treffes der han ikke hadde svart meg på 5 dager, så merker jeg at en slik atferd er uakseptabel for meg og jeg føler jeg begynner å miste selvrespekten som gir han sjanse etter sjanse. Jeg velger derfor å date en annen siden han tydeligvis ikke vil treffe meg. Da han får vite det, blir han først super glad på mine vegne, før han i neste melding viser tydelig irritasjon fra hans side, og sier han også skal gå videre nå, men vi har jo aldri møtes så hva forventer han ettersom månedene går. At jeg skal være singel og i sølibat for alltid?

Mannen jeg dater nå er stabil, forutsigbar, seriøs, lojal og jeg er ikke ikke i tvil om at han liker meg. Ikke en gang har jeg tvilt på hans intensjoner. Han første gjør meg usikker og svak. Dessverre så har jeg ikke den samme seksuelle kjemien med han jeg dater nå og det kan gå flere timer før jeg svarer han, mens kommunikasjonen med han første var hver time og telefonsamtaler flere ganger i uken. Han første Tinder matchen og jeg har dårlig stemning i et par uker, men i går kommer han igjen med sin lovebombing og jeg faller for det og vi har telefonsex. Nå har jeg sykt dårlig samvittighet, selv om jeg ikke har har hatt sex med han jeg dater nå, så vet jeg at han aldri ville ha gjort det samme. 

Poenget mitt er at jeg alltid ubevisst dras og løper etter emosjonelt utilgjengelige menn som ikke respekterer meg og sårer meg, men menn som viser meg kjærlighet, respekt, ærlighet, pålitelighet og er super snille, legger jeg ofte i friend-zone. Mine venner mener jeg driver med en form med psykisk selvskading. Dette eksempelet ovenfor er ikke første gangen. Dette har jeg gjort i 35 år!! Og i to av mine tidligere forhold ble jeg utsatt for grov psykisk vold der jeg måtte ha hjelp, men i dag kan jeg fortsatt svare de hyggelig om de gratulerer meg med dagen eller spør hvordan det går. Jeg hater konflikter, dårlig stemning og klarer ikke å være sint på folk.

Noen som kan forklare meg hvorfor jeg evt. dras mot emosjonelt utilgjengelige og "dårlige menn" slik at jeg kan endre kurs og få den kjærligheten jeg faktisk fortjener? Jeg har ikke dårlig selvbilde eller selvtillit, så handler ikke om det. Kan det ha noe med at jeg ikke ble emosjonelt møtt i barndommen av mine omsorgspersoner, spesielt min far? Må også legge til at jeg bare dras mot 15-20 år eldre menn. Men jeg vil gjerne ha svaret på noe dypere enn som så. Noen som har vært i samme situasjon? 

Anonymkode: f520a...a0c

[AnonymBruker]

Ja, jeg var i samme situasjon og tok meg et par år ffri fra menn og dating for å finne ut av dette. Du er nok emosjonellt utilgjengelig selv på mange måter, og du burde finne ut hvorfor, hvorfor føler du at du ikke strekker til i et forhold som handler om noe ekte? Er det fordi du ikke har noe ekte selv å komme med, enda?

Du burde gi opp dating, du har jo vist at du er svak nok til å være utro og så ta deg en pause og gå inn i deg selv. 

Utilgjengelige foreldre? Vanskelig barndom? Aldri følt deg helt god nok? Tenker du at om du er med en mye eldre mann så er den yngre alderen din en sterk fordel? At deg kan man ikke elske bare for deg? 

Anonymkode: e96b6...bb1

[AnonymBruker]

Slemt mot han du dater nå å fortsette så lenge du ikke har like god seksuell kjemi. Vent med dating til du har endret tiltrekning. Vi lever i et likestilt land. Finn deg en ålreit mann eller la være 

Anonymkode: c424d...c9a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg var i samme situasjon og tok meg et par år ffri fra menn og dating for å finne ut av dette. Du er nok emosjonellt utilgjengelig selv på mange måter, og du burde finne ut hvorfor, hvorfor føler du at du ikke strekker til i et forhold som handler om noe ekte? Er det fordi du ikke har noe ekte selv å komme med, enda?

Du burde gi opp dating, du har jo vist at du er svak nok til å være utro og så ta deg en pause og gå inn i deg selv. 

Utilgjengelige foreldre? Vanskelig barndom? Aldri følt deg helt god nok? Tenker du at om du er med en mye eldre mann så er den yngre alderen din en sterk fordel? At deg kan man ikke elske bare for deg? 

Anonymkode: e96b6...bb1

Det er kun et par år siden jeg hadde tre år uten menn og var i sølibat etter mitt siste forhold, der jeg ble utsatt for psykisk vold. Tok meg lang tid å stoppe og bry meg om han og jobbe med meg selv.

Jeg føler ikke at jeg hadde en vanskelig barndom, men hadde foreldre som kranglet ekstremt mye og var som gift for hverandre. De ble skilt da jeg var 25 år og har ikke pratet sammen siden. Mamma fikk meg også som student da hun var 20 år og en far som jobbet skift, så hadde nok noe utilgjengelige foreldre. I relasjoner har jeg nok følt på å ikke være bra nok, men ikke i jobb/skole-sammenheng.

Anonymkode: f520a...a0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er kun et par år siden jeg hadde tre år uten menn og var i sølibat etter mitt siste forhold, der jeg ble utsatt for psykisk vold. Tok meg lang tid å stoppe og bry meg om han og jobbe med meg selv.

Jeg føler ikke at jeg hadde en vanskelig barndom, men hadde foreldre som kranglet ekstremt mye og var som gift for hverandre. De ble skilt da jeg var 25 år og har ikke pratet sammen siden. Mamma fikk meg også som student da hun var 20 år og en far som jobbet skift, så hadde nok noe utilgjengelige foreldre. I relasjoner har jeg nok følt på å ikke være bra nok, men ikke i jobb/skole-sammenheng.

Anonymkode: f520a...a0c

Men det har jo ikke noe å si hvor lenge du er i sølibat og singel om du ikke bruker tiden til å jobbe med deg selv eller lære noe, da tok du jo bare en pause..

Anonymkode: e96b6...bb1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Men det har jo ikke noe å si hvor lenge du er i sølibat og singel om du ikke bruker tiden til å jobbe med deg selv eller lære noe, da tok du jo bare en pause..

Anonymkode: e96b6...bb1

Jeg trodde jeg hadde jobbet med meg selv, men tydeligvis ikke. Gikk til samtaleterapi til og med.

Anonymkode: f520a...a0c

[ESFP]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Før jul matchet jeg med en på Tinder som jeg fikk en magisk connection med som virket som en god match for meg. Vi pratet daglig i over en måned og hadde avtalt date som vi begge gledes oss til, til han en dag ghostet og ignorerte meg som gjorde meg forvirret med mange ubesvarte spørsmål. Dette har han gjort hver gang det er snakk om å møtes og årsaken han har kommet med er bare bullshit i følge mine venner.

Etter gang nummer tre med en avtale om å treffes der han ikke hadde svart meg på 5 dager, så merker jeg at en slik atferd er uakseptabel for meg og jeg føler jeg begynner å miste selvrespekten som gir han sjanse etter sjanse. Jeg velger derfor å date en annen siden han tydeligvis ikke vil treffe meg. Da han får vite det, blir han først super glad på mine vegne, før han i neste melding viser tydelig irritasjon fra hans side, og sier han også skal gå videre nå, men vi har jo aldri møtes så hva forventer han ettersom månedene går. At jeg skal være singel og i sølibat for alltid?

Mannen jeg dater nå er stabil, forutsigbar, seriøs, lojal og jeg er ikke ikke i tvil om at han liker meg. Ikke en gang har jeg tvilt på hans intensjoner. Han første gjør meg usikker og svak. Dessverre så har jeg ikke den samme seksuelle kjemien med han jeg dater nå og det kan gå flere timer før jeg svarer han, mens kommunikasjonen med han første var hver time og telefonsamtaler flere ganger i uken. Han første Tinder matchen og jeg har dårlig stemning i et par uker, men i går kommer han igjen med sin lovebombing og jeg faller for det og vi har telefonsex. Nå har jeg sykt dårlig samvittighet, selv om jeg ikke har har hatt sex med han jeg dater nå, så vet jeg at han aldri ville ha gjort det samme. 

Poenget mitt er at jeg alltid ubevisst dras og løper etter emosjonelt utilgjengelige menn som ikke respekterer meg og sårer meg, men menn som viser meg kjærlighet, respekt, ærlighet, pålitelighet og er super snille, legger jeg ofte i friend-zone. Mine venner mener jeg driver med en form med psykisk selvskading. Dette eksempelet ovenfor er ikke første gangen. Dette har jeg gjort i 35 år!! Og i to av mine tidligere forhold ble jeg utsatt for grov psykisk vold der jeg måtte ha hjelp, men i dag kan jeg fortsatt svare de hyggelig om de gratulerer meg med dagen eller spør hvordan det går. Jeg hater konflikter, dårlig stemning og klarer ikke å være sint på folk.

Noen som kan forklare meg hvorfor jeg evt. dras mot emosjonelt utilgjengelige og "dårlige menn" slik at jeg kan endre kurs og få den kjærligheten jeg faktisk fortjener? Jeg har ikke dårlig selvbilde eller selvtillit, så handler ikke om det. Kan det ha noe med at jeg ikke ble emosjonelt møtt i barndommen av mine omsorgspersoner, spesielt min far? Må også legge til at jeg bare dras mot 15-20 år eldre menn. Men jeg vil gjerne ha svaret på noe dypere enn som så. Noen som har vært i samme situasjon? 

Anonymkode: f520a...a0c

Du har dårlig selvfølelse selv om du ikke ser det selv. Du hater konflikter og lar menn behandle deg respektløst. 

Du lager fantasier om hvem disse mennene er før du egentlig kjenner dem. At du får en magisk connection med en mann du enda ikke har møtt, tyder på det. At du vet alt om nummer to sine intensjoner etter bare noen uker, tyder også på at du lager deg fantasier om hvem han er. 

Du har dårlige grenser. Du gir menn for mange sjanser. Å ha kommunikasjon hver time med en mann du ikke har møtt og lar ham utsette avtale gang på gang, tyder på det. Du skulle ha droppet ham lenge før han fikk en sjanse til å ghoste deg for tredje gang. Så ender du opp med telefonsex etter å ha blitt behandlet så dårlig. Du burde ikke hatt noe kontakt med ham i det hele tatt. 

Du er selv emosjonelt utilgjengelig, ellers ville du ikke falt for slike menn. Du må bli kjent med sinnet ditt for å finne dine egne grenser. Øve deg på å se på konflikter som potensielt positivt. 

Bak alt dette ligger det garantert et ønske fra det lille barnet inni deg å bli elsket av din far. Du finner menn som gir deg samme følelsesopplevelser som du hadde med din far. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg trodde jeg hadde jobbet med meg selv, men tydeligvis ikke. Gikk til samtaleterapi til og med.

Anonymkode: f520a...a0c

Det handler mye om å kjenne igjen typene, forandre seg selv, jobbe med seg selv og egne følelser. 

Jeg traff en eks igjen som jeg alltid hadde hatt det kult med, du vet, en av de typene. Jeg hadde ikke møtt ham på et par år, og det som slo meg er at han hadde ingen følelser, så og si, gan brydde seg virkelig ikke om meg eller seg selv, men jeg hadde forandret og utviklet meg, og passer ikke lenger sammen med slike umodne folk.

Jeg måtte jobbe med meg selv og hvorfor jeg ikke følte. Hvorfor føler ikke du sinne overfor folk som behandlet deg dårlig, men tvert om svarer de hyggelig når de kaster deg et bein og spør hvordan det går eller gratulerer deg? Hvorfor driter du ikke i dem i stede?

Anonymkode: e96b6...bb1

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Før jul matchet jeg med en på Tinder som jeg fikk en magisk connection med som virket som en god match for meg. Vi pratet daglig i over en måned og hadde avtalt date som vi begge gledes oss til, til han en dag ghostet og ignorerte meg som gjorde meg forvirret med mange ubesvarte spørsmål. Dette har han gjort hver gang det er snakk om å møtes og årsaken han har kommet med er bare bullshit i følge mine venner.

Etter gang nummer tre med en avtale om å treffes der han ikke hadde svart meg på 5 dager, så merker jeg at en slik atferd er uakseptabel for meg og jeg føler jeg begynner å miste selvrespekten som gir han sjanse etter sjanse. Jeg velger derfor å date en annen siden han tydeligvis ikke vil treffe meg. Da han får vite det, blir han først super glad på mine vegne, før han i neste melding viser tydelig irritasjon fra hans side, og sier han også skal gå videre nå, men vi har jo aldri møtes så hva forventer han ettersom månedene går. At jeg skal være singel og i sølibat for alltid?

Mannen jeg dater nå er stabil, forutsigbar, seriøs, lojal og jeg er ikke ikke i tvil om at han liker meg. Ikke en gang har jeg tvilt på hans intensjoner. Han første gjør meg usikker og svak. Dessverre så har jeg ikke den samme seksuelle kjemien med han jeg dater nå og det kan gå flere timer før jeg svarer han, mens kommunikasjonen med han første var hver time og telefonsamtaler flere ganger i uken. Han første Tinder matchen og jeg har dårlig stemning i et par uker, men i går kommer han igjen med sin lovebombing og jeg faller for det og vi har telefonsex. Nå har jeg sykt dårlig samvittighet, selv om jeg ikke har har hatt sex med han jeg dater nå, så vet jeg at han aldri ville ha gjort det samme. 

Poenget mitt er at jeg alltid ubevisst dras og løper etter emosjonelt utilgjengelige menn som ikke respekterer meg og sårer meg, men menn som viser meg kjærlighet, respekt, ærlighet, pålitelighet og er super snille, legger jeg ofte i friend-zone. Mine venner mener jeg driver med en form med psykisk selvskading. Dette eksempelet ovenfor er ikke første gangen. Dette har jeg gjort i 35 år!! Og i to av mine tidligere forhold ble jeg utsatt for grov psykisk vold der jeg måtte ha hjelp, men i dag kan jeg fortsatt svare de hyggelig om de gratulerer meg med dagen eller spør hvordan det går. Jeg hater konflikter, dårlig stemning og klarer ikke å være sint på folk.

Noen som kan forklare meg hvorfor jeg evt. dras mot emosjonelt utilgjengelige og "dårlige menn" slik at jeg kan endre kurs og få den kjærligheten jeg faktisk fortjener? Jeg har ikke dårlig selvbilde eller selvtillit, så handler ikke om det. Kan det ha noe med at jeg ikke ble emosjonelt møtt i barndommen av mine omsorgspersoner, spesielt min far? Må også legge til at jeg bare dras mot 15-20 år eldre menn. Men jeg vil gjerne ha svaret på noe dypere enn som så. Noen som har vært i samme situasjon? 

Anonymkode: f520a...a0c

Vent litt… du har gjort dette i 35 år og tiltrekkes menn som er 15-20 år eldre enn deg?

Du er over 50, og snakker om menn som nærmer seg 70?

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

, Kan det ha noe med at jeg ikke ble emosjonelt møtt i barndommen av mine omsorgspersoner, spesielt min far? Må også legge til at jeg bare dras mot 15-20 år eldre menn. Men jeg vil gjerne ha svaret på noe dypere enn som så. Noen som har vært i samme situasjon? 

Anonymkode: f520a...a0c

Ja det er derfor. Innlegget ditt er som å lese om meg selv og jeg har gått i terapi for dette og lært masse om hvordan man fra barndommen får tilknytningsmønstre som påvirker en i voksenlivet helt ubevisst. Terapien hjelper å gjøre en bevisst på det og derfra prøve å bryte det mønsteret, men det er desverre lang vei fra å bli bevisst på det og gjenkjenne det når det skjer og det å klare å forholde seg anderledes til det enn hva ens mønster er. Det er fordi det mønsteret har blitt en naturlig etterfølge av en følelse, altså fra når vi var barn og trengte støtte og ikke fikk den så resulterte det i at vi undertrykte egne følelsesmessige behov og den følelsen det skapte i oss er noe som har blitt et mønster senere. At vi handler på måter som gir oss den følelsen, fordi den følelsen er noe vi kobler med nære relasjoner og omsorg selvom den ikke er bra for oss. Det at vi ubevisst ender opp med å være den som trygler om kjærlighet vi ikke får.

Det mønsteret er ikke mulig å bli kvitt uten en god del terapi så vil anbefale deg å begynne hos psykolog for å jobbe med det. I terapi så omprogrammerer man hjernen over tid helt konkret er målet å endre synapsene og følelsesmønsteret sånn at tilknytningsmønsteret også kan endres, det hjelper ikke å bare tenke og være bevisst på det, man må ha profesjonell hjelp til å om programmere hjernens så rotfaste mønster

Anonymkode: 15d22...43d